la ikke merke til oss.
Charles Bukowski
Gud har satt mennesket over
amtmannen.
Jacob Böhme
Hun
våkner / og griper mykt/
om
lemmet hans/ Naturen knirker
Frank
Stubb Micaelsen
your ass will follow
1
Bru av sekunder. Påler av jern heter en av Frank Stubb Micaelsens nittitallsbøker, en tittel som anskueliggjør det veldige spennet som all hans diktning helt siden debuten med Kamerat Sirius i 1975 har dreiet seg om. De flyktige sekunders lydløse fottrinn. Det kreves en ekte dikter til å oppfange lyden av dem, lyden av sekundene i flukt over brobuen mellom fødsel og død. Som utgjør vårt liv.
På den ene side.
Og på den andre: Påler av jern. Håndfaste og evigvarende, visst. Ikke til å rikke på. Kjørt ned i jorda som de er. Men etes av irr og korrosjon. Vises ikke før århundreder har passert.
I dette spennet, med andre ord, klemt inne mellom det flyktige, men ikke desto mindre håndgripelige, og det håndfaste, men akk så forgjengelige, befinner Frank Stubb Micaelsen seg. Den sindige ekstatikeren. Sammen med sine venner: trofaste Sirius i spissen for alle kompisene i Andromedatåken, en skokk av skjøre livsnytere på vei til festival, tante Inga bestandig klar med et kaffeslabberas, det komplette mannskoret direkte inn fra Utopia, trekkspellere, Gunnar og Laila, og sist, men ikke minst; en tungt bevæpnet gud Amor.
Men om forfatteren aldri så mye har holdt fast ved sitt overordnede tema gjennom hele forfatterskapet, er han likevel en av syttitallets debutanter som har vist størst trang til fornyelse. De to første bøkene, som kom med ett års mellomrom, er formalt og innholdsmessig beslektet, og ”Tante Ingas kaffekos” fremstår da også som en forlengelse av ”Kamerat Sirius”, men fra og med ”Med en dinosaurus i lomma” (l977) er det for hver eneste utgivelse en ny dikter vi har med å gjøre. Likevel er man aldri i tvil om hvem opphavsmannen er.
Mitt første møte med Frank Stubb Micaelsens poesi fant sted i 1973. Jeg var svært ung. Yngre enn de fleste. Jeg bodde på hybel langt ute på den vestnorske landsbygda, og omstendighetene (og det faktum at jeg var så godt som ukysset) gjorde meg mottakelig for dikt. Inspirert av min mor, leste jeg Jakob Sande, og inspirert av min far leste jeg Arnulf Øverland. Jeg startet med Sande, og da jeg smått om senn begynte å dikte litt selv, vel, da liknet diktene på ”Likfunn” og ”Kallen og katten” og ”Etter ein rangel”, alle i hop. Etter å ha vært gjennom ”Dikt i samling” – både som leser og epigon – avanserte jeg til Øverland. Til min mors skuffelse forlot jeg nynorsken, for å gjøre riksmålsaken til min egen. Samtidig holdt jeg et flammende oppgjør med de tyske okkupasjonsstyrkene, alt sammen aldeles i Øverlands ånd.
Det var tross alt ikke så lenge siden krigen.
Men hele tiden hadde jeg en beklemmende fornemmelse av at noe skurret i min tilnærming til mitt eget liv. Bare unntaksvis fikk noen se disse diktene.
Da jeg hadde gjort meg ferdig med Øverland, fikk jeg låne et nummer av Vinduet av en god nabo som skjønte hvordan det var fatt med meg. Det første jeg støtte på, var et navn så veldig at det undret meg at jeg ikke hadde gått på det før. Frank Stubb Micaelsen har et navn som står til fremtoningen, og i et festskrift til poetens 50-årsdag, påpeker Inge Johan Holte at han ligner på Hemingway. Ikke mye, det må innvendes. Akkurat nok til at det går an å gjøre et lite poeng av det i en festtale. Akkurat nok til å ta ham for en storviltjeger. Men, som Holte skriver, Micaelsen blir litt nervøs ved dette. Ingenting kunne vært fjernere. Hemingway ville aldri funnet å
skrive at jeg elsker deg som en veps / elsker lysflommen i avkuttet gress. I diktet som lyste mot meg i 1973, fra sidene i et Vinduet fra 1972, er det heller ingenting som gir assossiasjoner til Ernest Hemingway. Diktet lyder:
daler sakte
Ned over landskapet
Med en så vakker stemme
Har du fortjent
En myk landing
Dette,
ikke til forkleinelse for nobelprisvinneren.
