Frank Stubb Micaelsen (f. 1947 i Porsgrunn). Nå bosatt i Halden.

Oppvekst i industrimiljø, noe som også ofte kommer til syne i hans litterære produksjon. Offisiell debut i 1975, med diktsamlingen Kamerat Sirius. Har hittil gitt ut 14 bøker, hovedsakelig lyrikk. Romanen Maifesten kom i 1982.

Siste bok hittil, tekstsamlingen Golf, kom høsten 2002.

Micaelsen regnes for å være en forfatter med frodig billedskapende evne, av og til også med en provoserende muntlighet, sterke kontraster, både språklig og tematisk. Hans tekster kan så vel være preget av enkle, jordnære formuleringer som av eksistensiell, metafysisk betont lengsel.

Har også i perioder jobbet med litteraturkritikk og - kommentar i dagspressen og andre media.

Mottok en nasjonal pris for sitt forfatterskap i 1985.

Foruten to treårige arbeidsstipend (Statens og Forfatterforeningens), div. legater og stipendier.

Utdannelse: Cand.philol. med nordisk hovedfag, musikk, historie og lærerhøgskole. Førstelektor HiØ.

Mail: fsm@oluf.hiof.no

Bibliografi

Kamerat Sirius. Dikt. 1975

Tante Ingas kaffekos. Dikt. 1976

Med en dinosaurus i lomma. Dikt.1977

Tilværelsens basuner. Dikt. 1978

Sol, diesel. Dikt. 1981

Maifesten. Roman. 1982

Fjernlysets krets. Dikt. 1983

Amor med gevær. Dikt. 1986

Mannskoret fra Utopia. Dikt. 1987

Bru av sekunder. Påler av jern. Dikt. 1991

Torader. Dikt. 1994

Reisen til England. Dikt. 1996

Hjulsirkelens jubel av asfalt. Dikt i utvalg 1975-1996. 2001.

(…) ”et oppkomme av fantasi og språklig eleganse!” Oddmund Hagen, Adresseavisen.

Golf. Dikt 2002.

Bidrag i div. antologier, tidsskrifter, dagspressen, NRK, etc.

Fra Kamerat Sirius 1975:

OUVERTYRE

Bak mitt dikt

ligger en eim

av barket tre,

slanke, hvite stammer

på båndene

inn mot de skarpe sagene.

Bak mitt dikt

ligger en eim

av dampende

cellulose, glinsende

valser, kontrollbordets

suite

av grønt, hvitt og rødt.

Bak mitt dikt

ligger en eim

av svette, tunge spaker

som langsomt bendes

til rop presise som dikt

inne i papirfabrikkens

innvoller.

Bak dette dikt

ligger en eim

av de store skogene,

men suset er stilnet av

til et A4 ark

på skrivemaskinens

sorte valse,

og mulige dikt.

FRIEDHELM GLUGER 1894 - 1940

(Etter Helmut Preissler.)

Politikk brød jeg meg ikke om;

morgenkaffen smakte bedre.

Soldater marsjerte.

Intet var som en god kopp kaffe.

Da de hentet meg, leste jeg lokalavisa.

Rådløs forlot jeg morgenkaffen

og gikk dit de befalte.

Kald er graven ved Narvik.

PRELUDIUM VED MIDNATT,

PÅ MOLOEN MELLOM NATT OG DAG

Fjellet dingler i månelyset.

Duggen glipper. Trær eksploderer.

Strandbeltet snører seg sammen

så skjæret stønner, vannet skriker, driller

stjerner i navlen og dirrer som deig.

Slapp nå av, hvisker fjellet, la meg leke litt til,

se hvordan ørreten napper i Orion, hør hvordan

skyene pusler med regn eller mykt snødrev,

se hvordan bekkene sprer fingrene sine over

ryggen min og føler seg fram til elvene,

ennå er virkeligheten skjør som blaff av spurvevinger,

ennå er dvergbjørkas krumme rygg et snev av vag forundring

over høgspentmastenes blyge lek med mørket,

ennå drømmer dagen i bløt mose,

vent litt, vær stille, myggen er ikke ferdig

med sitt dikt om vindens strøk over tjernet,

ennå danser glør fra brente ord over strendene,

vent litt før fargene kryper fram og bolter meg fast

til gruvene og de syngende skinnegangene.

ROMEO

hvis du leiter

etter noen å elske

ska du gå ut

i grålysninga

og synge. haru flaks

råkeru rett

nerafor balkongen

te julie, og da

skulle alle problema

dine være løst.

i motsatt fall

skaru gå rett

på jobben og

late som

ingenting

GODE TIDER VARER IKKE EVIG

Klokkeren og jeg

kom godt ut av det med hverandre.

Hver søndag morgen

møtte jeg opp ved kirketårnet

og ventet på den gamle mannen.

Det gikk ikke lenge

før jeg fikk dra klokkene aleine.

Tenke seg til, den høytidelige forsamlingen

nede i kirka var prisgitt nevene

til en jypling som alt hadde smakt sin første

sigarett, og som kunne de fleste bannord

utenat.

Klokkeren, en barnekjær mann

pratet ofte om mannen fra Nasareth

og spurte om jeg trodde.

Men bare jeg fikk henge i tauene

under klokkenes mektige slag

trodde jeg på hva som helst.

