I 1969 ga Rolf Jacobsen ut
diktet ”Skjorter” i samlingen Headlines. For øvrig trenger vel ikke
Jacobsen noen nærmere presentasjon. Elleve år tidligere publiserte danske Erik
Knudsen diktet ”SPOTLIGHT. Varehuset TOTAL” i Sensation og Stilhed (1958).
I dag er Erik Knudsen
dansk poesis nestor, han er 83 år gammel og bosatt i Humlebæk, i nærheten av
kunstsenteret ”Louisianna”, og det er vel rette stedet å bo for en poet som
nå for det meste har lagt skriveblyanten på hylla og gitt seg penselen i vold.
Som poet viser Erik Knudsen hva vi med en klisje sier en ”kraftfull,
billedskapende evne”, ofte i en satirisk,
bizarr psykologisk tone med
referanse til urettferdige og brutale samfunnsforhold.
Sitt gjennombrudd fikk Knudsen med Blomsten og sværdet som kom i 1949. Hans siste diktsamling, Sand, kom i 1990. Knudsen har også betydelig dramatikk og essayistikk på samvittigheten. Selv om han gjennom årene ofte har markert seg på venstresiden i dansk politikk , har han en fremtredende plass i den danske poesi-floraen, og har mottatt flere priser, bl.a. den prestisjefylte Holberg-prisen. Knudsens poetikk preges av et yrende mangfold av motiv og tema, men en av ledesnorene har likevel vært en opposisjonell holdning til makten og maktens spill. Som det heter i samlingen Journal (1963): Jeg lukker op for radioen /Løgn! / Jeg snapper avisen / Løgn! / Jeg ser mig selv i vinduet / Løgn! / Det har aldrig været mig / og verden bagved / hele mekanikken / stemmer ikke. Telefon! / Må jeg få kongen / Så giv mig præsidenten / formanden viceformanden / den vagthavende / den ansvarshavende / Hallo /Hallo! Sandhed! råber de / og laver løgn (s.60).
Om samlingen Sensation og Stilhed sier Erling Christie i MODERNISME OG TRADISJON. Essays og artikler 1949 - 1959 : (…) han tar for seg menneskets vilkår som menneske i samfunnet, mennesket under omgivelsenes press, i klørne på den ensrettingsprosess som stadig blir mer merkbar også i de demokratiske land. Den uhyggelige aktualitet i Erik Knudsens diktsamling ligger i at den viser menneskets forvandling fra et vesen med indre gehalt til refleksvesen, en passiv skapning som ut fra tiltagende usikkerhet og beskyttelsesbehov (…) (går) opp i massen og konformere(-r) med omgivelsene (…) – det er det demokratiske sidestykke til diktaturenes kollektivisme(…) (s. 209-210).
Knudsen var også en lengre periode medlem av Det danske akademi. Slikt er mulig i borgerlig-demokratiske Danmark, også det faktum at poeten og læreren Knudsen etter å ha undervist en rekke år i folkeskolen, en dag i 1954 ble tilbudt en undervisningsstilling ved høyskolen i Krogerup, fordi man ønsket lærerstaben utvidet med en marxistisk lærer! Og her, ved høyskolen i Krogerup, ble Knudsen fram til 1982. Om sitt eget dikt ”(…)Varehuset TOTAL” og Jacobsens ”Skjorter” har han i et brev til undertegnede sagt at ”de klær hinannen”.
Og ”kler hverandre” gjør de da virkelig, disse to diktene, som begge er hentet fra kremmer-sfæren i vår s.k. virkelighet – to rapporter fra forbrukernes og selgernes helvete – med referanser til så vel historiske begivenheter som eksistensielle spørsmål. ”Skjorter” anbefales lest på innpust – det krever litt øvelse, og det må gå fort, skal man kunne få fornemmelsen av ekspeditør Fredriksens åpenlyse dilemma, og det er ganske umulig å trampe takten til det.
”Varehuset TOTAL” lar seg imidlertid ta på utpust, og da i tunge, regelmessige intervaller, gjerne med tanke på tuba og stortromme (eller for ikke å forglemme den sekvensen ”Money” i Pink Floyds Dark Side of The Moon, hvor rytmen besørges av et støyende kassaapparat- akkurat den passer til begge diktene!).
SPOTLIGHT
ønskekonserter for baggård og slot
trosartikler og sovetabletter
barnevogne, atomraketter
gudsfrygt, fiduser, utugtige hefter
førstefødte og underskrifter
goodwill, privatliv, sutsko og charme
vinbjergsnegle og kunstige arme
venner og fjender, sprit og spioner
kønshormoner og kraftpræstationer
bryster og højræb, fantastiske chancer
verdensomspændende konkurrencer
flotte gevinster: et år uden skat
King Kong for en dag, Pompadour for en nat
Jomfru Maria i sølvræv, i bad
Udgangen, sir du – udgang til hvad?