Diktet traff meg, ynglingen fra den gang,
som et lysstreif. Jeg gikk straks i gang med å plagiere. I løpet av et års tid
var jeg blitt modernist. Etter hvert har jeg forsøkt å frigjøre meg fra
forbildene, men i min private kanon rager stadig disse tre høyest: Jakob Sande,
Arnulf Øverland, Frank Stubb Micaelsen.
Mitt første møte med Frank personlig fant
sted i 1991. Vi var på forfatterturne. Holte var med. Fredrik Skagen. Kim
Småge. På folkebiblioteket i Overhalla i Nord-Trøndelag leste Torvald Sund fra
sin nye barnebok, og det til slik jubel at jeg óg besluttet å skrive en
barnebok. Men etter Overhalla gikk det nedover. I Namsos møtte det frem en
enslig mor med to barn. På Inderøy ble vi utkonkurrert av onsdagsbingoen, og på
Meråker ymtet Inge Johan noe om at dette var tvilsom bruk av offentlige
tilskudd. I Levanger var det boksignering.
Skagen tok fatt på en stabel; Småge og Holte og jeg likeså. Da vi hadde signert om lag tjue bøker hver, trippet bokhandleren nervøst, mens han bet i en blyant, og mente at det i en småby som Levanger kanskje fantes et metningspunkt et sted. Det var da jeg oppdaget at Frank bare hadde signert én eneste bok. Han kjente flere av sine lesere personlig, sa han. I den han nå pustet blekket tørt i, sto det ”Hilsen til Ivar fra Frank”.
Frank Stubb Micaelsen er poet. Poesiens betydning måles ikke i salgstall, men i det at den på Heideggers vis er en utvidelse av verden. Med stedig tålmodighet går han løs på de hauggamle tema, belyser dem igjen og igjen, fra stadig nye vinkler og omskiftelig temperament, føyer nye betraktningsmåter og innfallsvinkler til de gamle, for, som han sier innledningsvis i nevnte bok, (den han skiftet forlag på):
(..)
Jeg var der
Slik fødes alt til grunne
Mitt liv som fet
Noen spiste mange kjøttkaker uten å bli fete!
Hvorfor måtte det bli slik?
Jeg spør igjen og igjen
Poetene peker på skjevheter
Universet er beskrevet på uendelig mange måter
Også det skjeve universet
Dette er et dikt om leselampen
De søker et lys
(..)
og i neste linje unnslår han seg ikke for å være dundrende upoetisk, i det han med en dypt ringeaktet folkelig formulering forsettlig ødelegger et presist lyrisk bilde:
(..)
filosofene har leselampen felles
de søker et lys
et innmari vakkert lys
kanskje det er omvendt
(..)
og det var dette vesle ordet, kursivert av forordskribenten, som ga støtet til å flytte fra Gyldendal til Tiden. Du kan ikke ødelegge fine dikt med sånne formuleringer! maste forlaget. Joda! sto Frank Stubb Micaelsen på sitt. Dermed bar det ut av Universitetsgata og inn på Youngstorget. Men årevis før den tid var ”Kamerat Sirius” på gata. Diktet jeg to år tidligere hadde lest som en personlig erklæring om lengsel og hengivenhet, er ikke tatt med. Men her er dikt som kan leses slik: den private tanke og innskytelse har måttet vike for en bestrebelse på å fatte – og derved la diktet omfatte – en sansning som favner allnaturen:
har sola diet skogene og fuglene.
Flere morgener enn mine
Flere dager enn mine
har fjellene skåret små strimer
i skyene, gardinene
blafret høst
ut av byene
heter det et sted. Og dette er ikke bare en observasjon av naturen. Den debuterende dikter går selv inn i den veldige natur og er en del av den. Dikteren er ikke bare tilskuer. Han setter seg selv midt i begivenhetene – om vi skal få kalle det å bivåne en dagligdags morgen bryte frem for en begivenhet – og selv om diktet munner ut i en strofe som handler om diktets forgjengelighet, simpelthen, så anes her en mystisk opplevelse av å se natt skifte til dag.
”Kamerat Sirius” er en frodig bok. Litt på siden i forhold til tidens mote. Både brautende og stillferdig, jordnær og himmelstormende. Paradoks på paradoks på surrealistiske betraktningsmåter, over en bunn av folklore:
Blå røkelse siver ut av navlen din
inne i munnen din smeller små ord
bak tennenes glatte festning
(..)
Frank Stubb Micaelsens første bok er en drømmers reportasje fra en tid da sosialrealismen reiser fanen på parnasset. Paradokset er at Micaelsen også følte seg hjemme i denne litterære flokken, men med drømmerhodet på skakke og blikket mot kosmos. Følgelig var han ikke lett å plassere. Diktjeget har sin tids rastløshet i blodet, men ikke sin tids ferdigsnekrede diagnose på sin lengsel.
