Dette er en begynnerbok i norsk for barn som ikke har norsk som morsmål. De minste av disse barna har ennå ikke lært å lese og skrive, i hvert fall ikke lært det godt nok til å bruke det til å lære et fremmed språk. Mesteparten av materialet er derfor tenkt å brukes muntlig. Barna skal lære litt norsk, helst uten hjelpespråk eller at man oversetter til barnas eget morsmål, og det bør primært kunne skje gjennom ulike muntlige aktiviteter.
Eldre språkopplæring tok ofte utgangspunkt i språkets minste deler (alfabet, lyder og enkeltord) og bygde seg gradvis opp mot større helheter. Moderne språkpedagogikk begynner ofte rett på de større helheter som setninger og hele tekster, og legger vekt på at barna fra første stund av må møte språket i meningsfylte sammenhenger. I denne boka bruker vi bare hele tekster, og alle tekstene er autentiske barnetekster. De aller fleste tekstene er kjente tradisjonstekster fra barnekulturen.
Litt forenkla kan vi si at talespråk har en innholdsside og en lydside. I ordinær kommunikasjon på morsmålet legger vi vanligvis ikke merke til ordenes lydside, men er primært opptatt av betydning. Vi ønsker å utveksle tanker, følelser, uttrykke holdninger, meninger osv. Men vi kan ikke utveksle disse innholdselementene uten å gå veien om språkets lydside: Det er noe rent lydlig (og visuelt, dvs mimikk og kroppsspråk) som utgjør selve kommunikasjonen. De lydene vi produserer, er selvsagt helt avgjørende for at innholdet skal bli oppfatta av den vi taler med. Og i språket er disse lydene organisert i rytmiske og melodiske helheter, som for eksempel påstander, spørsmål, ordre, oppfordringer osv. Vi merker det ofte når vi hører fremmede språk, spesielt hvis vi ikke skjønner noen ting; da hører vi at det er en annen rytme og noen andre melodiske svingninger. Ja, det lyder helt annerledes, og en kan bli frista til å vri på et kjært munnhell: ”Dine fremmede ord er som musikk i mine ører!” Og det er nettopp språkets lydside, språkets musikk, vi skal vektlegge i denne læreboka.
Vi tar utgangspunkt i barnas egne uttrykksformer og sjangrer. Lek er en viktig del av barns omgangsform. Når barn leker, bruker de ofte språket på en litt spesiell måte, ja vi kan gjerne si de også leker med språket, og spesielt ser det ut til at barn har et lekfylt forhold til språkets lydside: ordenes og setningenes klang, melodi og rytme. Dette kommer særlig til uttrykk i ellinger, rim og regler, tøysedikt og sangleker, og disse typer tekster velger vi å kalle ”barnekulturelle sjangrer”. Disse tekstene har den felles egenskap at de utnytter rytme, klang og melodi på en systematisk gjennomført måte. I slike tekster blir det musikalske helt iørefallende. Det er lettere å lære og å huske tekster som systematisk utnytter det rytmiske og melodiske – og det er morsommere. Selv om man kanskje ikke forstår alle ordene, gir det en glede å bruke dem og å lære dem. Sterkt rytmisk og melodisk språkføring er dessuten en vesentlig del av barnekulturen, både i barnas egen frie lek og i barnehagen og småskolen.
Språklæring er også kulturlæring. Alle tekstene vi bruker er kjente og kjære for de aller fleste som har tilbrakt sin barndom i Norge, og utgjør dermed kjernen i norsk barnekultur. Dessuten er de barnekulturelle sjangrene internasjonale og felleskulturelle: vi finner tilsvarende tekster hos barn i alle kulturer og på alle språk, og barna vil raskt oppleve en lystig gjenkjennelse ved slike tekster.
Ellinger står i en særstilling fordi ordene isolert sett ikke har noe innhold, og teksten betyr ingenting rent språklig. Derfor verken skal eller kan de oversettes. Også på morsmålet må en elling bare læres. I ellinger skal ordene virke litt rare, fremmede, magiske og gåtefulle. Og selv om det kan dukke opp enkelte vanlige, meningsfylte ord i en elling, som for eksempel ”fortelle” og ”skipet går” (i ”Elle melle, deg fortelle, skipet går … ”), er betydningen av ordene uinteressant. Det som er avgjørende er ordenes rytme, rim og klang. Men selv om ellingene ikke har noe språklig innhold, har de en viktig funksjon i barnekulturen: gjennom slike magisk-rytmiske formularer foretar barna en ”rettferdig” utvelgelse til en bestemt rolle i lek. I et språklæringsperspektiv er dessuten ellingene morsomme uttaleøvinger, og de er ekstra nyttige fordi de spiller på lydlige kontraster og paralleller gjennom rim, rytme og klang. Dermed blir de en slags tungegymnastikk inn i det norske lydsystemet.
