Vi er kanskje en nasjon av grublere, og vi
har en lang tradisjon for dikt i dette landet, den ligger oss så å si i blodet.
Det finnes spor av poesi på runesteiner fra de første århundrene etter Kristus,
og på 1200-tallet ble de skrevet ned, de diktene vi kaller Edda, en lyrisk
tradisjon som har levd på folkemunne i uminnelige tider. Ikke minst i våre
sagaer får vi vite at det å kunne dikte, kortfattet kunne formulere noe klokt, noe religiøst, kanskje en kjærlighetserklæring,
kanskje en smigrende hyllest til
datidens politikere; stormenn og konger, ble sett på som noe særs verdifullt.
Med unntak for det siste, er det vel slik
ennå? Eller regner du kanskje ikke den teksten du er veldig glad i, enten det
er en poptekst eller annet, som poesi? Men det er det jo. Kanskje den du er
glad i en gang har sagt noe som liksom ble ”hengende i lufta”, noe du aldri
glemmer? Kanskje du har sagt noe slikt selv, kanskje også skrevet det ned?
Begrepet ”modernisme” er for mange et begrep
hentet rett ut av tåka. Kun spesielt interesserte innenfor billedkunst,
arkitektur eller litteratur har kjennskap til at dette dreier seg om en ”paraplybetegnelse” for mye av den kunstneriske virksomheten som
kom til syne i den vestlige verden fra
slutten av 1800-tallet og fremdeles er her. Denne betegnelsen rommer i dag et
så stort mangfold av kunstneriske uttrykksmåter at en generell kommentar som
denne egentlig er ganske umulig.
Mange har det imidlertid for seg at
”modernisme” dreier seg om noe uforståelig, og at den modernistiske diktningen,
som jo vår sammenheng dreier seg om, er tekster som ikke kommuniserer med
leseren og framstår som ugjennomtrengelige gåter. Det er svært sjelden at en
moderne diktsamling oppnår et salgstall over disk som overstiger tre sifre. Akkurat det sier oss egentlig
ikke så mye. Denne sjangeren er oppegående – det kan man sporadisk få øye på i
diverse kulturelle sammenhenger, som aviser, tidsskrifter - og en og annen gang i radio, sjeldnere i tv
(og vi trenger ikke nødvendigvis se for oss papir mellom permer). Det
finnes folk som bryr seg om dikt, som gjerne plukker med seg diktsamlinger fra bibliotekhylla eller blar
opp et par hundrelapper for ei tynnsida lefse med verbale ”uforståeligheter”.
Alt som sier oss noe, som kan formidle
vemod, glede, kjærlighet, kanskje lengsel etter rettferdighet, er poesi. Enten det når oss via høyttalere eller mellom
bokpermer. Hva med ”rapping”, byen og bakgatenes poesi? Noe gammelmodig kalles
det resitativ – dikt med musikk og rytme til. Akkurat denne sjangeren
kan, tro det eller ei, spores minst 2500 år tilbake, til Hellas. Datidens
”rappere” framsa sine tekster til lyre (derav ”lyrikk”), et
harpeliknende instrument.
Det heter seg at det er mangedobbelt så mange
nordmenn som skriver, som leser, dikt. De aller fleste som
”griper til pennen”, leser altså sjelden andres dikt, men fordyper seg i det
man skriver selv. Uansett betyr jo dette at diktet lever, at det egentlig er
flere blant oss som jobber med å formulere seg?
Opplevelsen av poesi kan ligge i noe vi
fornemmer mellom linjene, ”det uutsigelige”, som Welhaven sier i sitt
kjente dikt ”Digtets Aand”(sikkert pensum). Den som makter å skape følelsen av
”noe mer” i teksten sin, har lyktes med å skape poesi. Ofte kan dette ”noe mer”
komme ved hjelp av en overraskende slutt, som i samspill med de forutgående
linjene står som en kontrast eller en konklusjon, et eller annet overraskende
poeng.
Welhaven og hans forgjengere skrev i en tid
da det stiltes veldig strenge krav til hvordan et dikt skulle være, både når
det gjaldt form og innhold. Før Obstfelder (sikkert pensum) og Krag, noen ti-år
senere, først og fremst inspirert av tendenser i Frankrike, begynte å eksperimentere med sine dikt, var det lite,
enn si ingenting av den slags her på berget.
Det gikk lenge før opprøret mot det vi kaller
lyriske konvensjoner for alvor begynte å vise seg i Norge, noen spredte
tendenser i tredveårene, en økning mot slutten av førti-årene og mot et
skikkelig rabalder i femti-årene, da motstanderne av det modernistiske diktet
gikk på i sin fulle bredde. En av anførerne i denne motstanden var Arnulf
Øverland (sikkert pensum), med ”Tungetale fra parnasset”, en flammende
appell mot den nye, poetiske
”gåtefullheten”. Den mest markante av forsvarerne for det modernistiske diktet
var den unge Paal Brekke (sikkert pensum), som allerede mot slutten av
førti-tallet, ved siden av egne utgivelser, hadde rukket å oversette sentral,
europeisk modernisme. Paal Brekkes innsats i denne sammenhengen er helt
uvurderlig. Et poeng er det jo også at en av de mest aggressive rimsmedene,
nevnte Arnulf, mot slutten av sitt liv selv prøvde seg med en modernistisk
diktsamling, men resultatet ble mislykket..