”Tante Ingas kaffekos” har de samme ingredienser og følger samme oppskrift. Tilværelsens synsrand flyttes utover, idet stadig nye – til nå skjulte – bestanddeler i den løftes frem i lyset og pustes liv i av en barnlig betrakter som aldri slutter å undre seg.
Om det nå er slik at en ting har sjel, vel, så er den unge Micaelsen dikter for å anskueliggjøre den:
Jeg vet for lite om Amerika
til å kunne uttale
meg om den vesle indianske harpen
som en dag ble funnet
på fyllinga
utenfor New York, for lite
om tegn på himmelen våkende guder sus
i mammuttrær skyskrapere selvmord
psykiatere til å kunne
uttale meg om den spinkle tonen
funnet i de nederste
lagene på fyllinga utenfor New York.
Vet for lite.
Synes vi det er litt forutsigbart å besjele en indiansk harpe, så til randen fylt med eventyr og mytologi som den allerede er? Da tar vi pølseboden, fabrikkpipene, ringeklokker og cocaflasker, eller den steindøde ”fileten i fryseboksen”, der den ”holder på med sine memoarer / hutrer i folien og minnes”.
I bok 3 søkes stadig en personlig forløsning i å avvise sin tids dogmatiske forestillinger. Diktjeget har allerede en høyst personlig stemme og nekter å gjenta seg selv. I og med ”Med en dinosaurus i lomma” tar forfatteren i 1977 et skritt tilbake, idet han, ikke uten en viss kledelig patos, bekjentgjør sin poetikk:
Mine dikt handler
om store, tunge pip-pip´er
og spurver med sixpence det kjappe hogg
av svorfett i nebbene
mine dikt er snøfnugg
som sprer sine vinger og flyr
inn i hendenes linjer
idet ordene mister sine lyder
og blir kjøtt, blod.
Og den som ikke aner en veldig nattverd i dette program, kan legge boken vekk og gå på kino i stedet.
Micaelsens bilder og språk er nå, tre år etter debuten, blitt ordrikere. Diktene har fått en bisarr schwung over seg. Iført den verdigheten man kan kjenne igjen hos dem som betrakter tilværelsen nedenfra og er hjemmevant i rennesteinen. Med det språklige motet følger en krassere kritikk av samtidens rent utrolige tilfredshet med å leve i en utelukkende materiell verden og dens programfestede mangel på klarsyn, uten et øyeblikk å forfalle til plump politisk retorikk. Var det likt seg!
Et trekk som mange bøker seinere skal bli tydeligere og mer høyrøstet artikulert, er en vilje til å pode absurde stiklinger inn i det hverdagslige.
For alt henger sammen; uten det ene eksisterer ikke det andre.
Men enda sterkere slår det en leser av ”Med en dinosaurus i lomma” at her er en stemme som lengter etter tilhørighet – i første omgang med alle de bekjente og navngitte (”Andreas, som kunne lese av sola / det andre trengte værmeldingen til”, og ”Oscar, som / hørte i mørket av vindenes ekko mot fjellene / hvor han måtte seile for å unngå skjærene” og ”Sigrid, som visste hvor dypt det var / uten å kjenne et eneste kart” og ”Erling, som fant malm med en furukvist”). Så - til syvende og sist - står lengselen mot noe navnløst og opprinnelig menneskelig, noe som ligger lysår bak den tilsynelatende naive, Rousseau-aktige drømmen om å vende tilbake til ”naturen”. For denne svermeren
(…) drømmer om å komme langvegsfra
og møte dem som alltid
har bodd i oss.
(..)
De fire første år av Frank Stubb Micaelsens dikterliv rundes av med ”Tilværelsens basuner”, og i ettertid ser man at disse bøkene sammen danner en kvartett. Følelser, antakelser, intuisjon som gjennom tre bøker har vært testet og prøvet ut mot ord og språkbilder, er nådd frem til erkjennelse om diktningens egentlige hensikt. I kvartettens siste strofe, som er ”Tilværelsens basuner”, er det klart at det er menneskeslektens rytmer, syner, visjoner, myter og lengsel etter sammenheng som hele tiden har vært den unge arkeologens mål. Intet mindre.
Selv presenterer han denne boken på følgende måte:
Boken er en logisk følge av det som slo ned i
meg da DINOSAURUS-boken tok form, forhistorien, forfedrene, den lange rekken av
mørke ansikter, de som hvisker i oss med angst og bållengsel, de som er stoffet
vi er gjort av..