På denne tida døde gamle Håkon 7.

Det ble gode tider.

Landesorgen som fulgte, innebar

ringing hver dag.

Med patos og storhetsfølelse

dinglet jeg i tauene til minne om kongen.

Men gode tider vare ikke evig.

Den gamle klokkeren døde.

Ikke nok med det: En dag heiste de

en svær elektromotor opp i tårnet.

Det var bare å trykke på en knapp,

så satte klokkene i gang.

En skam for klokkerkunsten.

Min gamle kamerat, som ofte besøkte meg

i drømmene, var skjønt enig.

Fra Tante Ingas kaffekos 1976:

TANTE INGAS KAFFEKOS

Pisk eggedosis av 2 eggeplommer

og 4 1/2 dl. sukker. Skjær inn 2 ss. potetmel

og 100 g malte, skoldete mandler.

Stivpisk eggehviten og skjær den inn

til slutt.

Stek kaken i smurt, strødd form

175 grader, 45 min.

Når kaken er kald, overhelles den

med en lake. Til dynking: 2-3 ss. sukker,

4 ss. konjakk, 3 dl. kremfløte

og 1/2 dl. rent vann,

hvis mulig.

Dekk med krem.

Pynt med sjokolade.

DET SVINGER I FRYSEBOKSEN

Filétene i fryseboksen

holder på med sine memoarer,

hutrer i folien og minnes

det mørke vannet, tangen duvende

og tråder av sol.

Skinkene digger sakene

som de er, lytter til termostatens av-

påkobling og flørter

med jordbærene

fra i sommer.

- Sånn er det, nynner de

til elementenes during og gnir

seg mot rimveggene.

- Sånn er livet.

Fra Med en dinosaurus i lomma 1977:

I KVELD SLÅR REGNET AN

I kveld slår regnet an

en mollstemt tone nedetter taksteinen

og jeg oppdager en tåre i meg

som lenge har sunget hvileløst, et lite blankt

hav under øynene, en stemme som også

kan snerre som spyttet i en rovdyrkjeve, i kveld

synger regnet noe som ikke kan vente

som gullglinsende tråder av svette

uunngåelig fordi jeg er født,

i kveld er det moll ute,

små piskesmell mot en iskald rute,

i kveld synger alle hus,

rastløse fingre bender haspene fast

ingen tall kan angi ryggenes uendelige historier

ingen øyne kan angi redselens usynlige grammatikk

ingen lys gir deg gatenes uhyggelige matematikk

for nå slår regnet an

og tonen er mollstemt som kroppene

idet de bøyer seg for å ta ut en godbit

fra kjøleskapet, mollstemt nedetter taksteinen

regnets forgråtte alver, stemplingsurenes automatiske

dovregubber, grimet av årelang utbytting, sperret inne

i seg selv bak en tynn ferniss av tre,

husenes mollstemte sang, dråpenes

desperate sprang.

UNDER VEKTEN AV INSTRUKSER OG VEDTEKTER

Under vekten av instrukser og vedtekter

vil elvene snart skifte leie og gresset springe ut

fra dypet i steinene, spurvene bli tunge i sessen

med strimer av blod i nebbene såvidt blafre,

regnet bli krokete knapt greie vekten av skyene,

kloakken snu i rørene, kongen ha for sløv saks

hornmusikken sluke alle marsjene

og strendene få tykke lepper av olje,

under vekten av instrukser og vedtekter

vil himmel og jord langsomt komme på glid

alle kriger vende tilbake med et brak

byråkraten stirre stivt fremfor seg og skrene over gata.

Papirene venter aldri.

Under vekten av instrukser og vedtekter

vil elvene snart skifte leie

og gresset springe ut

fra dypet i steinene.

Fra Tilværelsens basuner 1978:

AVISREPORTASJE OM DANSK MOTORSYKKELGJENG

Ditt ansikt,

meislet med klumper av eksos, mørke gater,

nattklubbreklamens rosa puls gjennom høstdrevet,

ditt ansikt

skjelver ikke, fryktens kanaler

ligger bak kinnets mur og fingrene

rundt den avsagde hagla strammes

som man ser dem på gamle statuer, halvt knyttet

om utallige år.

Det har hendt dere har skutt

i ørske mot fiendtlige gjenger,

det har hendt avisene har grepet fatt

i deg, Hells Angel,

kråkesølvskimrende plastvest,

mellom ordenes konsonanter glir monsunen,

nazisymboler dingler på brystet, oljeflekker,

ringer av størknet sæd, blod, frynser

hver gang du starter opp 500-kubikken

skjelver testiklene, ørlite, som bjeller

bløtt mot presset fra setet, ditt ømmeste punkt

selv når sykkelkjedene hviner og alle ord er borte,

det er en stor ømhet

mellom hvite og røde blodlegemer,

hjertet stille som en munks gange,

leddvannet, nøye tilmålt, senene, tærne

som spriker i støvlen. Huden din

er av et stoff

som har gjort kjærlighet mulig.

