FRANKRIKES

NATO-POLITIKK:

- makttrekantens kontinuitet -

 

 

Franck Orban

 

Dette heftet ble publisert av Europa-programmet i serien Europa i dag. Nr. 6/1997

 

 

 

“Au total à l’étranger, malgré les désagréments que l’on éprouve, les propos aigres-doux que l’on tient, les articles défavorables et les caricatures agressives que l’on prodigue, on va s’accomoder de cette France qui, de nouveau, se comporte en grande puissance et, désormais, suivre ses faits, gestes et mots avec une attention qu’on ne leur accordait plus.” [i]

Charles de Gaulle, Mémoires d’espoir.

Le renouveau 1958-1962

 

 

 

Juni og juli 1997 vil i ettertiden kanskje huskes som to skjebnesvangre måneder mht. Europas institusjonelle orden etter Den kalde krigen. På EUs toppmøte i Amsterdam i juni vil EU-landene forsøke å innføre endringer i Maastricht-traktaten som vil kunne hindre en alvorlig institusjonell svekkelse som følge av innlemmelsen av nye land innen kort tid. På NATO-toppmøtet i Madrid i juli vil en utvidelse av Alliansen østover og europeiseringen av de integrerte kommando-strukturer drøftes. I denne sammenheng vil Frankrike kunne spille en nøkkelrolle i begge prosesser, både som tradisjonell hovedaktør i EU, men også som lokomotiv for opprettelsen av en europeisk forsvarspilar i NATO. Disse to begivenhetene står uten tvil øverst på landets diplomatiske dagsorden. Likevel kan man hevde at NATO-debatten i Frankrike er vanskelig. I motsetning til debatten om EUs videre integrasjon, som etter Maastrichts vanskelige ratifiseringsprosess i 1992 har vært preget mer av deltagelse fra opinionens side, er de fleste sikkerhetspolitiske debatter fremdeles begrenset til landets elite. Opinionens interesse for NATO har dermed vært minimal de siste tredve årene. Dette skyldes to ting. Franskmennene opplevde en slags «avvenningsperiode» etter utmeldelsen av NATOs integrerte strukturer i 1966. Alliansen ble etter hvert betraktet av de fleste som terra incognita, mens den sikkerhetspolitiske dimensjonen fokuserte nesten utelukkende på oppbyggingen av et rent europeisk sikkerhets- og forsvarssystem i stedet for eller parallelt med NATO. Med andre ord mistet opinionen - men dette gjelder også en del av forsvaret - bakkekontakten med hva NATO egentlig dreide seg om. Tilnærmingen som begynte for alvor i 1995, ble på ingen måte et resultat av endringer i opinionen, siden behandlingen av Frankrikes forhold til NATO var presidentskapets konstitusjonelle privilegium. Typisk nok var beslutningen om en gradvis tilnærming truffet uten konsultasjoner med Nasjonalforsamlingen eller gjennom en folkeavstemning. Denne politiske utelukkelse møtte en viss motstand i opinionen ved to anledninger. Den ene var under den parlamentariske debatt om vernepliktens avvikling, som reiste spørsmålet om det reelle formålet bak hærens profesjonalisering. Den andre kom etter offentliggjørelsen av det fransk-tyske strategiske konseptet utarbeidet i Nürnberg i desember 1996, uten at noen andre enn presidenten og noen få ministere var informert om det. Denne saken førte til et kraftig oppgjør med det som var betegnet som presidentens “ensomme maktbruk”.

I dag finner man i grove trekk to motsigende holdninger knyttet til Frankrikes forhold til NATO. Den ene betegnes som “arkeogaullist”, mens den andre kalles for “pragmatisk”. Arkeogaullistene anser dagens utvikling som et brudd med tradisjonell fransk NATO-politikk og en bekreftelse på USAs overlegenhet på kontinentet og europeernes manglende vilje og evne til å utøve en sikkerhetsgaranti for seg selv og for andre. Situasjonen blir tolket som et diplomatisk nederlag for Frankrikes Europa-politikk, samtidig som følelsen av at franskmennene er i ferd med å “banaliseres” herjer. Denne holdningen følger ingen spesiell politisk forankring, men appellerer tvert imot til nasjonalistiske følelser, som uttrykkes av begge fløyer. Pragmatikere (hvorav en del betegnes som ny-atlantister) ser derimot på utviklingen siden desember 1995 som “kransen på kaka”, dvs. klimaks i en prosess som begynte allerede kort tid etter 1966, og som endelig ble formalisert på begynnelsen av 90-tallet som følge av omveltningene i Øst-Europa og aksept fra amerikansk side for etableringen av en europeisk forsvarsidentitet. Chiracs NATO-politikk betraktes i så fall av pragmatikerne som en «naturlig forlengelse av de Gaulles, siden den offisielle forutsetningen for videre skritt fra fransk side har vært en europeisering av NATOs kommando-strukturer som ga en bedre ansvarsfordeling mellom begge sider av Atlanterhavet. Man burde likevel passe seg for forhastede konklusjoner om arkeogaullismens og pragmatismens relevans eller irrelevans for å analysere makthavernes reaksjonsmønster. En nøktern vurdering av landets historiske forhold til Alliansen viser imidlertid en “forbausende” kontinuitet. Forutsetninger for Frankrikes strategiske beslutninger etter 1945 har i stor grad vært preget av et prioritert forhold til enten Sovjet/Russland eller USA for å styrke sin maktstilling på det europeiske kontinentet og som global aktør.[ii] Man kunne hevde at Den kalde krig på en måte var en «parentes» hvor et svekket Frankrike[iii] lå i klemme mellom de to supermaktene og hvor det å velge side var en prioritet. Avviklingen av blokkpolitikken avstedkom et nytt sikkerhetssystem som fortsatt er under utforming, men som sannsynligvis vil kunne ta form av mer eller mindre instituerte stormaktdirektorat av samtlige relevante stormakter.[iv] En slik utvikling vil på ingen måte markere et brudd med fortiden eller en ny epoke for Frankrikes maktpolitiske ambisjoner. Den vil tvert imot styrke landets ønsker om å fortsatt være en global aktør.

 

I.     Frankrike og NATO; evige motsetninger og
sammenfallende interesser

 

a)     Den IV republikk og makttrekanten innenfor NATO

Frankrikes sikkerhetspolitikk opplevde to omfattende omveltninger rett etter krigen. Den ene var konfrontasjonens overgang fra en tradisjonell tysk trussel til en russisk trussel. Den andre var USAs nye rolle som permanent kontinental stabilisator. Denne overgang var ikke bare sikkerhetspolitisk, men også i høyeste grad intellektuell og moralsk. Årene 1945-1949 var preget av to prioriteringer: å unngå en militær reaktivisering av Tyskland og å forebygge et direkte eller indirekte sovjetisk angrep. Dette førte til ønsket om å sikre seg en så nær tilknytning til USA som mulig. Reelle franske prioriteringer kom til uttrykk kort tid etter fredens slutning. De Gaulle rangerte Frankrikes allianser slik at USA var en viktig men ekstern aktør på det europeiske kontinentet. Alliansen med Sovjet/
Russland toppet listen (fordi den var en kontinental stormakt) for å sikre delingen av Tyskland,[v] samtidig som en fransk-britisk allianse skulle balansere Sovjets kontinentale hegemoni (“en kontinental blokk” skulle være en storkoalisjon under kombinert fransk-britisk lederskap, med Benelux-landene, Sarren, Italia, Rhinen og Ruhr). Til syvende og sist var USA en global garantist. USAs tiltenkte rolle i det europeiske sikkerhetssystem var altså reell, men ikke prioritert i de Gaulles øyne i forhold til Moskva. Blokkpolitikken og overgangen fra en allianse med sovjeterne til en mer ekstern allianse ble smertefull og tok lang tid (og forklarer delvis de Gaulles konsekvente bruk av “Russland” i stedet for “Sovjet” som et bevis på at Russlands daværende styreform var midlertidig). Etter at jernteppet var falt skulle en amerikansk allianse forhindre et potensielt tysk-russisk duovirat på bekostning av Frankrikes maktstilling (frykten for en gjentakelse av Molotov-Ribbentrop-avtalen var begrunnelsen de Gaulle bruke i august 1945 under sitt besøk hos Truman). Som et ledd i den prosessen foreslo oberst Lassalles i oktober 1945 å etablere et forsvarssystem for Vest-Europa, med felleskommando og deltagelse av 450 000 amerikanske soldater. Det var bred enighet fra fransk side om at en absolutt forutsetning for opprettelsen av en vesteuropeisk forsvarsblokk var en amerikansk militær garanti.

Slutten av 40-årene markerte på samme måte overgangen for franske sikkerhetsgarantier fra enten bilateralitet eller trilateralitet til kollektiv sikkerhet. Dunkerque-traktaten undertegnet i 1947 materialiserte en tettere allianse med britene for å innta den forsvarspolitiske ledelsen av Vest-Europa mot hovedsakelig en tysk resttrussel og en voksende sovjetisk trussel. Enkelte elementer i Dunkerque-traktaten viste likevel franskmennenes vilje til å oppmuntre USA til mer aktivt engasjement for Vest-Europas forsvar. I en rapport fra september 1947 skrev general Humbert at “det er ikke i USAs aktuelle planer å forvare oss mot en russisk invasjon. Likevel er det kanskje mulig å forhandle fram en endring i USAs prioriteter (periferi-strategien) som kan innebære en sikring av vårt sikkerhetsbehov”. Undertegnelsen av Brussel- og Washington-traktatene vitnet om en tosidig strategi fra fransk side; å oppnå en bindende amerikansk garanti for Frankrike og ta ledelsen av den vesteuropeiske blokken sammen med Storbritannia. Likevel gikk ikke franske ønsker som planlagt pga. strategiske motsetninger, rivalisering med Storbritannia i kampen om en vesteuropeisk ledelse, men også i stor grad pga belastninger knyttet til landets kolonikriger, som tappet Frankrike for militære og økonomiske midler, og som tvang landet til en for bred strategisk spredning.

 

Strategiske motsetninger

Under og etter Den andre verdenskrig prioriterte man ikke fra amerikansk og britisk side å involvere seg direkte i Vest-Europas forsvar, men tvert imot å satse på en mer periferisk strategi. I tilfelle et angrep fra russisk side skulle amerikanske tropper trekke seg tilbake til Pyreneene eller Nord-Afrika, for deretter å lansere en motoffensiv fra Spania og Midtøsten. Dette skulle i tillegg gjøres primært gjennom bruken av konvensjonelle våpen, og ikke kjernefysiske stridshoder. De franske prioriteringene var det motsatte, selv om et mindretall i forsvaret også støttet “periferi-strategien” pga. rollen som Algerie hadde spilt under krigen. De, som de Lattre de Tassigny, støttet en ren europeisk motoffensiv fra kontinentet og fra det franske territorium og påpekte at bruken av Algerie som retrettbase var meget farlig: “for forlater man Frankrike, så vil vi ikke finne det igjen“. Hans strategi i årene etter 1945 var hele tiden å overtale USA om at forsvaret av Vest-Europa var like viktig om ikke viktigere enn Midtøstens, og at kjernefysiske angrep utelukkende på det sovjetiske territorium ikke kunne stanse en russisk invasjon av Tyskland, som var Frankrikes buffersone. Det var da full enighet fra fransk side mellom de Lattre, Frankrikes president og utenriksministeren Ramadier om å oppnå etableringen av en forsvarslinje langs Rhinen med tungt bevæpnede amerikanske styrker. Frankrikes fokusering på kontinentalt forsvar betydde heller ikke noen distansering fra Middelhavs-regionen. Franske myndigheter så på Frankrike som en global makt. Konfliktområdene i Nord-Afrika var naturlige forlengelser av kampen mot kommunismen. De rammet vitale franske interesser. Et kollektivt forsvarssystem måtte ikke unnlate å innlemme Europas sydflanke. Innlemmelsen av hele Nord-Afrika, inkludert Marokko og Tunisia, var en viktig forutsetning for å tvinge fram en reorientering av Alliansen i retning sørover (noe som illustrerer hvor aktuelt dette tema allerede var).

