Ragnar Arntzens hjemmesider

Om Erlend Loe

Se også Erlend Loes hjemmeside  http://www.kjentfolk.no/forfattere/loe/

Utgivelser

Øystein Rottem om Erlend Loe:

Den klareste reaksjonen mot 80-tallets og det tidlige 90-tallets eksistensielle 'gravalvor' står Erlend Loe (1969–), født i Trondheim, for. Debutromanen med den megetsigende og ironisk-alluderende tittelen, Tatt av kvinnen (1995), ble av flere kritikere oppfattet som et muntert forsvar for 'den myke mann'. På sett og vis skriver Loe seg inn i den 'hverdagsrealistiske' tradisjonen med sin oppramsende skildring av store og små hendelser fra dagligdagen til jeg-personen og hans handlekraftige kjæreste som han motstrebende har gått med på å flytte sammen med. Om man vil, kan man også lese boken som en humoristisk parodi på 80-tallets kjønnsrolledebatterende samlivsromaner. En parodisk effekt har også bokens komposisjon, inndelt som den er i tre hundre nummererte avsnitt, og ikke minst den tilstrebet naivistiske formen som disse 'situasjonsrapportene' er skrevet i. Bruken av nummererte avsnitt er et teknisk grep som han muligvis har latt seg inspirere til av den franske forfatteren Jean-Philippe Touissants roman På badet, som utkom på norsk i 1987, og som på sin side synes å være inspirert av Pascals Tanker.

Skrivemåten er den samme i Naiv. Super. (1996), som fikk en strålende mottakelse og med et slag gjorde Loe til en kultforfatter i vår hjemlige litterære andedam. Her beretter Loe om en ung mann som melder seg ut av samfunnet – et velkjent motiv som han behandler på en original og underfundig-naivistisk måte. Hovedpersonen er 25 år og student. Han har to venner – en god og en dårlig – men ingen kjæreste, noe som rimelig nok plager ham. Til gjengjeld har han en bror, men denne broren føler han seg underlegen overfor. Etter å ha tapt i crocket for broren, havner han i en eksistensiell krise, kutter ut studiene, selger TV-en og bøkene, sier opp avis- og telefonabonnementene sine og avvikler hele sin gamle tilværelse. Med sitt gjenværende habengut i en ryggsekk flytter han inn i leiligheten til broren, som han er blitt tilbudt å få låne i dennes fravær. Her bedriver han tiden med enkle sysler, så som å slå på bankebrett og skrive lister over ting han liker eller ikke liker, samtidig som han tumler med dype, filosofiske tanker om blant annet tidens relativitet og universets grenser. "Dette med at universet ser ut til å ha en slutt, legger naturligvis en demper på et og annet. Alle tanker om evig liv setter seg litt i halsen. Men det ser ikke ut til å plage meg. Ikke nå. Tvert imot. Jeg føler meg mer levende enn på lenge. Plutselig kjennes det fint å ha en frist å forholde seg til. Jeg har egentlig alltid jobbet godt under press."

Det er i denne lekende lettheten som hovedpersonen/forfatteren turnerer tilværelsens tyngde med at bokens naivistiske sjarm – og litterære kvaliteter – ligger. Loe har også gitt ut en rekke barnebøker – med illustrasjoner av Kim Hiorthøy – samt gjendiktet to bøker av den jødisk-amerikanske forfatteren Hal Sirowitz.

Den unge mann i Loes bøker er en annen type enn den vi kjenner fra et utall tidligere bøker om unge menn, ikke minst fra den kjønnsrolledebatterende litteraturen som har ridd den norske litteraturen som en mare fra midten av 70-tallet av. Som Loe har også flere andre forfattere av '90-tallsgenerasjonens', både kvinnelige og mannlige, et temmelig distansert forhold til disse bøkene. De kjenner dem, men de kopierer dem ikke. Ofte forholder de seg parodierende til dem.