Selv reporteren som fotograferte

det hånlige smilet ditt, solbrillene,

geværet, må ha følt det hvite blaffet

i blitzen, hvor lenge varte det,

nådde dere helt frem

STASJONSMESTER

Alt er forgjengelig, solas krafsing i bølgene,

hendenes grep, pillarene i små hus

som lyser i skumringen,

ord, katter flyktig innom

lukten av epler, fargen på trær

er forgjengelig, former som snarest bortom

runde kakestykker, rundskiftet, den hvite

halvmånen innerst i neglene, fingeravtrykk

på sykkelstyret, dikt, drabantbyene

og sentrene, geitosten på tilbud,

all evigvarende kjærlighet er forgjengelig

munnen i tv-apparatet, du, bøkene

i hylla er forgjengelige, bare små lysglimt

pulsen går videre i andre rytmer

alt forandrer seg, blir bare stående hos

deg i kjappe glimt, tingene

for full fart inn i andre ting,

det gjelder å stå på mens du har dem,

signalisere, gjøre klart nye baner, gi grønt lys

for selv forgjengeligheten

er forgjengelig. Her

blir det kort opphold.

JEG SER PÅ HENDENE MINE

Jeg ser på hendene mine

de har tvinni skyer lenge

stryki havet glidd over myke åser

helt uten drømmer gir jeg deg dem,

hammere og skiftnøkler fast mellom fingrene

og når de stryker ansiktet ditt

på jakt etter nye øyeblikk, nølende

over ukjent terreng for ikke å brenne seg.

Jeg ser på hendene mine,

pillarenes brødre, tanker kilt inn

mellom mutter og skrue, byggverk sekundene

stryker sine tynne kropper gjennom og blir timer, år.

Hendene mine, grønne åser

i drømmene, gnister fra sveiseapparatet,

tunge manøvre, lette

flammer fra rosene dagene du ser dem,

fullkomne, spirende.

GRUS

Grusen,

barn av de store fjellene

møter deg om morgenen

under skoene, knasende

av lutter velvilje.

Kamerat grus!

Vakre, grå perle

skapt av vann, vind

og dynamitt.

ET BORD

Av dine minste tanker

er ingen usynlige.

De bor i treet fint skåret

sammenskrudd til et bord

å hvile hendene på, i treets årringer,

i snekkerens drømmer, de skinner

når spikeren spidder furene og en ide

spraker gjennom ordene som lynglimt gjennom tunge skyer,

de er den vesle sangen av grønn optimisme vinden sprer

over åsene, spurver som letter og marken på veg

under steinenes ansikt, havets skum over skjærene,

skygger drømt inn mellom bølgene, havnene brede,

kranene bukkende tonn etter tonn ned i grå skip,

de gjenkjenner deg etter mange år

med stier av jord rundt leppene, dine minste tanker,

skjørere enn dirret i en puppe, tyngre enn lyset

i neonreklamene, spede som sprutet fra forgasseren

når motorsagene startes og akkorden begynner,

dine minste tanker kaller alltid på deg

fra sine opphold i alle ting

uten begynnelse

uten slutt

ET SPRÅK SOM BÆRER SITT FOSTER

UNDER HIMMELEN

Når gatene blinker linjalrette

er det vi skal legge merke til blåtynne koder

i kanaler like under huden, det vi ennå hvisker,

et språk som bærer sitt foster under himmelen,

løser seg opp, spriker

og dugger mildt

over leppene, små kondenserte gåter

den nyfødte blindt ser

og som kanskje ligger bak skriket

etter mat, er det vi skal legge merke til

blåtynne koder mellom kneppene av trafikklys

og den larmende stillheten mellom stjerneglimtene,

vinduets hinne mellom potteplantene

og teinten av grønne vekster

ved gatenes bredder, bilenes retningssignaler

girenes synkroniserte sprang gjennom turtallene

stempelslagene nølende gjennom fabrikkhallens støvflimmer

og de fuktige porene dypest i hendene,

håndflatenes mørke, gåten

i øyehulene, er det vi skal legge merke til

blåtynne koder

like under huden, det vi ennå hvisker,

et språk som bærer sitt foster

under himmelen

Fra Sol, diesel 1981:

FØDSELSDAG

(etter Jeremy Hooker)

Da jeg våkner, står du

ved siden av meg. Den kjølige

viktorianske vasen med bregner

inngravert, har du fylt

med gåsunger, sølvgrå

pusekatt-greiner, og snøfnugg.

Fint, lyst pulver i handa di.

Seint i mars, den kalde jorda

mykner og fra mørket

kommer du med en gave. Tenk

å være født inn i dette

SAMMENHENGER

(etter Ian Robinson)

Ved elvebredden hopper en edderkopp fra et blad

som om to dager vil trås ned i mudderet

av en gutt gående langs bredden med ei veske

over skuldra.

I veska er det tre bøker, et håndkle og en penn

han kjøpte av jenta i butikken på hjørnet.

Denne jenta brukte morgenen til å ødelegge

ei gammel dokke

og brenne en av morens hatter før hun tok på seg støvler

og gikk ut for å rusle langs jernbanelinja til elvebredden

der hun sprang under våte piletregreiner

og feide bort fra ansiktet flyktig, kjølig spindelvev

som glimtet i det bleke sollyset

OPPRINNELIG HADDE JEG TENKT MEG FERSKE,

HJEMMEBAKTE RUNDSTYKKER

Opprinnelig hadde jeg tenkt meg

ferske, hjemmebakte rundstykker, nok

til å pirre ganen et par hakk over tomheten

og litt ekstra syltetøy, i anledning

dagen. Og noe fint å se på. Tivoli med sprakende lysbuer

eller nattmesse fra Hamar Domkirke,

hornmusikk med blanke trompeter

eller hjemmelaget, 2-0.