 

Denne første strategiske motsetningen om Vest-Europas forsvar tilspisset seg i løpet av 50- og på begynnelsen av 60-tallet i forbindelse med USAs holdning til bruken av sitt kjernefysiske arsenal. Fra fransk side oppstod det et dobbelt dilemma. På den ene siden gjaldt det kontrollen over bruken av atombomben, siden europeerne fra begynnelsen var blitt utelukket fra USAs kjernefysiske planlegging i Europa. McNamara var selv mot tilblivelsen av kjernefysiske nasjoner i Europa. Egne franske forsøk på å skaffe seg kjernefysiske våpen gjennom en amerikansk utplassering av missiler under europeisk kommando mislyktes gjennom 50-årene (noe som i første omgang resulterte i et forsøk i 1957-58 på å igangsette et eget anskaffelsesprogram mellom Frankrike, Italia og Tyskland, det såkalte FIG-prosjekt). Selv Frankrikes anskaffelse av A-bomben viste seg å være problematisk for anglosakserne og førte til et amerikansk forslag om å åpne for utplassering av kjernefysiske missiler på kontinentet under amerikansk kontroll og en viss konsultasjonsrett for europeerne (MLF), noe som i praksis betydde en strategisk isolering av Frankrike. Det andre problemet som vokste frem var de franske ledernes økende skepsis overfor USAs reelle vilje til å bruke atomvåpen for å forsvare Vest-Europa, og som gradvis førte til et ønske om å sikre seg nasjonalt fra NATOs strategiske konsept adoptert i 1957 - basert på omfattende bruk av kjernefysiske våpen, taktiske og strategiske i tilfelle sovjetisk angrep («massive retaliation»-konseptet), gjennom anskaffelsen av et eget atomforsvar.[vi]

 

Alliansens maktforhold og det tyske spørsmålet

 

Franskmennenes maktposisjon innenfor knyttede allianser skulle bekrefte landets rolle som global aktør. Dette førte til kontinuerlig rivalisering mellom Storbritannia og Frankrike om en europeisk ledelse. Franskmennene følte seg nedprioritert i forhold til USA og Storbritannia. I 1948 forlangte Paris, uten å lykkes, at franske offiserer skulle sitte i det britisk-amerikanske “Combined Chiefs of Staff”. Begrunnelsen som kom fra Dean Acheson 17. februar 1949 var at “Joint Chiefs har globale interesser og ansvar, og dette gjelder også britene, mens franskmennene har ingen andre ansvar enn i Europa og i Nord-Afrika. Frankrikes makt egner seg dermed ikke for å spille en rolle i andre operasjonelle felt, de er på ingen måte kvalifisert til å delta i den globale strategien”. Likevel opprettet man steering committee hvor Frankrike og Storbritannia representerte Vest-Europa ved siden av USA og Canada. I april 1949 oppnådde Schuman prinsippenighet om en tre lands generalstab eller standing group, som avløste steering committee. Franskmennenes frustrasjonen økte likevel i takt med utviklingen av landets reelle politiske vekt i VEU og i NATOs kommandostrukturer. I Vestunionen pågikk det i generalstabskomiteen en intens fransk-britisk rivalisering mellom dens president, Montgomery, som så seg selv som øverstkommanderende i krigstid, og general de Lattre de Tassigny, som kommanderte VEUs bakketropper, og så mer på Montgomery som koordinator for de tre væpnede styrker. I NATO skjedde noe lignende, siden den øverstkommanderende i SACEUR var en amerikaner. Blant de fire hovedkommandoer som ble opprettet mellom 1950 og 1952 og i prinsipp underlag militærkomiteen, var ingen av dem gitt til en franskmann.[vii] Av totalt 13 hovedkommandoer var 7 amerikanske, 5 britiske og bare 1 var fransk. Den relativt beskjedne vekten som franskmennene hadde, førte til stadig økende kritikk mot den såkalte «amerikaniseringen» av kommando-kjeden. Siden Eisenhower hadde ansvar for både SACEUR og USCINCEUR (amerikansk øverst-kommanderende i Europa for US army), var en vanlig fransk oppfatning at SHAPE var en amerikansk generalstab som i første omgang tjente USAs interesser. Dette var vanskelig å akseptere for Frankrike, som var den eneste av de tre stormaktene med sitt territorium totalt underlagt SACEUR, når denne avhengighets-graden var svært begrenset for både USA og Storbritannia, som kun hadde «ekspedisjonære styrker» på kontinentet.

 

Denne frustrasjonen var ikke bare på den militære siden, men bygde seg opp også på politisk nivå. NATOs forsvarsplaner var ikke utarbeidet av SACEUR under ansvar av Standing Group, men på en helt selvstendig måte. Planene var deretter godkjent av Standing Group, så av militærkomiteen, og til slutt av rådet. SACEUR var dermed blitt den viktigste arena for USAs europeiske politikk, mens Standing Group mistet sin stilling som “strategisk organ”, noe som alltid hadde vært et fransk mål. Denne innflytelsesforskyvning var særdeles viktig mht. rollen som Standing Group hadde spilt som “makttrekant”, hvor britene, amerikanerne og franskmennene satt sammen, og i hvilken Frankrike representerte Vest-Europa. Ved kun en anledning kunne franskmennene føle at de var i ferd med å nå sitt mål. 17. desember 1952 sikret et memorandum mellom USA, Storbritannia og Frankrike at NATOs tre strategiske soner - Vest-Europa, Midtøsten og Det fjerne østen - skulle falle under Standing Groups myndighet. Likevel var det klart at det reelle maktsentrum gled over fra Standing Group og militærkomiteen, dvs. rent politiske strukturer, til de militære strukturene som SHAPE, noe som skapte en britisk-amerikansk tilnærming og en fransk isolering.

 

Det bør også nevnes at utviklingen av maktforholdet innenfor NATO til fordel for anglosakserne også kunne finne sted pga. en alvorlig svekkelse av Frankrikes politiske og militære tyngde i Alliansen. En stadig økende russisk trussel tvang fram behovet fra amerikansk side for å flytte NATOs geografiske tyngdepunkt fra Frankrike til Tyskland. Pleven-planen i 1950 forsøkte å slå to fluer i en smekk.[viii] Prosjektet om et integrert europeisk forsvar (ECD) oppfylte eksplisitte amerikanske krav om tysk deltagelse til Vest-Europas forsvar og implisitte ønsker om å forhindre oppbyggingen av en selvstendig tysk hær. ECD-traktaten som skulle sikre Frankrikes kontinentale lederskap i NATO, ble likevel aldri ratifisert av landets nasjonalforsamling. I løpet av 1953-54 ble det tvert imot krystallklart at Frankrikes grunnleggende interesser (fransk ledelse over den europeiske delen av NATO) ikke lenger var tjent med ECD. Den skarpeste kritikk mot ECD fra Frankrike ble da rettet mot to problemer. Det ene var rent innenrikspolitisk, det andre kom i forbindelse med Frankrikes Europa-politikk. ECD-traktaten innebar at den nasjonale hær skulle avvikles og bli en del av det integrerte felles forsvar, som selv skulle underlegges NATO. Dette var traktatens essens slik den var skrevet i 1952. Men dette var også langt over det som kunne godtas i Paris. Det var voksende enighet om at ECD var en trussel mot et av nasjonalstatens konstituerende symbol; hæren. Parallelt vokste tvilen om Frankrikes ledende rolle i Europas integrasjons-prosess. ECDs dynamikk hadde lansert ideen om en politisk integrasjon allerede i 1953. På dette tidspunkt dominerte følelsen av at et svekket Frankrike kjempet mot kommunismens fremgang i Indokina mens Tyskland var i full økonomisk oppgang og uten kolonikriger. Man fryktet dermed at integrasjons-prosessen på lengre sikt ville ledes av Tyskland i stedet for Frankrike, noe som var i ren motsetning til det som var grunntanken for Frankrikes Europa-politikk etter krigen. I siste omgang ble en nedranking av Frankrikes plass i NATO oppfattet som “mindre skadelig” og som «mer akseptabelt» enn en ren fransk-tysk face à face i ECD. Politisk markerte ECDs fiasko slutten av integrasjonsprosessen som et hovedpolitisk instrument for Frankrike i overnasjonal form. Frankrikes “overnasjonale” glanstid - som kulminerte på begynnelsen av 50-årene med bl.a. undertegnelsen av Kull- og stålunionen - ble avløst av mer interstatlighet. Frankrikes veto førte til unngåelsen av likestillings-prinsippet som ECD forutså,[ix] selv om prisen for det ble en tysk opprustning og landets medlemskap i NATO. Likevel lyktes franskmennene i å beholde en viss kontroll over tyskerne gjennom etableringen av VEU.[x] Paristraktaten, som ble undertegnet 23. oktober 1954, stiftet et militært samarbeid på grunnlag av Brussel-traktaten, med tilføyelsen denne gangen av både Italia og Tyskland. Traktaten svarte samtidig på tre hovedkrav fra fransk side: deltagelsen av Storbritannia, en forsvarsgaranti som var mer bindende enn NATOs artikkel V, og en viss militær kontroll over Tyskland gjennom traktatens forord, hvor Tyskland ga avkall på kjernefysiske, bakteriologiske og kjemiske våpen, men også på en rekke tunge eller moderne våpen. Forventningene fra fransk side knyttet til VEUs framtid var dermed ganske høye på midten av 50-tallet. VEU var en integrert del av NATO (noe som sikret det livsviktige bånd til USA). Den ga også franskmennene en viss innflytelse over Bonn, og kunne på lengre sikt anvendes for å bygge opp et mer selvstendig europeisk forsvar under fransk ledelse.