Det er, som nevnt, en mangfoldig tradisjon
som ligger bak paraplybetegnelsen ”modernismen”.
Visste du for eksempel at moderne histories
første ”pønkere” var ei gruppe franske, østerrikske, tyske, bildende kunstnere
og poeter som kalte seg ”da-da”(1913 – 1925)? De eksperimenterte, tenkte nytt,
og brøt gjerne alle regler. Mye av det de gjorde var det reneste vås, en protest mot den etablerte makten, dens
politikk, dens kriger og dens språk. En
som hørte med i denne sammenhengen het Marcel Duchamp. Han stilte ut en pissoar
som skulptur og kalte den ”Fontene”..
Først og fremst oppfatter jeg for min del
modernisme som frihet. Frihet til å tenke løsrevet fra vanetenkning,
stramme normer og regler, og via det lage en tekst akkurat som jeg selv ønsker
det. Jeg står fritt til å velge meg motiv og tema, enten jeg skriver om en
paraply, et tapet, en golfball, eller for den saks skyld, noe vakkert om sola
eller kjærligheten. Alt er mulig, og de blant dere som, i den korte stunden vi
hadde sammen, forhåpentligvis ble kvitt noen fordommer mot ”gåtefullheten” og
ga dere i kast med å skrive, deltar nå i denne antologien.
La meg til slutt opplyse hvor jeg har den
friske tittelen på antologien fra. Jeg gikk rundt i en klasse med
toppidrettsungdom, flere befant seg høyt både i nasjonal og internasjonal
sammenheng. En av dem stirret tankefullt, skeptisk på meg. Jeg spurte om jeg kunne
stå til tjeneste. Svaret jeg fikk var jo det reneste dikt, jeg oppfordret
eleven til å skrive det ned, men teksten
ble dessverre ikke levert som bidrag til antologien. Jeg tar meg likevel
friheten å sette den opp til slutt:
Jeg
kan ikke noe med
dikt
eller slikt. Det
interesserer
meg ikke. Men
du
kan banne på
jeg skal slå deg i håndbak!
Takk til gjestfrie elever og lærere jeg fikk gleden av å møte! Takk til bidragsyterne, til Norsk Forfattersentrum og min egen arbeidsplass, Høgskolen i Østfold, Allmenlærerutdanningen på Remmen, som gjorde dette prosjektet mulig å gjennomføre. Sistnevnte, også for støtten til å utgi denne antologien
i bokform.
Remmen, 0709 04.
Frank Stubb Micaelsen
Halden videregående
Høsteple
Søvn
Deilig drøm
Vekkerklokke
Syrlig smak
Nye sko
Lukt av lær
Gnagsår
Flytur
Hvite skyer
Terror
Ungdom
Synging
Røyking
Skoler
Lære hele livet
Jeg vil dø
MIN LYKKE
Min lykke er en snøballs sjanse i helvete.
Min lykke er uhyggelig fint skåret i kjernen til gud
Min lykke er stum hos gud, når mine bønner synger ut.
Min lykke er ulykke.
Morten. P. Olsen
DATAMASKINEN
Datamaskinen er framtidens nye slave.
Datamaskinen er Menneskenes avhengighet.
Jordas nye armer Er født.
Morten. P. Olsen
SOMMERKVELD
Høstmørket faller på
Nylagt asfalt
Kropper som nyter en sensommerkveld
I solsenger
JEG TENKER
Jeg tenker ikke på noe
Alt går så fort
Tiden snurrer og snurrer
Jeg tenker
Alt liv surrer og surrer
Jeg, jeg tenker ikke på noe
NATTLIV
Sent på kvelden
Mørke skygger
Fullmånen står høyt på himmelen
Edderkoppene danser
Insektene er hjelpeløse
Mat for edderkoppene
Lyder fra en hubro
masser av flaggermus
med ekko som retningsviser
neppe vegetarianer
har blod på tann.
Mat for en hubro?
JEG ØNSKER….
Det 21 århundre.
Bare krig og elendighet.
Flere hundre massegraver.
Blod overalt.
Barn og voksne blir drept.
Mange av dem er uskyldige.
Folk mister besinnelsen.
Brannstiftere her og der.
Bankranere og drap på politi.
De gjør bare jobben sin.
Fortjener de å dø?
Forbrytelser skal bekjempes.
Ingen skal stoppe å kjempe mot urett.
Håpet er her fremdeles, etter et bedre sted å være.
Som en liten flamme, der alle lever i harmoni.
At fred er en del av hverdagen, og en verden uten krig.
Jeg har et ønske om en verden uten krig.
Et ønske om en verden med ren luft å puste i.
Et ønske om en verden der alle er venner.
HUMOR
Hei, Jesper!
Ja.
Det ligger en død rotte bak deg!
Jammen så drep den da!
Kan’ke drepe en rotte som er død vel?
