Ibsen - 100 år etter

Ragnar Arntzens hjemmesider

(fra "Henrik Ibsen - 100 år etter", words2you 2006)

Ibsens dramaer kan umiddelbart virke alderdommelige, både i miljø- og personskildring, og noe av tematikken er kanskje gått ut på dato? Selvsagt er Ibsens dramaer sterkt preget av den tiden de ble skrevet i: han prøvde jo å skildre virkeligheten slik han så og erfarte den. Er det så bare Ibsens klassikerstatus som tilsier at vi bør fortsette å beskjeftige oss med hans tekster?

Henrik Ibsens forfatterskap er plassert i en viktig overgangstid i norsk historie. Da Ibsen debuterte i 1850 var Norge et fattig, tilbakeliggende land i Europa, men da han skrev sitt siste stykke, Når vi døde vågner (1899), var Norge blitt en del av det store historiske, politiske og kulturelle moderniseringsprosjektet som hadde gått over Europa. Landet ble industrialisert, byene vokste og ble modernisert, skolene ble sterkt forbedret og modernisert og det skjedde en rekke teknologiske forbedringer som lettet menneskenes dagligliv. Menneskenes liv, tanker og forestillinger gjennomgikk en voldsom forandring. Måten å organisere samfunn og familieliv på ble revolusjonert. De gamle verdiene, trosforestillingene og idealene gav ikke lenger mening. Man måtte begynne å orientere seg på nye måter, søke nye svar. Henrik Ibsens dramaer er med på å speile og dramatisere de konfliktene og dilemmaene disse endringene førte med seg, og de kan dermed lære oss noe om de sosiale og kulturelle endringene som skjedde i overgangen fra det gamle tradisjonssamfunnet til vårt moderne samfunn. Dessuten er vel konflikten mellom tradisjonssamfunn og mer frie samfunn fremdeles aktuell, i et globalt perspektiv.

Den enkeltes frihet og mulighet for å realisere sine drømmer er et sentralt tema i Ibsens forfatterskap, og et tema som i dag kanskje taler enda sterkere og til enda flere enn på Ibsens tid. Henrik Ibsen hadde et sylskarpt blikk for de krefter som undergraver og motarbeider den enkeltes selvrealisering: samfunnets konvensjoner, sosiale roller, ulikhet, menneskelig svakhet og ondskap, livsløgner, feighet, irrasjonelle krefter i menneskesinnet, arv og miljø, hensynsløs egoisme, fortidens gjengangere, flertallets tyranni, blind lidenskap. Det er vanskelig å tenke seg et samfunn der disse konfliktene mellom enkeltmennesket og fellesskapet er gått ut på dato, og Ibsens tekster dramatiserer disse konfliktene på utrolig fascinerende måter.

I mange av dramaene til Ibsen, spesielt de 7-8 siste, møter vi enkelte særdeles fæle, ufyselige og trolske hovedpersoner, både kvinner og menn, som også har denne andre siden i seg, drømmen om det vakre, lykkelige, vidunderlige livet. Samtidens mennesker hadde vanskelig for å forstå disse kompliserte personene. En kritiker i Morgenbladet skrev i 1890 da dramaet Hedda Gabler kom ut, at Hedda var ”et uhyggelig fantasifoster, et av digteren selv frembragt uhyre i kvindeskikkelse uden tilsvarende forbillede i virkelighedens verden”. En ung, kvinnelig lærerstudent skriver derimot i en fagoppgave våren 2006: ”Hedda Gabler har noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men de færreste vil identifisere seg med.” Kanskje er de personer som samtiden opplevde som ”fantasifostre”, de som taler sterkest til oss i dag? Kanskje har den radikale modernisering av samfunn og kultur, moderne psykologi, og rett og slett det at de fleste av oss har mer tid til å beskjeftige oss med oss selv, gjort oss bedre i stand til å forstå og kjenne oss igjen i Ibsens sammensatte og kompliserte skikkelser?