*
Vel, det var utpusten først. Så kommer den heseblesende innpusten, gjerne som hyperventilasjon:
SKJORTER
Såpevaskede håndfingre selger skjorter svakt
parfymert cellofanpakket hele dagen utfoldet
ligner englevinger opp og ned
av stiger kontantsalg 2 prosent
rabatt og pling på kassaapparatet bukk
til kunden har alltid rett med nitrid dobbelt-
forsterket og i lunkent vann som englevinger
utfoldet massevis parfymert lin og lykra under
armhulene med knappenåler kyssekte som
panserskjorter hårskjorter likskjorter opp
og ned av trapper stiger hele dagen Fred-
riksen, har De vondt noe
sted Fredriksen
Det er ikke vanskelig å se at manglende punktuasjon i "Skjorter" gjør diktet veldig oppjaget, mens marsj-takten i "Varehuset (…).." heller minner om en godt regissert reklamekampanje som skal nå så vel ”baggård” som ”slot”. Denne taktfastheten fremmaner inntrykk av noe festlig, et "problemfritt" forbrukersamfunn der alt lar seg kjøpe – helt til vi tenker nærmere over semantikken, da stivner nok smilet litt. Forbindelsen mellom rytmen og utsagnet, mellom semantikken og diktets formale elementer blir noe vanskeligere å fordøye. Her forefinnes i varehyllene atomraketter, kunstige armer, trosartikler og sovetabletter, alt i skjønn forening, og kundegrunnlaget er nærmest altomfattende, både de fra ”bakgården” og de fra ”slottet”. Denne totaliteten omslutter alle, og skulle man få klaustrofobi og ønske seg ut av det hele, får man vite at det ikke finnes noe alternativ.
Når det gjelder de formelle elementene i Jacobsens dikt, gir nok den kaotiske rytmikken et mer umiddelbart inntrykk av salgsatmosfæren: vi aner en sammenheng med det språket sier på betydningsplanet og det språket sier på det rytmiske planet. Knudsen går en ”omveg” – han forlanger at vi oppdager satiren i kombinasjonen rytmikk og semantikk ved at det går opp for oss at ordene helt har mistet sin jomfruelighet og er plassert i miljøer de ikke hører hjemme, som ingredienser i en grotesk, kommersialisert samfunnstotalitet. Ordenes jomfruelighet er heller ingen framtredende egenskap hos Jacobsen – når f.eks cellofanpakkede skjorter minner om englevinger, er intensjonen hos poeten ganske så anskuelig: det som en gang var av sacral verdi, omsettes her gjerne i pengeverdier så fremt profitten er stor nok.
Diktene åpner egentlig ganske identisk – og det er vel ingen tilfeldighet at salg og såpe danner sentrum i opptakten hos begge. Knudsen begynner med ”Synspunkter, sæbe – her selger vi godt,” mens Jacobsen sier ”Såpevaskede håndfingre selger skjorter svakt / cellofanpakket (…)
Renhet er viktig. Og det
å selge. Rent og uskyldig salg, med andre ord. Men så legger poetstemmene
leseren i fanget
konstellasjoner av ord, semantisk inkoherente ordsammensetninger som gir
assosiasjoner til begrep som har fått ødelagt sin egentlige verdi og nå
eksisterer som lydige tjenere i en scene som ikke gavner ord-brukeren,
mennesket.
Begge
poetene anvender allitterasjon. Ved hjelp av ”s” bindes f.eks. elementene i
begge første-linjene sammen. Men fordi Knudsen nytter tilnærmet
tradisjonell rim og rytme, er også dette umiddelbart enklere for leseren
å tilegne seg, ved at saksforholdet presenteres lettere tilgjengelig enn
forholdet er hos Jacobsen, som viser oss en kaotisk situasjon.
Skjorter
og fremmedgjøring
Når
det gjelder førstelinjen i "Skjorter", forekommer der et ord som ved
første øyekast kan virke som en semantisk overdrivelse, som "smør på
flesk". Begrepet "håndfingre" virker noe forvirrende - vi
trenger vel ikke gjøres oppmerksom på at hender primært består av fingre-
eller at fingrene er noe som hører hendene til?
Dersom poeten hadde innskrenket dette ordet til
"hender" (eller "fingre"), ville vel dette knapt
forringet innholdet:
"Såpevaskede
hender selger skjorter svakt.."
Så
her foreligger vel kanskje noe som kan betegnes som en unødvendig presisering?