 

Frankrike som kolonimakt; fra styrke til belastning

 

Svekkelsen av Frankrike som global militær aktør var innenrikspolitisk vanskelig akseptabel, men den avspeilte likevel den geostrategiske virkeligheten. Ved opprettelsen av NATO krevde franskmennene en sentral plass, gitt Frankrikes kamp mot kommunismen i koloniene. Dette førte til forsøk på både å få politiske nøkkelstillinger i Alliansen og i NATOs kommando-struktur og oppnå konkret bistand til franske styrker. Men det som kunne betraktes som en fordel i utgangspunktet, viste seg raskt å være en altfor tung politisk og økonomisk belastning for Frankrikes fastlandsøkonomi. Krigene i Indokina og Algerie brukte mesteparten av kreftene. Sammen hindret de en videre modernisering av de franske styrkene og en økt deltagelse i NATO for forsvaret av Vest-Europa, hvor Frankrike da var i direkte kamplinje. Mellom 1954 og 1956 tok Frankrike ut 3 divisjoner fra Tyskland - dvs. NATOs beste enheter i AFCENT. Dette var mesteparten av det franske potensialet som var stilt til SACEURs rådighet, og dette var i tillegg blitt gjort uten særlig konsultasjon med NATO. Senere var det kun 2 divisjoner igjen i Tyskland. Disse var ikke tilstrekkelige og ble oppløst i 1966. Det innebar at bidrag til NATO når det gjaldt styrkenivået, land, luft og logistikk reflekterte landets reelle potensial for gjennomføringen av felles forsvarsoppdrag. I den sammenheng ble det etter 1952 aldri mulig å oppfylle gitte krav. Avstanden mellom Frankrikes maktpolitiske krav (som følge av landets egne kriger mot kommunismen) og landets reelle deltagelselsnivå (kraftig reduksjon i NATOs luft- og landforsvar i Sentral-Europa), bygde seg opp til å bli preget av skuffelse over egen vekt i kommando-strukturen og i de politiske og militære organer. Etter hvert som Frankrikes operasjonelle bidrag minsket, økte viktigheten av landets logistikk, dvs. bruken av landets territorium.[xi] Mot slutten av 50-årene var det helt klart at Frankrikes maktstilling ikke var den franske makthavere hadde tenkt seg under etableringen av NATO. Frankrike var den eneste vesteuropeiske stormakt som var fullstendig integrert, mens både USA og Storbritannia satt igjen med full kontroll over de integrerte kommandoene og mindre territoriale avhengighetsforhold.[xii] Suez-affæren og amerikanernes skepsis til å dele den kjernefysiske teknologien med franskmennene viste at USA nektet Frankrike stormaktpolitiske ambisjoner, samtidig som De forente stater skapte mye tettere forbindelser mellom London og Washington, men også med Bonn, siden Tyskland var blitt en viktig aktør i NATO etter medlemskapet og opprettelsen av Bundeswehr i 1955 og definisjonen av Alliansens nye konfliktgrenser. Til slutt var ikke den sovjetiske trusselen bare midlertidig, men tvert imot langvarig, noe som gjorde en fransk-russisk allianse nærmest umulig. Ved maktovertagelsen i 1958 overtok dermed de Gaulle et land som var strategisk marginalisert og på vei ut av det atlantiske maktsenteret.

 

b)    De Gaulles nye “trekantspolitikk” og overgangen til en “ensom” strategi

 

Rett etter maktovertagelsen la de Gaulle fram forslaget om ny maktfordeling innenfor NATO mellom de tre vestlige stormaktene, slik den IV republikks ledere hadde gjort mot slutten av 40-tallet og i midten av 50-tallet.[xiii] Men forslaget markerte likevel et brudd med den IV republikks tankegang, hvis unike mål var en maktomfordeling innenfor den militære alliansen. De Gaulle ville “overkomme” NATO, som han vurderte som strategisk “for begrenset” og politisk «for integrert». De Gaulle mislikte NATOs integrerte strukturer fordi de sikret USAs geopolitiske innflytelse i Europa på bekostning av franske interesser. Generalens forslag til avtale skulle flytte maktsenteret ut av de militære strukturene og inn i den politiske sfæren for å søke en bredere avtale om globale strategiske og politiske emner. Det betydde helt klart at det militære måtte underlegges det politiske. Dette inkluderte fra første stund kjernefysiske våpen, hvor man skulle utarbeide en felles strategisk holdning. Deretter skulle man forhandle om NATOs integrerte strukturer.[xiv] De Gaulle påpekte at dersom Frankrike ikke fikk medhold, så skulle landet revurdere unilateralt sin deltagelse i NATO. De Gaulle foreslo ikke etableringen av et Directoire, men heller av permanente og uformelle konsultasjoner mellom USA, Storbritannia og Frankrike. Parallelt til trilaterale samtaler i NATO forsøkte de Gaulle å bygge opp et forsvarspolitisk samarbeid i Vest-Europa som befestet Frankrikes lederskap og som evt. kunne konkurrere med den anglosaksiske maktdominanse i NATO. Til dette var et tettere samarbeid med Tyskland en forutsetning. Problemet ved en slik løsning var å oppnå en forsvarspolitisk allianse uten særlig konsesjon på det politiske plan, dvs. noe som kunne oppfylle tyskernes ønske om mer overnasjonalitet. Disse to hensynene (maktbalanse i forhold til et saksisk dominert NATO og forsøk på å blokkere enhver utvikling av EEC mot mer overnasjonal styring) førte “generalen” til å lansere ideen om et europeisk forsvarssamarbeid, først som et europeisk alternativ til NATO (Foucher-planen), deretter når dette mislyktes som en ren bilateral allianse med Tyskland (Elysée-traktaten). Det er viktig å notere seg at både Foucher-planen og Elysée-traktaten var forsøk på å etablere Frankrike som kontinental militær makt i forhold til USA, Storbritannia og Tyskland (noe som forklarer de Gaulles “nei” til britisk medlemskap i EEC i 1963 og 1967). Men begge ganger mislyktes hans planer fordi nøkkelen for en slik strategi var Tysklands støtte. Denne kom aldri, eller den varte aldri lenge nok til å kunne bli et troverdig alternativ pga. Tysklands skepsis til å gå inn i en fransk-dominert allianse og føre en åpen kritikk mot Alliansen. Uenigheten mellom fransk-mennene og tyskerne om et strategisk samarbeid brøt første gang ut i forbindelse med redigeringen av Foucher-planens tredje utkast 15. mars 1962. I motsetning til den franske versjonen som hadde til hensikt “å forene medlemslandenes politikk i felles interesseområder som utenrikspolitikk, økonomi, kultur og forsvar”, presiserte den tyske versjonen “at enhver felles sikkerhets- og forsvarspolitikk måtte skapes innenfor den atlantiske alliansen og at den i tillegg måtte bidra til å styrke Alliansen”. Forhandlinger rundt undertegnelsen av Elysée-traktaten i januar 1963 førte igjen til tysk press for å tilføye et forord til traktaten hvor det spesielle forholdet mellom Vest-Europa og Alliansen var understreket, samt Tysklands legitime rett til å gjenforenes. Denne kollisjonskurs nådde sitt klimaks med forordets anmodning om å slippe britene inn i EF, mens de Gaulle hadde avgitt negativt svar kun ni dager før traktatens definitive undertegnelse.[xv] Begge løsninger, en maktomfordeling innenfor eller utenfor Alliansen med Frankrikes “normale” partnere, eller oppbyggingen av et rent europeisk forsvarssamarbeid parallelt til NATO, ble fruktløse og førte franske ledere til gradvis å prioritere en “egen vei” for Frankrike.

 

Fram til 1962 var Frankrikes maktstilling preget av institusjonell oppbygging innad og Algerie-krigen utad. Dette hindret moderniseringen av forsvaret, som for de Gaulle var en nødvendig forutsetning for en selvstendig politikk. Undertegnelsen av Evian-traktaten i 1962 markerte en ny epoke. Den institusjonelle situasjonen ble definitivt stabilisert med innføringen av den V republikk. Landets økonomiske tilstand ble betraktelig bedret, med en kraftig vekstperiode som varte helt fram til 70-årene. Utenrikspolitisk viste avslutningen av to harde episoder under Den kalde krig (Berlin og Cuba) at Sovjet ikke hadde som hovedmål å angripe Vest-Europa. Dette betydde i praksis at Frankrike igjen disponerte romsligheten landet trengte for å føre sin tradisjonelle politikk. Denne strategien ble implementert på europeisk plan gjennom Elysée-traktaten - som var nokså skuffende, men også i forhold til Sovjet gjennom anerkjennelsen av Kina og de Gaulles reise til Moskva, og i forhold til USA i forbindelse med kritikken av Vietnamkrigen, besøket i Quebec og den fransk-amerikanske striden om den monetære politikken. I den sammenheng var et anglosaksisk NATO en hindring for franske visjoner, særlig etter at USA igjen gjorde det klart at Frankrike ikke ville få noen støtte til anskaffelsen av A-bomben. Samtidig førte de Gaulles politikk i EEC til en konfrontasjonslinje med overnasjonalitet-tilhengerne som kulminerte med innføringen av «den tomme stols» politikk i desember 1965. Beslutningen som de Gaulle tok 11. mars 1966 var dermed en bekreftelse på landets nye maktpolitiske opsjoner pga. strategiske motsetninger og manglende enighet om maktfordelingen, men også pga. uenighet med Tyskland om et mer europeisk orientert alternativ. Den endelige beslutningen kom etter flere politiske signaler[xvi] (og indikerte i franske øyne “en tilpasning” til den nye strategiske situasjonen, og på ingen måte “et brudd”). Den politiske avgjørelsen gjaldt utmeldelsen av NATOs integrerte strukturer, dvs. AFCENT, SHAPE, militærkomiteen og Standing Group uten å implisere en utmeldelse av Alliansen. Grunnen til det var rett og slett at Frankrike, i tilfelle en utmeldelse fra Alliansen, ville miste muligheten til både å ha militære styrker i Vest-Tyskland og utøve en viss kontroll over de begrensningene som Paris-avtalen hadde pålagt tyskerne mht. våpenanskaffelsen.[xvii] I substans kunne utmeldelsen av de integrerte kommandostrukturene kompenseres med både fortsatt deltagelse i 1949-traktaten og undertegnelsen av flere fransk-amerikanske bilaterale avtaler. De Gaulle forklarte i mai 1966 at en hovedgrunn til at fransk deltagelse i Alliansen og militært nærvær av franske, britiske og amerikanske styrker i Vest-Tyskland fortsatt var nødvendig, var ønsket om å kontrollere fra nært hold utviklingen av “det tyske spørsmålet” og landets gjenforening, noe som for de Gaulle var “den alvorligste destabiliserende faktor i Europa”.[xviii]

 

I løpet av høsten 1966 løste man problemet rundt landets deltagelse i NATOs militærkomité, hvor den permanente representanten gikk over til å bli en delegasjon. Deltagelsen i forsvarsministrenes møte ble avløst av etableringen av plankomiteen, stiftet i 1963. Plankomiteen ble det sentrale organet hvor militær planlegging ble diskutert mellom de fjorten øvrige medlemmene. Den kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG) forble uendret, siden Frankrike hadde nektet å delta allerede ved dens stiftelse i 1965. Allerede i 1967 sikret Ailleret-Lemitzer-avtalen kontinuitet i den operasjonelle delen. Avtalen var undertegnet på generalstabsnivå, og forutsatte at franske styrker i Tyskland (FFA) kunne stilles under NATO-kommando i tilfelle krig. Avtalen var bindende, men innebar ingen automatikk. Styrkenes bruk som operasjonelle reservestyrker for NATO for en motoffensiv i Sentral-Europa skulle bestemmes nasjonalt. Planleggingen av slike samarbeidsformer betinget allerede i fredstid omfattende konsultasjoner mellom den franske generalstab og NATO, og begrenset dermed omfanget av landets utmeldelse. Kun et år etter utmeldelsen var det en vanlig oppfatning fra fransk side at problemene “var stort sett løst”. De Gaulle hadde omdefinert Frankrikes rolle i Alliansen, fra en “frontlinje-rolle” til en “reservelinje-rolle”. Frankrikes nye strategi var mer ensom, men tillot landet igjen å spille et globalt kort ved å tre fram som et alternativ til blokkpolitikken. Paradoksalt nok betydde også utmeldelsen et nederlag for landets diplomati, siden Alliansen kom styrket ut av denne ustabile perioden. Allerede mot slutten av 1966 konkluderte USA med at Alliansen hadde klart overgangen. Alliansen fikk fornyet legitimitet og USA et styrket lederskap. Militært rasjonaliserte man utstasjoneringen av amerikanske styrker i Europa, noe som var viktig i kjølvannet av Vietnam-krigen og USAs problemer knyttet til utenrikshandelen. NATOs konseptovergang fra massive retaliation til flexible response i bruken av kjernefysiske våpen ble også først mulig etter Frankrikes utmeldelse. Politisk kan man nevne at selve filosofien bak Alliansen ble indirekte preget av de Gaulles initiativ. I desember 1966 ble Harmel-rapporten lansert, som markerte en klar endring i NATOs trusselbilde fra spenning til avspenning.