Opprinnelig hadde jeg tenkt meg

en liten eplehage innenfor kraniet,

sval vind gjennom bladene

svære søte epler å pirre ganen med

dreie alt til en tung befriende latter

og så litt rundstykker og syltetøy.

Og mindre arbeidstid. Sprakende basuner

blant mektige tubaer og en firetimers detektime.

Så, en ereksjon av granitt.

Vi har kommet langt.

Risen er ferdig på fem minutter,

sjokoladepuddingen stiv før du får sagt ditt fadervår

og nå, som vi kan måle hjernens bevegelser

bøye oss ydmykt

for storheten i det små,

det som er så lite,

og ikke til å bære

STONEHENGE FEBRUAR 1979

(Engelsk fortidsmerke. Kampesteiner plassert

i sirkel. Påbegynt for ca. 3500 år siden.

Antas hatt med solkultus å gjøre.)

Jeg bærer dere i meg, venner

av sirkelen og sollyset, vi kommer

fra den samme cellen, skoger har passert

for øynene våre, og vårt første spede skrik

ligger nå i et tynt skydekke

om de ytterste fjellene.

Hva er tid her?

Jeg bærer dere i meg, som jeg bærer

den samme atmosfæren

og lyden av lette fugler

mot trommehinnene, venner

av sirkelen og sollyset, jeg ser

lepper spres i kropper av fjell, kjenner

steinenes myke puls mot huden av dis,

og slik dere strekker deres tunge skygger

mot fremmede guder, trykker jeg

fotbladene mot lette rullesteiner, skritt

for skritt, før jeg sprer

forhenget av steiners tid

og kommer dere i møte

Fra Fjernlysets krets 1983:

GRAVID I HØST

Noe hun glemte,

vindushaspen, gardinene,

nøytronbomben. Noe: Lyden av

blafrende avispapir, rasling i løv,

stemmen hennes før hun låste

verdenssituasjonen, rutetidene

inne, og bet i et

stort, grønt eple.

Løvet brenner gulrødt

og faller som fugler.

Hun går i retning

av kirkegården.

Langsomt fylles drømmene

av fostervann

PÅ HIMMELEN GLIMTER SELVFØLGELIGHETENE

Det er en natt

som har slukt sitt eget mørke.

Det er en forsteinet ryggsøyle, en munn fastspikret

i tilfredshet.

Det er et bankkort av plast inn sprekken på Nattservice

og kontanter. Egentlig er det knapt begynt.

Det er en urskive uten visere,

lette skritt opp skråningen,

forretningsmoral, sporlys, ørner.

Siden kommer kyssene og skuddene,

usynlig blod fra munnene.

På himmelen glimter selvfølgelighetene,

ulmer hukommelsen

Fra Amor med gevær 1986:

BYØVELSE

Utsalg. Ensomhet.

En verden av vemod og latter

Securitasvakter i lett gange

Fødselstallet går ned,

vi stiger stadig i verdi,

klærne blir stadig billigere

-Don`t fence me in

Just turn me loose-

Hvis den gamle damens puddel

hadde visst bedre

Hvis barnet urolig på stolen

hadde ant foreldrenes vaktsomme

oppmerksomhet

Hvis restaurantene hadde servert havet

istedenfor fisken

Hvis fabrikkene hadde vært for arbeiderne

Hvis han bak disken

hadde ant skuldrenes stive fortvilelse

Damen stopper opp,

puddelen gjør sitt

(Firmaet jubilerer,

alt skal ut,

det skal bli billigere å gå med klær)

Hvis noen kunne fortelle hva som skjer

hadde advokatskiltet vært innfelt i granitt

og ikke i marmor

dette er en hypotese, 1,2,3,4

dette er bare en øvelse

dette er en utrykning, bårene er fulle av trygghet

sårene er plastikk

fødselstallet går ned

Gi meg ditt mørke minne

det som lukker pupillene om skjære lysglimt

Hva du gjorde

må betales,

hva du fikk

må gis tilbake.

Dette er så virkelig at ordene faller som løv

under prisnedsatte klesstativ,

lydene stopper i halsen

og erstattes av avisenes krigstyper,

du skal ikke si noe,

du er for farlig

du er Tornerose og prinsen skal kysse deg

-Don`t fence me in

Just turn me loose-

for Guds skyld,

løft denne kroppen varlig opp,

kyss de sprukne leppene,

visiret er trukket ned,

hjelmen glimter svart i dagslys

dette er bare en øvelse

dette er bare en øvelse

dette er bare en mopedist,

tennplugger mildt gjennom lommer av varmluft

brosteinen elsker det myke hjulet

av brasiliansk gummi

Buddha snakket om Hjulet:

hva du gjorde

må betales, hva du fikk

må gis tilbake

du er tørst, du skal drikke

om det så er synet av

florlett tøy, blafrende nedsatt

på stativ av stål.

