BUDDHA

Prins Siddharta Gothama pendlet

fra overflod til askese, helt til han skjønte

at ingen av delene gjorde ham lykkelig.

Uten forvarsel ble han etter lang tid

illuminert sittende under et tre,

gåtefullt, som ravnen på gatelampen

plutselig bakser ut og flyter

i det hvite lyset

KOBLING

Jeg legger en flat neve over

kattens rygg, kobler oss sammen i et rom

av savanner, himler, dinosaurer og byer

som lyser gjennom oss her,

på denne svimlende kloden.

Katten glipper smilende med øynene,

reiser seg, krummer ryggen, hopper ned

og tasser ut på kjøkkenet etter noe snadder.

SILKE

Duken, brodert silke, jeg kjenner vennligheten

i mønstrene, vannet klukker, et fredelig øyeblikk

i Vasco da Gamas liv, seilene blafrer svakt, en liten latter

hos Columbus' styrmann, silken, den skinnende strukturen

av millioner hender som løftes, knyttes og senkes gjennom

en myk, hvit, stjernesymmetri.

Jeg legger den glatte, vennlige silken mot kinnet

og kjenner hjernen fylles av hvitt, forsoning,

en begynnelse, et annet forløp.

EN KOPP KAFFE I HALDEN

Achnaton kysser sin Nefertite, egypterne kaller på Ra,

grekerne tilber Zevs. Da Vinci stryker penselen

over Mona Lisas lepper.

Ikke langt unna gjør sivilforsvaret

klar en vannledning. Lagføreren smiler for seg selv.

Han har møtt drømmekvinnen, på kafe i Halden

gåtefullt smilende. Ingen problem med brytere

motorkraft og slanger. Det uendelige vannet legger seg

over asfalten og danner et speil

der Amor smiler gjennom ansiktet til en lykkelig mann,

en kvinne, vakker som Psyche, kryssende

vannledninger og en kopp kaffe i Halden.

EN ENGEL MED VINGER AV ØYEBLIKK

Endelig hjemme! Vi danser foran tven, ler, kler oss

nakne i den lune stua. Idet vi laster ned en film

fra nettet flyr en spurv mot vinduet og blir liggende

livløs på hellene. Det går mye på design.

En jukeboks fra femtiårene spiller en ballade

om en engel med vinger av øyeblikk, små lamper flimrer

i blått og grønt. Nå våkner spurven, blafrer vekk.

Plutselig skjer noe. Det rister. Murveggen sprekker

og dalende aske gjør vinduene svarte.

Naboene forsvinner. Vi hører noen svake rop.

Vi som redder oss ut, manøvrerer oss

gjennom lag av aske.

Vi brenner oss på størknende lava.

Med en reinkarnert nysgjerrighet vil vi en gang,

med skjeer skrape frem kropper, rytmisk gnissende, forsiktig.

Så tar vi avstøpninger, legger dem

i glassmontere og venter på deg, i fosterstilling

med en mobil smeltet inn mot øret.

JUBILEUMSFEIRING 2005, UNIONSOPPLØSNINGEN 1905.

Dresskledte menn, kvinner i side skjørt, omfangsrike

hatter. Ujevne, stakkato bevegelser, alle jubler. Et hornorkester

på en flaggprydet, løvkledt platting tuter lydløst, og unger springer

mellom beina i mengden. Det vinglete kameraet går sjelden

inn i nærbilder, vi ser bare hender som løftes begeistret, og lydløse

hurrarop, men én gang skjer det: sekunder på en ung kvinnes ansikt.

Skyggespillet gjør det vanskelig å se øynene hennes.

Ikke en lyd. Hun ler mot den sveivende filmfotografen,

så forsvinner hun ut i noe som gjør at jeg gjerne

skulle sett filmen på nytt.

Ute på plassen skal, etter filmen, Svenska Hemvärnet selge ertesuppe

mens Bjørkebekk velforening selger pølser. Det blir trekkspill, allsang,

ablegøyer og plastseidler med skummende pils.

Det skulle de ha visst, ungdommene

som våren 1905 tok farvel med dem hjemme,

ankom Fredriksten, festet sluttstykket på geværet,

ventet på de blågule, det suste stille i bjørketrærne,

det falt ingen skudd.

RUNDKJØRING

Jeg lener meg mot universet, mitt hjem,

mine vegger, mitt lys, skritter over størknet lava

løper nedover en asfaltstripe, stanser ved en pølsebod

og bestiller én, med alt. Mens jeg jordfestes av rekesalaten,

sennepen og den saftige, tykke pølsa, faller det smuler

til den hvite duen, som tripper fredelig omkring og pikker.

Ekspeditøren tørker av disken og er blid, som en buddha.

Han bærer en hvit båtlue, og den lyseblå jakken er lytefri.

Jeg skulle egentlig hjem, noe jeg forteller

taxisjåføren, som full av forståelse

tar meg inn i en rundkjøring. Dette

skjer under kraniet, der galaksene

lyser tilbake til det ene ordet,

elektronet som kretser omkring

en glødende kjerne.

TAPET

Under spredte glansbilder

av slitte, vingeløse engler

går en barndom rundt der inne.

En som kaller seg

mor, har med Donald

og sjokolade.

En som kaller seg

mor, sender meg i veggen

med en ørefik.

En som kaller seg

mor, ignorerer meg

hele dagen.

En som kaller seg

mor, ser de bønnfallende

øynene på en femåring.

En som kaller seg

mor, smiler

under en blå corona.

ENDELIG

Jeg bytter fil og setter opp farten

Vel framme tenker jeg på stedet

jeg egentlig skulle vært.

Denne turen har kostet meg

litervis med bensin, olje, bremseklosser.

Bare fordi jeg vet jeg vil komme dit,

til rette sesongen, myk kaffearoma

og en kake som smelter mot ganen.

Derfor bytter jeg stadig fil, trykker inn gassen

og regner med at jeg omsider skal

stige ut av bilen for første gang.