Forelesningsreferat for 29.11.02

Tema for timene:

ü Hva er barnelitteratur?

ü Brødrene løvehjerte av Astrid Lindgren

ü Zeppelin av Tormod Haugen

I hvilken grad faller disse bøkene inn under begrepet barnelitteratur?

Begge forfatterne har fått H. C Andersenprisen à henger veldig høyt, den er også kalt ”Nobelprisen” for barnelitteratur.

Om barn og barndom

Begrepet ”barn” er et moderne begrep, noe som tilhører de siste par hundreår. I det førmoderne, førindustrialiserte samfunnet var det ikke noe klart skille mellom barnas og de voksnes verden. Barna deltok i en helt annen grad i de voksnes liv, f eks ved at de var med og arbeidet. Flere barndomsforskere, f eks Neil Postman (Farvel til barndommen), hevder at barndommen først blir utskilt som en egen aldersgruppe med sin særegne kultur, tenkemåte osv med innføringa av skolegang for alle (og dermed utbredelsen av skriftspråket til ”alle”). Barn blir holdt unna noen sammenhenger og kunnskaper med ”skriftliggjøringa av samfunnet, det ble de ikke før skriften kom. Barndommen skilles ut som en egen alder, med sin kultur osv idet samfunnet blir skriftliggjort.

En av de store filosofene som skaperer en helt ny tenkning og oppfatning av barn/barndom, er sveitsisk-franske filosofen JJ Rousseau (slutten av 1700-tallet). Barna er ikke en uferdig voksen, men har en egenverdi som menneske. Barnet representerer hos Rousseau det naturlige, opprinnelige mennesket.

Barnelitteratur:

Før 1800 var det mest vanlig at litteratur ble lest høyt med hele familien som lyttere. Mellom 1850-1900 ble barnelitteraturen skilt ut, barnet kommer i fokus. I barnelitteraturens første fase er det en idyllisering av barndommen, barnet er det som ikke er fremmedgjort, lever i pakt med naturen og det ekte. Et annet stikkord for den tidlige barnelitteraturen er at den er didaktisk (belærende). Den skal være til nytte.

Barnelitteraturen har et barneperspektiv, det vil si at vi opplever det som skjer som om det er barnet som ser, hører og opplever det. Konkretisering er et viktig begrep. Syntaksen er enkel (parataktisk): mange helsetninger med sidestilling og lite underordning.

Temaet ”reise” er mye brukt i barnelitteratur (også i all litteratur), og det har nesten hele tiden vært et krav om at det skal være en lykkelig slutt i ”hjemkomsten.” Nødvendig å reise ut å skaffe seg kunnskap, lære seg noe. Man må forsone/harmonisering kunnskapen og verdien utenifra med den kunnskapen og de verdiene som er hjemme. I moderne litteratur er den harmoniserende hjemkomsten blitt problematisert, først i voksenlitteraturen, men etter hvert også i barnelitteraturen. I f eks Tormod Haugen sine bøker er det nesten alltid en problematisk hjemkomst, og slutten er ofte åpen, og Høyere enn himmelen av K Hagerup har to slutter.

To begreper man ofte støter på i forbindelse med barnelitteratur, er adaptasjon og redundans:

Adaptasjon vil si at man tilpasser teksten til leserens språk og verden. Er blitt problematisert litt i moderne barnelitteratur gjennom to begreper: ambivalent/ambivalens (taler med to stemmer, både til voksne og barnet, et eksempel på dette er Alice i eventyrland) og beslekta med dette, den såkalte ”allalderslitteratur” (skapt av Jon Fosse, litteratur som kan leses både av barn og voksne.) Tormod Haugens senere litteratur kan kalles allalderslitteratur. Andre eksempler kan være Fam Ekmans billedbøker, Ole Brum, Mumibøkene og Kurtbøkene . Kanskje Lindgren også skapte ambivalent allalderslitteratur?

Redundans vil si at man gir mer informasjon enn det som er nødvendig. Som oftest er man tydeligere når man formidler til barn enn når man skriver for voksne. R betyr overflødighet. I en tekst med høy redundans vil ”alle” lesere uansett nivå klare å følge med og forstå det som blir fortalt. Barn trenger dette. På en eller annen måte kan man si at det motsatte av redundans er ironi, der er noe utelatt.