 

70- og 80-årene var preget av kontinuitet mht. de Gaulles to hovedprinsipp i NATO-politikken; uavhengighet og solidaritet. Pompidou fastslo kort tid etter sin utnevnelse til ny president etter de Gaulle at “vi vil være i Alliansen som vi vet vi trenger... samtidig som vi er USAs allierte, kan vi ha en reell bevegelsesfrihet”. Denne bevegelsesfriheten var bl.a. mulig pga. USAs reduserte maktstilling i Alliansen som følge av landets engasjement i Vietnam-krigen. Pompidou trakk konklusjonen at tiden for oppbyggingen av en vesteuropeisk militær maktpol var kommet for å overta en del av USAs militære rolle på kontinentet,[xix] samtidig som avskrekkingsdoktrinen sikret Frankrike både trygghet og diplomatisk tyngde. Eksempelvis viste forsvarets hvitbok fra 1972 en klar prioritering i retning av oppbygging av kjernefysiske våpen (fly, bakke, undervannsbåter) kontra en stabilisering av de konvensjonelle styrkene, hvis reelle behov var dekket av NATO-styrkene på tysk jord. Tilpasningsprosessen mellom Frankrike og NATO foregikk i stadig økende grad i løpet av 70- og 80-årene.[xx] I 1985 var forholdet til NATO tettere og dypere enn det noensinne hadde vært før de Gaulles tid.[xxi] Til og med landets kjernefysiske doktrine (riposte graduée) nærmet seg NATOs flexible response-prinsipp, selv om Mitterrand etter 1983 varierte den strategiske fokuseringen mellom bruken av kjernefysiske våpen til forsvaret av utelukkende nasjonens territorium (sanctuaire national) eller til et videre område (sanctuaire élargi). Etter omveltningene i 1989 var forholdet mellom NATO og Frankrike ikke lenger et strategisk problem, men i større grad et politisk problem.[xxii] Frankrikes vekt i NATO hadde økt de facto gjennom landets økte deltagelse i Sentral-Europa, samtidig som dets reelle innflytelsespotensial var redusert pga. blokkenes avvikling og Tysklands gjenforening. Parallelt ble spørsmålet om en ny maktfordeling i NATO, eller om dens erstatning, satt på dagsorden etter at man på begynnelsen av 90-tallet begynte å tvile på NATOs levedyktighet. Ideen om opprettelsen av et nytt kollektivt sikkerhetssystem i Europa hvor USA ikke var gravitetssenteret dukket opp igjen i tidsrommet mellom Helsinki-prosessen i 1974 til undertegnelsen av Paris-charteret i november 1990. Enkelte så for seg at “det gamle kontinentet” skulle omorganiseres og utvides fra “Brest til Brest-Litovsk”, noe som kunne åpne rom for en omdefinering av både aktørenes rolle og allianser.[xxiii] Fra fransk side innebar en slik utvikling at EF/Europa endelig skulle selvstendiggjøres, og at Frankrike skulle ta ledelsen i denne «frigjøringskampen». Militært kulminerte denne perioden med opprettelsen av Eurocorps i oktober 1991 og lanseringen av Maastrichts europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) i desember samme år (som egentlig var et europeisk forsvarssystem under fransk ledelse og med et integrert Tyskland). Den politiske forlengelsen av denne prosessen var Mitterrands forslag fra 31. desember 1989 om etableringen av “en konføderasjon for hele Europa” som siktet på både å oppløse Tysklands innflytelse innenfor EF ved å innlemme så mange land som mulig østover (og kanskje dermed gjenopplive gamle allianser) og forsøke å inngå en ny geostrategisk allianse med Sovjet/Russland for å begrense tyskernes dominans.[xxiv] Den monetære forlengelsen var lanseringen av en pengeunion som skulle endre valutaforholdet mellom Frankrike og Tyskland.[xxv] I sikkerhetspolitisk forstand betydde ikke denne perioden en distansering fra Alliansen slik at Frankrike hadde satset fullt ut på kontinentale allierte mot den transatlantiske (måtte det være Tyskland eller Russland), men i større grad at franske ledere innså en åpning (fenêtre d’opportunité) som ga franskmennene anledning til å ta en ledende stilling mht. etableringen av et nytt sikkerhetssystem for det nye Europa. Dette forklarer kanskje Paris’ støtte til NATOs refleksjons-gruppe som skulle skissere Alliansens nye strategiske konsept fra mars 1991.

 

II. Tilbake til gamle prioriteringer? Flere grunner for tilnærmingen

 

 

De to siste årene vitnet om en akselerering av tilnærmingsprosessen mellom Frankrike og NATO.[xxvi] Utenriksminister Hervé de Charette tok det siste skrittet ved NAC-møtet 5. desember 1995 ved å kunngjøre landets fulle deltagelse i militærkomiteen og ved Alliansens forsvarsministermøter.[xxvii] Disse framskrittene skyldes en analyse med to variabler. Den ene er både strategisk og økonomisk. Paret USA/NATO er fortsatt nødvendig både for å dekke Europas sikkerhetsbehov mht. en sovjetisk/russisk resttrussel og for å takle nye krisetyper som har oppstått etter slutten av Den kalde krig. Økt militært samarbeid med allerede eksisterende strukturer og midler fører også til kostnadsbesparelser i en tid preget av lavkonjunktur. Den andre variabel er mer maktpolitisk.

Man forventer at overgangen fra en ren forsvarsmekanisme rettet mot blokkpolitikken til en mer politisk sikkerhetsordning vil implisere større fokuser-ing på fredsbevarende og opprettende operasjoner, og muligens en gradvis nedranking av artikkel V. En slik utvikling vil gi mer plass til tradisjonelle tunge militære aktører i Europa. Og i denne sammenheng er en styrket allianse med britene og amerikanerne (og i mindre grad med tyskerne) en absolutt forutsetning.

 

a)    Forsvarets kostbare reformplan og EUs valutaunion

 

22. februar 1996 besluttet den franske presidenten en omfattende omlegging av det franske forsvaret. Hovedbegrunnelsen for denne reformen var at vesentlige endringer i det globale sikkerhetsbilde krevde nye tilpasninger. Regjeringens hvitbok i 1972 om Frankrikes forsvar hadde tatt utgangspunkt i blokkrivaliseringen mellom USA og Sovjet og Frankrikes utmeldelse av NATO. Man fokuserte på behovet for et selvstendig forsvar med vekt på det nasjonale territoriet. Dette skulle primært sikres gjennom to redskap. Det ene var landets kjernefysiske avskrekkingspotensial. I motsetning til Alliansens konsept om “flexible response”, skulle franske kjernefysiske stridshoder delta i en total krig. Essensen i avskrekkingsdoktrinen var dermed å overtale motstanderen om at de tapene som han ville pådra seg var atskillig høyere enn det han kunne oppnå ved mulig seier. Avskrekkingsarsenalet brukte naturligvis mesteparten av investeringene, mens det konvensjonelle forsvaret kom som en slags territorial “reservelinje” og som bidrag til flernasjonale styrker. Med avviklingen av Den kalde krig var det et tidsspørsmål før Frankrikes forsvarsdoktrine måtte revideres. Årene 1991-94 var preget av meget stor usikkerhet om hvilken kurs landet skulle ta. I juni 1991 ble programmeringsloven for forsvaret utsatt til juli 1992. Den ble aldri implementert fullstendig, og førte til kritikk om at regjeringen ikke var i stand til å lage et nytt strategisk konsept som kunne ivareta de nye sikkerhetspolitiske rammene. På grunnlag av denne usikkerheten bestilte presidenten og daværende statsminister Balladur i 1993 en ny hvitbok som var den første på 21 år. Balladur bekreftet i grove trekk den militære doktrinen fra 1972 når det gjaldt det territoriale forsvaret (fremdeles basert på avskrekkingen), likevel med to vesentlige unntak. Det ene var en total omprioritering av selve forsvarets struktur. Denne ble snudd opp ned fra forholdet mellom avskrekking-konvensjonelt til konvensjonelt-avskrekking. Rapporten understreket at besittelsen av kjernefysiske våpen fortsatt var meget viktig etter 1989, for “slutten av Den kalde krig betydde ikke slutten av den nukleære æra”. Rapporten skisserte seks scenarier om mulige trusler. Den sjette var preget av øst-vest-tenkning og handlet om et omfattende konfliktpotensial i den tidligere Sovjet-regionen. Det andre hensynet fokuserte på økt deltagelse i multinasjonal sammenheng. Scenarier I, II og V var av særlig interesse, for de impliserte multilateralt eller multinasjonalt engasjement i retning av fredsopprettende eller bevarende aksjoner (FN, NATO, VEU-EU). I den sammenheng var det påpekt at “besittelsen av kjernefysiske våpen gir Frankrike en meget spesiell plass i enhver koalisjon uansett landets deltagelsels-nivå i operasjoner”. Balladurs hvitbok konkluderte med at “fra nå av fokuserer den franske strategien på de militære styrkenes evne til å stanse en krig, begrense konflikter, og ikke lenger til å føre lange og konvensjonelle kriger, som er både dyre og usikre”.[xxviii]

 

Et mål for franske makthavere ble fra da av å gi forsvaret de nødvendige midlene for å kunne føre en mer intervensjonistisk politikk, slik at Frankrikes deltagelse i fredsbevarende og opprettende operasjoner skulle øke betraktelig i framtiden og ikke reduseres. Arenaer for fransk deltagelse i slike operasjoner skulle særlig gjelde i Europa, Middelhavet og Afrika, områder som i dag betegnes offisielt som Frankrikes “nye utenrikspolitiske (dvs. maktpolitiske) grenser”.[xxix] Erfaringer fra Gulf-krigen, Bosnia, Somalia og Rwanda viste sviktende evne til rask og massiv styrke- og våpenutplassering, samtidig som det ble reist spørsmål om soldatenes reelle kvalifikasjonsnivå.[xxx] Frankrike sendte kun 16 000 mann til Gulfen, dvs. en divisjon for Sentral-Europa, noe som var beskjedent i sammenligning med det totale omfanget av landets bakkestyrker (284 000 mann). Britene hadde sendt 35 000 av 150 000. Styrkene manglet stridsvogner, artilleri og informasjonsutstyr. Gulf-krigen skapte bl.a. en allmenn debatt om hvordan forsvaret måtte reformeres. 22 mai 1991 erklærte statsminister Edith Cresson at “vi må trekke konklusjoner av den nødvendige styrking av våre forsvarsstyrker samt revidere informasjonssystemene”. Forsvarsminister Pierre Joxe understreket også på sin side at målet var en mer konsentrert og kompakt hær. Det kan dermed observeres at landets strategiske doktrine (for en gang skyld) utviklet seg i samsvar med den geostrategiske virkelighet, og ble sterkt påvirket av den.