Dveler vi imidlertid litt ved dette enkeltordet, eller kanskje vi skal si
"overdrivelsen", forekommer det oss at det i sammenhengen utgjør
introduksjonen til hva vi sannsynligvis skal oppfatte som "fremmedgjøring"-
at fortelleren demonstrerer aktører uten oversikt
over helheten som selvstendig
tenkende individer, kun som reflekser sosialt betinget av
reklamepropagandaen. Da er
det ikke usannsynlig at manglende bevissthet om vår egen kropps bestanddeler også
er en ingrediens i dette kaoset
og følgelig må understrekes: glem nå ikke at fingrene er noe som hører
hendene til. Vi skal heller ikke se bort fra at poeten rent prosodisk her
oppfatter valget av "håndfingre" som et bedre alternativ enn så vel
"hender" som "fingre", at det rytmisk rett og slett klinger
bedre: ”såpevaskede” har en daktylisk utgang, og ”håndfingre” består
av en daktyl.
Panserskjorter,
pling og bukk
Som
vi allerede har konstatert, finnes det i "Skjorter" ingen
regelmessighet i rytmen - vel og merke når vi leser diktet som en helhet. Men
innimellom finnes passasjer som til en viss grad er bærere av en prosodi bygd
av identiske utganger:
(...)
panserskjorter hårskjorter likskjorter (...)
Den
trokeiske utgangen i hvert av disse ordene,
får oss til å ønske oss nok et ord: hvitskjorter, eller festskjorter,
men det hadde vel muligens vært for mye å forlange? Uansett forbindes det
familiære ordet "skjorter" , noe vi kan kjøpe i en klesforretning,
til sfærer vi sånn umiddelbart ikke er så begeistret for å bli minnet om.
For å nevne enda et eksempel:
(...)rabatt
og pling på kassaapparatet bukk (...)
Med
lett trykk på ra.. og tungt på ..batt , og deretter lett på ..og,
tungt på pling, lett på på etc. , øyner vi et tilnærmet
jambisk mønster som går hele
linja ut, skaper en rytme,
robotaktig sådan, som både lar seg marsjere, ”plinge” og bukke etter.
”Pling”
er et onomatopoeitikon, et
lydmalende ord som ikke utelukkende bidrar til å skape en auditiv likhet med
kassaapparatet, men også fungerer
som en slagkraftig opptakt til den mannlige utgangen samme linje: ”bukk”.
”Pling”
og ”bukk” er sentrale ord innen denne absurde dramaturgien, begge ordene
hensetter tanken på en høflighet som er kjøpt og betalt, og deretter følger
det noe uthulede slagordet ”kunden har alltid rett”.
Absurd
dramaturgi
Dette
er mildt sagt ikke et dikt som fanebærer humanistiske
idealer. Vår undring, eller vårt spørsmål om det er slik vi ønsker å ha
det, kommer implisitt. Vi ser for oss idealet ved å bli presentert mangelen.
Det tenkende individ er eksplisitt transformert til en sosial refleks som
innordner seg rabatttilbudene og profittjaget der panserskjorter, hårskjorter
og likskjorter mot slutten stilles opp som en konsekvens av det
helhetlige perspektivet, profittjaget, de-humaniseringen av menneskets
hverdag og deretter assosiasjoner om krig.
Poeten
skaper med største selvfølgelighet samstemthet mellom fonetiske, typografiske
og semantiske elementer for å gi leseren det rette inntrykk av en svært så
infløkt arbeidssituasjon, ikke minst ved at det, som nevnt, er vanskelig, enn
si umulig, å gripe en enhetlig rytme, kun enkeltvis i fragmenter. Nettopp av
den grunn gjøres vi oppmerksomme
på enkeltordene og fragmentenes forrang i konteksten. Enkelte ord synes
essensielle nettopp fordi de anbringes som kontraster til hverandre og
paradoksalt nok på denne måten utgjør enhetlige komponenter innen en absurd
sammenheng.
Mulig
at det er dette som gjør at diktet engasjerer?
Valgfrie
sammenhenger
Likeens
linje 1 og 2: (…) selger skjorter svakt / parfymert cellofanpakket(…)
Denne
sekvensen preges av en innbyrdes semantisk koherens, men ordet som likevel hever
seg her er ”parfymert”, ikke som en motsetning i den øvrige sammenhengen,
men som en eksemplifisering av at noe kunstig er tilsatt, noe
som skal gjøre salgsprosessen så fristende behagelig som mulig.