Anmeldelse av ”Kurt koker hodet” fra Dagsavisen

Lattervekkjande norsk pølsesamfunnsatire
05. 11. 2003: BOK


 INGER BRÅTVEIT

Erlend Loe «Kurt koker hodet»
Cappelen

Lattervekkjande politisk satire frå eit land der både folk og Konge er meir opptekne av pølser enn av flyktningar.
Mang ein gong har livet halde på å rakna for den trauste truckføraren Kurt, men denne gongen er det alvor. Kurt kjenner seg mindreverdig. Tidene er tøffe på kaia, og trusselen om oppseiingar er overhengjande, for no er det komen ei splitter ny kai, like ved sida av kaia som Kurt har arbeidd på i alle år. Ingen båtar vil leggja til lenger, og til og med Kongen og det store Kongeskipet hans vel den nye kaia framfor gamle Gunnars kai. Årsak: den nye kaia er vaska med såpevatn og tilbyr gratis pølser.

Kaia som Kurt og kameratane hans arbeider på er eit Noreg i miniatyr, der Frp-framandfrykta og konformitetstankegangen rår. Kåre, arbeidskollegaen til Kurt gjennom tjukt og tynt, er mest oppteken av leverpostei. God norsk merkevare-leverpostei, vel å merka. Så då Kurt og den vesle sonen hans, Bud, høyrer merkelege lydar frå containeren dei er i ferd med å polera, har Kurt mest av alt lyst til å gjera som heile resten av det rike vesten: lukka både øyrer og auger. Containeren vert ein fare for det trygge lokaldemokratiet, og eit slåande symbol på vestleg flyktningpolitikk.
Føleri eller sosialrealisme ligg ikkje for Loe. Her er det karikaturen, satiren og småspotteriet som styrer showet. Norske fordommar kjem til utrykk gjennom den politisk korrekte arkitektkona til Kurt, og vert gong på gong gjentekne i store bokstavar: «JEG SYNES DET ER SPENNENDE MED SLIKE SOM DERE, ALTSÅ MED FOLK FRA FREMMEDE LAND. VI NORDMENN ER JO SÅ KALDE OG FULLE AV HEMNINGER, MENS DERE ER VARME OG SPENNENDE». Arkitektkona Anne-Lise er den velstuderte og godtruande, som tek flyktingane inn i heimen, strikkar varme klede og lagar litervis av lappskaus, medan den tilsynelatande framandfiendtlege Kurt eigentleg berre er utrøysteleg fordi ein betre kvalifisert flyktning overtok truckjobben hans. Og det var ein flykting med heile ti år knallhard truckførarutdanning. Motsetningane i samfunnet klaskar saman i all sin dramatikk, og kaia og familien er scena der heile verdspolitikken fritt får utspela seg.
«Kurt koker hodet» er opphavleg skrive som eit teaterstykke som vart synt på Trøndelag Teater no i vår, men moglegeins ber teksten framleis litt preg av at det er den ytre handlinga som dominerer? Det er unekteleg eit høgdepunkt då den velutdanna truckføraren frå Bangladesh gjer ein dobbel backhand piruett samstundes som han spelar Stairway to Heaven på luftgitar, men det er ikkje eit triks me ser, berre triks me får høyra om. Men ok, ok. Kim Hiorthøy har laga nokre veldig vakre illustrasjonar. Likevel synest eg det er feigt av Loe å lura seg unna, å heller la kameraten ta støyten med å visa det fram. Dei vitseaktige replikkane mynta på kronprinsesser og kongehus er morosame når dei er på sitt mest uskuldige. Slik som når den forelska sonen Bud seier: «Det er nesten som jeg vasser i lys», men når tomsnakket vert vitsa fleire kilowatt tilbake i tid er det trist: Ordet lysfontene er ikkje lenger nok til få heile folket til å knekka saman i latter. Og kanskje har «Kurt koker hodet» lattervekkjande replikkvekslingar nok frå før?
Kurt er i alle den einaste i barnebokklassen som driv politisk satire og samfunnskritikk, og det er i seg sjølv rosverdig i eit land der både folk og Konge er meir opptekne av pølser og polering enn av flyktningar.

Intervju: Flørt med det korrekte
05. 11. 2003: Man trenger ikke å ha vokst opp på 70-tallet for å nære en innbitt skepsis til politisk korrekte barnebøker. Likevel har Erlend Loe insistert på å plassere truckfører Kurt midt i innvandringsdebatten.


