Drama og spenning

Ragnar Arntzens hjemmesider

(fra "Henrik Ibsen - 100 år etter", words2you 2006)

IV Drama, form og spenning

Ibsens titteskapsteater

Med Et dukkehjem finner Henrik Ibsen den teaterformen som han holder fast ved resten av sin forfatterkarriere, og som er det moderne ibsenske drama:

	Det utspiller seg i samtiden.
	Dramaet har en veldig konsentrasjon i tid (noen dager), sted (et hjem) og personer (3-5 sentrale personer). Dette skaper oversikt og intensitet.
	Samtidsdramaene kan også kalles familiedramaer: Alle utspiller seg i familien og mellom familiemedlemmer (bortsett fra En folkefiende; familien Stockmann er vel den eneste hele og lykkelige familie i Ibsens 12 samtidsdramaer). Etter Et dukkehjem er alle familiene splittede eller trues med splittelse i løpet av handlingen. Noen av familiene er nesten tømt for mening og innhold; for eksempel familien Alver i Gengangere, familien Tesman i Hedda Gabler, familien Rosmer i Rosmersholm, familien Ekdal i Vildanden, familien Borkman i John Gabriel Borkman (der bor ektefellene i hver sin etasje og har ikke snakket sammen på åtte år).
	Dette kalles titteskapsteater fordi det gav en nesten sjokkartet virkning som om den 4.veggen i et privathjem var blitt fjernet. Det var som å titte inn i fremmede menneskers privatliv (vi kunne nesten kalle det ”reality-drama”), og det ble av mange opplevd som pinelig og ubehagelig. Den intime formen og det at folk kjente seg så igjen i det de så, var nok en av grunnene til at Ibsens dramaer virket sterkt og vakte så voldsomme reaksjoner. I tillegg hadde Ibsen ikke noe imot å provosere og utfordre populære meninger.
	Handlingen i Ibsens samtidsdramaer begynner alltid like før en krise bryter ut, og denne krisen viser seg alltid å ha røtter langt tilbake i tid. Mens handlingen driver fremover, blir fortiden gradvis rullet opp, gjerne ved at en person man ikke har sett på flere år, dukker opp og vekker gamle minner til live. Dette kalles den retrospektive teknikk, og er svært utbredt i dag, både innenfor drama, romaner og film.
	Handlingen ender ofte tragisk: Bortsett fra Fruen fra havet ender alle stykkene i forferdelse, utstøtelse, ensomhet, selvmord, dramatisk død for minst en av hovedpersonene. Ofte er det fortidens ”spøkelser”, en løgn, et svik, en utroskap som man har forsøkt å skjule, som tvinger seg frem og fører til forferdelig ulykke.

Hva er det som er så spennende med dette, da?

Første gang man møter Ibsens dramaer, kan man lett få inntrykk av at det er litt stillestående og kjedelig, for her skjer det jo ingenting! På nåtidsplanet skjer det lite, dramatikken og det farlige har allerede skjedd før handlingen begynner. En eller flere av personene vil alltid prøve å skjule det farlige fra fortiden og late som om alt er bare fryd og gammen. Dessuten er alltid minst en av personene, ofte en makt- eller myndighetsperson, full av store ord og flotte formuleringer, skjønne idealer osv. som har til hensikt å fornekte alt som er stygt og fælt her i verden. De vil ofte hjelpe til med å holde den fæle sannheten skjult. Dermed er det mye snakk som skal lure oss til å tro at her har det ikke skjedd noe galt, her er alt pent og fint og anstendig. Da er det ikke rart at man sitter og lurer på hva som er så spesielt med dette – og hvor er spenningen?

Det som gjør en tekst spennende, er at det er en konflikt mellom personene: En person som blir hindret i å nå sitt mål, to menn som elsker en og samme kvinne, en uoppklart forbrytelse, feil person som blir straffet, utroskap osv osv. Alt dette og mer til er Ibsens dramaer fulle av, men altså på en litt skjult måte. Bare i de åtte siste skuespillene er det tolv mystiske og dramatiske dødsfall. Fortiden ligger som en udetonert bombe mellom personene, men på overflaten ser alt stille og pent ut. Men det vil smelle!

Når vi leser eller ser Ibsens dramaer, må vi nærmest oppføre oss som etterforskere eller som detektiver og spørre: Hvem er det som lyver? Hvorfor lyver de eller den? Hva er det som egentlig har skjedd? Man må hele tiden være mistenksom. Det dreier seg om å lære å lese en litt annen type spenningslitteratur, innta en annen og mer aktiv rolle som leser. Man kan nesten sammenligne Ibsens dramaer med kriminalfortellinger, men de mangler en etterforsker. Den rollen har Ibsen overlatt til leseren. Når man har vent seg litt til Ibsens teknikk, vil dramaene hans bli utrolig spennende og fascinerende. Og så har de den ekstraverdi at de kan leses flere ganger, og man oppdager stadig nye tvetydigheter, nye løgner, nye konflikter. De blir bedre og rikere for hver gang.