Med
unntak for de to siste linjene, er diktet kjemisk fritt for punktuasjon. Dette
kan virke forvirrende (noe som sikkert også er meningen) fordi det bryter med vår
sedvane ved at vi undervegs ikke kan gripe
noen periodes begynnelse eller slutt.
Dette
leser-dilemmaet kan illustreres ved de tre første linjene:
Såpevaskede
håndfingre selger skjorter svakt / parfymert cellofanpakket hele dagen utfoldet
/ ligner englevinger opp og ned(…)
Vi
stopper der, men problematikken berører selvsagt større deler av teksten. La
oss tenke oss et komma etter skjorter, og punktum etter parfymert:
Såpevaskede
håndfingre selger skjorter, svakt parfymert. Deretter får vi en pust, før vi går videre med Cellofanpakket,
hele dagen utfoldet. Litt finurlig, kanskje, men høyst grammatikalsk
forsvarlig. Deretter: Ligner
englevinger opp og ned.
Ikke
enig?
Neivel,
men i dette ligger nettopp diktets formale spenningsfelt. Ved setningenes
manglende punktuasjon, markering av ”begynnelse” og ”slutt”, kan
enkelt-ord eller fraser av
leseren manipuleres som bestanddeler innenfor den kontekstuelle rammen, det blir da leserens problem å verdi-sette, å plassere
”begynnelsen”, ”midten” eller ”slutten”. Poeten knytter linjene
sammen enten ved å amputere dem, ved å la semantisk tilhørende substantiv,
preposisjoner, konjunksjoner, adverbialer eller adjektiv til
linjenes utganger flyttes
til den følgende linjen, eller også å avslutte
linjen ved ren orddeling:
(…)
og ned av trapper stiger hele dagen Fred-/riksen, har De vondt noe / sted
Fredriksen
(…)
hele dagen Fred? Assosiasjonsrekker brytes eller knyttes i ymse
konstellasjoner. Som diktlesere opplever vi skuffet forventning. Nettopp dette
gjør oss forvirret, og det er det poetens intensjon at vi skal bli: Vi lever i
en forvirrende virkelighet. Et objekt kan f. eks. raskt bli et subjekt om vi
velger flg. alternativ: Såpevaskede håndfingre selger.(”Selger” er
ikke lenger nødvendigvis et transitivt verb.) Skjorter svakt parfymert
cellofanpakket hele dagen utfoldet., etc. Men underteksten er uansett:
dersom leseren vil gjennomskue kaoset, trengs det skjerpet
leserholdning.
Om
vi f. eks. velger å ”begynne” med Hele dagen utfoldet som englevinger
, fornemmer vi noe hellig som først
rammes av satiren når den
sammenbindes med frasene foran
eller etter.
Vi
ser for oss nydelige, cellofaninnpakkede skjorter som skal minne oss om
”englevinger” og i samme konteksten også ”stiger”: begge disse
ordene lar seg alludere til bibelen. Aktuelt for oss her er det å tenke
på Jacobs drøm i Det gamle testamente, og engelen som bringer Jacob en stige
til guddommen. Ord og uttrykk, altså, plassert i sammenhenger de ikke hører
hjemme, eller rettere; ikke burde høre hjemme. (Motivet er også annet steds
brukt av Jacobsen, i samlingen Pass for dørene. Dørene lukkes (1972),
diktet ”Mennesker i rulletrappen”: Liv efter døden. Engleskarer/ som
hentes opp og ned på store stiger (Jacobs drøm). (…) ).
Et
velkjent, kompositorisk grep innen modernismen, der Paal Brekke i Roerne fra
Itaka (1960) vel er den som har gitt undertegnede det største ”hake-sleppet”:
Kristus korsfestet på Golgata
Bruker De Mum under armene
(s.34)
En
pionerstrategi
Akkurat
dette komposisjonelle grepet er også en
av pioner-strategiene for det som fra Baudelaire via bl.a. Rimbaud utviklet seg
til det vi litteratur-historisk betegner som en tidlig gren av
”modernismen”, det at ”Gud er død”,
sacrale, hellige verdier blir gjenstand for nivellering og vulgarisering.
Rimbaud beskriver for eksempel et sted skjønnhets-og kjærlighetsgudinnen
Venus’ fødsel, som i følge myten skjer av havets skum, ved at han lar henne
”stige opp av et grønt blikkbadekar som en fetladen kvinne med utstikkende
skulderblader og rødflekkete rygg – og med et sår ved endetarmsåpningen.”
(Arne Kjell Haugen, etterordet til Illuminasjoner (1981, s. 48.)