I Frank Stubb Micaelsens univers har poeten her den samme rolle som historiefortelleren har i kulturer der myter og eventyr og legender overleveres muntlig, gjerne rundt et bål under stjernene, og slik bidrar til en felles historie, til å bygge tilhørernes identitet som mennesker. Det er slik følelsen av å tilhøre et kollektiv blir til. Og det er slik individuasjonen foregår. Når eventyrene (diktene) er godt fortalt, lever de sitt eget liv. De fortelles videre. De vokser og tar nye retninger, men de er sprunget ut av en kilde som er fellesmenneskelig, og denne opphavelige kilden forteller de noe om.
Om dette sier Martin Heidegger: ”Kunstverket åpner på sin egen måte det værendes væren. Denne åpningen, dvs. avdekningen, dvs. det værendes sannhet, skjer i verket. I kunstverket har det værendes sannhet i-verk-satt seg”.
Og med dikterens skakke måte å anskueliggjøre det hverdagslige på in mente, leser vi videre i ”Kunstverkets opprinnelse” (Pax 2000): ”Det som for oss synes naturlig, er antagelig bare en gammel vane som har glemt det uvante den har sin opprinnelse i. Dette uvante har imidlertid engang slått oss med undring og brakt tenkningen inn i undring”.
I et evighetsperspektiv finnes bare de stengsler som den som tenker selv setter opp. Betong og biologi, asfalt, bensin, timotei og kjærlighet. Fenomener som i utgangspunktet er uforenlige, klinger sammen. I ”Tilværelsens basuner” flyter assosiasjonene sammen og skaper nye (eller eldgamle) bilder. Tid og roms grense viskes vekk:
Når gatene blinker linjalrette
er det vi skal legge merke til blåtynne koder
i kanaler like under huden, det vi ennå hvisker,
et språk som bærer sitt foster under himmelen,
løser seg opp, spriker
og dukker mildt
over leppene, små kondenserte gåter
den nyfødte blindt ser
og som kanskje ligger bak skriket
etter mat, er det vi skal legge merke til
blåtynne koder mellom kneppene av trafikklys
og den larmende stillheten mellom stjerneglimtene
(..)
Her er ingen distinksjoner mellom drøm og virkelighet. Ikke mellom forgjengelighet og evighet heller. De store motsetningene inngår i denne boken i naturlig symbiose. Og ikke et øyeblikk er det tvil om diktets egenart og diktets rolle som formidler av kunnskapen om det å være til:
(..)
Mine dikt er folket langsmed
breen, hundeglam
gjennom årtusenene
(..)
Mine dikt er folket langsmed
solen, skummende
hav, mye av oss fra tidene før kartet, himmelen
brettet ut av mørke, flimrende guder,
angsten før kveldsnytt, tenk
deg tv-apparatet som et bål
om dem foran, ord,
gutturale lyder immune mot avhandlinger
Tre år seinere, i ”Sol, diesel”, følger i diktet om Stonehenge en poetisk klartekst:
Jeg bærer dere i meg, venner
av sirkelen og sollyset, vi kommer
fra den samme cellen, skoger har passert
for øynene våre, og våre første, spede skrik
ligger nå i et tynt skydekke
om de ytterste fjellene
(..)
Det å være menneske betraktes fra to vinkler, den fornuftsmessig ytre; rasjonelt. Og den indre; den som knytter lenker bakover gjennom slektene, bakover gjennom stadiene, tilbake til den tid da dinosaurenes samtidige bar i seg – som et omvendt deja vù - kimen til det som en gang skulle bli til oss, vi mennesker, vi som stemmer ved kommunevalg og elsker i mørket og fyller bensin mens vi flørter med tanken på å ha vært her før. Også i denne femte boken er det den sterke intuisjonen, kombinert med jordnær fornuft som danner idegrunnlaget for diktningen. Dette strømmer gjennom bøkene fra debuten, via Maifesten (roman, 1982) og frem til Reisen til England i 1996. Foreløpig siste bok. Et slikt idegrunnlag fører lett til isolasjon og abstrakte drømmer, men ingen av disse bøkene lar leserne glemme at hun & han lever i et samfunn preget av omskiftninger, med en økonomisk underklasse og en økonomisk elite som – så langt – ikke har satt foten ned for demokratiet; som så langt ikke har innskrenket ytringsfriheten, som ennå en stund synes det er greit at den bokproduksjonen som tilflyter folket har et visst mangfold.
Poeten ønsker for sine lesere at den del av hans og hennes hjerner som ikke så lett lar seg sette på formel og som det ikke er mulig å gjøre målinger av, altså den delen som skuer bakover og mot stjernene, og hans og hennes rasjonelle og hverdagslige liv, skal være i harmoni. Og dette formidles i et språk som har den sjeldne kombinasjonen av ordknapphet og sprudlende fabuleringsevne.