Begrepene ”implisitt leser” og ”implisitt forfatter” kan være nyttige hjelpebegreper ved analyse av all slags litteratur:

Implisitt leser= enhver bok/tekst har en slags bilde av en ideell leser. Dette er den implisitte leseren. Dreier seg om det forfatteren styrer etter når han skriver med tanken på hvem som er leseren. En voksen forfatter skriver seg ofte tilbake til barnet i seg når han skriver barnelitteratur. (I forlagsbransjen er man svært opptatt av såkalte ”målgrupper”, og det er et begrep som er en fjern, kommersiell og utvendig slektning av den implisitte leseren).

Implisitt forfatter = de verdiene og de holdningene som ligger innbakt i fortellingen. Implisitt forfatter kommer bare indirekte til uttrykk. Viktig å skille mellom forfatter og forteller. Forfatteren er den som har skrevet boka. Når vi åpner boka møter vi ikke forfatteren, men forteller. Det vi møter på utsiden er forfatteren. Kjempeviktig å holde dette fra hverandre når vi skriver til eksamen! Viktig å huske at det er en forskjell. Det er ikke forfatteren sitt eget liv han/hun skriver om, alt er oppdiktet (selv om forfatteren av og til bruker stoff fra sitt eget liv, men dette stoffet er alltid, omforma, bearbeida)!! Den implisitte forfatteren er da det bildet forfatteren gir av seg selv (og sine preferanser når det gjelder holdninger og verdier) mens han skriver teksten.

Meningen med litteratur er at den tar opp allmennmenneskelige problemer. Dersom vi knytter for sterke forbindelseslinjer mellom biografisk forfatter og tekst svekker vi tekstens allmennmenneskelige dimensjoner.

Fortelleren

Fortelleren kan komme til uttrykk i fortellingen på ulike måter, enten synlig eller usynlig. 3.personsfortelling er den klassiske episke fortellermåten (slik vi f eks møter den i eventyr ”Det var en gang en bonde som hadde fem barn….”)

I 1.personsfortelling er alle begivenheter filtrert gjennom en bevissthet. Dette må vi være bevisst på når vi leser. Virkeligheten som framstilles blir framstilt gjennom fortellerens sterkt subjektive ”briller”, og alt som blir skildra vil være sterkt prega av jeg-fortelleren. Av og til kan inntrykket av fortellerens subjektive verden bli ganske underlig og fremmed. ”Bestefar er en stokk” er et veldig godt eksempel på dette. I Brødrene Løvehjerte er det 10-åringens premisser: litt naivt og distansert. I barnelitteratur er det vanligst med 3.persons forteller.

Hva er enkelt?

Noen tror at korte setninger gjør at det er enklere å lese bøkene istedenfor lange setninger og ordets lengde. Dette er ikke alltid riktig! Prosaen til Vesaas består f eks av svært korte setninger, og ordforrådet er enkelt, men tekstene hans er allikevel ikke helt enkle å forstå! Det samme gjelder for modernistisk poesi, som ofte kan inneholde korte setninger og enkle ord, men de er ikke alltid så lette å forstå.

Setningene bør varierende lengde for å gjøre det enklere for å lese og forstå. Det som ligger i nærheten av det muntlige språket gjør det enkelt.

Det er lettere å følge en tekst som er orientert om en handling enn om en som er orientert om personer. Å lese en tekst om det som skjer inne i tankene og følelsene til en person er mer krevende enn en tekst som dreier som om handling.

Barnelitteratur følger ofte en ytre handling. Kronologi er enkelt, brudd på kronologi er vanskelig. Parallelle handlinger og sidehandlinger er vanskelig. En tydelig hovedperson er enkelt. En person med mange sider er krevende å følge, mens typer med en dominerende egenskap, enten god eller ond osv. er lett å følge for barn og vi finner dette ofte i barnelitteratur, men ikke i den moderne og postmoderne barnelitteraturen. Det er vanskelig å følge mange likeverdige personer dersom det ikke er en tydelig hovedperson. Fortellerteknisk er det enklest med fortelling og vanskeligst med skildring og refleksjon. Når noe blir beskrevet stopper handlingen opp, og barnet er orientert om handlingen og framdriften. Ved beskrivelser må man senke lesetempo og la det synke inn.

