|
|
Her i Halden får nok 100-års jubileet
for unionsoppløsningen ekstra stor oppmerksomhet. Fra midten av 1800-tallet kom
det en strøm av svensker hit til grenseområdene for å søke arbeid, og mange
haldensere har besteforeldre og oldeforeldre blant disse.
De fleste kom naturlig nok fra grenselandskapene Dalsland, Norra
Bohuslän og Värmland. For disse svenske utkantområdene var siste halvdel av
1800-tallet en økonomisk nedgangtid. Befolkningsvekst og ”hemmansklyvning”, dvs. oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere,
husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. I 1868 slo kornhøsten feil, og dette
gikk selvfølgelig hardest ut over mennesker som hadde det vanskelig fra før. I
1880-årene ble Sverige rammet av en langvarig jordbrukskrise, og utvandringen
skjøt fart for alvor.
Den samme perioden var for Østfolds og Haldens vedkommende preget
av industrialisering og økonomisk vekst, og for de svenske grenseboerne var det
enklere å flytte hit enn å ta det store steget over til Amerika. I 1900 bodde
det nesten 50 000 svensker i Norge, og i Østfold utgjorde svenskene hele 10 %
av befolkningen.
Dette blir bare tall og harde fakta hvis man ikke har noen konkrete
”menneskeskjebner” å knytte det til.
Brødrene Gustav, Johannes og Fredrik Isaksson Modh ble født i
Sundals Ryr i Dalsland. Gustav var eldst, født i 1859. Johannes ble født i
1861 og Fredrik i 1863. Faren Isak var husmann. Han døde allerede i 1869, kort
tid etter det store ”nødsåret”. Moren Anna Cajsa satt alene igjen med 7
barn. De ble boende på den lille plassen, men forholdene var vanskelige.
Da de ble gamle nok fikk brødrene arbeid som tjenestegutter på gårdene
i bygda, men dette var et usikkert levebrød. I likhet med mange av sine
sambygdinger brøt de derfor opp fra hjemplassen og satte kursen mot nabolandet
noen få mil unna. Her skulle det være arbeid å få. I kirkebøkene for
Sundals Ryr er det registrert en mengde utflyttinger til ”Fredrikshald”, Idd
og Berg i denne perioden.
Sundals Ryrs gamla kyrka, der de tre brødrene som
omtales her ble døpt.
Yngstegutten Fredrik var først ute. Kirkebøkene viser at han
flyttet til Idd sogn i 1885. Den første tiden arbeidet han på Ør glassverk.
Senere ble det arbeid på Smedbruket og tresliperiet i Tistedalen, og som mange
andre svensker var han også innom steinindustrien ved Iddefjorden.
Gustav og Johannes fulgte etter broren i 1887. Gustav hadde hatt noen kortere
opphold i Norge noen år tidligere. Han var nok da et eksempel på det man
kalte for ”grågjess”, sesongarbeidere som kom i april/mai og reiste tilbake
til Sverige i september/oktober.
Nå skulle oppholdet bli permanent. Den første tiden var han gårdsarbeider
på Tellesås i Enningdalen, men med tiden ble både han og Johannes sysselsatt
innenfor stein-, sagbruks- og jernverksindustrien i Halden. Her var de ganske
representative for de svenske innvandrerne. De fleste ble industri- og
jordbruksarbeidere.
Brødrene giftet seg snart og fikk barn her i byen. Ektefellene var
også svenske innflyttere, noe som heller ikke var så uvanlig. Familiene
tilpasset seg raskt forholdene i Norge. De fleste svensker ble godt integrert både
i lokalsamfunnet og i arbeidslivet. Likevel følte nok mange seg ”litt som
svensker og litt som nordmenn”. Dette gjaldt kanskje spesielt barna. På
skolen lærte de norsk, men hjemme ble det snakket svensk, eller i alle fall et
slags blandingsspråk. Mange var født i Norge, men fikk ikke norsk
statsborgerskap når far og mor var svenske.
De tre brødrene fra Sundals Ryr fikk oppleve mange gode år med
arbeid og inntekt i det nye landet. De levde riktignok under enkle kår, men
hadde det bedre enn hjemme i Sverige.