 

Presidentens beslutning om forsvarets omlegging er omfattende og innebærer en kraftig nedskjæring av kostnadsnivået og en like sterk redusering av sysselsettingen. Dette er ikke bare et resultat av Chiracs utnevnelse, men først og fremst en sanering av forsvarsbudsjettet. I perioden 1986-88 skjedde det en rekke utskiftninger. Utstyr fra 60-årene skulle byttes ut. Programmeringsloven for 1987-91 forutså en økning av utgiftene på 6 % pr. år. I årene 1989-91 kom budsjettkravene i konflikt med igangsatte investeringer. Det massive opprustningsprogrammet fra 60-årene munnet ut i en foreldelse av samtlige elementer for tiåret 1990-2000. Mange av disse programmene hadde et så stort investeringsnivå at de ikke kunne stanses, enten fordi de var kommet for langt i utviklingen, eller fordi de sosiale implikasjonene var for store. Dette førte til en dramatisk situasjon på kun et par år. Dyre investeringsprogram måtte følges opp samtidig som landets finansielle tilstand forverret seg. Mellom 1992 og 1996 nådde det totale budsjettunderskuddet en ny rekord: 1450 milliarder FRF (mot 558 milliarder mellom 1987 og 1991). Den offentlige gjelden økte fra 418 milliarder til 3500 milliarder mellom 1980 og 1996. I 1996 var kostnadsnivået for rentene i forsvarsbudsjettet høyere enn selv gjelden (226 milliarder FRF mot 190). Selv om man har vært klar over problemet, er det pr. i dag vanskelig å “inkassere fredens dividender”. 26. juni 1996 vedtok nasjonalforsamlingen den nye programloven for 1997-2002; dette bare to år etter den forrige for perioden 1995-2000. Den sistnevnte ble fort foreldet som følge av alvorlige kutt i budsjettet (8,5 milliarder). I løpet av 1995 ble utstyrsinvesteringene redusert med totalt 12 milliarder. Dette skapte en forskjell på 19 milliarder mellom det som var planlagte investeringer og det som endelig ble vedtatt. Den nye loven er i seg selv revolusjonerende. Den markerer en kuvending i landets forsvar i forhold til tidligere tider. Fram til 1995 fulgte lovverket stigningen i forsvarsbudsjettet. Den nye loven for 1997-2002 preges av stagnasjon i kostnadsnivået, eksempelvis vil utgiftene i perioden 1997-2001 reduseres med 100 milliarder FRF. Det vil bli en kraftig reduksjon i bemanningen, med en overgang fra vernepliktige til profesjonelle styrker.[xxxi] Den totale nedgangen på 24 % vil ramme infanteriet og de sivile ansatte (- 40 %) hardest. Parallelt vil kostnadsnivået for styrkenes profesjonalisering øke. Man antar at opprettelsen av en profesjonell hær på 130 000 eller 140 000 mann vil koste 100 milliarder FRF i året. Frankrikes nye militære doktrine berører ikke bare forsvaret, men har også vesentlige ringvirkninger for våpenindustrien, som ellers opplever en dramatisk modernisering i retning av sammenslåinger, privatiseringer og synkende investeringer.[xxxii] Mellom 1990 og 1994 har sektorens omsetning gått ned fra 124,5 milliarder til 96,9, mens forsvarets egne innkjøp ble redusert med 9,5 % i perioden 1991-95. Bare våpen-industrien sysselsetter direkte 130 000 personer og indirekte 300 000. Det antas at mellom 50 000 og 75 000 arbeidsplasser vil gå tapt som følge av reformens nedskjæringer. Til sammenligning kan det nevnes at omstrukturering av stålsektoren i 80-årene kostet over 100 000 arbeidsplasser.

 

Forsvarets nye strukturer vil utvilsomt kunne være et av Frankrikes viktigste strategiske verktøy utad i nær framtid. Men i mellomtiden er usikkerheten stor, selv om president Chirac virker urokkelig. Ingen fransk regjering har tidligere klart å gjennomføre en reformplan for forsvaret siden de Gaulle i 1958. Gjennom hele 70- og 80-årene har politiske skiftninger, frykten for sosiale konsekvenser, og lobbyvirksomheten hindret planenes reelle gjennomføring. I dag er situasjonen svært komplisert, for reformen ble vedtatt i en svært ugunstig innstramningsperiode, preget av stigende arbeidsløshet og lav økonomisk vekst. Alain Juppés regjering er i tillegg bundet til ØMUs konvergenskrav. Dersom Frankrike vil være med på valutaunionens første tog, er man nødt til å “komprimere” økonomien enda mer, noe som også inkluderer forvaret. Det er dermed ingen tvil om at et tettere forhold til NATO i franske øyne ses som en økonomisk dempende faktor som vil gjøre det mulig å “mildne” overgangsperioden ved å utsette enkelte prosjekt, eller rett og slett avvikle dem. Dette er også sannsynligvis en av grunnene til at europeiske land i Berlin i fjor fremmet forslaget om å kunne bruke NATOs militære utstyr til VEUs operasjoner. Gjennom økt samarbeid med NATO/USA håper dermed Frankrike å kunne “innkassere fredens dividender”, dvs. redusere landets unilaterale initiativ og delta i flere multinasjonale koalisjoner hvor man deler slutt-regningen.[xxxiii] (Frankrikes stilling i dag minner om en blanding av situasjonen fra 40- og 50-årene. På slutten av 40-tallet var landets økonomi fortsatt meget sårbar, og ønsket om å demme opp for den russiske trusselen førte franske ledere til en tettere allianse med USA/NATO for å sikre seg strategisk støtte og minske kostnadsnivået. En første konklusjon kan være at det er landets relative svekkede tilstand som kan forklare de nye skrittene mot NATO. Men Jacques Chiracs planer minner om de Gaulles egen reform av forsvaret som han satte i gang i kjølvannet av Algerie-krigens slutt. I denne sammenheng var Frankrikes aktive og selvstendige sikkerhetspolitikk et middel for å tjene landets aspirasjoner til igjen å være en global aktør, på samme måte som reformen av de politiske institusjonene og den økonomiske vekst var. Det er nettopp hva profesjonaliseringen av styrkene og tilnærming til NATO dreier seg om i dag.[xxxiv]

 

b)    Frankrikes nye maktpolitiske strategier; mellom EU og NATO

 

Frankrikes utmeldelse av NATO førte til en ytterligere fokusering på Vest-Europa i perioden 1960-1990. Dette var nødvendig av flere hensyn. For det første var det franske utgangspunktet for en tettere allianse med USA i 50-årene et “likeverdighetsprinsipp” hvor USA skulle være en global garantist for Europa, mens den politiske ledelsen av kontinentet skulle sikres av Frankrike og Storbritannia, primært for å holde Tyskland «nede» og Sovjet «ute». Som tidligere sagt satt Frankrike med betydelig innflytelse både innenfor NATO (AFCENT) og mht. den europeiske integrasjonsprosess (Kull- og stålunionen, EF, CAP osv.). Men etter hvert ble det klart at franske makthavere i økende grad oppfattet NATO som en anglosaksisk dominert klubb hvor de ikke var særlig velkommen. Dette førte til et ønske om å balansere denne blokken gjennom forsoningspolitikken med Tyskland, dette i kampen for å etablere en motvekt til amerikanerne innenfor Alliansen (Pleven-planen). Denne politikken mislyktes pga. Tysklands klare forankring på amerikansk side, men også fordi Frankrike etter utmeldelsen ble drevet ut av den transatlantiske militære maktkjerne og inn i en utelukkende europeisk dimensjon. Denne situasjonen varte fram til Den kalde krigs avvikling og ratifiseringen av Maastricht-traktaten. Mellom 50- og 90-tallet banet totalt seks etapper veien for en fransk-dominert forsvars- og sikkerhetsidentitet.[xxxv] Tysklands samling i 1990 og Maastrichts skuffende resultat angående ESDI førte franskmennene til en gradvis omvurdering av deres militære forankring til Europa. Etter en periode med ubetinget støtte til en europeisk løsning, fram til begynnelsen av 1993, beveget franske holdninger seg raskt fra “alt i VEU” til “minimale operasjonelle samarbeidsformer” mellom EU/VEU-medlemmer, med økt samarbeid med NATO. Utviklingen var ikke bare transatlantisk. Den rørte også Frankrikes partner-skapsforhold innenfor EU. I perioden 1993-95 ble samarbeidsformene diversifisert med stiftelsen av Eurocorps og lanseringen av Euroforce og Euromarfor. Denne perioden ble dermed markert av oppbyggingen av en «overall strategy» og en åpning mot andre allianser enn den tradisjonelle “fransk-tyske aksen” (Italia, Spania, Storbritannia). Samtidig ble franske holdninger til VEUs rolle mer restriktive. Frankrike godtok en ansvarsfordeling mellom VEU og NATO som begrenset VEUs rolle til ikke-artikkel V oppdrag, og deretter ikke-artikkel V oppdrag i tilfelle USA ikke vil delta.[xxxvi]

 

Den siste utviklingen begynte med utnevnelsen av Jacques Chirac til president i 1995. Den begrenset VEUs rolle de facto siden VEUs viktigste militære makt markerte en klar kursendring i forhold til NATO og på bekostning av en rent europeisk løsning.[xxxvii] Dagens situasjon preges av utfallet av Regjeringskonferansen i juni i år. Like før IGCs åpning gjorde franske makthavere det klart at de ønsket en betydelig styrking av FUSP (Felles utenriks- og forsvarspolitikk) i retning av mer sammenfallende interesser. Europaminister Michel Barnier definerte tre interesseområder for EU; Russland, Balkan og Middelhavet, og en tilnærmingsprosess mellom EU og VEU, som på sikt burde føre til en fusjon. En absolutt forutsetning for videre støtte til en øst-utvidelse var konkrete resultater før avslutningen av IGC, dvs. en reell styrking av EU, særlig når det gjelder FUSP.[xxxviii] Disse forventningene ble fort gjort til skamme, og i dag gjenstår forhandlingsresultatet som svært magert.[xxxix] Oppstyret rundt kjernefysiske prøvesprengninger i 1995-96, måten EU/VEU håndterte de forskjellige kriser på (hvorav den siste i Albania) og manglende framskritt under IGC oppmuntrer etter hvert det franske politiske miljøet til å anse utsiktene for etableringen av en felles forsvarspolitikk for EU som mer virtuelle enn konkrete.[xl] Europeernes avmakt oppleves spesielt tragisk fra fransk side, siden en reell koordinering mellom europeiske land var en forutsetning fra amerikansk side for å gi europeerne mer makt.[xli] Klarer ikke EU i dag å gjennomføre omfattende reformer som vil sikre økt effektivitet og innflytelse, frykter mange en skjebnesvanger utvanning av det “mektige Europa” (“l’Europe puissance”), dvs. EU som politisk tung global aktør, til å bli “et vidt Europa” (“l’Europe espace”). I så fall vil EU kunne reduseres til et svært handelsområde etter britisk mønster og under Tysklands dominans.[xlii] Like etter Berlinmurens fall uttalte en rekke franske politikere at NATOs dager var talte, og at tiden var kommet for en mer pro-europeisk løsning. I dag kan det likevel reises spørsmål ved om dette ikke i høyere grad gjelder Frankrikes Europa-politikk. Man konstaterer etter hvert en klar reorientering i retning av landets tradisjonelle prioriteringer. Det betyr at interessen for EU i framtiden kan avta og bli avløst av mer kjente “solidaritetbånd”.[xliii]