 CATHRINE SANDNES

Fem år etter den forrige boken om truckføreren med den store barten, er Kurt tilbake. «Kurt koker hodet» heter årets bok, og selv om Kurt selv ser helt lik ut, er verden utenfor blitt ganske annerledes. For på jobben er det økonomiske nedgangstider, med tilhørende oppsigelser, og på kaia står en container som viser seg å være full av illegale flyktninger. En av disse mørke fremmede, er skjeggete Rashid. Han er en mann som ikke bare får Kurts kone til å rødme, i tillegg er han også utdannet på Det kongelige truckakademiet i Bangladesh og utrolig mye flinkere til å kjøre truck enn Kurt.

Korrekt uten kjedsomhet
Ved første øyekast kan man nesten tro at Erlend Loe har skrevet antitesen til «Naiv. Super» og «L». Inntil man kikker den tilsynelatende politisk korrekte boken nærmere etter i sømmene, og oppdager at han fortsatt leker seg med forestillingene om rett og galt, slem og snill, og at det velmenende og fordomsfrie ikke alltid er så fordomsfritt likevel. Selv påpeker han da også at det var gøy å skrive en politisk korrekt fortelling. Samtidig mener han at årets Kurt-bok er en lek med den politiske barnelitteraturen han selv vokste opp med:

- Allerede som barn oppfattet vi de korrekte bøkene som kjedelige, men det er fullt mulig å skrive om urettferdighet og samtidig skrive humørfylt, å flørte med sjangeren uten at det blir stinkende politisk korrekt av den grunn, sier han.

Pinlig politikk
Når Erlend Loe skriver romaner, skriver han om en verden som er «kompleks, vanskelig å fange og preget av en 'se det an'-holdning». Når han skriver om Kurt, tillater han seg å «skjære gjennom og si at ting er sånn og sånn». Og en av tingene som er «sånn», er den restriktive norske innvandringspolitikken.

- Det er klart, boken representerer holdninger jeg også har. Jeg syns det er pinlig at vi beveger oss i samme retning som Danmark og fortsatt syns det er eksotisk med en farget fotballspiller. Og det syns jeg er på sin plass å fortelle for barn. De er som kjent opptatt av rettferdighet og den slags, samtidig som dette er en del av virkeligheten deres på en helt annen måte enn da jeg var liten. Jeg kan ikke smykke meg med å kjenne så mange innvandrere, men det kan jo også være fordi det ikke er så mange av dem som noen skal ha det til.
- Men hva betyr det egentlig å «koke hodet»? Er det et trøndersk uttrykk?
- Det betyr bare det. «Gå hjæm å kok høvve». Det er en av mange måter å si at du ikke liker noen. Det var sånne ting vi pleide å si i gata. På samme måte som vi pleide å si «tok du nummeret?». Så skal du si «hæ?».
- Hæ?
- Og da skal jeg si: «tok du nummeret på traileren som børna trynet ditt». Akkja. Det var tøffe tider den gang.

…………

Anmeldelse i Aftenbladet

Erlend Loe: «Kurt koker hodet»- Naiv fremmedfrykt og leverpostei
Publisert 2. desember 2003 07:36

Verden er aldri som før. På kaia hos Kurt er det blitt stille. Ingen båter legger til, og da blir det heller ikke jobber for Kurt og de andre truckførerne.

Anne Liv Tønnessen

Barnebok
Erlend Loe:
Kurt koker hodet
Tegninger av Kim Hiorthøy
131 s.
199 kr.
Cappelen


Gunnar som eier kaia er rett og slett blitt utkonkurrert av storkapitalen med ny glinsende kai like ved siden av.
Boka til Erlend Loe er oppfølger til kultfortellingene om den litt naive antihelten og truckføreren Kurt, arkitektkona Anne Lise og sønnen Bud. Disse bøkene ble lansert og plassert som barnebøker, men ble raskt lest av et større publikum, ikke minst de mellom 15 og 30 år.
Denne historien er et resultat av teaterstykket Loe skrev, etter en idé i samarbeid med Cirka Teater i Trondheim. Mange av Kurts kolleger blir permittert, kun Kurt og leverposteieksperten Kåre får bli igjen på jobb for å gjøre Gunnars kai skinnende blank og mer konkurransedyktig. Mens de arbeider hører Kurt og Bud rare bankelyder fra en av containerne, og når de åpner den kommer en stor,fargerik, sulten og temmelig tissetrengt innvandrergruppe ut. Fremmedfrykten tar raskt bolig i Kurt, mens Bud stormforelsker seg i Fatima.

