DRAMAETS TID OG ROM

Teaterrommet

Tidens og stedets enhet og mangfold

Semantisering av rommet

Murskue – Off stage

Rekvisitter

Dramaets tid

Den retrospektive teknikken

Semantisering av tiden

KOMMENTARER

a. Tid og sted – når det er ”estetisk markert” (= semantisering)

Semantisering = gis betydning, noe som har estetisk/tematisk relevans

Eksempler:

1. Stuen i Et dukkehjem er ikke bare et rom i heimen, men det er signifikant; det er et bilde på noe som er innholdsmessig tematisert

2. Tingene er ikke bare rekvisitter, skal være ”virkelighetseffekter” (som Barthes kaller dem), men lades med betydning

3. Ullsjalet i Rosmersholm, Bygmester Solness og Når vi døde vågner er ikke bare et klesplagg som beskytter mot kulde; det har en betydning som er interessant i forhold til dramaets tematikk

4. Heddas rom i Hedda Gabler

5. Fossen og kloppen i Rosmersholm

6. Bruken av lys i Et dukkehjem

7. Når på dagen i Rosmersholm, Gengangere

8. Tårnet i Bygmester Solness

b. Murskue – off stage

Eksempler

1. Begynnelsen og slutten i samtlige akter av Rosmersholm: Rebekka og Mad. Helseth titter ut

Slutten på Rosmersholm: Klimaks er et ”murskue”

Hensikt/funksjon/:

2. Slutten av Et dukkehjem (døra som smeller)

3. Slutten av Bygmester Solness (virkningen på de ulike personene

4. Slutten av 2.akt og 3. akt i NVDV 

c. Den retrospektive teknikk

Hvordan Ibsen endrer bruken av retrospektiv teknikk fra Et dukkehjem til de fire (fem, seks) siste dramaene.

 Når vi døde vågner ??

 Tid og rom i NVDV

Personene beveger seg henimot ”andre dimensjoner”

 Å bevege seg HØYERE OPP i topografien

For Maja og Ulfheim: Opp i fjellnaturen på jakt (en del av det ordinære tredimensjonale rommet; og i dramaets ”her-og-nå”-tid

For Irene og Rubek: Å bevege seg opp på vidden = å bevege seg opp på et høyere eksistensnivå; et symbolsk nivå; opp i ideenes, idealitetens verden

En verden der våre vanlige betingelser

-          kategoriene: tid, rom, kausalitet… synes opphevet

-          den sosiale verden er suspendert

Kierkegaard: Livets tre stadier: det estetiske – etiske – religiøse

Man må bevege seg fra det ene stadium til det neste via

-          valget (inn i det etiske)

-          spranget: inn i det religiøse

Å bevege seg inn i det religiøse: å suspendere det etiske, moralske

Fortellingen om Abraham og Isak; far som skal ofre sønn

Etisk sett er dette et mord

DET DRAMATISKE SPRÅKET

Karakteristiske trekk ved det dramatiske språket

Dialog, polylog, duolog og monolog

Versedrama

Bildespråk/figurativt språk

Noen sentrale figurer

KOMMENTARER

1. Duolog og polylog hos Ibsen

a. Ibsen bruker polylog som overgangsscener (realismeillusjon; for å skape naturlige overganger mellom de ulike scenene)

b. De vesentligste informasjoner får vi i duologer

c. Duologene er ofte fortettet, uttrykker verdiutveksling, krise, oppgjør, bekjennelse; sammenbrudd av kommunikasjon

Fortrolighet er noe som kun vises ”hin enkelte”

Polylogen: stedet for forstillelse, maskespill

c. Monologer

Kan brukes til at den enkelte skuespiller

-          taler med seg selv (alenetale)

-          taler man holder for andre (En Folkefiende)

-          har sidereplikk (vender seg bort fra, eller ut av, dialogen)

-          som del av eksposisjon, prolog, epilog (av dette kan man lære at…)

-          dramatikerens narrative forming av publikum/lesere

-           

Hos Ibsen

Bruker mye monologer i begynnelsen og slutten av forfatterskapet, men måten han bruker monolgene på, og hva han bruker dem til, endres

I siste del av forfatterskapet:

- Aldri vendt mot publikum

- Monologene er nesten alltid psykologisk motivert

Det hender jo at mennesker – normale mennesker – snakker høyt med seg selv: når man er sterkt opprømt, fortvilet, sjokkert… ved sterke sinnsbevegelser

d. Språklig individualisering

Eksempler

- Nora, Helmer og fru Elvestad

- Noras språk i første og 3. akt

- Rubek, Ulfheim, Irene og Maja

e. Replikker og perspektivisme/flerstemthet

Eksempler

- Irene og Ulfheim

- Hilde og doktoren i Bygmester Solness

2. Bruk av vers hos Ibsen

Utvikling av dramaet på 1800-tallet

Ibsen er den som begynner å utvikle en naturlig, konverserende muntlig prosastilsdialog

Se kommentarer om prosa og vers i NVDV

3. Bildespråk/figurativt språk

I den naturlige, hverdagslige tale bruker Ibsen hele tiden

- metaforer, figurativ tale fra og med Et dukkehjem…

- bruken av metaforer i titler: Gengangere, Vildanden, Når vi døde vågner

- titler som både kan leses både bokstavelig og metaforisk: Rosmersholm, Bygmester Solness

De siste dramaene (etter Vildanden)

-          ”symboler”

-          mytologisk stoff: ”De hvite hester”, troll og dævler, demoner

-          fantasiverdener:

o       luftslott (med og uten grunnmur)

o       opp i forklarelsens lys

Allegori (fr.st. av noe som skal forstås i en annen betydning enn den bokstavelige; en slags metafor i forstørret utgave

- en utbygd metafor

f. eks.

- ”luftslottet” i BS

- ”å være død” i NVDV

- Oppstandelsens dag i NVDV (men den kan også leses bokstavelig som navn på en skulptur; men betegnelsen bygges også ut til noe mer

4. Noen sentrale figurer hos Ibsen

Oxymoron

En figur som ofte peker mot en verden der motsetningene ikke opphever hverandre, eller står i motsetning til hverandre, men der de sameksisterer

Ofte brukt av mystikere for å skildre ”unio mystica”