Etter hvert ble imidlertid forholdene vanskeligere i Norge også.
Det ble større press på arbeidsmarkedet, og den svenske arbeidskraften var
ikke så ettertraktet lenger. De hendte at svenskene ble beskyldt for å presse
lønningene ned og for å ”ta jobbene fra” nordmenn. Her kan man kanskje
trekke noen paralleller til dagens innvandringsdebatt og den siste tidens
diskusjon om ”gjestearbeidere” fra de nye EU-landene?
De siste tiårene av 1800-tallet ble det også en innstramming i
bestemmelsene om hvem som fikk lov til å oppholde seg i Norge. Da Gustav,
Johannes og Fredrik kom til Halden gjaldt loven om passfrihet fra 1860, og det
ble praktisert en ganske liberal innvandringspolitikk. Man hadde likevel flere
former for registrering av innvandrere, og det var en fordel å ha med seg
attester, ”betyg”, fra hjemsognet. Norge og Sverige hadde dessuten en
gjensidig avtale om tilbakesending av innvandrere uten hjemstavnsrett, dvs.
rett til å bo og motta fattighjelp i en kommune. Denne retten oppnådde man
etter å ha bodd 2 år i kommunen.
Med loven om statsborgerrett av 1888 og ikke minst med Fremmedloven
av 1901 ble bestemmelsene enda strengere. Man la nå mer vekt på
”avstamnings-prinsippet” for å få norsk statsborgerskap, og
statsborgerskap ble en forutsetning for å oppnå hjemstavnsrett. Utlendinger
fikk meldeplikt og måtte skaffe seg ”oppholdsbok” hos politiet. Man kunne
dessuten sendes tilbake til Sverige hvis man ikke klarte å forsørge seg selv
og lå fattigvesenet til byrde. Dette rammet i særlig grad syke og arbeidsløse.
Mange svensker kom i en ekstra vanskelig situasjon. I 1894 fikk
Sverige sin lov om statsborgerskap, der det bl.a. ble slått fast at innbyggere
som hadde vært borte fra landet sammenhengende i 10 år mistet sitt svenske
statsborgerskap.
Man skal heller ikke se bort fra at selve unionsstriden i årene før
1905 førte til mer motvilje overfor de svenske innvandrerne. Det ble foretatt
ekstra mange utvisninger i årene 1903-4. Det kan virke som om reglene ofte ble
strengt praktisert, i alle fall hvis det var fare for at innvandreren kunne bli
en økonomisk belastning for kommunen.
De nye bestemmelsene fikk også følger for en av brødrene fra
Sundals Ryr. Familien ble rammet av sykdom og arbeidsledighet og ble avhengig av
”fattighjelp”. Hjemstavnsretten måtte undersøkes. Den ble redegjort for i
spesielle forhørsprotokoller. Her ble innflytternes ”liv og levnet” grundig
kartlagt. Til tross for at de hadde bodd i Norge siden 1880-årene ble det
konkludert med at familien ikke hadde hjemstavnsrett, og de ble sendt tilbake
til Sverige. Kort tid etter var de imidlertid bosatt i Halden igjen, noe som
kanskje viser at kontrollen ikke var så effektiv likevel. Mange innvandrere ble
utvist både to og tre ganger, men vendte tilbake hver gang.
I dette tilfellet endte historien godt. Både Gustav, Johannes og
Fredrik fikk bli i Norge. De levde til ut på 1930-tallet og ligger gravlagt her
i byen. I dag kan mange haldensere føre røttene sine tilbake til de tre brødrene
fra Sundals Ryr.
Kilder:
Norsk innvandringshistorie, b. 1: I nasjonalstatens tid, 1814-1940. Oslo, 2003
Hallbäck, Sven A.: Dalsland. Stockholm, 1982
Kirkebøker, folketellinger og kommunale arkiver
Ketil Modh Isaksen
Denne artikkelen sto på trykk i Halden
arbeiderblad, 28. mai 2005
Sist endret: 31.5.2005 - Ketil
Modh Isaksen
|
|
|