Metaforer som appellerer til sansning og metaforer som appellerer til det abstrakte. Det som appellerer til det konkrete/sansning er enklest for barn, f eks er metaforen ”svart som køl” enklere å forstå for et barn enn ”svart som synden”.

Er det humor i beskrivelsen slår det an hos barn.

Zeppelin av Tormod Haugen

ü Tormod Haugen er oppvokst i Trysil, Hedmark.

ü Karakteristikken på barnelitteratur stemmer ikke med Haugens bøker.

ü Debuterte i 1973. Zeppelin kom 1976. Skriver masse enda.

ü Har selv sagt at det ikke er barnelitteratur han skriver, han utfordrer forlagene og allmennhetens begrep om barnelitteratur i retning av en allalderslitteratur/ambivalent litteratur. Har fått masse priser for bøkene sine. Bøkene hans har utvikla seg mer og mer i retning av postmoderne litteratur: blander sjangrer, oppløsning av tradisjonelle episke strukturer, intertekstualitet = det at teksten henspiller på annen litteratur (Eksempel: På spor av frøken detektiv), metalitteratur = litteratur som handler om litteratur (eksempel: en forfatter som sitter og sliter med å skrive den boka du leser). Begynnelsen på Høyere enn himmelen er et metalitterært innslag.

ü Når det gjelder kompleksitet og enkelthet når det gjelder handlingen så har de senere bøkene til Haugen ingen klar handlingslinje, de bryter ofte med kronologien, ikke flate personer, barna er sammensatte og har motstridende følelser.

ü Det fortellertekniske: synsvinkel = det perspektivet handlingen er hentet fra. Som regel er synsvinkelen fast, i voksenlitteratur kan synsvinkelen veksle og dette finner vi også i bøkene til Haugen. Fortelleren i barnebøker er ofte en autoritativ forteller, de har kunnskap, kan geleide leseren gjennom boka. Dette finner vi ikke i bøkene til Haugen. Bøkene hans blir ofte romaner, og det er ikke vanlig å operere med begrepet barneroman. En roman er en kompleks måte å fortelle på. Tormod Haugen ligner veldig på romaner. Bøkene er oversatt til en rekke språk og det skrives om ham i mange land.

ü I en engelskspråklig presentasjon av Zeppelin står det at boka har en mystisk makt om hallusinasjoner, en lyrisk fortelling. Ligner visuelt på lyrikk. Sterk fokus på følelser. Videre når det gjelder fortellermåte finner vi flere eksempler på introspeksjon: at en person ser inn i seg selv. Både Zeppelin og veldig mange av de andre bøkene til Haugen har åpne slutter og vi blir sittende igjen med en uvitenhet. En oppfordring til leseren om å tenke videre selv.

ü Har ingen autoritativ forteller i Zeppelin. Fortelleren er på samme nivå som Nina. En 3.personsfortelling. Synsvinkelen er ofte hos Nina. Intertekstualitet i boka: Zeppelin spiller på motivet om ”skjønnheten som skal redde udyret”, dvs Heltinnen (Nina) som skal redde den ”fæle” Zeppelin. Zeppelins flukt følger et relativt velkjent litterært mønster. At han bruker regleformen i kapittel 2 er også en form for intertekstualitet

ü Det skjer et temposkifte rundt kapittel 15-20. Boka skifter karakter/stemning, og blir mer og mer skummel og nifs. Ingen tydelige signaler (omslag, tittel, de første sidene osv) om at dette er en spenningsbok. Først ser den ut som en rel. tradisjonell fortelling om forholdet barn/voksen.

ü Haugen piller på spennings- og skrekkfortellinger etter hvert, samtidig som boka også har denne lyriske strukturen. Kjempekorte kapitler – et på bare 4 ord.

ü Boka skildrer virkeligheten ikke slik den er, men slik barn ser den. Det usynlige barnet som ikke får den kjærligheten og oppmerksomheten det skal ha à et tema Tormod Haugen har skrevet om mange ganger. Utydelige voksne er også en sentral tematisk linje i forfatterskapet til Haugen. De voksne er selvopptatte, ikke i stand til å se barnets behov og mentalt fraværende, er utvendige og dyrker fasaden, opptatt av hvordan det ser ut på utsiden, en lykkefasade. Finner nesten aldri slemme voksne, de er bare ikke til stede, ser/hører ikke ordentlig etter hva barnet sier/gjør.