Og
videre: Når vi neste gang støter på ordet ”englevinger” i diktet
”Skjorter”, settes det i forbindelse med en kjemisk tilsetning, noe som øyensynlig
skal virke forsterkende på stoffet (nitrid er en kjemisk forbindelse mellom
nitrogen og metall): (…) kunden har alltid rett med nitrid dobbelt - /
forsterket og i lunkent vann som englevinger (…)
Det
er selvfølgelig ingen tilfeldighet at sammenlikningen skjorter – englevinger
som
sarkastisk-muntert presenteres oss i diktets første tre linjer, nå, i linje
seks og sju, har utviklet seg til noe annet – guddommen er blitt kjemi, en
salgsvare, det sacrale herved nivellert og som tradisjon, død.
Deretter
kobles epitetet ”parfymert” til
”lin” og ”lykra”, sentrale stoffer fra moderne klesproduksjon. Lykra er
svært behagelig å ha på seg, et
meget elastisk stoff og spesielt utbredt f.o.m. 1980-årene.
(…)
som englevinger utfoldet massevis parfymert lin og lykra under / armhulene med
knappenåler kyssekte som / panserskjorter hårskjorter likskjorter (…)
Kyssekte
krig
Sekvensen
”under armhulene med knappenåler kyssekte” er semantisk
mest utfordrende, særlig fordi den både innleder, og sammenliknes, med
en oppramsing av tre typer skjorter med tydelige konnotasjoner til krig
(kommenteres nedenfor). Det blir et sprang
fra en kroppslig sfære og ut i verdenshistorien.
Knappenåler
assosierer vi med noe som holder stoffet på plass – alle disse vi må huske på
å fjerne når vi pakker ut ei ny skjorte, og også noe som kan påføre oss
smerte, noe vi kan stikke oss på.
Epitetet
”kyssekte” er det som forvirrer mest, eksplisitt knyttet både til det foregående
”knappenåler” og som simile til panser- hår- og likskjorter. Dermed står
”kyssekte” plassert midt mellom to verdener, begge til å ”stikke” seg på,
den siste nok av smerteligere
omfang enn den første, skjønt hvem vet.
At
”kyssekte” spiller på et gammelt slagord for en leppestift fra sekstiårene,
bringer også inn et tredje, reklame-konnoterende element.
Kaoset
omkring skjortene i butikken knyttes via ”kyssekte” til krigssfæren,
”panser”. Dermed konstitueres to scener innen samme kontekst: Salget,
travelheten i butikken er å forstå i sammenheng med krig. Ikke nok med det:
den er ”kyssekte”. Man blir ikke ”rød” (blodig) av nærkontakten, man
kan distansere seg, man gjør det, mens kapitalen yngler og kriger bryter
ut. Dette livet går for seg i et tempo som eksplisitt demonstrerer en tilværelse
der ordene mister sin egentlige betydning og blir heseblesende bestanddeler i en
overflatisk, refleksjonsfattig modernitet.
Tre
skjorte-stadier
De
tre typene skjorter bør følgelig få en nærmere kommentar:
Ser
vi bort fra den svært så velbrukte metaforen for en psykologisk tilstand, det
å pansre seg, beskytte seg, kan ”panserskjorter”,
dette konstruerte ordet, forstås mer konkret som betegnelse for skuddsikre
vester, eller assosieres med pansrede kjøretøy.
I en tekst som i de tre første linjene presenterer oss for
cellofanpakkede skjorter som minner om englevinger, møter vi nå tre typer
skjorter som alle kan assosieres med krig: ”panser” tolket i forskjellige
sammenhenger er allerede kommentert, skjorter laget av hår (menneskehår) kan
ses i relieff mot det faktum at nazistene for eksempel laget lamper som de
kledde med hud fra jøder, men vi ser også for oss en type skjorter som klør
forferdelig, som fanger i en brutalisert (krigs-)sammenheng kan være tvunget
til å bære. Den siste typen, ”likskjorter”, trenger ingen annen utdypning
enn at den er det siste plagget vi får på oss i denne jammerdalen.
Følgelig
er det, som også tittelen viser, skjortene som danner sentrum i denne teksten -
fra et ironisk beskrevet stade med englevinger og antydede forbindelser med
guddommen, og til tre stadier, ”panser” : krig, ”hårskjorter”:
umenneskelig brutalitet – fangenskap, ”likskjorter” : en avslutning av det
hele.
Vi
er i krig
Verdens
galskap, dette, i komprimert form, og innenfor
herreekviperingens vegger. Ikke nok med det: kunden har sogar en mulighet til 2%
rabatt, og har ”alltid rett”.
Et
anonymt, uidentifisert lyrisk jeg fører ordet, men om vi tillater, er det dette
som stiller Fredriksen det retoriske spørsmålet til slutt, og som vi uvilkårlig
kan tenke oss et svar på: Ja! Det gjør vondt! Så spørs det da bare om vi
greier å lokalisere smerten.