 

 

Det “evige” tyske problemet

Som et ledd i overgangen fra «det mektige» til «det avmektige Europa», ser man en viss tendens fra fransk side til å gå utenom enkelte sider av “l’acquis communautaire”. Forleden truet europaministeren Michel Barnier apropos FUSP (Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk) med at enkelte medlemsland vil kunne intervenere selv om de må gjøre det utenfor VEU eller selv Maastricht-traktaten.[xliv] Disse nye samarbeids-former utenfor etablerte rammer kan tenkes å kunne danne grunnlaget for Frankrikes “nye” politikk i Europa. Den vil hovedsakelig kunne ha to pilarer; en monetær med Tyskland, og en forsvarspolitisk, med vekt på andre partnere[xlv] (Storbritannia og i mindre utstrekning Italia og Spania)[xlvi]. Særlig den militære dimensjonen vil være viktig, siden den ekskluderer Tyskland og inkluderer Storbritannia. Omleggingen av det franske forsvar ble bestemt unilateralt, uten verken konsultasjon eller informasjon med tyskerne. Videre ble oppløsningen av den første panserdivisjon (1 DB) som var stasjonert i Tyskland - og som var en del av Eurocorps - tolket av enkelte som en omprioritering av det fransk-tyske samarbeidet innenfor forsvaret og et forsøk på å svekke Tysklands rolle i NATOs fremtidige operasjoner under europeisk lederskap (siden Eurocorps lenge var spådd en lysende framtid). Inntrykket fra tysk side preges av både lettelse og bekymring. Lettelse, for viktige framskritt i sikkerhetspolitiske spørsmål mellom Paris og Bonn har vist seg å fungere kun når de først gikk via Washington. Bekymring, for man frykter en uttalt vilje fra fransk side til å spille en global rolle i “den renoverte Alliansen”, mens tyskernes rolle vil reduseres til å vokte Europas østlige grense.[xlvii] Det kan tenkes at denne problemstillingen har hatt en viss betydning i Karlsruhes beslutning fra 1994 om å endre grunnlaget for den tyske deltagelsen i “out of area”-operasjoner. [xlviii]

 

Det kunne faktisk vise seg at tyskerne har rett i sin analyse. En fortsatt svekkelse av EU som politisk aktør og substansielle endringer i NATOs fremtidige form vil kunne medføre en ytterligere styrking av båndene mellom Frankrike og NATO. Parallelt ville en maktoverføring i Alliansen fra det rent militære over til politiske beslutningsorganer utvilsomt tjene fransk-mennene og oppfylle deres evige ønsker.[xlix] Uansett antallet fremtidige NATO-medlemmer, vil Frankrike kunne ha betydelig innflytelse i Europa pga. sin posisjon som tung aktør i EU. En politisering av NATO og en utvanning av VEU vil ikke bare definitivt løse rivaliseringen mellom EU og NATO. Den vil også sette en sluttstrek over det gamle stridsspørsmålet om hvilken samarbeidsform som bør prioriteres i EU ved å svekke overnasjonalitetsprinsippet til fordel for interstatlighet (siden NATO er et interstatlig organ). Den europeiske integrasjonsprosessen vil fortsette, men på en mer selvstendig og langsommere måte. Det vil kunne bli flere varierte samarbeidsformer innen ulike områder. Den fransk-tyske aksen vil muligens fortsatt dominere økonomiske og monetære spørsmål, mens Tyskland vil kunne marginaliseres militært, dvs. politisk. Dette vil oppfylle franskmennenes evige drøm om politisk lederskap i Europa, som en stund ble truet etter Tysklands gjenforening.[l] Et nyansert bilde gir en mer pro-europeisk ansvarsfordeling i større samsvar med retorikken om integrasjonsprosessen. Frankrike og Storbritannia vil sammen kunne utgjøre kjernen i en europeisk militær pol, med sine reaksjonsstyrker og kjernefysiske avskrekking, mens Tyskland vil kunne sitte igjen som betydelig økonomisk aktør.[li] I et slikt perspektiv står det tyske spørsmål som for femti år siden helt sentralt for franske makthavere.

 

Franskmennenes bevisste vektlegging på begrepet “det nye NATO” illustrerer hvilken rolle de vil spille innenfor fremtidens Allianse. Observatører har trukket konklusjonen om at en rekke nødvendige forutsetninger for at NATO skal vedvare som militær allianse i sin nåværende form ikke lenger er til stede etter avviklingen av Den kalde krigen, og at dette vil være enda mer aktuelt etter NATOs utvidelse. Man forventer en erosjon av Alliansens integrerte strukturer[lii] som vil kunne munne ut i både renasjonalisering og desentralisering.[liii] Alliansens nye militærdoktrine rundt bruken av mobile reaksjonsstyrker (CJTF) bekrefter på en måte NATOs økende rolle som et reservoar for ad hoc-koalisjoner. Den oppfordrer til dannelsen av ulike og mer “lokale” allianser avhengig av hvilken krise som skulle oppstå.[liv] Gitt styrkenes størrelse i Europa, kan det tenkes at de fleste koalisjoner vil in extenso måtte inkludere Frankrike, Storbritannia og USA.[lv] Økt fransk deltagelse i fredsbevarende og opprettende operasjoner vil på ingen måte markere en kursendring med landets militære historie. Tvert imot tjener en slik utvikling franskmennenes tradisjonelle rolle som ekspedisjonær makt. Frankrikes utmeldelse av NATO kunne også i høyeste grad forståes som et uttrykk for makthavernes vilje til å kunne forbli en militær makt med “ekstern potensialitet”. Til tross for omfattende kritikk om at “Frankrike reiste på første klasse med en andre klasses billett”, forble landet i 1970-1990 en global aktør. I perioden 1974-1996 deltok franske styrker i totalt 124 operasjoner utenfor landets grenser, hvorav 16 bare under FNs mandat. Bare i 1996 var franskmennene involvert i 20 fredsbevarende og opprettende operasjoner. Avviklingen av øst-vest-rivaliseringen førte franske prioriteringer tilbake til rampelyset. Frigjorte styrker vil nå i økende grad brukes til “out of area”-operasjoner utenfor Europa.

 

 

Fransk-amerikanske forhold, tilbake til slutten av 40-årene?

 

Franskmennenes nye forhold til NATO må også ses i lyset av det bilaterale forholdet mellom Paris og Washington. Man fokuserer gjerne på motsetningene mellom de to hovedstedene. Det er ikke overraskende at de har vært mange i det siste (Afrika, utnevnelsen av FNs nye generalsekretær, Midtøsten). Men president Mitterrand tok et skjebnesvangert valg da han godtok USAs hegemoni i Gulf-krigen. For første gang siden 1966 ble franske styrker underlagt en amerikansk kommando. Videre bisto Paris USAs initiativ i Dayton og støttet den militære offensiven i Kroatia sommeren 1995. Elysée-palasset ser nå ut til atter en gang å prøve å bruke USA aktivt i sin alliansestrategi for å ta ledelsen i en europeisk pilar. Dette fører til forsøk på å bli den største militærmakt i Vest-Europa ved å modernisere sitt kjernefysiske arsenal (prøvesprengninger) og bygge opp profesjonelle styrker som vil kunne sendes ut. Belønningen vil kunne være å få tilbake sin rolle som atlantismens hovedstøtte og kunne utpeke seg som Washingtons fremste strategiske partner.[lvi] Den europeiske strategien sikter derimot på å styrke båndene til de øvrige europeiske aktører for å skape en motvekt til USA og styre Tysklands militære utvikling. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom det franske forslaget for FUSP under IGC, samt gjennom forslaget fra august 1995 om å “europeisere” den franske avskrekkings-strategien og senere undertegnelsen av et felles fransk-tysk strategisk konsept.[lvii]

 

Om den europeiske opsjonen virker diffus i dag, preges den atlantiske av to realiteter. Den ene er konvensjonell, den andre er kjernefysisk. Amerikanske og franske soldater har stått sammen under flere fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner de siste årene (bl.a. i Gulf-krigen, Somalia, Bosnia). Begge land har utviklet gjensidig respekt, franskmennene for NATOs evne til å løse konflikter, amerikanerne for Frankrikes vilje til å intervenere.[lviii] Dette samboerskapet har ført de to landene til å drøfte en viss militær komplementaritet. I en framtidig transatlantisk forvarsstruktur med Frankrike som hovedaktør i Europa reises det liten tvil om at dette bilaterale forholdet vil kunne gi utslag i politiske emner. Hvordan franskmennene lykkes vil bl.a. være avhengig av Storbritannias framtidige rolle som tung aktør i EU.[lix] Etableringen av kontaktgruppen i Bosnia i 1995 er kanskje et illustrerende eksempel på hvordan en framtidig “fornyet” makttrekant mellom USA, Storbritannia og Frankrike vil kunne komme til uttrykk. Et sikkert tegn på tilblivelsen av et nytt maktdirektorat kan være hvilken plass kjernefysiske våpen vil ha på kontinentet, og hvem som vil kontrollere dem. 4. juni 1996 undertegnet Frankrike en omfattende gjensidig avtale om utveksling av data knyttet til kjernefysiske tester (angående simuleringer). Gitt amerikanernes forsprang på dette området, betyr denne avtalen i virkeligheten at USA har blitt Frankrikes vesentligste partner i nukleære spørsmål. Dette i seg selv vil føre til en tilnærming mellom de to landene, og vil ha ringvirkninger på perspektiver rundt etableringen av et europeisk forvar og fransk-tyske relasjoner.[lx] Behovet for å sikre avskrekkingens framtid presser i dag Frankrike i retning av mer samarbeid med USA. Denne transatlantiske “dialogen” styrkes ved at Frankrike siden 1992 har inngått en omfattende dialog med Storbritannia - i juli 1993 etablerte de to landene en felles kommisjon som skal utarbeide en felles kjernefysisk doktrine og politikk. Dette reiser selvfølgelig spørsmålet om en kombinert amerikansk-fransk-britisk kjernefysisk garanti for Europa, hvorav Tyskland selvfølgelig ikke vil være noen hovedaktør.