Det er også et poeng at ordenes innholdsside i slike tekstformer ikke er så viktig. Barna (og læreren) trenger ikke å være opptatt av at de forstår alt, og de trenger ikke forstå alt for å kunne bruke tekstene. Det gir glede å synge en sang, selv om man ikke forstår alle ordene i sangen. Spesielt i begynnerfasen når man lærer språk, kan det være viktigere å bruke språket i konkrete situasjoner enn å forstå enkeltord. Forståelsen kommer etter hvert. Det er også vanlig når barn bruker morsmålet, at de ikke forstår alle de ordene de bruker, og at de hele tida hører voksne bruke ord barna ikke helt forstår.
En annen viktig egenskap ved disse barnekulturelle sjangrene er at de bruker gjentakelser av enkeltord, fraser, setninger eller hele vers. Dermed skjer det en naturlig gjentakelse, og man trenger ikke drive med isolerte drilløvelser og terping. Og kanskje viktigst av alt: barna vil oppleve det som naturlig, nødvendig og morsomt å lære tekstene utenat.
Boka bygger på barnas egen ”læringsmetodikk”: sang, rim og regler, lek. Det er viktig at innøvinga og gjentakelsene er prega av lek og lyst, og at barna bruker sansene og hele kroppen i innlæringsfasen. Siden denne språklæringa primært er muntlig, har ikke barna det skrevne å støtte opp hukommelsen med. Derfor må metodikken basere seg på barnas naturlige hukommelse, og den er knytta til sansning, melodi, rytme og kropp.
Det rytmiske i tekstene bør understrekes og overdrives i innøvingsfasen, og man kan gjerne klappe, bruke enkle rytmeinstrumenter, danse eller bevege seg i takt til grunnrytmen i teksten. Som avveksling bør du la barna selv finne rytmen, ved at du leser sterkt rytmisk, og at barna skal klappe eller bevege seg i takt med rytmen. Andre ganger kan du, hvis du har et rytmeinstrument, la det gå på omgang blant barna. Eller du kan fjerne ordene og bare nynne rytme (og melodi) sammen med barna, og så introdusere ordene gradvis.
I innøvingsfasen kan du veksle mellom å gjenta enkeltlinjer (som du merker barna har større problemer med), enkeltvers og hele teksten. Ved lengre tekster kan du for eksempel dele barna inn i grupper, og la hver gruppe lære ett vers.
Tegningene i boka kan også være viktige virkemidler for barna til å huske tekstene bedre. Dersom barna kan lese, bør du kopiere tegningen sammen teksten, og bruk gjerne litt tid til å dvele ved tegningens mange detaljer sammen med barna. Tegningene er altså ikke bare tenkt som hjelp til å forstå innholdet i tekstene. Dersom barna blir interessert i og fascinert av detaljer i tegningene, vil dette ofte smitte over på de tekstene som tegningene er knytta til.
Enkelte kan kanskje føle det pinlig å bruke sang, lek og kropp i en klasseromssituasjon. Det er viktig å være naturlig sammen med barn, og at man ikke tvinger seg selv til å opptre på en måte som kjennes fremmed. Dersom du for eksempel synes det er pinlig å synge alene, kan du sikkert få hjemmelæreren til å synge sammen med deg (til å begynne med, for sjenansen forsvinner etter hvert). Når det gjelder lek og annen markant bruk av kroppen, må du huske på at det er barna som spiller hovedrollen, og at det ofte ikke skal så mye agering til før barna selv setter i gang.
Boka er delt inn i ti leksjoner, og hver leksjon er bygd opp rundt et tema: Bli kjent, lek, familie, kropp, tall, klær og farger, vær, tid, dyr og bukker, troll og eventyr. Tekstene har en viss spredning når det gjelder vanskelighetsgrad, lengde og sjanger. De korteste og enkleste tekstene står først i leksjonen, men det er ingen streng progresjon i vanskelighetsgrad mellom leksjonene, slik at du finner korte og enkle tekster i alle leksjonene. Dermed trenger du heller ikke følge leksjonene kronologisk, men det anbefales å begynne med de tre første leksjonene. Tekstene vil selvsagt også kunne fungere godt løsrevet fra leksjon og tema.
Ofte vil det være slik at det ikke vil være tid nok til å arbeide med alle tekstene i en leksjon. Noen av tekstene har du kanskje selv lyst til å velge bort, andre ganger vil du erfare at enkelte tekster ikke faller i smak (fordi de er for barnslige, for vanskelige osv.). Andre tekster kan du komme tilbake til senere.
Hver leksjon er delt inn i to hovedbolker: Den første bolken består av tekster ment for elevene, og der er teksten satt med stor skrift. Den andre bolken er en instruksjon til læreren, og der er teksten satt i kursiv og i mindre størrelse. Her finner du forslag til hvordan du kan arbeide med leksjonen og de enkelte tekstene, og forslag til leker og andre aktiviteter.