Anonym
”forteller” altså, kommer ikke til syne i teksten med unntak for
avslutningsspørsmålet, inntar kun en referende synsvinkel, men er like fullt
en formidler av sentrale etiske problemstillinger. Teksten forstås nå som en
mengde kaotiske paradokser med relativt vidtrekkende referanser; tema som fysisk
og etisk ”renhet”, religiøsitet, høflighets-konvensjoner, klær som gir
velvære, kjemi, i det hele tatt, fortløpende, småmuntre ingredienser som får
en brå slutt i fjerde siste linje: vi er i krig.
Det
kontrasterende, sjokkpregede oppsettet av panserskjorter etc. i fjerde siste
linje innleder således en kompositorisk todeling av teksten; del to.
Fra
en fonemisk (”pling” ”bukk”) og muntert snublende prosodi av mer eller
mindre haltende rytmikk i del én, møter vi her en stramt oppbygd trokeisk-
daktylisk linje med mannlig utgang, nærmest i marsjtakt, og i
assosiasjonsenjambement med påfølgende linje, som med den trykklette inngangen
(..og ned..) er bygd jambisk: fjerde siste linje i marsjtakt og med
krigskonnotasjoner, tredje siste linje jambisk lett på foten så vi nærmest
ser for oss Fredriksens klatrende strev, deretter
en utgang med orddeling til nest siste linje, før det hele flater ut med
det lakoniske spørsmålet om Fredriksen har vondt noe sted.
Vi
legger også merke til at tredje og fjerde linje nedenfra spiller kontrapunktisk
mot hverandre. Linje tre nedenfra, står som kontrast til samme linje fire.
Fredriksens lette kremmertempo spiller opp mot fjerdelinjens massive panser-hår-og
likskjorter. Akkurat i dette aner vi også et konsentrat av tekstens tema:
pengejaget i ekviperingen og sammenhengen med den nådeløse verdenen utenfor.
Sivilisasjonskritikk
Mange
av Jacobsens dikt inneholder, som de fleste sikkert er klar over,
sivilisasjons-kritikk, og ”Skjorter” er ikke noe unntak. Det beskriver en
verden der individet ikke lenger har herredømmet over sitt eget liv, er
underlagt krefter som sjelden identifiseres direkte, men som anes implisitt ved
at den (med-) menneskelige faktoren har måttet vike for en maktpolitisk instans
med total kontroll over situasjonen, over den enkelte. Mennesket blir da en
passiv iakttaker av utviklingen og tildeles få muligheter til å beherske sitt
liv, sine omgivelser. Dette er et tema Jacobsen stadig vender tilbake til, som
her, i et intervju:
(…)
Evnen til å danne seg bilder på egenhånd er svekket, vi slipper å tenke
selv. Det er all grunn til å være på vakt mot denne utviklingen.
-
Advare?
-
Ja, nettopp. En dikter skal ligge litt foran, rette sine følehorn mot tider som
kan komme, sette pekefingeren på problemer. (…) Det er fremmedgjøringen jeg
vil ha frem(…)Jeg er langt fra noen pessimist, men man blir av og til litt
redd (…)
(Adresseavisen,
7.4.1978)
I
samlingen Pass for dørene. Dørene lukkes (1972), avsluttes et
dikt slik:
(…)
inntil kveldsmørket kom / og viste dem en by som langsomt kvaltes / og hvor
gate efter gate visnet bort / umerkelig, av mangel på seg selv
”Skjorter”
er en tekst som viser oss mennesker i en eksistensiell mangelsituasjon, ”av
mangel på seg selv”, umælende konsumenter uten annen basis for sine liv enn
en tilværelse hvor nærmest alt, sentrert omkring metaforen ”skjorter”, er
til salgs.
Tro
og opiater, fremtidstro og krigskatastrofe
Mennesket
redusert til en forbruker i en samfunnstotalitet som manipulerer alle til
passifiserte betraktere uten reelle muligheter til å velge selv, er, som nevnt
innledningsvis, også temaet i Erik
Knudsens ”SPOTLIGHT // Varehuset TOTAL”.
Som
tittelen antyder, er det i meget skarpt lys poeten insisterer på at vi skal se; en spotlight, lyse opp hele
varehuset og hyllene med de forskjellige ”tilbudene”. Også her, som hos
Jacobsen, en rekke faktorer eller ”tilbud”. I lyset fra spotlighten, møter
vi så vel såpe, religion, privatliv, kjønnshormoner, bryster og oksekjøtt,
som barnevogner og krig, i vareutvalget.