-Don`t fence me in

Just turn me loose-

VITENSKAPELIG NOTAT

Det er altså

denne gloheite 60w pæra

Forbi P1's nattradio

dreier plutselig ei flue

og suser rett i lampa,

returnerer halvsvidd

og kommer seg, ør

med vingene i kryss

og et bein for lite (tror jeg).

Videre skjer det så

at flua igjen

tar av, gjør en bue

og så, rett

i lyset igjen.

Kjølig og uten medlidenhet

noterer jeg

at ei flue

gjentatte ganger braste

inn i et hvitt

glødende lys

til den halvdød

surret rundt

og rundt

SNEKKER

Det sitter en mann

i strandkanten,

sky av knott over hodet hans

men den biter ikke,

den liker ham ikke.

Han skal snart ut

på de evige jaktmarkene

mellom dagligvaren

og et lite mørkt hjørne

innerst i bryggerhuset.

Huset er gammelt, panelt,

nå sitter han her og venter

på bølgene, og myggen biter ikke

og det var en spiker

han skulle slått i.

Ut av ingenting flerrer måkeskrik

perler av salt,

alt er nedtegnet i en sommerfuglvinge

alt er konsentrert i hammerens sirkelrunde munn

alt er å lese i et menneskes øyne,

porene, små huler av evighet,

kroppen, en bør mellom stemplingsur

og myggen biter ikke

og spikeren får vente

for han venter seg

kyss av holmer, flueegg i kamp

med tung dugg,

han venter sitt menneske,

det er ingen nymfe, ingenting brått

opp av vannet med gult, flammende hår,

det er en engel

og myggen biter ikke

og knotten en fjern sky

og spikeren noe som kan rette opp

geometrien i forfallent treverk, tradisjoner

av oppgitt pust,

dette er

vilje, løftet i brun, luftmalt fjære

i et skrik han skulle hørt,

en tanke som fylte seg innenfra

med fosterets hastighet

til noe annet enn stein i strandkanten,

sprikende trær, fuglers latter

og myggen biter ikke

og spikeren får vente

slik alle ventet, en natt

lyset sprengte seg veg gjennom puppen av tid

og endte i en mann

i strandkanten, et skadd insektsom brått kvikner til

og summer bort,

kjærlighetens vare muskel

der den krammer hammerens

uunngåelige slag.

FØR HAVET

Dette er en beskjed

fra tilstanden

før havet

fra den urolige hvilen

som tenkte seg stjerner,

frukt, smil

som søker sitt sted

i alle mennesker.

Jeg er mediet.

Jeg er ansatt i Sparebanken,

jeg er elektriker, jeg er en mann

i skjorte, bøyd over et kart,

jeg er en fisker i Guinea, glir inn

i en stille lagune og ser forfedrene

leke i fiskens finner.

Jeg reiser gjennom et kontinent

av mytenes klokkespill over korn som aldri råtner

Jeg reiser gjennom et kontinent

av syngende fabrikkhaller, arbeidere

på pauserommet senere.

Dette er en beskjed,

jordbær til nedsatt pris,

kraftledninger gjennom hull av tåke.

Ordet er undervegs,

du trenger ikke engang skifte bukse, tenk

biodynamisk, fiff

bilringen, stemple inn med en latter, spreng

deg ut av hodekålens

nakkevirvler.

De sier du er en kaffetrakter,

de brenner deg i halsen, du bor i toppen

på en brannstasjon, brennende kjærlighet

under pseudonymet nevrose.

Kom hjem til meg.

Jeg venter i en stille lagune.

Jeg smiler gjennom blomsterkvasten på bordet.

Det er skrift på veggen, wolfram

i lyspærene, selvfølgeligheter i tv.

Hvis du ikke fant noen parkeringsplass.

Hvis du tok med deg det tomme fortauet

lå det igjen en beskjed

fra tilstanden

før havet,

fra den veldige

urolige hvilen

som tenkte seg

stjerner, frukt, smil.

Fra Mannskoret fra Utopia 1987:

DIREKTE HENVENDELSE TIL DARWIN

Hvis evolusjonen eliminerer lilletåa

hva da med det indirekte frisparket?

Hva med bussrutene hvis sola brenner ut

Blir vi to meter og hårløse

hva da med pilsen og mannfolkpraten

hvordan skal da våre kvinner

snuse mot våre bryst?

Hva med luktesansen?

Blir det mulig å vurdere avstander?

Noen har fortalt meg

at mine skitne tanker

bringer uorden i måkenes flukt

Jeg har allerede drept fjorten kråker

Vil jeg noensinne bli ren?

