STEIN ANDERSEN.
Billedkunstneren
Stein Andersen har med sitt kraftfulle
og kontrastfylte uttrykk for lengst satt
sine spor så vel i Norge som Norden. For den som måtte ønske å få et lite
inntrykk av hva denne allsidige koloristen står for, er det bare å gå inn på
Internett, og skrive navnet hans i søkerfeltet. Da vil det åpenbare seg et lite
knippe bilder som ikke minst viser hvor allsidig han er – ikke sjelden en
markert kombinasjon av det abstrakte og det konkrete, gjerne innenfor en og
samme ramme. Medio oktober åpner han en separatutstilling på Rød Herregård.
Dette er språk for
øyet – sjelen og stillheten . Det er ingen hovedsak for Stein å redegjøre for
bildets budskap, alt det er opp til den som ser. Den som møter denne kunstnerens beste bilder, opplever
dette snevet av mystikk som sitter igjen på netthinnen. Diktes ånd, sa salige Welhaven: Selv om ordene ikke direkte uttrykker det, skal leseren fornemme ånd, noe som sitter igjen etter at
ordene er lest. Mange av Steins bilder henvender seg til seeren på samme måte
som Welhavens poetiske programerklæring.
- For
lenge siden oppdaget jeg et bilde av deg på nettet; i et dust, nesten
feberaktig lys sitter noen personer på en strand. Dette bildet sitter i meg
ennå. Trist at det nå er solgt, og ikke tilgjengelig for allmenheten lenger?
- Jeg synes paradoksalt nok at det er ille å kvitte meg av
med bildene mine. Jeg dveler selv med bildene, fører en indre dialog med dem.
-Du
kombinerer flere stilarter, ikke minst finnes innslag av impresjonisme i dine
bilder, du fanger øyeblikket, enten det dreier seg om mørke skyer over en rorbu
i Lofoten eller den underlige stemningen som griper en når et portrett nesten
spørrende stirrer ut mot tilskueren?
- Det siste du nevner, har jeg nok indirekte fra Vermeer.
Jeg var opptatt av ham flere ti-år før han som kunstnerpersonlighet slo gjennom i bredde. Jeg tenker da på boken
Pike med perleøredobb av Tracy
Chevalier og, senere, filmen med samme navn.
- Hvordan kom du i kontakt med denne nederlandske mesteren?
- For alvor da jeg
begynte på Statens kunst-og håndtverksskole på syttitallet. Til å begynne med
gjennom en fascinasjon for Rembrandt, hans fullkomne portretter og
situasjonstablåer. Ved å studere de nederlandske renessanse-malerne, lærte jeg
mye om både anatomi og rommets dimensjoner, denne følelsen av dybde som
kjennetegner bruddet med middelalderens endimensjonale rom.
- Og da
er vi kanskje inne på noe vesentlig ved
din produksjon? En kombinasjon av tradisjon og modernitet? I den sammenhengen
tenker jeg på poeten T. S. Eliots udødelige essay, ”Tradition
and the Individual Talent” fra 1918, der han peker på nødvendigheten av
at modernistene jobber mot et forhistorisk relieff?
- Du er nok inne på
noe der. Når jeg jobber, er det ikke sjelden jeg innen en tradisjonell,
figurativ, naturalistisk ramme inkluderer modernistisk abstraksjon som både kan
omgi, og prege sentrum av bildet. Men å illudere rommet for rommets egen skyld,
har jeg aldri etterstrebet.
- Men det er jo en tydelig fornemmelse av
rommet i mange av dine bilder?
- Jo, men det skyldes
måten jeg komponerer fargene på. Kontrasten mellom fargene skaper romfølelsen.
-
Omkring 1900-tallet kom opprøret mot
romantikkens idylliserende gjengivelse av virkeligheten?
- Du tenker på impresjonismen og ekspresjonismen. Klart jeg også har tatt opp i meg dette opprøret,
som skapte slik furore i kunstsalongene. Tenk bare på Munch og alt han måtte
gjennomgå. Men for mitt vedkommende har jeg ingen bevisst
intensjon av å gjengi noen som
helst stilretning i når jeg maler, men for all del, jeg mener selv at jeg
jobber i en stilisert naturalisme.
- Noe senere på1900-tallet kommer nok et opprør. Det totale bruddet med all
kunstnerisk fortid skjer med dadaismen ?