Med Sol, diesel er kvartetten utvidet til kvintett og et kapittel i forfatterskapet er avsluttet.
I Fjernlysets krets (1983) fortettes språket. Spenningen mellom det åpenbare og det som bare erkjennes ved mystisk erfaring dirrer kraftigere. Den prosalyriske formen fortettes. Slagskyggen av mytologi blir bredere, enten den nå består av en bil med halogenlamper eller en hund som løfter bakbeinet mot en lyktestolpe og pisser. Bildene er sterke, innfløkte. Tidsopplevelsen splintres. En aner slektskapet med William Blake, i det at menneskets fysiske tilværelse bare anses for å være en side ved dets åndelige og evige. Noen år seinere, i ”Torader” i 1994, parafraseres livsanskuelsen til opplysningstidens mystiker idet Micaelsens skriver: ”øynene / periskop / mot Eden”.
Fjernlysets krets er ikke en bok man sluker før frokost. For som det heter i titteldiktet: (..) fjernlyset / når ikke lenger enn til mørket. Og litt lenger nede: og jeg søker deg, / vesle krampe i gresset, rynken rundt alle smil, / hør smellet / når bensindampen virvler / tennpluggenes gnister til et rullende lys / av matematikk, drømmer / og historier videre, innenfor / fjernlysets krets (..).
I et ekspressivt brutalt språk og i metaforer som henter næring fra en moderne virkelighet ligger det en eksistensiell undring som vil kunne få børser til å kollapse og ateister til å bryte ut i stille bønn om man bare tok den inn over seg. Noen egentlig ”norsk” dikter har Micaelsen aldri vært. Årets bok er direkte unorsk. Skal en absolutt søke aner, kan man gå til den spanske lyrikeren Vincente Aleixandre. Selv om de tematisk skiller lag i det at Aleixandres etterkrigslyrikk skildrer et indre eksil (kanskje ikke så rart når en fri sjel må leve i et politisk diktatur som general Francos), mens Micaelsen trygt situert i sosialdemokratiet fritt kan koste på seg å eliminere grenser. En annen bekjent er diplomaten, poeten og prosaisten Miguel Àngel Asturias fra Guatemala. Hos ham er ikke bare poetikken, men óg tematikken beslektet, selv om Asturias utgangspunkt er konflikten mellom lokal tradisjon og en fremstormende industrikultur, og Micaelsens utgangspunkt er innenfor en allerede lenge eksisterende industrialisme.
Hvor hverdagslig scenen for et dikt enn er, plasseres den midt i kosmos. Det voldsomme spillet i kontraster synliggjør interaksjonen mellom det nære og sansbare og de kosmiske krefter. Hvor viktig harmoni er, skjønner man av dette diktet:
Elektronenes sol-ekstase
polenes magnetiske skrik
og de skvaldrende hogg
av måker i brunsvidd gress.
Slike sekund visker knoklene ut
og lar spyttet renne.
Ved eikestammen kutter bladene i skyggen
og en mann langt borte
trekker på skuldrene.
Ved Gud, det rusler en katt
gjennom gresset!
Stedi, oj, oj, stedi nå!
(...)
Det mest slående ved disse diktene, er hvor godt de holder seg. Men så er det da heller ikke i løssalgsavisene forfatteren gjør sin research. Det som i en førstelesning kan virke som surrealisme og strøm av bevissthet, avsløres ved nærmere ettersyn likevel å hvile på et grunnlag av bevisst vilje og logikk. Det fantastiske består i at klisjéene opptrer løsrevet fra vante forestillinger og derved opphører å være klisjéer. Mens surrealismen fristiller leseren og inntar en positur likegyldig til konklusjoner, styrer Micaelsens metaforer leseren inn i en tilstand der det å sanse kosmos i, for eksempel et halvåpent kronblad eller i en trekkspillfestival på Finnskogen, er selve hensikten. Med andre ord et program stikk i strid med surrealismen.
I 1985 mottok dikteren Hartvig Kirans minnepris. I 1986 ga han ut ”Amor med gevær”. Mytologien fremtrer i ny form. Språket er blitt muntligere. Diktjegets nærkamp med en kjærlighetsgud som visst ikke sparer noen, skildres i folkelige utbrudd:
(..)