Ha med det hellig enfoldet

Hvor lenge dette midlertidige bråket

Jeg studerer vegen

fra apen

og til Den Transcendentale Herres Bolig

Jeg tar en taxi

fra avgudsbildet

til alteret

Jeg trekker buksene opp og ned

Jeg har brent meg på denne illusjonen

i mange år

Mens jentene fortsetter

å gå forbi i bikini

er jeg myk som en gaselle

gjennom svarteste urskogen

Jeg er et fortapt ord

i en førtidagers ørken

Jeg henger i et tre

Jeg spyr i baksetet på en taxi

Jeg har aldri nok penger

The Missing Link

eksisterer ikke

Dette midlertidige tv-apparatet

Dette midlertidige kysset

Disse midlertidige hendene

som gaper desperate etter skjønnhet

Denne flyktige graven

av halvtomme relikvier

Denne halvtomme ekstasen av solskinn

og skjelvende testikler

Jeg er skitten jeg er ren

på føttene

Jeg er et fortapt ord

i en førtidagers ørken

Jeg går oppreist

idet jeg åpner en øl

legger jeg mitt håp i det indirekte

frisparket

sånn på skrå, bortom

en annen spiller

og rett i mål

FÅR JEG FYLLE UT LOTTOEN DIN

Får jeg fylle ut lottoen din

Vil du ha min skjebne innlemmet

i numre

ti rekker

med mønstre ingen kan tenke seg

en gevinst der juveler blekner

og kroppene dunster bort

til hav

Alle reiser

har en ende. Også min

der du og dine ti rekker

lyser opp undervegs

dit alle motsetninger er borte

Du skal vinne

Snart skal nummerkuler

virvle tilfeldig rundt

i en beholder av plast

Det blir ditt nummer

Jeg har bare

skoger, gater og mennesker å by

gatehjørner for ensomme munnspillere

trappetrinn for nyrike spekulanter

forvridde ansikt i et fjernt smug

tilfredse smil under høytrykk

morsbundne ekstatikere

under åker av råtne brystvorter

freudianere

med sur morsmelk i skjegget

politi, streikebryteri og arbeidere

innvevd i lottoen din

Får jeg fylle ut lottoen din

får jeg vanne ørkenen din

Vi skal vinne en skjønnhet

som aldri har eksistert

og en skjønnhet så ufattelig

at den kan sprutes gjennom murer

tømmes i gatesluk

skimtes i kyss

under den enorme massen

av fjerne planeter

som astrologisk korrekt

fører pennen min i kveld

Fra Bru av sekunder. Påler av jern 1991:

(Med takk til Olav Åsteson)