ü Magisk realisme = deler av forfatterskapet til Tormod Haugen. Framstiller drømmer, det uvirkelige, det fantasifulle, hallusinasjoner på samme måte som man framstiller den sosiale, gjenkjennelige virkeligheten.

ü Zeppelin virker til å begynne med som en slags fantasiskikkelse. Navnet skal være litt rart, magisk og fremmed.

ü Det blir mer og mer mørkt i bøkene til Tormod Haugen. TH er kritisk til den lykkelige barndommen, en eneste stor løgn. Ingen barndom er lykkelig, men levende. Skildrer ikke egen barndom.

ü Ikke lett å være barn i de voksnes verden.

.

Komposisjon

ü Dobbeltkommunikasjon: hva som sies verbalt og hva som gjøres kommunitativt.

ü Motsetning mellom fasade og virkelighet. Må det være en motsetning eller ulikhet? Vi greier ikke hele tiden å være kjærlige og omsorgsfulle. Vi har det travelt. Må ikke stille urimelige krav til oss selv. Det er så lett å glemme i hverdagen.

ü De små kapitlene er små scener, sannheter, Ninas indre, små øyeblikk som ligner litt på prosadikt. For den voksne leseren vil de første kapitlene virke ironisk.

ü Den fasaden foreldrene har bygget opp er Nina i gang med å rive ned og gjøre opprør mot.

ü I kapittel 9 ser vi at det ikke skal så mye til før angsten hos moren kommer fram. Overbeskyttende og redd. I kapittel 10 får vi vite at alt ikke har vært lykkelig à Nina rømte hjemmefra da hun var 6 år og fikk kjeft da hun kom hjem og måtte legge seg uten trøst.

ü Kapittel 1-13 skjer ”hjemme”. Skildrer ulike episoder som har skjedd. En tilstand, en familie. Ingen episk linje er dannet enda. Retter tilbakeblikk mot det som har skjedd à en tidløs skildring, en slags bakgrunn.

ü I kapittel 14 etableres nåtiden. Tydelig markert som et vendepunkt. Nesten ingen kommunikasjon, bare ordre og stillhet. Handlingen er i gang. Tiden er etablert og stedet (sommerhuset) er også etablert.

ü Kapittel 17 er fin å lese høyt i klassen, som en begynnelse, og deretter la elevene skrive videre på historien. Smilet er kommet opp i øynene og da er lykken der. PANG! Så skjer det noe – et skrik fra huset. (kapittel 17). Reaksjonen: Omvendt av hvordan det pleier å være: Her blir foreldrene paniske og redde, mens Nina beholder roen og fatningen.

ü En veldig enkel bok. Resten av boka (kap 18 og ut) er bare eventyr og spenning. Den ytre spenningen skal drive leseren gjennom boka og inn i det som boka ”egentlig handler om”: At Nina skal bryte ut av lykketvangen og bli seg selv. En identitetssøkende sommer. En annen gutt har rømt hjemmefra – fordi foreldrene ikke bryr seg nok. Motsetninger mellom de to familiene. (Både Nina og Zeppelin har altså et identitetsprosjekt som har likhetstrekk og kontraster. Kapittel 109 og 110 – beskriver to stikk motsatte barneoppdragelser som sammenlignes. Begge oppdragelsene er feil!

ü I kapittel 95: ”Du har fått noe eget over øynene dine.” Noe som er Ninas. Bare hennes.

ü Oppfordring: Ta med Tormod Haugen ut i skolen!

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

ü Tema ”død” er ikke vanlig å skrive om for barn.

ü Det å nærlese de første linjene er viktig. Her ser man hva det handler om.

ü Fortellerteknisk: En jeg-fortelling. Uvanlig i barnebøker. En heltefortelling kan nesten ikke være jeg-fortelling. Vi trenger en objektiv ytre instans som kan hevde at helten er en ekte helt. Her kan det kanskje forsvares med at det er Jonatan som er helt og ikke ”jeg” (Karl). Men har Karl den nødvendige autoriteten som behøves for å utnevne en helt? Eller er det kanskje slik at boka ikke handler om en helt, men hvordan en liten pusling kan forvandle seg til en helt?