III. Konklusjon: Franske opsjoner: muligheter og begrensninger

 

Oppfatningen om at Frankrikes reintegrering skyldes en definitiv svekkelse av landets maktstilling og slutten av den europeiske opsjonen som konkurrerende med USAs hegemoni, er fristende, men den dekker neppe landets reelle maktpolitiske motiver. Disse er i dag det de allerede var for 50 år siden. Avviklingen av Frankrike som kolonimakt har blitt avløst av makthavernes ønske om å føre en aktiv Europa-politikk under fransk ledelse. I fransk forstand bidrar EU til å forebygge eller hindre en for direkte underkastelse i forhold til USA ved å etablere “Europa” som en likeverdig og like mektig partner. Den offisielle retorikken avspeiler dessverre neppe virkeligheten. EU som politisk eller militær aktør finnes i liten grad, og landenes diplomati preges fortsatt av egne interesseområder eller ulike syn. Slutten på Den kalde krigen har på en måte frigjort Frankrike fra sitt gaullistiske særpreg og isolasjonstilstand. Den deklamatoriske politikken (om Europa) gjelder fortsatt, men erstattes etter hvert av mer realpolitikk (det samme skjer for så vidt i Tyskland). Dette kan tyde på at franskmennene nok en gang er opptatt av å puste nytt liv i det gamle “makttrekants”-begrepet, og at det offisielle grunnlaget for denne nye rollen er gjennomføringen av NATOs planer om CJTF og europeiseringen.[lxi] I så fall preges Frankrikes NATO-politikk av den samme “forbausende” kontinuiteten landet har hatt i sin Europa-politikk.[lxii] Likevel kan det reises spørsmål om Paris’ ønsker vil kunne oppfylles; dette av flere grunner.

 

 

Kan Frankrikes høye krav for å reintegreres i NATO godtas?

 

Forutsetningen for en styrking av Frankrikes rolle i NATO er en omdefinering av ansvars- og maktfordelingen mellom USA og de europeiske landene. Like før NATOs utenriksministertoppmøte i Berlin, 3.-4. juni 1996, erklærte forsvarsminister Millon at Frankrike på ingen måte skulle reintegreres i det gamle NATO. Senere uttalte han at en reintegrering i NATO var langt fra å vende tilbake til fortiden og at hele prosessen rettet seg snarere mot framtiden, fordi dette var en ny start.[lxiii] Hittil har landet økt sin deltagelse på NATOs ministermøter, i militærkomiteen, og har “sprøytet” offiserer inn både i NATOs militære kommandostruktur (mellom 150 og 180 offiserer) og på NATOs skoler (Roma og Oberammergau). Landets forhold til DPC og NPG må avklares, selv om Frankrike i januar 1996 sa seg enig i å ha konsultasjoner med NATO om bruken av kjernefysiske våpen. Parallelt med den konkrete tilnærmingen har Frankrike lagt fram sine krav på tre forskjellige nivåer. Det første nivået er etableringen av en europeisk “deputy” både i SACEUR (DSACEUR) og i SACLANT (DSACLANT). Det andre er dannelsen av en permanent europeisk CJTF-kommandolinje (allerede i fredstid) og det siste er en maktoverføring av regionskommandoene fra amerikansk side til europeisk side. Fokuseringen på Sørkommandoen skyldes et dobbelt amerikansk nei til de to første punktene. USA har nektet å gi europeerne en “deputy” SACLANT. “Deputy” SACEUR finnes allerede uten å ha reelt ansvar. Selv om prinsippet om en “deputy” SACEUR ble godtatt av USA i Berlin i fjor, har amerikanerne jobbet intenst for å fjerne enhver form for substans i selve “deputy”-funksjonen.[lxiv] Fransk-mennenes muligheter til å få en avgjørende rolle i kommandostrukturen ligger dermed på et lavere nivå enn SACEUR, siden AFCENT vil forbli tysk pga. Tysklands rolle etter 1966, og særlig mht. den kommende NATO-utvidelsen østover, men også fordi Nordkommandoen enten vil forbli britisk, eller vil forsvinne. I AFSOUTH møter franskmennene et blankt “nei” fra USAs side, med den begrunnelsen at den VI flåte ikke kan legges under utenlandsk kommando, mens man på fransk side hevder at “dobbelhattingen” ikke er en god nok grunn og at en slik løsning fungerte nokså tilfredsstillende mellom 1957 og 1962. De tilføyer, og dette er meget viktig, at det å ha betydelig innflytelse over Europas sørflanke også er en av landets “vitale interesser”.[lxv] Saken, som skulle vært avgjort på NATOs toppmøte i desember i fjor, er fortsatt uløst. Det som var en teknisk detalj er i ferd med å bygge seg opp til å bli et alvorlig stridsemne hvor ingen av partnerne vil gå med på en kompromissløsning. I verste fall kan en slik uenighet stanse tilnærmingsprosessen fra fransk side, samtidig som Frankrikes holdning til NATO-utvidelsen kan bli mer aggressiv ved manglende resultater. Utgangspunktet for den franske støtte til utvidelsen var en europeisering av kommandostrukturene a priori. For å unngå en åpen krise arbeider man for tiden med å finne et kompromiss. Muligheter som har blitt nevnt er en rotering av AFCENT mellom europeerne og amerikanerne, mellom europeerne alene, en deling av Sørkommandoen (operasjonelt ansvar kontra territorialt ansvar) eller opprettelsen av en ny “mobil pilar” under fransk ledelse gjennom f.eks. en fusjon av Euroforces - eller mellom den italienske FIR, den spanske FAR og den tidligere franske FAR - med hovedkvarter i Firenze. De fransk-spansk-italienske fredsbevarende styrkene, som ble utstasjonert i Albania under italiensk ledelse kan være en forsmak på hvordan en sydeuropeisk CJTF kunne se ut i nær framtid. Et uoffisielt forslag som også har vært nevnt flere ganger, tar utgangspunkt i at nåværende kommandoer forblir uforandret og at det vil etableres en ny kommando for eksterne operasjoner på samme kommandonivå som SACLANT og SACEUR. Ideen ble bl.a. lansert av Pierre Lellouche i begynnelsen av 1996 under betegnelsen SACEXT,[lxvi] og ble nylig uttalt på ny av direktøren for forsvars- og sikkerhetsinstituttet EHESS.[lxvii] Dersom forhandlingene skulle mislykkes, er det heller ikke utelukket at Frankrike bruker et indirekte pressmiddel som landet ga avkall på i desember 1995. Den viktigste beslutningen den franske presidenten tok denne gang, var ikke knyttet til reintegreringen i NATO, men i større grad til avgjørelsen om ikke å bruke NATO-utvidelsen som “gissel” for å presse USA til å gi etter for franske krav. 21. februar 1997 ga Jacques Chirac sin støtte til et rumensk NATO-medlemskap før år 2000, noe han gjentok nylig med Bulgaria, både i forbindelse med EU og NATO.[lxviii] Det kan spørres om det ligger bare historiske vennskapsbånd bak disse forslagene eller om Frankrike holder skjult et kort som kunne spilles før det avgjørende NATO-toppmøtet i juli, hvor det antydes at bare tre land vil “inviteres til å søke” (Ungarn, Den tsjekkiske republikk og Polen).[lxix]

 

 

Er Frankrikes “historiske” støttekort forspilt?

 

Det kan spørres om i hvilken grad Frankrikes strategi ikke tar utgangspunkt i et mønster som kan være foreldet. Helt siden opprettelsen av NATO har det vært en hovedmålsetning fra fransk side å oppnå et “joint leadership” med USA og Storbritannia. Grunnen til utmeldelsen i 1966 var nettopp at Storbritannia var en hindring for en slik strategi (se Nassau-avtalen om kjernefysiske våpen). Men i 90-årene er situasjonen en helt annen. USAs fremste støttespiller i Europa er ikke lenger Storbritannia, men Tyskland. Og det er lite sannsynlig at USA uten videre vil svekke tyskernes stilling til fordel for Frankrike, bl.a. fordi USA trenger Tyskland i den amerikansk-russiske dialog. Fra amerikansk side er det også enighet om at den beste måten å sikre Tysklands forankring i Vest-Europa på, ikke er å svekke landets stilling i NATO, men tvert imot å gjøre Tyskland til Alliansens kjerne.[lxx] Dersom den fransk-tyske aksen var drivkraften bak dannelsen av “det lille Europa” fram til østutvidelsen, kan framtidens oppbygging av “det store Europa” komme til å baseres på en prioritert akse mellom Polen og Tyskland.[lxxi]

 

Det kan også spørres om den russiske dimensjonen ikke har vært svært overvurdert fra fransk side. Lenge trodde franske makthavere (og britiske) at Tysklands gjenforening skulle bli umulig takket være Sovjetunionens motstand.[lxxii] Delingen av Tyskland var allerede en hovedgrunn for undertegnelsen av den fransk-russiske pakt i 1944. Dette var fremdeles sant etter Frankrikes utmeldelse av NATOs integrerte strukturer i 1966. De Gaulle vendte seg mot Sovjetunionen og lanserte ideen om et Europa “fra Atlanterhavet til Ural” etter å ha spilt det amerikanske og det europeiske kortet.[lxxiii] På samme måte påpekte Mitterrand i en bok fra 1986 at “våre interesser (fransk-sovjetiske) binder oss sammen oftere enn det man kan tro. Russland har alltid vært en del av vår historie og kan igjen være en praktisk motvekt, enten i Europa, eller i verdenssammenheng”.[lxxiv] Etter avviklingen av Den kalde krigen ble Frankrikes diplomati veldig opptatt av å gjenoppbygge de gamle båndene til det pre-revolusjonære Russland, mens man fra russisk side uttalte at et fornyet fransk-russisk partnerskap var en logisk konsekvens av Tysklands gjenforening. Kort tid etter sin utnevnelse erklærte Chirac at Frankrikes dialog med Russland var et vesentlig element for Frankrikes diplomati, “for vennskapsforholdet mellom de to landene går langt tilbake i historien, og fordi Russland spiller en avgjørende rolle som global aktør og som et land som deler Europas skjebne”.[lxxv] Dette ble satt ut i praksis en rekke ganger.[lxxvi] Frankrike har også vært en støtte for Russland når det gjaldt oppbyggingen av OSSE og NATO-utvidelse, og i senere tid i forbindelse med de nye forhandlingene rundt CFE-avtalen.[lxxvii] Men Russlands nye diplomatiske og økonomiske prioriteringer ser nå ut til å ligge mer i dialogen med Washington og Peking enn med EU-landene (kanskje med unntak av Tyskland).[lxxviii] I russiske øyne er selv EU-dialogen først og fremst et middel til å bedre den amerikansk-russiske dialogen.[lxxix] Man fikk nylig en smertefull bekreftelse på dette etter at Frankrike foreslo å organisere et møte i Paris for å drøfte mulige kompromisser (konsesjoner) med Russland, og som til slutt ble et bilateralt russisk-amerikansk møte i Helsinki 21. mars 1997.

 

Ved årsskiftet hevdet man at Jacques Chirac ville avgi et endelig svar om Frankrikes videre tilnærming til NATO i løpet av mai 1997. Men avgjørelsen ble utsatt pga. manglende fremskritt i forhandlinger om Sørflanken, undertegnelsen av avtalen mellom Russland og NATO i Paris 27. mai og særlig pga. presidentens beslutning om å oppløse nasjonalforsamlingen og kalle til nye valg i perioden 25. mai-1. juni. Et rent diplomatisk spørsmål har med venstresidens maktovertagelse utviklet seg til å kunne bli en innenrikspolitisk sak, samtidig som Chiracs mislykkede forsøk på å gjenvinne autoritet på hjemmebane muligens kommer til å få uheldige utenrikspolitiske ringvirkninger. De konservative fikk sitt verste valgresultat noensinne under Den femte republikk i 1958. Det partiet som ble hardest rammet av valgresultatet, er presidentens eget parti, RPR, noe som tydet på at valgets utfall også betydde en konkret desavuering av presidenten. Jacques Chirac utnevnte til ny statsminister lederen for sosialistpartiet Lionel Jospin, noe som innebærer at han vil måtte samarbeide med en sosialistisk dominert regjering i fem år framover. Han vil på denne måte følge François Mitterrands spor, siden han også samarbeidet ved to anledninger med en regjering som opprinnelig kom fra opposisjonen (1986-88 og 1993-95). Denne situasjon vil ikke tjene Chirac i NATO-sammenheng, siden den nye regjeringen langt på vei deler hans politikk overfor Alliansen.