Jo, klart du kan.
KATTA MI
Ho ligger sammenkrøllet
På sofaen.
Varm og god.
Ho maler, smiler til meg.
Ho myser med øynene
Og sovner.
Du kan godt fikse litt på’n, så den får litt mer rytme.
Martin Carlsen
FLY
Skrekk.
Redsel. Panikk. Vival.
Ingen
forståelse. Ingen som skjønner.
Min
skrekk. Min redsel. Min panikk. Hvorfor Vival?
Skjerp
deg! Vær ikke redd!
Ingen forståelse. Ingen som skjønner.
Det er da ikke noe å være redd for!
Sier
alle. Men jeg er redd. Jeg får panikk.
De
kjefter, er sinte; det er bare tull; ikke no' å
skrike for. Det hjelper ikke. Jeg bryr meg ikke.
Statistikker.
Hva hjelper det? Statistikker er hva som har vært. Jeg er her
NÅ. Ikke
DA.
Ingen
forståelse. Ingen som skjønner
Ingen
som forstår min skrekk. Ingen som skjønner min redsel. Ingen som forstår min
panikk.
Hvorfor Vival? Jeg må kjempe alene. Mot min skrekk. Mot min redsel.
Mot min panikk. Jeg
tar en Vival.
varme, glød, sandkorn, følelsen av å ligge i sola, glohet asfalt, svidd gummi, is, jordbær, sola som strør glitter over havet, måkeskrik, solbrenthet, halvnakne kropper, vind i håret, lukten av saltvann, sand mellom tærne, skjell, sjømat, svidd grillmat, appelsinhud, rushtrafikk, søppel, hundebæsj, vannmelon, solbriller, strandvolleyball, regn. Gult, grønt, rødt - jeg er ikke trøtt.Hus, tak, garasje - jeg må ikke glemme min bagasje.Varme, glød, halvnakne kropper - jeg vil ikke ha vannkopper.Måkeskrik, skjell og sjømat - heller det enn svidd grillmat.Vind i håret, sand mellom tærne - hør på rushtrafikken i det fjerne.
Meliha Hajric og Katrine Martinsen
MAI
De er røde.
Både store og små.
Pass deg nå.
…skynd deg hjem,
mamma venter på en klem.
Jeg er redd!
Redd meg!
BEDRE SENT ENN ALDRI
Kommer nå. 4 timer for seint til skolen, det som
møter meg er: Skriv et dikt!
Skrive et dikt? Jeg? Nei gett, jeg kan
ikke skrive dikt.
Men se, her har vi jo et fiks
ferdig ett.
en mann sa en gang
at fotball
ikke er
et spill på liv og død men
viktigere enn som så.
Jeg kan ikke si meg mer enig
Jenter prater mye.
Hva sa hun egentlig?
”Hello, hører du ikke etter?”
Lurer på hva det er til middag.
Ina Christell K. Torper og
Hans Gustav Johannessen
”Bee” happy
solskinn, sommer
grønt gress
liv og leven
forfriskende.
Smil
Monika A. Jensen
.
Jeg har hørt om deg.
Du ligner en gås
og er super breial.
Kanskje en idiot.
Selv om du har biceps på 40 cm i omkrets
behøver du ikke være sterk.
Noen sa du var som tåka
gjennomsiktig.
Alexander Eriksen
Når sant skal sies, er det best
å holde kjeft
Livet er kort,
for noen
overskyet, grått
kjølig, trist
ensom
ene, alene
tid går ikke
tid kommer
Man skal leve akkurat
nå! er det mange som sier.
Gjør man det? Ikke vet jeg.
Det jeg vet er at døden er sikker.
Det er ikke livet.
LIVET ER KORT
Vanndråpen, den bare hang der,
i toppen av kranen.
Jeg begynte å svette
jeg krympet
alt ble lettere
Det ble nesten for lett
for nå var jeg så liten
at jeg straks var
borte
Carpe diem,
grip dagen.
Finn på noe morsomt,
spennende, utfordrende.
Sitt ikke inne og glo.
Gjør no’!
Russen kommer
tar deg med
ut i Glengshølen
1-2-3
drar ifra deg
lar deg bli.
Kom deg tilbake sjøl
det sier de
Ingunn Hasselgård Andreassen
Grønne blader i vinden
Sola skinner som aldri før
Barna er ute og sykler
Alle spiser softis
Det er endelig
SOMMER
Hanne Røe Nyhus
Hopp over hinderet
le først
aller først
Røde hatter klare for hevn
med grønne
svaiende
blader
prat prat prat
klø deg på
leggen
og smil
fornøyd
Linda Guttormsen og Tonje
Larsen
Jeg vil klemme
skvise
på brystene dine
Kjærlighet snu
NEI!
Ikke snu.
Fly, din flue.
Jeg vil klemme
dine bryster
og hele
verden også
Linda Guttormsen og Tonje
Larsen
Jeg ser på
deg.
Hvem tror du
du er?
Ikke vet jeg
kanskje en gås
Jeg vet ikke hva
jeg
skal skrive,
det
er så vanskelig
Anette
Marie Lislerud