Loe gir oss nok en sjarmerende historie. Denne gang ligger samfunnssatiren like under fortellerstemmen, og beskrivelsen av Anne Lises naive forståelse for innvandrere kombinert med Kurts bastante Frp-liknende synspunkt lyder kjent. Fortsatt er fortellingen krydret med absurd humor, selv om Kurts sjalusi gjør mest inntrykk. La oss håpe at bøkene om Kurt blir lest av alle.

……..

Artikkel fra Dagbladet

Merkevaren Loe
- Det er mistenkelig når alle liker deg så godt, sier Erlend Loe, bokaktuell med «Fakta om Finland». Derfor er han glad for dårlig kritikk, så lenge den er godt begrunnet.

Av MARIA BØRJA
Mandag 15. oktober 2001 19:22,
oppdatert 15:05

Loe må sies å være litteraturens popyndling. Etter debutromanen «Tatt av kvinnen» ble han utnevnt til Norges litteraturtalent nummer én. Hans andre roman «Naiv. Super» ble kalt «en liten genistrek», og 115000 lesere kan kanskje ikke ta feil?

Suksessen henger likevel ved Loe som en klebrig venn. Nå erfarer forfatteren at han er hinsides å bli lest med et åpent sinn.

- Berømmelse er en pakt med djevelen, sier han. - Man får noe og mister noe. Han er enig med Hans Fredrik Dahl i at forfattere blir behandlet mer og mer som idrettsutøvere som helst må hoppe høyere hver gang.

Kan ikke vinne
For Erlend Loe kan det føles som om hans tidligere rekord i høydehopp er «Naiv. Super». Det han har skrevet siden blir målt opp mot denne boka.

- Enkelte anmeldere kan ikke frigjøre seg fra «Naiv. Super». Men hadde jeg skrevet en ny «Naiv. Super» ville jeg jo blitt slaktet. Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger kan vinne.

Kanskje er det heller ikke et mål å snakke om Loe uten å nevne «Naiv. Super». Loe mener det er umulig å unngå. Dessuten har han jo vært med på leken. - Derfor er det godt å bryte med varemerket, godt å vise noe nytt, mener han.

Provoserende

Og anmelderne bemerker det nye i Loes penn. «Fakta om Finland» er skrevet i lange stream-of-consciousness-passasjer, og hovedpersonene er galere enn tidligere Loe-karakterer. Vi møter med andre ord en dystrere forfatter.

- Denne boka er mer vågal. Noen vil like den og andre vil mislike den intenst, sier forfatteren. Og er enig i at boka kan grense til det irriterende.

- Ville du provosere?

- Det var ikke planlagt, men jeg hadde nok et ønske om å gjøre det annerledes, sier Loe.

Helt annerledes er det likevel ikke. Som tidligere skriver han i førsteperson entall; det handler om «jeg, jeg, jeg». Har han vurdert å skrive med en annen synsvinkel?

- Ja, jeg prøvde det med denne boka, men gikk bort fra det. Nærheten og det umiddelbare forsvant da, forklarer han. Men én dag har han tenkt å gjøre det. For han vil uansett fortsette å skrive.

- Gi Hamsun Karl Johan
Knut Hamsun er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å isolere forfatterskap fra person. Hva synes Loe om å gi Hamsun en gate, på tross av hans politiske sympatier?

- Knut Hamsun burde fått Karl Johan, er Loes kontante svar. Men som alternativ synes han å oppkalle Holbergs plass etter «Sult»-karakteren Ylajali, er et godt forslag. Selv mener han Hamsun er den norske forfatteren som har hoppet høyest. Og rekorden hans var «Pan».