HIT KOM JEG

Hit kom jeg, til mørket

Bussen var forsinket

Jeg gled inn i bokstavløsheten

Kanskje jeg sov

Jeg nærmet meg ei bru

høyt i vinden

over gapet

Himmelen la seg rundt meg

ei kappe av skarlagen

en annen himmel, isundrevet

av navnløse hunder

bitt av bokstavformede slanger

Jeg så en flik av helvete

og en del av himmelrik

Her kjente ikke sola

salene sine

Her kjente ikke stjernene

stedene sine

Nølende konstruerte jeg

evigheten

----------

DET VET GUD I HIMMELRIK

ALT DET JEG SÅ

Fuglene rister vingene

Brua lyser i gull

På den andre sida

ligger virkeligheten

Her venter de den endelige dommen

de som forbrøt seg mot Loven

planetenes, ørretvannets lov

og slukte en hamburger

gikk for tidlig i moltemyra

fylte vinduene med desperate visjoner

*

at jeg er ren

at jeg skal møte min frelser

at dommens dag

er en dag som alle andre

en dag du følger barna

til skolen

med en hang-over etter et nachspiel

Ble jeg positiv

Vil jeg vinne i lotto

Er det nok barbervann

Hvorfor er alle så overflatiske

*

Skal min skam

kvele gleden ved langsomt

å bli jord

*

Jeg velger den rette linje

og håper på engler

et sted i rommet

Våre smil er kluter

å pusse virkeligheten med

anlegge torg

få englene

på plass

Ikke alle kan være engler

Noen må ta drittarbeidet

Syndere eller rene

Profeter eller frisører

Balansekunstnere mellom månene

Vi venner oss snart til det

Skulle så gjerne fylt livet

Fra syd

og fra nord

forserte vi brua

Vi så språkene løse seg opp

*

Her glir alt sammen i en hymne

Vi danser i den evige vårens under

Vi skuer mot en pølsekiosk

i det nederste landet

der steiner fyller tomheten

der gatene heller

mot Atlantis, hovmotets land

Av leire ble vi skapt

Vi bærer ennå mold

Vi bærer kapper av bly

Vi bærer glødende jord

Vi hedret hverken far eller mor

Vi er ormer og padder og hogger hverandre

Vi er slanger og sluker hverandre

Vi incestuøse småjævler på randen av en førsteside

Vi trollkjerringer med kokende blod i kjelen

Det er innmari hett i helvete

*

Vi nyuteksaminerte smågrublere

Vi gir bort skoene våre

Vi gir bort kuene våre

Vi gir bort korn

Vi deler ut brød

Vi gir bort klær

Tunga taler

og sannheten kommer

på dommens dag

Sannheten kommer med

at halvguder raver omkring

Sannheten kommer med

at Prometeus stjeler

ild fra himmelen

*

Vi forpinte avkom

av menneskedøtre og engler

belivet ved magikeres åndedrett

og gnister av en guddommelig sjel

Vi forpinte eksperimenter

av kjønnsløse halvgudforfedre

Vi sjelløse, biotekniske roboter

over et glass øl og ei pølse

Vi livsnytere

*

Vi er leire og guddommelig ånde

i Edens lystige laboratorium

i vårens evige under

før månen og fjære sjø

Vi deformerte fantomer

som ennå ikke har sett den beste filmen

under en mytologisk, glemt himmel

mens tanken som tenker seg selv

langsomt fyller jeget

vegen, sannheten og livet

*

Jegets meteorer kloder

jegets lysår og millimeter

jegets skålvekt for titaner

jeget fylt av stjerner

jegets svarte hull

jegets rom

jegets engler

jegets trimklubber

jeget med Venus og Saturn i sytråd

jegets fårepølse med allround-krydder

jegets skummende guinness

jegets tidløse strøm gjennom jeget

jegets skulpturer på Påskeøya

til minne om jegets fødsel

på slettene i hovmotets land

*

Elementenes orgelkonsert strålte ut i Kosmos

kosmiske laviner magiske torpedoer

Noah bygger skipet

Vi frustrerte tempelvandrere kirkegjengere syvsovere

Vi depressive miniatyrtitaner

slaver av den guddommelige frihets kraft

unnfanget av ideer som suger oss tomme

*

Vi bærer mold

Vi bærer kapper av bly

Vi bærer glødende jord

Vi trollkjerringer

med kokende blod i kjelen

Vi med roboter i anene

Vi herrer på byen

i Poseidonis, hovedstad i Atlantis

den gang kong Noah

dro verden rundt

med sitt svømmekurs

Vi modige loddselgere

med tapperhetsmedalje

fra Redningsselskapet

foran en strålende karriere

i den lange kampen

mellom godt og ondt

*

Vi forserer myrene

over alle åsene

Kommer våte fram i regnet

Vi pinocchioer

belivet ved eventyret

Vi ser Paradis gjøre landene vakre

Vi skjelver foran dommen

Jeget i dødsriket

hos mor med rødt gull på hendene

Jeget med jord under fingrene

Jeget i skyene og ned i svarte hav

Jeget i heite helvete

velsignet med teft av himmelrik:

Jeg hører vann

men får ikke drikke

Under jorda renner det

under ordene brenner det

Jeg har vært oppe i skyene

og på bunnen av havet

Se, det er håpet i jammerdalen

at vi skal samles i brudesalen

Vi som kommer fra sør

eller nord

mens sola rir

på tindene

Vi som fyller

egne spor

Under jorda renner det

Under ordene brenner det

For månen skinner

på den endelige vegen

Fra Torader 1994:

For 250 millioner år siden

var Europa en ørken

Han er fullstendig klar over det

Ingen grunn til skyldfølelse

Siden steg jo havet igjen

Skogene kom for å bli,

prosesjonen av munker

en sort strime

strålende kandelabre

dette jeg

i buen

som spennes

mot målet

intriger oppløst

i kjøtt, her

vaker sjelen

mellom varder av støv

*

Ligger mosen trygt på fjellet?

Er ikke blomstringen litt frivol?

Spiller han for fort?

Stjernene spirer

i isen

Atomene danser ubekymret

Utallige fisker svømmer

omkring, puster, eter

og svelges av større fisk

Her trengs kjærlighet

På tide å kontakte

et forsikringsselskap.

Regn opp. Roterende ostefat.

Elefant med pynt. Kakeboks

med elfenben. Jade. Kaptein

og seilskute. Gobelin

med elg. To genier

i porselen.

Støvvirvler,

reise, innbo, løsøre.

Kombinert løsning

*

Bjørka strutter

ut av Guds neve,

tyttebær og klukkende bekker

og nede i bakken

går den gule fjordingen

landskapets sliter

stanser og løfter på halen

Det er fjordingen sin, det

*

Sløret

av opplyste gater

sitrer

mot himmelen

Som om noen

har falt uti

*

En dyrlege vil

hjelpe det fødende fåret

Drar ut en ørret

Nede på elva

får en fisker

et lam i garnet

Forvirringen er stor

men det låter

Toraderen gløder

Jorda roterer

ørreten løs

Lammet fødes

--------------

Først i pølsekøen

Kan de fleste knepene

"Tänk dig höga hopp med dragspel

Varje tävlande gör fyra hopp"

"Sånt händer bara med dragspelet"

*

Hun har den deiligste

lompe i verden

Nennsomt

legger hun

pølsa i

*

Toraderen

i en ring av sjamaner

Det er nummeret før

han fortæres!

Han brenner!

Å, alle snøklokker!

Alle hvitveiser!

Alla flickor!

Fingrene flykter over perlemoren

Å, kromatiske gåter!

Håpets terser!

Dette er historien

om en klovns stive piruett

og to halvåpne øyne

som ser et tjern

fullt av nymfer

innhyllet

i månesilke

Fra Reisen til England 1996:

Under statuen

av Maria med Jesusbarnet

har man ikke annet

enn gode og kjærlige tanker

og så gjør du dette mot meg

ditt jævla kjøtthue

*

Gunnar lener seg mot skranken

under overvåkningskameraet

signerer en reisesjekk

Han kan ses i repetisjon

Kroppen forserer

gammelt hat

Torget våkner

Mellom to brosteiner

ligger et eggeskall

*

Mennesket har fin uniform

Tar toget. Kjører bil. Dumper mat

Studerer atomet. Sulter ihjel

Holder katt. Katta sover

La oss aldri glemme

dem som i mørket

får fantasier, klør seg, hopper

*

Et barn er fornøyd

med en is. Så tar det

handa til pappa og vandrer trygt

*

Gunnar firer fargene, frigjør

klosteret. Dogmene raller

Altet synger gjennom

liten fugl så fin en trudelutt

Klokka i klostertårnet

slår sju slag

Hun strekker seg

og drikker i fontenen

*

Europa jubler

Her sto romerske gladiatorer

Her falt en tysk bombe

Laila kommer ut fra butikken

Hun skremmer opp en due

Glimt av vever kvinne

redde øyne. Netthinnedans

Svarte klær

Nesten gjennomsiktig, hjemløst

*

Sinnets mørke pub

illuminert

Gunnar strør litt salt

over yorkshirepuddingen

og balanserer stjernene

mot asfaltens vårregn

*

Øynene stirrer en annen veg

Det var du som fant på dette, ikke jeg

Så blir det grønt

Trærne i Hyde Park suger

undergrunnens lysgrav

Hun kom selvfølgelig

for nær, subsidiært han hadde

for mye å tenke på

Du finner ham akkurat nå

innerst i kroppen, fråtser i

besk nytelse

Vemod brenner som sand

blir glass

*

Stengetid for kroppen

Sjelen går ensom hjem

til pianoet,

det som er

før fordrivelsen

til denne overvektige

urokkelige illusjonen

Fuglen letter

fra den tomme benken

Honningbien summer

fritt omkring

Haren hopper

intuitive glimt

Han får teften

av et guddommelig element

som så langt fra å være absolutt

fyller ham med en overkommelig

relativ lykke

*

Gunnar har kjøpt en solsikke

til kveldens dronning

Han holder inn magen

Hun ser en skjeivhet

i skuldra, ei hand som ikke åpner seg

Han blir redda av telefonen

*

Klart det koster å være mindre

enn alle andre, åra med støvsugeren

stemmeretten. Gi meg lillefingeren

På bordet ligger

Traveller's Guide

Det er noe i vegen

Menn blir fete

på pølser, pizzaer

pommes frites og chips

Kvinner blir fete

p.g.a. sjokolade, desserter

iskrem og kaker

Vi har dessuten all terroren

Han funderer på

om de bruker samme skostørrelse

*

Vi jakter ikke lenger

mammuter langs randen

av en ekspanderende istid

bygger ikke lenger

templer på høydedragene

Vi måler distansen

mellom synd og soning

Den er for kort

sier Gunnar,

faen så du knapt

får gjort noe gæli

*

Glødende magma

Langsomt stiger bankene

opp mot et evig liv

Selv om kontoen tømmes

lever pengene videre

i andre konti

Fra Golf 2002:

Å GÅ AV BANEN REGNES IKKE I SEG SELV

SOM AVBRYTNING AV SPILLET

Driver inn på badet, fyller i vasken, bøyer meg

og myser mot vannspeilet, mønstrer trekkene,

pannen, nesa, trekker ut proppen, vannet virvler surkler

og det ligger en strime såperester på stålringen rundt sluket,

flyter videre på historien forbi massakrene og bankfusjonene

lete seg fram til et sted før storindustrien håver inn

og i lysskjæret fra en fakkel står en skinnkledt skikkelse

og maler et knelende dyr, over slettene henger en sølvhvit måne

som en arret urskive uten tall eller visere og game er ikke over,

sprayer litt jif i vasken drar over en klut

HVIS EN SPILLER BEGYNNER EN MATCH ETTER Å HA

OPPGITT HØYERE HANDICAP SOM VIL INNVIRKE PÅ DET ANTALL

SLAG SOM SKAL GIS ELLER MOTTAS, SKAL HAN DISKVALIFISERES.

Det er ikke slik du skal stå, det er ikke slik du skal gjøre det.

Du skal ikke fortelle slekta noe, mange er til og med døde og alle

er stinne av gode råd. Er det noe du ikke får til, vet slekta årsaken.

Du er akkurat slik, det vet de. Sånn og sånn gjør du. Det er deg.

Fulle av medfølelse ser de deg gjennom de tjukkeste vegger og kan

hver jævla bevegelse du måtte foreta fordi sånn er din stil og den har du etter

tante Laila eller onkel Gunnar og de fikk seg også en lærepenge.

Du kan prøve å bryte ut, smelle til, gi feil informasjon

om antall slag, oppgi for høyt eller lavt handicap alt ettersom

i det hele tatt være en luring og i neste øyeblikk stivner du

i noe alle vil kalle korrekt stilling og der forblir du i flere sekunder

THREESOME

Hun kommer ut fra nabohuset, virker som hun synger

men har hun det bra? Blek, i tøfler til postkassa. Hun er en god nabo.

Hun får brev. Hun holder avisa. Hun kommer tidlig hjem.

Hun danser på kjøkkenet med telefonen mot øret. Hun svever

foran den hvite komfyren. Hun synger. Hun steker. Hun spiser.

I svart kjole. Hun får besøk av en mann som går langsomt

opp trappa. Det er kanskje meg. Det er kanskje en annen.

En dag snur han seg, ser rett på meg og smiler.

Vi blir hos henne, i den svarte kjolen.

Forlag: Gyldendal og Tiden.

Et generøst diktutvalg 1975- 96, Hjulsirkelens jubel av asfalt

(Nidrosia forlag) utkom 2001. Noen eks. av 2. opplaget kan ennå skaffes.