Kompositorisk
også her en mengde kontraster, gjerne innbyrdes for hver linje, men vi ser også
et kontrapunktisk spill linjene mellom, som: trosartikler og sovetabletter/
barnevogne, atomraketter (linje 3 og 4).
For
å kommentere disse to linjene nærmere: disse fire varene er satt opp som om de
hørte sammen. At tro og opiater innen en materialistisk - filosofisk tradisjon
kan føres sammen under vignetten ”sløvende” vil være adskillig lettere å
fatte enn at barnevogner og atomraketter kan plasseres under samme ledetråd.
Det å ”tro” spiller imidlertid mot ”barn” i linjen under, her , i
ironisert sammenheng med tro på framtiden,
og det å ikke være bevisst, det å ”sove” spiller mot
”atomraketter”. Hermed øyner vi også implisitt en modernistisk, velkjent
”advarsel”. Retorisk virker disse to nærmest tilfeldig valgte linjene
ganske så forvirrende – ord og uttrykk plassert
sammen uten ordinært semantisk slektskap. Denne utbredte bruken av oxymoroner
er stilistisk sett en viktig ingrediens hos så vel Knudsen som Jacobsen, som
for eksempel i linje 3 og 4 spiller ”englevinger” mot ”kontantsalg”.
Selvfølgelig
er demaskering av kapitalisme og forbrukersamfunn ved hjelp av satire og ironi
et overordnet siktemål for begge poetene.
Som
i ”Skjorter” er også ”(…)Varehuset TOTAL” todelt, men her består
andre del kun av én linje. Som hos Jacobsen, også dét et retorisk spørsmål,
i og med at ”alle” ,både ”baggård” og ”slot”, er innestengte og
omfattes av dette totale konsument-marerittet:
Udgangen,
sir du --- udgang til hvad?
Her
passer det vel å gi uttrykk for det håp som denne leser tidligere også har
antydet når det gjelder avslutningsspørsmålet i ”Skjorter”: La oss håpe
at Fredriksens smerter ev. lar seg lokalisere, likeens med ”smerten” hos
Knudsen, en eventuell ”udgang”.
Venus
og Jomfru Maria
Del
1 avsluttes med Jomfru Maria i sølvræv,
i bad. Innenfor denne konteksten alluderer dette med Rimbauds litt mer
eksplisitte harselas med gudinnen Venus, som nevnt ovenfor. For en troende
katolikk må det sikkert virke provoserende å se en sentral representant for
guddommen presentert på denne måten, både i 1958 og i dag? Jomfru Maria er
her til salgs. Vi ser henne for oss, halvnaken, i et badekar? Ikke nok med det:
Hun skrives kontrapunktisk til linjen ovenfor, filmuhyret ”King Kong” og
Pompadour, elskerinnen til Ludvig 14, og plasseres slik i en vulgær kontekst (
både Venus, om enn old-historisk, og Jomfru Maria, har sin opprinnelse i
autentisk religiøs tilbedelse og hengivenhet). Vi blir tilbudt ”gudsfrygt”
og porno, her selges ”førstefødte” og ”underskrifter” – begge
sistnevnte ”varer” assosierer vi med håp og gjerne uskyld, enten det kan
dreie seg om nevnte Marias førstefødte eller ikke. ”Underskrifter”
assosieres her med uskyld, i den forstand at vi ser for oss velmenende
idealister, folk som gjerne vil ha din underskrift i en eller annen god sak. Det
er nettopp dette, at alt skjer innen en illusorisk demokratisk ramme, som skaper
den klaustrofobiske følelsen av å være innestengt,
et bakteppe av eksistensiell uhygge i begge diktene.
Denne
type sivilisasjonskritikk er en sentral ingrediens også i Knudsens tidlige
produksjon.
Som
i disse utdragene fra samlingen TIL EN UKENDT GUD (1947):
(…)Har
jeg en sjæl?/ Er jeg andet end et apparat, / en automat, / som fyldes og tømmes?/
Jeg sluger ord og spytter dem ut, / som en smittebærer spreder jeg mine
kim.(…)(s.11.)
Senere,
i samme bok, heter det: Skal vi aflægge en visit/ paa ideernes torv / og
sikre os et par anskuelser/ til resten av ugen? // (Det store prisfald er sat
ind. / For en billig penge kan man erhverve prima sandheder / og solmodne
overbevisninger). (…) (s. 68.)
I
motsetning til Jacobsens anonyme fortellerinstans i ”Skjorter”, innfører
varehusets poet et entusiastisk, lyrisk ”vi”, som svært gjerne selger oss
alt fra synspunkter til atomraketter. Jacobsen beskriver med avstand selve
salgssituasjonen, et flimrende ”naturalistisk” kamera dras over
butikkscenen, mens Knudsen, som den dramatiker han også er,
gir ordet direkte til selgerne.