 

Selv om presidenten beholder kontrollen over vesentlige deler av maktapparatet, med både utenrikspolitikken og forsvarspolitikken som tradisjonelle innflytelses-områder, har maktbalansen forskjøvet seg betydelig i regjeringens favør. I slike spørsmål som EUs integrasjonsprosess og NATO kunne presidenten og regjeringen snart komme på kollisjonskurs. Dette vil arbeide mot øvrige franske interesser ved å gi motparten mulighet til å utnytte interne stridigheter.[lxxx] Men konvergerende interesser mellom presidenten og regjeringen kunne derimot føre til en styrking av de nasjonale prioritetene som sådan. Presidenten vil da kunne legge frem franske krav med mer tyngde enn han hadde tidligere som konservativ president med en konservativ regjering. I så fall kan det spørres om det kan forventes en reell kursendring fra tidligere utenriksminister de Charrette til Frankrikes nye utenriksminister Hubert Védrine, som er tidligere rådgiver for François Mitterrand. En mindre kompromissvillig holdning fra Jospins regjering kan likevel ikke utelukkes i framtiden både mht. NATOs reform og utvidelse dersom sosialistene bekrefter sin skepsis overfor begge prosesser som de gjorde allerede lenge før valgkampen.[lxxxi] Enkelte analytikere konkluderte rett etter valget med at tilnærmingsprosessen sannsynligvis vil legges på is innen kort tid.[lxxxii] Det er et faktum at hardere holdninger i forhandlingsprosesser (EU, ØMU og NATO) vil kunne tjene Chirac, uansett negativt eller positivt utfall. Får Frankrike en betydelig konsesjon fra amerikansk eller tysk side, vil landets globale maktposisjon styrkes. Den vil kunne balansere en minskende fransk innflytelse i Afrika og i Midtøsten.

 

Chirac vil i så fall vinne politisk prestisje og han vil kunne utpekes som “generalens” genuine arvtager. Fører en slik holdning til at presidenten i tillegg får aksept for sin europeiske politikk - f.eks. i forbindelse med tilblivelsen av ESDI, så vil dette slå tilbake på hans popularitet.[lxxxiii] Stanser derimot presidenten tilnærmingen i samsvar med regjeringen, vil dette oppfattes innad som et positivt tegn på at “samboerskapet” mellom presidenten og regjeringen fungerer tilfredsstillende og at det finnes en genuin fransk motvilje mot å underkaste seg USAs hegemoni i Europa. Igjen vil Chirac kunne stå fram som de Gaulles arvtager ved nok en gang å si «nei» til USA. Den aller verste løsningen vil være en åpen konflikt mellom presidenten og regjeringen, noe som vil kunne ødelegge Frankrikes forhandlingsposisjon, eller om det ikke oppnås målbare resultater mht. landets opinion. Tidligere ble forslaget om å utsette hele NATOs europeiseringsprosess med fem eller seks år møtt med skepsis i Paris pga. tvilen om USAs reelle evne til å gi fra seg makt, men også pga. frykten for at Chirac skulle tolkes som en svak president i Frankrike og en svak fransk president i EU. Denne frykten ble utvilsomt styrket etter valget, og presidenten vil nå være nødt til å være på vakt for å “markere sitt territorium” og “visualisere” sine handlinger. Hvis dette er tilfelle, vil man måtte reversere utviklingen av Frankrikes retoriske stilling overfor reintegreringen i NATO de siste månedene. I fjor høst hevdet man ved Quai d’Orsay at NATOs europeisering ikke bare angikk Frankrike, men hele Europa. Et nytt paritetsprinsipp mellom USA og europeerne skulle styrke det transatlantiske partnerskap. Det var bl.a. presidentens hovedbudskap under besøket i USA i februar 1996. Som følge av USAs urokkelighet begynte man i Paris å innta en mer moderat holdning. Franske krav ble gjort om til «et forslag, og ingen krav fra fransk side»,[lxxxiv] deretter til «et rent fransk problem, hvor det eneste kortet landet spiller er seg selv».[lxxxv] Det gjenstår å se om det vil bli en viss kontinuitet i denne holdningen eller om venstrekoalisjonens makt-overtagelse fører til en reell innskjerping av franske krav. I dag virker en utsettelse av presidentens beslutning sine die eller en rask avklaring vanskelig å unngå, gitt det politiske klimaet. Hvilken opsjon franskmennene vil velge i fremtiden, vil også være avhengig av øvrige forhandlingsprosesser som EU-toppmøtet i Amsterdam i juni og NATO-toppmøtet i juli. Ved manglende resultater kan en utsettelse av samtlige (EU-toppmøtet og fransk beslutning om NATO) heller ikke utelukkes.

 

I den nåværende situasjonen trenger både USA og Frankrike rom for et kompromiss. NATOs europeisering oppfattes fra amerikansk side som en anledning til å gi europeerne en større del av “burden sharing” i form av både økonomiske omkostninger og militær deltagelse. Særlig til det siste punktet trenger USA Frankrikes politiske vilje til å intervenere med landets reaksjonsstyrker. Europeiseringen av NATO uten Frankrike vil kunne bety et institusjonelt nederlag for NATO- og EU-diplomatiet, samtidig som den vil mangle operasjonell tyngde så lenge Tyskland er skeptisk til å delta i militære operasjoner. På sin side risikerer franskmennene å bli politisk isolert dersom striden om Sørflanken skulle bygge seg opp til igjen å stille de europeiske land foran et umulig valg. I så fall vil framtidige fransk-amerikanske relasjoner kunne preges av økt amerikansk militær dominans i Europa, mens Frankrike vil forbli en selvstendig og til tider vanskelig alliert.[lxxxvi]

 

Litteraturliste

 

Aguirre, Mariano (april 1996), “Une Alliance en quête d’ennemi; L’OTAN au service de quelle sécurité”, Le Monde diplomatique: Paris.

Attali, Jacques (1995), Verbatim III, Fayard, Paris.

Bingen, Jon (1997), “Hva kan skape konflikt eller krig på det europeiske kontinentet?”, Forsvarets Forum, nr. 5/97.

Boniface, Pascal (1997), La volonté d’impuissance, Seuil, Mayenne.

Boyer Yves (1991), “Avenir de l’Alliance atlantique et système européen de sécurité”, Relations Internationales et Stratégiques: Paris, nr. 3/1991.

Bozo, Frédéric (1991), La France et l’OTAN; de la guerre froide au nouvel ordre européen, Masson, Paris.

Bozo, Frédéric (1996), Deux stratégies pour l’Europe; de Gaulle, les Etats-Unis et l’Alliance atlantique: 1958-1969, Plon, Saint-Amand-Montrond.

Buffotot, Patrice (1995), “Le temps de la réflexion”, La Défense en Europe; de la guerre du Golfe au conflit yougoslave, Etudes de la Documentation française, Paris.

Chirac, Jacques, tale ved IHEDN, 8. juni 1996.

Chirac, Jacques, pressekonferanse med Boris Jeltsin, Elysée-palasset, 21. oktober 1995.

Corvisier, André (1994), Histoire militaire de la France; de 1940 à nos jours, PUF, Paris.

Charles de Gaulle (1962), Mémoires d’espoir, Le renouveau 1958-1962, Plon, Paris.

De Tinguy Anne (vår 1997), “Paris-Moscou: vers un partenariat privilégié dans une Europe réconciliée”, Relations Internationales et Stratégiques, Paris.

Fitchett, Joseph (september 1996), “France Etats-Unis: deux conceptions des interventions”, Défense, nr. 73.

Gerbet, Pierre (1994), La construction de l’Europe, Imprimerie nationale, Paris.

Gnesotto, Nicole (1996), “L’Union et l’Alliance: les dilemmes de la défense européenne”, Les Notes de l’IFRI, nr. 2.

Grant, Robert P. (vår 1996), “France’s New Relationship with NATO”, Survival.

Guisnel, Jean (september 1996), "Intervenir, mais comment?”, Défense, nr. 73.

Heisbourg, François (1995), Les Volontaires de l’An 2000, Balland, Mayenne.

Juppé, Alain (september 1996), tale ved IHEDN, 10. september 1996, gjengitt i Défense, nr. 73.

Lansford, Tom (våren 1996), “The question of France; French security Choices at Century’s End”, European Security, volume 5.

Lellouche Pierre (1996), Légitime défense: vers une Europe en sécurité au XXIe siècle, Editions Patrick Banon, Paris.

Melandri, Pierre (1995), “Une relation très spéciale: La France, les Etats-unis et l’année de l’Europe, 1973-1974”, i Georges Pompidou et l’Europe, Editions complexe, Brussel.

Mitterrand, François (1986), Réflexions sur la politique extérieure de la France, Fayard, Saint-Amand-Montrond.

Orban, Franck (1996), “Det “Mitterranske” Europa: fra Roma       til Maastricht-traktaten”, Europa i dag, nr. 3/1996.

Orban, Franck (1996), “Frankrike og valutaunioner; fra valutahegemoni til hegemoniske valutaunioner”, Europa i dag, nr. 11/1996.

De Penanros, Roland (1995), “Reconversion des industries d’armement”, Les études de la Documentation française, Paris.

Serfaty Simon (november 1994), “All in the Family: the United States and Europe”, Current History.

Soutou, Georges-Henri (1996), L’alliance incertaine; les rapports politico-stratégiques franco-allemands, 1954-1996, Fayard, La Flèche.

Soutou, Georges-Henri (vinter 1987), “La France, l’Allemagne et les accords de Paris”, Relations Internationales, nr. 52.

Takle, Marianne (1996), “NATOs utvidelse og det europeiske sikkerhetssystem”, i “EMU/NATOs utvidelse og det europeiske sikkerhetssystem”, Europa i dag, nr. 6/1996.

Tatu, Michel (vår 1997), “France - Etats-Unis: pour le meilleur et pour le pire”, Politique Internationale.

Tatu Michel (våren 1996), “L’OTAN survivra t-elle en l’an 2000?”, Politique Internationale.

Walt, Stephen M (våren 1997), “Why Alliances Endure and Collapse”, Survival.

Avisartikler

 

De Defensa:

            10. januar 1997

Le Figaro:

            10. og 11. januar 1995

            17. januar 1996

International Herald Tribune:

            22. november 1996

            2. desember 1996

            23. januar 1997

            6. mars 1997

            5. juni 1997

L’Humanité:

            1. februar 1996

Le Monde:

            22. februar 1996

            25.-26. februar 1996

            11. juni 1996

            12. juli 1996

            14. desember 1996

            22. mars 1997

            25. mars 1997

            9. april 1997

            4.-5. mai 1997

            13. mai 1997

Le Point:

            25. januar 1997

            12. april 1997

Offentlige rapporter

 

“Rapport sur la présence française dans les pays d’Europe centrale et orientale et dans les nouveaux Etats indépendants”, Rapports de l’Assemblée Nationale, Paris.

Livre blanc sur la défense (1994), La documentation française, Paris.