Siss og Unn i Is-slottet.

Om en mulig navnesymbolikk.

 

Av Frank Stubb Micaelsen.    <fsm@oluf.hiof.no>

 

At en av de mest berømte forfatterne Telemark har fostret, Tarjei Vesaas fra Vinje, svært ugjerne kommenterte symbolikk og ”dypere mening” i bøkene sine, er en kjent sak. Mange av oss har i løpet av skoletida hatt denne forfatteren på pensumlista, og ikke få har i godt voksen alder oppdaget nye rom og perspektiv i de bøkene som en gang lå på skolepulten.

En gang ble han i et tv-intervju (1965) spurt om hvorfor han lar hovedpersonen Mattis et sted i romanen Fuglane plutselig og helt umotivert sette tennene i en tre-legg. Etter en liten stund, svarer Vesaas noe slikt som: Eg veit ikkje, eg syntest godt han kunne gjera det.

En spade er en spade, som det heter på godt norsk, eller på vesaask: ”Har eg sagt ’hest’, så meiner eg ’hest’”!

Litt forunderlig er det jo at Vesaas er så definitiv. Kimen, eller  for den saks skyld, Huset i mørkret (flere hører med), er allegoriske. De kan som fortellinger leses på flere nivåer, og på denne måten formidle noe mer enn hva teksten presenterer eksplisitt.  Slik har vi lært å kjenne deler av det Vesaas skrev etter 1940: en symbolisme, der en original anvendelse av synsvinkelen viser oss  hovedpersonen(e)s intuitive kontakt  med skjulte sammenhenger i tilværelsen, eller at vi som lesere selv, via dette ofte knappe, antydende språket opplever glimt av noe vi vanskelig kan sette ord på .

  Det er følgelig ingen fremmed tanke at denne forfatteren konstituerer en  navnesymbolikk som gir assosiasjoner til mytologien.

Jeg tenker da på to sentrale navn.

 

Hemmelig

For Is-slottet, som kom i 1963, fikk Tarjei Vesaas Nordisk Råds litteraturpris. Litt forsonende og litt oppklarende, i relasjon til de første linjene i denne artikkelen, er følgende utdrag fra et svarbrev Vesaas sendte til en skoleelev, juni 1964: ” ’Den dype meningen’ med Is-slottet er for skøyr til at eg kan legge ut om det, eg berre øydelegg det. Du som er jente forstår det kanskje betre enn eg jamvel. Syntest ei bok skal vera hemmeleg når ho er god”(…)

 

De dødes vokter

Hovedpersonene i Is-slottet er to jenter i den gryende puberteten, Siss og Unn. Det knyttes fascinasjons - eller kjærlighetsbånd mellom dem som de selv ikke kan gjøre rede for. Som vi vet, har også denne boka en tragisk utgang, ved at Unn dør.

           Siss og Unn er de eneste aktørene som har egennavn i denne romanen. Bare det bør få oss til å undre. Det gir grunnlag for å undersøke bakgrunnen for disse navnene, i særdeleshet navnet Siss, som jo også har den mest sentrale rollen i romanen.

Etymologien for navnet Siss er, via omveger til oss, som f.eks. Siri, navn fra egyptisk mytologi; Osiris og hans kone Isis (ca.3000 f. Kr.).  Myten forteller at Osiris kommer til dødsriket fordi han blir drept av sin bror Seth, som senere parterer liket og sprer det utover landet. Osiris’ elskede Isis leter etter kroppsdelene og greier på langt nær å samle dem. Hun forsøker deretter å gjenopplive sin manns døde legeme ved å omskape seg til en falk som kretser over den døde og slår med vingene. En versjon av denne myten forteller videre at hennes forsøk var fåfengt. Osiris  tildeles i stedet  rollen som en vokter av de døde og livet etter døden. Denne vokteren av de dødes sjeler ble gjenstand for en meget utbredt og svært hemmelig kultus. Ritualene var blant de mest kompliserte og hemmelige i det gamle Egypt.

 Når det gjelder Isis, kan det for øvrig nevnes at hun og sønnen Horus mange århundrer senere, i middelhavslandene, integreres i en arketypisk manifestasjon,  Moren og Barnet. Det vi regner som kristendommens  ur-kirke, den koptiske kirken, anså Isis med Horus-barnet som en forløper til, og veg-rydder for, kristendommens Madonnaen med Jesus-barnet.

