Momenter fra norsk litt.historie, 1850-1900.

Kilde: Cappelens litteraturhistorie.

Daniel Haakonsen,Tolkning og teori, (1987).

Rolf N Nettum, Konflikt og visjon (1970)

Den industrielle revolusjon forlengst i gang i Europa ellers.

Februarrevolusjonen i Frankrike 1848. Nye tanker om frihet og likhet.

Marcus Thrane, den første arbeiderlederen i Norge.

I Grimstad satt apotekerlærlingen Henrik Ibsen og skrev flammende dikt til de skandinaviske brødrene om å komme Danmark til unnsetning mot Prøyssen: ”Vaagner Skandinaver!”

Jonas Lie ”hylte av begeistring” sammen med klassekameratene da meldingen om 48-revolusjonen ble kjent, og skriver så sent som i 1890 at han ”var med og trodde, - tror nok slik ennå, kanskje”.

Det var visjonen bak Den store franske revolusjonen – det frie menneske i det frie samfunn-

som var det ideelle mål for oppstandene i 1848, og mange steder var de forbundet med en nyvakt og sterk nasjonalfølelse. Men borgerskapet og arbeiderklassen greide ikke å enes i en felles front, så oppstandene ble slått ned.

Arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene reiste seg mot utbytting. ”Den første internasjonale i 1864”. Kortvarig seier og blodig nederlag for arbeiderklassen i ”Kommunen”

i Paris 1871.

Mange slags ideer og politiske grupperinger i Norge, i ulike grupper og klasser, og til ulik tid,

alt ettersom samfunnsforhold og åndsklima forandret seg. Mer enn i noe annet land skulle diktningen både gi uttrykk for, og påvirke, de politiske og ideologiske brytningene i nasjonen. Etter fire hundre år i dvale, som det heter, var den norske nasjonen i ferd med å våkne til nytt liv både sosialt, politisk og kulturelt.

Dette var også et europeisk fenomen, men i Norge var det særdeles gunstige forhold for denne folkereisningen: Vi hadde oppnådd en viss grad av frihet, og var i opposisjon til en unionsfelle som stort sett respekterte de politiske spillereglene.

Den sosiale, nasjonale og kulturelle reisningen ble mer og mer oppfattet som sider av samme sak. Diktere, kunstnere og andre intellektuelle deltok med en følelse av dyp forpliktelse. Fremfor alt i diktningen, men også i musikk, malerkunst og forskning ble det en storhetstid.

Diktningen sto sterkt, den ble en maktfaktor, et ”poetokrati” (Ernst Sars).

I -80-årene ble den norske diktningen også en ”stormakt” i europeisk litteratur. Den brå

industrialiseringen hos oss og de sosiale og åndelige omveltningene som fulgte i dens fotspor, ble opplevd intenst. Møtet mellom nytt og gammelt ble, fordi det gikk fort for seg i landet vårt, veldig fortettet, og gjorde det mer anskuelig for de dikterne som ville speile sin samtid og få satt ord på det som rørte seg i det økonomiske, sosiale og kulturelle livet.

Mens næringslivet i Norge omkring 1840 fremdeles hadde en nesten middelaldersk struktur, hadde det i 1875 omtrent samme preg som andre land i Europa. Fabrikkene vokste. Treforedling, metall-og maskinindustri, skipsverft, jernbaneutbygging.

1850: 12000 industriarbeidere. 1870: 31000. 1875: 46000. 1890: 61000.

Den nye arbeiderklassen kom for det meste fra bygdene.

Fattigdommen var stor, og hjelpen mot den liten. Den offentlige forsorgen var dårlig, og den private veldedighet nådde få.

Ved sine skrifter om hvordan det sto til med hygiene og sosiale forhold ellers for småfolket, bidro vår første samfunnsforsker, Eilert Sundt, betydelig til at levekårene i by og bygd ble gjenstand for en interesse som på sikt også skulle prege vår skjønnlitteratur. De fleste var vel klar over at det idylliske bildet av landsbygda som

nasjonalromantikerne i en årrekke hadde fremstilt, med flotte fjell, solide bondetyper , romslige, lune stuer, kuer og budeier, nok sikkert var et stykke fra sannheten, og kun et uttrykk for at vi nå søkte etter en egen, nasjonal selvfølelse eller identitet. Men at forholdene var så ille som dem Sundt etter hvert dokumenterte; drukkenskap, manglende hygiene, direkte nød, var nok de færreste klar over. Bjørnson, for eksempel, mente at Sundt overdrev, og ønsket gjennom

sine bondefortellinger å tegne et realistisk, sannferdig bilde av livet på bygda. Det er vel også betegnende at for eksempel Synnøve Solbakken kom ut i samme tidsrom som Sundt offentliggjorde sine undersøkelser.

I byene fikk vi de første arbeidersamfunnene, på Enerhaugen og i Bergen, alt i 1850-årene. ”Kristiania Arbeidersamfund”, som ble stiftet i 1864, ble fulgt av mange utover landet. Først i 1870-årene fikk vi de første virkelige arbeiderbevegelsene, med tilløp til fagforeninger, streiker og møter om sosialisme.

En ny mellomklasse av sakførere, leger, lærere, arkitekter og ingeniører vokste fram, og i denne nye mellomklassen fikk litteraturen sitt største publikum.