- Du tenker kanskje
på et av ikonene, Marcel Duchamps
utstilling av en pissoir, som han kalte fontene.
Alt er kunst, liksom.
- Hva har det hatt å si for deg?
- Hadde
jeg levd på den tiden, en katastrofetid for Europa, ville jeg sikkert hatt sans
for denne bevegelsens totale opprør mot konvensjoner, som for disse rebellene måtte fortone seg som
uttrykk for Europas undergang. Det var et nødrop, simpelthen. Som et fenomen i
sin tid, har jeg sans for dadaistene. Men når denne eksperimentelle retningen
fortsetter, godt beskyttet av mektige kuratorer, ja da.. vil du høre et
eksempel?
- Ja?
- En av mine kollegaers studenter hadde vært innom en
utstilling, jeg mener å huske det var Kunstnernes hus i Oslo. Der hadde hun
sett en s.k. installasjon, et stort skrivebord dekket med plastposer. Prisen på
denne installasjonen var kr. 30000.
- Da er
det jo nummeret før gud og hvermann med
kan bli kunstner. Er ikke det bra, da?
- Kunstnere har, i likhet med andre yrkesgrupper, ansvar for
en faglig dimensjon. Dermed inngår det en grundig kunnskap om kunsthistorien,
om utviklingen av diverse teknikker og strategier før man begynner å utvikle et
eget uttrykk. Få er autodidakter, og enda færre genier. De kjører sitt eget løp
uansett, men disse er svært, svært få. Uansett kreves det en kunnskap om hva de
driver med. Så vidt jeg vet, finnes ingen kunstnere i historien som ikke har
søkt lærdom hos en eller annen autoritet.
- Du jobber både med
olje, akvarell og grafikk? Hvilket uttrykk liker du best?
|
- Det har vært akvarell som har
ligget mitt hjerte nærmest. Jeg har gjennom årene tilegnet meg en teknikk og malemåte som tilfredstiller
uttrykket i mine motiver. I den senere tid har jeg igjen begynt å arbeide i
olje. Det er denne teknikken jeg lærte på Kunst og håndtverksskolen. Etter
flere år med akvareller føler jeg nå at det er på tide å prøve olje igjen.
Jeg søker hele tiden å oppnå egne, spesielle uttrykk som jeg selv kan stå
for, men likevel kan nok kjennere se slektskap til andre malere i mine
bilder. I min utstilling på Rød vil storparten av bildene være oljemalerier. Jeg håper også at jeg kan stille ut
noe grafikk . I så tilfelle kan det bli seriegrafier (silketrykk). Det er en,
for meg, ny uttrykksmåte som jeg ganske nylig har begynt å studere. - Du har hittil holdt deg til historisk
tradisjonelle metoder, som etsning og radering. Nå gir du deg i kast med seriegrafier. Skal
vi kalle det fornyelse? – Gjerne det. Men ikke for
fornyelsens egen del. Det har sprunget ut av et behov for å finne andre måter
å uttrykke meg på. –
Jeg kan jo være fristet til å kalle deg en multikunstner, i likhet med de av
dine kolleger som også beskjeftiger seg med ord? – Du tenker kanskje på den
lokalhistoriske boken jeg ga ut for etpar år siden? Boken ble til som et resultat av min
nysgjerrighet på min oppvekstplass Kasa. Jeg samlet såpass mye stoff og
informasjoner om dette stedet og Skonningsfoss, at en idé om et bokprosjekt
ble født. Jeg tenkte at andre enn meg selv og mine nærmeste ville være
interessert i dette lokalhistoriske kjente stedet ved Tistedalselven. -Aller sist i baksideteksten heter det:
”Dette var arbeidsfolk ved sag - og
møllebruk, og det er deres liv og miljø som blir beskrevet.” |
|
|
Jeg kan huske mine barndomsår som
harmoniske og spennende. Alle somrene var varme og solfylte, vintrene kalde
og snørike. Min nysgjerrighet på livet
fikk fritt spillerom i den lille verdenen som Kasa representerte for oss unger.
Mine foreldre ga oss unger trygge levekår, og du må gjerne si at en av grunnene
til at jeg ga ut denne boke nvar av takknemlighet til dem som har gått foran
oss.
– Kommer det noen ny bok?
– Ikke umulig.