 

Unn

Unn henter vi fra norrønt, ”unna” betyr å holde av, å elske. Dette kjærlighetsbåndet mellom de to jentene er av mange tolket som intrigens hovednerve.

Og hva så med Is-slottet selv? Jo: det kan leses som Osiris- eller Siss-slottet, der Unn blir ”bergtatt” og forsvinner. Dermed har vi en konstellasjon for  symbolistisk undring. At navnene neppe kan være en tilfeldighet, forstår vi ved at det, som nevnt, kun er Unn og Siss som har fått navn i denne romanen. Som det utdypes nedenfor,  kommer da reminisenser av myten, strukturelt sett, til syne i romanen, ved at  1) Unn (kjærligheten) blir borte. 2)  Siss leter. 3) Den sorte fuglen(”falken”) som kretser over is-slottet. 4) Pakten, Siss blir den dødes vokter.                                               

 

 

Osiris- eller Siss-slottet?

Hvis en under lesning av sentralkapitlet – ”bergtakinga” av Unn i is-slottet, leser ”Siss” istedenfor ”is”, vil en få en fornemmelse av Unns lengsler, hennes ubesvarte rop om kontakt og nærhet, det hemmelige hun bærer på. Iskulden hun  har søkt og er fanget i, fortoner seg for leseren som et fortvilt, forvirret rop fra hennes indre:

 

Unn såg godt at det var vatn, men det var eit gråterom like fullt.

(…) Dropane vart til is (Siss, min anm..) på kåpa hennar. Djupt ulykkeleg ville ho  bort. (…) Det fossa fram, ho ropte: Siss!(…)Då det vart gjort kvakk ho, det svara Siss! frå sikkert tre kantar.

(…) Under dette tenkte ho på mor si, og på Siss, og på det andre – ho rakk det på ei lita, lita stund.(…)

Kvifor er eg her? Kom ho på, medan ho gjekk fram og tilbake. Ikkje så mange steg, ho gjekk stiv og ukjenneleg etter kvart. Kvifor er eg her? Ho greip etter løysinga på denne gåta. I medan gjekk ho lyft og rar, halvt borte.

Det var tett på grensa no:

Ishanda (Siss-handa,  Osiris-handa, min anm.)la seg på henne.

 

 

 Horus-øyet

 

Uten at det her er mulig å gå i detalj, er det også verdt å nevne at det lysende sol-øyet som Unn ser gjennom isen før hun fryser i hjel (kap.5), i vår sammenheng kan assosieres til Osiris og Isis’ sønn, Horus (”han der oppe, den fjerne”), hvis øye ble forbundet med en  solgud:

           

             

                Der var noko i isen! Først hadde det ikke form, men i det ho ropte, fekk det skap, lyste fram  

            som eit is-auge der oppe, stod mot henne og stansa det ho hadde tenkt på.

            Tydeleg eit auge.

            Overhendig stort.

            Det vida seg meir og meir med det såg på henne. Stod kav i isen, og fylt av lys.

            (…)

 

Unn er i ferd med å dø. Et hovedmoment i denne scenen er, i vårt egyptisk-mytologiske perspektiv, at Horus, sønnen til herskeren i dødsriket, Osiris, stirrer ned på henne mens hun gradvis mister bevisstheten:

           

 

Lyset auka.

            Auget stod mot henne og gav på med meir lys.(…)

 

 

Falken

Bygda går manngard etter Unn, og Siss foretar på egen hånd turer til den frosne fossen, men hun finner ikke sin venninne.

Nevnte Isis i skikkelse av en falk bringer tanken hen på den mørke fuglen som vi formoder Siss ser sveve over is-slottet på en av sine turer, der hun leter etter Unn (kap.10). Navnet Siss inntar da her, som mytologisk begrep, en flertydig rolle: for det første leter den sørgende Isis etter levningene av sin gemal. For det andre assosierer vi fuglen med Isis’ anstrengelser for å vekke Osiris, og videre, til Osiris, dødsvokteren selv. Ser vi her, arketypisk, et forsøk på å gjenopplive forholdet mellom Siss og Unn – det å bringe Unn, ( ): kjærligheten) tilbake?