I næringslivet vokste det opp en klasse av større og mindre kapitalister, en overklasse som i det store og hele samarbeidet godt med det gamle ledersjiktet, embetsstanden. Embetsstanden beholdt sin makt, og det nye borgerskapet gjorde så godt det kunne med å etterlikne embetsstandens holdninger og livsstil.

Det er under ovennevnte samfunnsforhold at realismen i litteraturen vokser fram, og Georg Brandes’ utsagn om å ”sette problemene under debatt” vinner gehør. Ideen om frihet og rettferdighet for individet under urettferdige maktforhold fant sitt uttrykk gjennom fokus på embetsstanden og borgerskapets liv og virke. Det hovedtema som stadig gjentas, er den enkeltes kamp for sin egen overbevisning og verdier mot sosiale motkrefter (for eksempel Nora i Et dukkehjem eller Inger-Johanna i Familjen paa Gilje, som i samtale med sin far, kpt.Jæger, uttrykker: (…)meg trår ingen ned!(…).

Denne borgerlige realismen fikk sine fremste talerør via forfattere som Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, og, etter hvert som dramaet og romanens søkelys endret seg utover 80-årene, og de aller fattigste og ulykkeligst stilte i samfunnet ble gjenstand for kunstnernes oppmerksomhet, Amalie Skram, Christian Krohg, Hans Jæger og Arne Garborg. Sistnevnte forfatteres form for realisme fikk betegnelsen ”naturalisme”. Naturalismens krav til sannhet ble av og til for sterk kost for styresmaktene, bøker ble inndratt og forfatterne på ymse vis straffet. I det hele tatt sto de gamle tradisjonelle verdier for fall, i den forstand at maktapparatet og moralens voktere i naturalismens nærlys ofte ble avslørt som kyniske hyklere.

Dette var en tid da arbeiderklassen var i ferd med å våkne for alvor, med et voksende krav om likhet og demokrati. Ikke minst fortsatte arbeidet med at kvinnenes stilling personlig og sosialt, ble debattert og skildret, og arbeiderne stilte krav om bedre levevilkår. Den første arbeiderromanen kom omkring denne tida, det var Per Sivles Streik (1891).

Men kravet til realisme og ”sannhet” møtte nå en reaksjon, i det som har fått betegnelsen ”nyromantikk”. Kulturinteresserte mennesker begynte å diskutere ”det ubevisste sjeleliv”. Fantasien tok nye veger. Hamsun hevdet for eksempel at det særpregede, ”underlige” og ”selsomme” ved det enkelte menneske skulle fram. Det oppstår en lengsel etter det metafysiske og irrasjonelle, det individuelle menneskets sjel blir gjenstand for intuitiv utforsking og bearbeiding, i det hele tatt en trang til en ikke-materialistisk verdensforklaring.

For flere av nittiårenes kunstnere ble filosofen Niezsche (”Gud er død”(= de gamle, vedtatte verdier er døde)) en alliert mot de tendenser i tiden som nyromantikerne reagerte mot, den litteraturen og kunsten som, slik de oppfattet det, representerte avsjeling, forstandstørrhet, mekanisering. For Nietzsche var det et forfallstegn at ”livskraften” måtte vike for fornuften, for ham var menneskets instinkter en redning fra tidas undergangsstemning (også kalt ”fin de siecle”). Andre sentrale filosofer var Schopenhauer og von Hartmann. Schopenhauer blir betraktet som pessimisten over alle pessimister. Han oppfattet livsdriften som en blind, irrasjonell makt som sto i skarp kontrast til troen på fornuften og erfaringsvitenskapen: Å leve var for Schopenhauer det samme som å lide. Bare på to måter kunne denne blinde livsdriften overvinnes, enten ved en asketisk livsførsel eller ekstatisk kunstopplevelse.

Von Hartmann jobber videre med Schopenhausers tese om at bevisst liv betyr smerte. Han sier at bevisstheten er en hemsko for underbevissthetens skapende livsvilje. Følgelig dyrket han det underbevisstes psykologi, noe som ender i en mystisisme som minner mye om den gamle romantikkens metafysiske verdensanskuelse.

Knut Hamsun var blant dem som viste begeistring for den type vekt som Hartmann la på menneskets sammensatte følelsesliv. En ide i tida var at man skulle se til de fineste nyanser i sjelelivet. Et stort forbilde for mange ble den russiske forfatteren Dostojevskij. Han hadde en utrolig innsikt i menneskesjelens irrganger. Vi fikk en sterk betoning av menneskets sammensatte sjeleliv via forfattere som nevnte Hamsun, poeten Sigbjørn Obstefelder o. a. All denne psykologiske fordypelsen henger sammen med andre tidstypiske trekk: følelse av ensomhet, angst, fremmedgjøring.

Blant de eldre realistene brøt for eksempel Jonas Lie med sin realistiske fortid og skrev den høyst fantasifulle Onde Magter.

Nyromantikkens klare tendens var altså at de politiske meninger og den envise troen på det som er sansbart og empirisk bevisbart, forvises fra kunstens tempel, til fordel for mystikken, subjektive stemninger, menneskets irrasjonelle følelsesliv.

FSM