Jeg elsker deg som en veps
elsker lysflommen i avkuttet gress,
slik ei råtten grein
en gang rullet himmelen med flammende vann
og langsomt råtnet bort
i en nattlig ferniss av hés
utsnakket nattsol
Amor med gevær er en raus blanding av folkedypets realisme og metafysikk. Her søkes en sammenheng i tilværelsen under høyspentledningene, i veikanten, i restaurantens bakgård. I clinch med det mest sårbare av alt:
Tro meg
eller la være:
Hun fikk ham til å reise hvorsomhelst
Overalt så han det samme:
Flukt Forsoning Flukt,
det tunge savnet av rette flater
i går på ei strand
veltet bølgene inn,
angrep fuglene
ingen får knuse eggene
som skal fylle framtida
med vinger.
Det er en skadeskutt bande som kommer til orde i denne samlingen, eksempelvis Harry (stinn av penger, nylig inn fra sjøen og med ”mor” tatovert på venstre arm) som i sin gravskrift ber jentene huske ham. Pengene tar slutt. Nå er han tilbake / i flokker av ulv over vidda, / i skyer som skygger for månen. Han gjør seg tanker om hele verdens store balanse / av fugleskrik, / tomme gater. Gjennom lag av forsteinet språk slår forfatteren en sprekk ned til en ny personlig intonasjon, et raust, ømt, sårt og styggpent vokabular som, nettopp på grunn av sitt fravær av elegant finish, muliggjør sansningen av de mytiske sammenhenger som Harry tross alt levde sitt liv i.
Høyst menneskelig og med en begeistring på halv tolv er óg diktjeget i det forelskelsen slår ned i ham:
Hold brevet mitt
tett inntil brystet.
Det er sendt deg
fra en bensinstasjon nær Gud.
Det er idet jeg spretter korken
på en seven up
jeg får denne ideen:
Jeg elsker deg.
(..)
Eller når kjærlighetsrusen fortar seg og stjernebildene man nyss har bejublet ikke lenger fanger interessen:
Dette brevet
er ikke noe brev, snarere
en kink
jeg får tøyd løs
mot en lyktestolpe
det er tusenvis av
rundt om.
Eller er det kanskje motsatt?
Til stede i Amor med gevær er også ”verdens beste mannskor”. Om et år eller så skal det få en hel bok å breie seg overvektig i.
Under en arkeologisk utgraving – à la Pompeii, kan man forestille seg – spas frem et helt mannskor. Dirigenten – det dikter man til – har et partitur i lomma. Dette partitur avslører hvordan dette arkeologiske funnet levde den gang før lyset sluknet i øynene deres, en gang i en tid så langt borte, hva de tenkte om dette og hint, hva disse mennene lengtet etter og hvordan de mon forestilte seg sin eksistens.
At dette er en ytterst original betraktervinkel for egne eksistensvilkår, er selvsagt. Men først og fremst uttrykker dette stor tillit til diktet som formidler av innsikt.
Gjennom elleve år og åtte bøker hadde Frank Stubb Micaelsens livsbejaende kosmologi – ikke ulik kabbalistenes i det at den tenkte seg menneskelivet som ledd i en større eksistens, at unnfangelse, fødsel og død inngår i en evig syklus der liv og bevissthet aldri opphører, bare forandres – fått utvikle seg. Forfatterens gestalter synes kanskje også å dele kabbalistenes oppfatning av at vi, som jordiske eksistenser langt inne i oss har erindring fra andre nivåer av liv – nåvel: Gjennom alle disse bøkene hadde Micaelsen skapt seg et rykte som en ytterst smakfull dikter. Den grovt tilhogde og rå velklangen til tross. Selv er han luta lei fine dikt. Han vil ha stygge dikt. Han vil ødelegge velklangen. Han vil eliminere alt det som tradisjonen tro gjør poesi til slik en nytelse. Skal det være poesi, så skal det i hvert fall være antipoesi. Partituret som stikker opp av mannskordirigentens jakkelomme er så langt unna den elegante positur som det er mulig å komme. Uten omsvøp, men likevel med all den blygsel brautende mannfolk kan oppvise, gis her et blikk inn i mannens forestillingsverden. Og slik presenterer sangerne seg selv:
(..)
Vi spiller menn
Vi spiller dem godt
Vi tror de hører vi synger
I Soria Moria slott
(..)
Vi vandrer med freidig mot
Vi tar våre luer og minnes de falne
Vi faller selv
mellom barkrakken og toalettet
O hellige mannskor fra Utopia!
Lyset hinsides E-verket
faller inn på skrå
O hellige lys!
Dette er menn som forteller kvinnediskriminerende vitser, som slår hodet i fylla, som forlater salen før forestillingen er slutt, som ikke kan enes om hvem som skal være korets formann (har vi kan hende å gjøre med en motsigelsesfylt og sammensatt personlighet, ”30 identiteter” som ikke finner lederskap?) som bygger modellfly, jogger, trenger pastiller for halsen, pjoltere for skuffelsen, bekymrer seg for parkometeret, planlegger stevnemøte med damekoret Vårlengt, som Synger!