Knudsens dikt preges motsatt Jacobsens av en distinkt narrasjon som implisitt
beskriver forholdene i et moderne, kapitalistisk samfunn. Hos begge er
imidlertid selgere og salg
da å forstå som utgått fra en maktinstans, profittjegere, håndlangere
for kapitalismen, og samtidig utøvere av fundamental kontroll. Hos Jacobsen
blir ikke selgeren nærmere identifisert enn synekdokisk; Såpevaskede håndfingre(…),
men det er vel svært sannsynlig at disse ”håndfingre”
tilhører den stigeklatrende Fredriksen. Det er følgelig maktpolitisk
sett et noe lavere hierarkisk nivå beskrevet i ”Skjorter” enn i (…)TOTAL,
hvor eierne, besitterne, har ordet via det lyriske ”vi”.
Salg
og såpe
Som
tidligere nevnt, forekommer både ”såpe” og ”selger” i begge poetenes
åpningslinjer. Hos Jacobsen skjer imidlertid det, også som tidligere nevnt,
uten tegnsetting. Knudsen gir oss en helt ordinær syntaks. Det foregår en
oppramsing av vareutvalget, noe som gjør verbet til en sjelden vare: Det
forekommer kun én gang, i åpningslinjen. Det øvrige innholdet er å betrakte
som objekt til første linjes verbal og subjekt: her sælger vi godt
(…). Med unntak da for andre del,
som står som en selvstendig ”konklusjon” til problematikken. Ved hjelp av
tradisjonell oppramsing, markert med komma i variasjon med konjunksjonen
”og”, bindes linjene sammen.
Såpevaskede
håndfingre selger(…) i Jacobsens
dikt er også å oppfatte som grammatikalsk overordnet det øvrige innholdet,
med unntak for sluttspørsmålet i del 2. Jeg har tidligere kommentert Jacobsens
innfløkte binding av verselinjene, bare legge til at Jacobsens oppramsende og
binde-ordfattige linjer ellers forsyner
seg godt av vårt forråd av ordklasser. Uansett er imidlertid alt som følger
etter nevnte faktorer i første linje, å betrakte som en objektivisk frase; det
som blir solgt, en surrealistisk-liknende beskrivelse av skjortene og det
kommersielle jag mennesker og varer befinner seg i.
Som
antydet, er rytmen og tegnsettingen hos Knudsen av ganske så tradisjonell art.
Diktet består av relativ regelbunden metrikk – med få unntak 16 linjer
basert på parrim : godt / slot –sovetabletter / atomraketter – hefter /
underskrifter – charme / arme etc. Hos Jacobsen skjer det motsatte. Med unntak for innbyrdes
beslektede verseføtter undervegs (kommentert ovenfor) står nærmest frasene og
”stanger” mot hverandre.
To
poeter, formalt i kontrast til hverandre altså, men tematisk sett svært så
beslektede informanter om samfunnsforhold som i dag står klarere for oss enn
noensinne.
En
av våre største varehuskjeder, som i de aller siste årene virkelig har
anstrengt seg for å tilby oss varer som ikke er utgått på dato, bruker nå følgende
slagord om sitt vareutvalg, et sentralt begrep fra 50-årenes
filosofisk-kritiske eksistensialisme: ”Frihet til å velge”.
*
Utfyllende
litteraturliste:
80
moderne danske digtere. Essays av Asger Schnack m.fl.
Dansk Gyldendal 1988.
Analyser
af moderne dansk lyrikk. Borgens
billigbibliotek 1976.
Atle
Kittang m. fl. : Moderne
litteraturteori, Universitetsforlaget 1991.
Aslaug
Groven Michaelsen: Av mangel på seg selv. Et essay om modernismen og analyser
av Rolf Jacobsen. Krystalline Forlag
1985.
Asbjørn
Aarnes m. fl.: Poetikk fra Platon til Valéry. Aventura
Forlag 1986.
Peter
Hallberg: Litterär teori och stilistikk. Akademiforlaget 1983.
Øystein
Rottem: Norges litteraturhistorie. Etterkrigstid. Cappelen1998.
Ole
Karlsen (red.): Lyrikk og lyrikklesning. LNU og Cappelen akademiske forlag 1998.
Dag
Larsen og ArneRuste (red.): Og ordet ble ord. Essays om poesi.
Aschehoug 1998.
Asmund
Lien (red.): Modernismen i skandinavisk litteratur.
Nordisk institutt, AVH, UNIT 1991.