 

(…)Han kunne ikkje koma bort frå denne staden(…)ikkje setje seg til ro – einast skjera forbi isveggen som eit mørkt lite vindblaff. I neste minutt langt borte i synsrandene, eller i spiral oppover. I neste stund forbi isveggen att på same punkt.  Han var ikkje noken heilt fri fugl med stålklør og vind lenger, han var hardt bunden her.(…)

 

 

Pakten

Siss føler seg bundet av en pakt. Hun blir sin døde venninnes vokter,  noe hun i sin dagsbevissthet ikke vet bakgrunnen for, båret av en selvutslettende lojalitet til Unn og  for Siss sterkere enn alt annet. Leseren vet at Unn er død, og Siss fornemmer det. Lenge lykkes det ingen å trenge gjennom dette ritualliknende tankespinnet som tynger Siss. I jungiansk forstand er Siss  overmannet av dypere lag i sin underbevissthet (se nedenfor).

I noe som kan minne om mani oppfatter hun en symbolsk kommunikasjon mellom seg selv og omgivelsene, en kommunikasjon helt fylt av tanken på Unn, på det som ingen får vite hva er. Hun opphøyer seg selv til ”Osiris”, hun vokter, hun kan ikke røpe noe. Denne pakten fortettes i en mystisk, prosadikt-formet indre monolog som også har fått et eget kapittel: 

 

LOVNADEN (kapittel 6). Lovnad i djupaste snøen frå Siss til Unn: / Det lovar eg deg at eg ikkje vil tenke på noko anna enn / deg. / Tenke på alt eg veit om deg(…) Tenke på deg heile dagen, og dersom eg vaknar om natta. // Lovnad om natta:/ (…)Eg synest du ser på meg når eg ligg her i mørkret. Eg/ minnest alt saman og eg lovar deg at eg berre vil tenke på / det, på skolen i morgon. / Det er ingen annen.(…)

 

At embryooer for ur-billeder, eller arketyper, noe psykologen Carl Gustav Jung mente eksisterer i en menneskehetens kollektive underbevissthet, i spesielle livssituasjoner kan trenge  inn  i personlige, individuelle bevissthetslag og  danne basis for kultus og ritualer hos så vel ”syke” som ”friske”, ”primitive” som ”siviliserte” mennesker, gir Jung utallige eksempler på fra sin omfattende praksis. Innen mytologien og mytologiens eventyr, sagn og legender, finnes fellestrekk som går alle tider og kloden rundt. Jung  hevder at vi alle, selvfølgelig betinget av den kulturkretsen vi tilhører, bærer med oss kimen til en  felles, arketypisk arv. Så gjenstår da spørsmålet hvorvidt Vesaas bevisst anvender myten om Osiris og Isis som et relieff for sitt navnevalg  Siss og Unn, eller om navnesymbolikken er et resultat av pur intuisjon. Uansett  peker tilstedeværelsen av disse to navnene ut over deres blotte eksistens.

 

 

 

 

 

Litteratur:

Vesaas: Is-slottet, pocketutg. 1999.

cafe Existens, nr  3-4  1988.

Zelda Sharif: Forntidens Egypten,  1997.

Jean Vercoutter: The Search for Ancient Egypt,  1986.

Sattin & Franquet: Explorer Egypt,   1996.

Leo Hjortsø: Græske guder og hælte,  1984.

Frieda Fordham: Innføring i Jungs psykologi, norsk utg. 2. oppl. 1977.      

C.G.Jung: Psykens verden, norsk utg. 1969.

C.G.Jung : Jeg’et og det ubevisste, norsk utg. 2.oppl. 1985.

Hall & Nordby: Jungs psykologi, dansk utg. 1985.

G.J. Bellinger: Mytologisk leksikon, dansk utg. 1993.

T.E. Fredwall: Mellom nærhet og distanse. Om Unn i Is-slottet. Edda nr 3/04.

 

 

 

Frank Stubb Micaelsen er Cand.philol 1986. Hovedoppgave om den lyriske modernismen.

Høyskolelektor HiØ, avd. Remmen, 1999-2000 og 2003-d.d. Undervisningserfaring fra grunnskole, videregående og universitet (timelærer Nordisk institutt, NTNU – 86 – 90) .

Forfatter, egen debut 1975, 14 utgivelser,  hovedsakelig poesi. Litteraturformidling, kronikker og essayistikk i dagspressen og beslektede media.