ü De tre første avsnittene er en klar presentasjon av boka. Vi blir lovet spennende fortellinger. Vi forberedes på eventyr, det fantastiske, noe trist og noe storslått som alt skal være sant.

ü Minner om Mio, min Mio. Mange likheter og fellestrekk, men også forskjeller. Kanskje kan vi si at Brødrene Løvehjerte er en tydeligere og klarere bok?

ü Astrid Lindgren var åpen for å plassere denne handlingen ut i nåtidens verden. Eksempel: Under Kuwait/Irak-krigen sa AL: ”Vi må overvinne Tengil.”

ü Sagornas tid = middelalderen

ü Handler om oss nå og alltid.

ü Er en bok om trøst.

Komposisjon

Boka har en klar todeling: kapittel 1-2, og kap 3-16

Kapittel:

Boka begynner i preteritum. Skjer et brudd i overgangen mellom kapittel 2 og 3

1 To brødre og en mor Skildring av fattig Sverige.

2 To brødre og en mor Skildring av fattig Sverige.

3-16 Over i en annen verden. En mystisk uforklarlig hendelse som plutselig var der.

Kampen mot det gode og det onde er det resten av boka dreier seg om.

Hva handler boka egentlig om?

ü Døden er så voldsom og så blodig urettferdig. En forberedelse til en strålende fantasiverden.

ü Handler boka om død etter kapittel 3? Er det en vandring gjennom dødsriket? Eller handler det om å opprettholde livet? Det som ikke må skje, er at de to guttene blir skilt. Brorskapet er det viktigste. Modighet til å stå imot det som er ondt, kjempe for det du tror på.

ü Boka har først en forankring i benken på kjøkkenet, en rask forflyttning på alle mulige måter. Jeg-fortelleren er den svake, syke og skrøpelige. Et froskeperspektiv. Det er død og det er kjærlighet. Kjærligheten mellom de to brødrene er kanskje viktigst.

ü Fortellinger om dødsriket: ”Piken med svovelstikkene” og mor Åses død i Peer Gynt. Det fins mange litterære beskrivelser av dødsriket.

ü Lykken er grenseløs i kapittel 3. Skorpan behersker alt: klatre i trær, svømme og ri. Naturlovene er intakt.

ü Tid: før det moderne samfunn. Kan se det på klær, våpen og utstyr. En riddertid.

ü Nærmest som skuespillere går de inn i roller og lever i disse rollene.

ü Folk lever av jordbruk. Kommuniserer med duer. Lykken er kortvarig. Paradiset er omringet av ondskap.

ü Nangijala : Frodig og vakker. Det gode.

ü Karmanjaka: Klippelandskap og stygt. Det onde.

ü Vi møter ondskapen litt etter litt, vi kommer nærmere og nærmere det onde. Det onde er stort og det er komplekst fordi det er inne i Kirsebærdalen.

ü Skorpan har ikke noe valg, han må finne igjen Jonatan. Uten Jonatan er det ikke noen vits i å være i Kirsebærdalen. De bekjemper det onde. Men slutten er likevel ikke noen triumf. Dette er et brudd mot den tradisjonelle barnelitteraturen. Jonatan må dø. Han er i samme situasjon som Skorpan var i begynnelsen.

ü Astrid Lindgren har selv sagt at Skorpan dør til slutt. Er det bare drøm eller fantasi det som skjer i Nangijala? Samme hva forfatteren mener, så er det viktig å tenke på hva den barnlige leseren mener.

ü Kampen mellom det gode og det onde, og forholdet mellom brødrene og deres felles kamp er viktigst.

ü Forholdet mellom Jonatan og Orvar. Frigjøringen av Orvar er grunnen til at Jonatan har dratt ut. Jonatan nekter å drepe. Skorpan sier: om alle var som Jonatan så ville det ikke finnes noe ondskap.

ü Viser hvordan man våger å ta spranget som kanskje livet vil by oss og som vi er redd for.

ü For de som bare vil se filmen: Filmen ender helt annerledes enn boka. Slutten er annerledes. Derfor er det en oppfordring fra Arntzen à LES BOKA!! J