Synger! Synger!
Men som først og fremst:
(..) kommer fra Utopia via
dører som smalt igjen
Når var det disse dørene smalt igjen, da? Var det kanskje ved unnfangelsen, da Gud satte en midlertidig stopper for en bekymringsfri engletilværelse, slik at deres ånd – i menneskeham – skulle lutres? Ikke nok med det: i Thomas Mores Utopia (boken om idealsamfunnet Henrik den 8. naturlig nok ikke var særlig begeistret for) fortelles om en stor innsjø, kilden til en sentral og livgivende elv som renner gjennom Utopia: kan det være den jeg-personen og "Enok", i diktet "Den evige flyten" så desperat ror, kanskje motstrøms? Og, for ytterligere å ramme inn diktet, som på overflaten (!) handler om en sliten, hjemvendt sjømann, alluderer poeten til den greske filosofen Heraklit og utsagnet Panta Rei ("alt flyter"). Ikaros, som kom for nær solen og styrtet i havet, er forøvrig også med i dette diktet. Nevnte noen tematisk og språklig fortetning?
I tillegg: et muntlig, grovt, uvørent språk. Her er siste strofe:
Kjære Heraklit
går det an å ta det hele fra begynnelsen?
Noe må ha spent dette mot bristepunktet
og veltet det utfor
For å holde meg til bildebruk
ser jeg for meg en gigantisk innsjø
og ei elv og meg og Enok
i en råtten holk i sabla fart
med hver vår åre
Uten på noe vis å skulle knytte den nye diktsamlingen opp mot finkultur, klinger også bokens to første linjer – Ordenes øyne / hva ser dere bak praten? – omskrevet og med en svak etterklang av William Blakes oppfatning, nemlig at verden er ånd og materien er en av åndens manifestasjoner, og ånd betrakter ånd gjennom menneskets (materialisert ånd) øyne.
Vi ser altså at selv om poeten kaster vrak på poesien, så er temaet det samme, men med kraftigere lys på mannens mannlighet. Den guddommelige ide med mennesket – i følge kabbalistene – er ikke at det skal være uvitende om hvem og hva det dypest sett er, og Micaelsens sangere vekker ikke umiddelbar sympati:
I den dype stillheten
åpner du en boks øl
glaner ut
pønsker du ut resultatet av en gammel drøm
om å ta nabokona bakfra
under pæretreet
Det er provoserende å få mannen servert så uretusjert som her. Et helt mannskor kan samlet være ille nok i sangeruniform, om du ikke får dem hver for seg, nakne og storvokste og tunge og med ønske om å kløs på ryggen. Får de en gang samlet seg til å formulere et kjærlighetserklæring, vel, så er den kan hende så klønete at det vekker medynk: Får jeg fylle ut lottoen din?
Men her, som tidligere, spennes en bue som favner hele tilværelsen og som etterlyser likevekt:
(..)
Ryggmargen vibrerer i spedbarnets negler
og sprenger seg frem mot et ferdig menneske
som drikker yoghurt og holder inn magen for jentene
og som synger bass i et kor
de aldri helt fikk stemt
(..)
Mannskoret fra Utopia er uretusjerte tekster på liv og død. Livsangst. Amorøse drømmer. Bråkjekt. Splittet. En lengsel av en annen verden og derfor av denne. Frank Stubb Micaelsens nærvær er så sterkt her at bare dét burde mane kritikerne til ettertanke. Om boken overhodet ble mottatt, så ble den enten møtt med fortielse, avvisning eller med fravær av litterære argumenter. ”Mannskoret...” er et bevisst litterært eksperiment som, ser vi nå 14 år etter, forfatteren lyktes svært godt med – men det er for all del ingen bok for skjønnånder.
(..) nedlesset med ølposer
armene stivt på skrå
minner om Ikaros idet vingene brenner
III
Språkeksperimentet er fullbrakt. Men ikke avsluttet. I 1991 gir dikteren ut sin første bok på Tiden Norsk Forlag. Bru av sekunder. Påler av jern er en palimpsest over middelaldereposet ”Draumkvedet”. Olav Åstesons ferd til dødsriket julaften danner bakteppet for et nåtidig jeg som vandrer omkring i et moderne kaos. Satire og skarp sivilisasjonskritikk spilles ut mot fragmenter av folklore, litterære tradisjoner og velkjente munnhell.
(..)
En ruin er en ruin
Skal vi bygge en ny ruin?
(..)
spørres det et sted, mens sivilisasjonen det raljeres over er sykelig opptatt av de altfor små ting.