Tekstene i leksjonene kan grupperes i tre hovedsjangrer:
- lyriske tekster (tekster på vers, dvs. ellinger, sanger, sangleker, rim og regler, dikt)
- episke tekster (leker, fortellinger og eventyr)
- dialoger (frie samtaler rundt temaet)
Hovedvekten ligger på de lyriske tekstene, siden det er dem man begynner med, det er dem det er flest av, og det er dem man bruker mest tid på. Flesteparten av de mindre, lyriske tekstene kan læres utenat. La også barna av og til lære deg slike småtekster. Arbeidet med de lyriske tekstene kan brytes opp med enkle samtaler med barna. En del av de lyriske tekstene er spilt inn på cd, og noen av de tradisjonelle melodiene har fått en mer moderne og sterkere rytmisk form. Barna som synger og framfører tekstene er mellom 6 og 12 år. Klassen kan også lytte til cd´en i begynnelsen og slutten av timen.
I de siste leksjonene finnes det også noen fortellinger og eventyr. Tanken er at disse fortellingene skal formidles muntlig, og at man derfor i forberedelsene lærer fortellinga, ikke ordrett utenat, men mest mulig tilpassa barnas ordforråd. Fordi fortellingene skal brukes muntlig, står de plassert i ”lærerens bolk”. Bruk illustrasjoner og kroppsspråk til å forklare hovedkonflikten, og unngå for mye oppmerksomhet mot enkelte vanskelige ord og uttrykk. Det viktigste er at barna får med seg hovedhandlinga. Fortellingene skulle være enkle og morsomme å dramatisere. Som innledning til dramatisering kan du gå gjennom frasene i ”huskelista” et par ganger med elevene. Mange av disse frasene kan barna også anvende i friere former for lek. Replikkene til dramatiseringene er skrevet ut, og satt i ”elevenes bolk”.
Hver ny økt bør begynne med at barna framsier og synger igjennom noen av de tekstene de har lært tidligere. Du må selvsagt la barna være med på å bestemme hva de skal repetere, og i det hele tatt være lydhør for barnas ønsker og behov. Innlæring av nytt stoff bør også av og til avbrytes med at man framsier eller synger tidligere innlærte tekster.
Gjennom tekstene bygger man et ordforråd som man kan utnytte i etterfølgende samtaler med barna. Spesielt i begynnerfasen er det viktig at man bruker få og enkle fraser (for eksempel ”Hva heter du? Jeg heter … Hvor bor du? Jeg bor …”). De nyinnlærte frasene og setningene må repeteres jevnlig. I repetisjonene bør man etter hvert variere litt på frasene, bruke synonymer, variere mellom uformelle og mer formelle måter å uttrykke det samme på. Det letter arbeidet i klassen hvis du på forhånd har tenkt ut noen av de frasene barna skal lære. Merk deg også gjentakende spørsmål som barna stiller på sitt morsmål, og snakk med hjemmelæreren om ulike rutiner og instruksjoner som du også bør bruke i norsktimene. Bruk norsk når du gir instruksjoner og samtaler om hva dere skal gjøre. Det kan føre til en del misforståelser i begynnelsen, men instruksjonene vil brukt så mye at de fleste elevene vil forstå dem etter kort tid.
Av og til bør du ta med deg gjenstander og bilder som du kan fortelle og snakke om. Det kan være helt dagligdagse gjenstander hjemmefra, fra lærerværelset eller at du bruker gjenstander i klasserommet: fortell hva de heter, hvilken farge de har, egenskaper osv. Ekstra kjekt er det hvis du kan en regle, et dikt, et rim, en sang, en lek eller lignende som er knytta til gjenstanden eller bildet. Bilder kan være alt fra private familiebilder til bilder fra Norge (natur, steder, kjente personer, typiske situasjoner osv.).
Du må også prøve å utnytte de naturlige kommunikasjonssituasjoner som dukker opp i timene, når barna uttrykker at de ønsker å gjøre noe, leke, snakke om osv. Vær bevisst på de hilsningsfraser og instruksjoner du bruker, at du gjentar de samme og at du varierer. Det er også viktig å kunne ta med seg barna ut av klasserommet, at kanskje barna viser deg nærmiljøet, at dere går tur i naturen, at dere gjør noe sammen som dere kan snakke om på norsk.
Spør også hjemmelæreren om du kan bruke skolekjøkken, formingsrom, gymnastikkhall og andre rom som er innreda for spesielle aktiviteter (som du føler deg fortrolig med). Og framfor alt: bruk de talenter og interesser du har!
Lykke til! Hilsen Ragnar Arntzen, Halden14.12.01