Aner vi ikke også et spark til sentrallyriske selvfølgeligheter, den forutsigbare lengselen etter natur, fred og harmoni:
(..)
Å, mindre kolesterol!
Våre anti-atomdikt
skal detoneres i Dagsrevyen
Dagen etter fins unntaksvis
individer mot tomater
og for krig
(..)
Dette er en underlig reise, og de reisende er ”folket på den andre sida” – til forveksling lik oss selv i en virkelighet til forveksling lik vår egen, kaotisk og uutholdelig, men tross alt vår. Reisen over broen av sekunder er en ferd fra nærmeste bussholdeplass til en gebrokken sfære der selv dommedag er et selvsagt innslag:
(..)
Nasjonene løses opp
i oversvømte katedraler
som kjemikalier på svære flasker
Borte er gonoreen, minuskontoene
Kun en ensom mekanisk fugl
over den modernistiske stillheten
Den unnslapp et avfeldig gjøkur
Med en nyetablert oceanfølelse
ser den sjelene stige
og hører sang:
De som befolker den neste boka, ”Torader”, tilhører definitivt denne sida. Miljøet er så håndfast at det opp av boksidene stiger en os av scenegolv og trekkspellfestival, av slåsskamp i nedtrampet gress, brunst og campingstoler. Forfatteren gikk med sin forrige bok inn i en ny syklus. Han blir minimalist, riktignok ikke så spartansk som de japanske haiku-poetene, men ordknapp nok.
Vi er på festival. Flickan i Havana er på alles lepper. Lille vakre Anna likeså. Trekkspilleren slår an ”en serie / feilfrie terser / på inspirasjon / fra venner / i Andromedatåken”, og hva skjer? Jo, ”alle får lyst / til å knulle // Ikke en eneste flaggstang / står naken mellom Rinnelva / og svenskegrensen”.
Toraderen er et erotisk instrument. Micaelsens tekst er dynamisk, og i den manes frem en forestilling av musikeren som sjaman, som bindeledd mellom dimensjonene, som leverandør av en kosmologi der eldgamle myter knyttes til en høyst sansbar virkelighet:
Toraderen
I en ring av sjamaner
Det er nummeret før
han fortæres!
Han brenner
(..)
Dette er historien
om en klovns stive piruett
og to halvåpne øyne
som ser et tjern
fullt av nymfer
innhyllet
i månesilke
Tredje bind i denne trilogien som har språk og form til felles, kom i 1996. Gunnar fra Oddevall er gjennomgangfigur i boken. Det er han som foretar Reisen til England. Etter allerede i første dikt å ha bestilt kaffe og cognac og konstatert at nyrene fungerer som de skal, får han fylt plastkruset i neste dikt. Han holder frem koppen og ”Flyvertinnen / sier Værssg”.
Vi har opplevd det, alle mann. Det er ”en rolig natt for dollaren / pundet opp 0,1 / Deutsche Mark stabil”. Husene Gunnar får å se i England, er ”som beskrevet / i Bonytt”. Gunnars reisefølge, Laila, ser vi med ett for oss naken, ved vasken i hotellrommets badeværelse. I neste dikt:
Uret har stanset
og svever
Det er
bare et faktum. Kosmisk konsekvens av å betrakte sin elskede naken.
Boken om Gunnar og Lailas London-tur er strippet for overflødige bilder. Særlig påtakelig er det at naturmetaforene, som beåndet de første bøkene, er fullstendig fraværende. Naturen klarer seg selv, liksom. Forfatteren har tatt sitt veldige forråd av myter og kosmologi til byen, og nå rusler han omkring med sitt alias og lytter etter mytiske strukturer i betong og glass og kjøpesentre og sivilisasjon, i det hele tatt. Man aner en innbitt og årvåken skepsis til velklang og klisjèer, og med klisjèenes fravær synliggjøres språkkritikken. Samtidig med at språket, også i forhold til de to forløperne, er tonet ytterligere ned og virkemidlene dempet, er ropet mot universet og evigheten mindre høyrøstet. Likevel: Gunnars refleksjoner mellom de to begivenhetene: Plastkoppen som fylles i begynnelsen av boka og løftes mot munnen på siste side, disse refleksjoner med preg av fragmentert reisedagbok og evighetsgrublerier, er en dagbok der alle grenser mellom tid og rom er sprengt. Her knyttes bånd på kryss og tvers gjennom historien. Sånn sett summerer Reisen til England opp Frank Stubb Micaelsens poetiske agenda.
Som hele forfatterskapet gjennom har vært å anskueliggjøre menneskeslektens rytmer, syner, visjoner, myter; lengselen etter sammenheng på tvers av dimensjoner, generasjoner, liv.
Trondheim, mai
2000.
F. H.