FRANKRIKE OG VALUTAUNIONER;
FRA VALUTAHEGEMONI TIL HEGEMONISKE VALUTAUNIONER
av Franck Orban
Artikkelen er et utdrag fra heftet som ble publisert av Europa-programmet: ØMU-
et maktinstrument? Kan EU leve med ØMU? Nr. 11/1996
"Dévaluer le franc serait rompre le
contrat le plus sacré. Ce que l'Etat promet... c'est un poids d'or déterminé...
Dévaluer, c'est la banqueroute, c'est la faillite systématique... Une heure
viendra où, grâce à sa politique, la France pourra jouer un grand rôle."
Finansminister Germain Martin, 28. juni 1934.
Sett fra utlandet er franske motiver bak Europas integrasjonsprosess noen ganger
nokså vanskelig å begripe. Få vet
f.eks. at det var president Mitterrand som i perioden 1989-90 presset gjennom
ideen om pengeunionen (ØMU) som et hovedkrav fra fransk side i forbindelse med
Tysklands gjenforening.[i]
Man husker fremdeles hvor følsomt temaet om utøvelse av nasjonal suverenitet var
for franskmennene under debatten før folkeavstemningen om
Maastricht-traktaten i 1992. I dag registrerer mange observatører med
stor bekymring at Frankrikes økonomiske og sosiale forhold er svekket. Landet
strever nå med en rekordhøy arbeidsledighet på 12,4%, omfattende sosial uro,
rasekonflikter i drabantbyene og populistisk fremgang i det partipolitiske
systemet. Likevel registrerer man at den sittende regjeringen, de fleste
partier, og også opinionen, fortsatt støtter ØMU-prosessen. Er man
ikke lenger redd for å miste statens suverenitet og landets valuta i
Frankrike? Er Europa-konstruksjonen blitt viktigere enn selve Frankrikes
identitet? Hvorfor fortsetter franskmennene å støtte EU, og særlig
valutaunionen?
Valutaen har tradisjonelt sett vært en symbolsk samlende faktor for nye
nasjoner. Mynten har vært et uerstattelig selvdefinerende uttrykk for nasjonens
stolthet over å ha blitt til, til
tross for tidligere motsetninger og splittelser. Med økningen av
internasjonale transaksjoner blir valutaer også brukt til å erobre
utenlandske markeder. De blir stadig mer kulturmarkerende. I Tysklands
tilfelle har den nasjonale valutaen bestemt landets konturer og grenser ved
flere anledninger (1871, 1948 og 1990). Overraskende nok (eller mao.: gitt
myntens styrke) er det stor forståelse for tyskernes skepsis til D-markens
fremtidige bortfall og tilblivelse av "Euroen". Det hevdes at D-marken er et
levende symbol på Tysklands gjenoppreisningssuksess etter 1945. Minimal
interesse vies derimot andre lands følelsesmessige bånd til sin valuta. Man
måler gjerne deres styrke eller svekkelse, men overser at de også er et resultat
av et lands historie. For Frankrikes vedkommende begynte francens historie
allerede i 1360! Siden den gang har franskmennene hatt et komplisert og
lidenskapelig forhold til sin valuta. Dette illustreres f.eks. med at uttrykket
“papirpenger” (som heter monnaie
fiduciaire på fransk) stammer etymologisk direkte fra latin
fides: tillit. Et nødvendig fundament
for Frankrikes selvbilde har dermed alltid vært hvordan valutaen reflekterer
landets innenrikspolitiske stabilitet og overlegne diplomati.
På samme måte som Det europeiske fellesskapet i sin tid var en forlengelse av
Frankrikes drøm om maktpolitikk, vektlegger dagens makthavere to faktorer i sin
retorikk om ØMU: Den ene bygges på statsdannelsesprinsippet og fokuserer på
valutaens skapende og integrerende funksjon i europeisk sammenheng. Frankrike
støtter Europa-konstruksjonen og vedtatte tiltak for å oppnå målet, som
naturligvis inkluderer pengeunionen. Den andre er mer rettet mot nasjonens egne
interesser og understreker Frankrikes tradisjonelle maktposisjon i Europa, samt
ønsket om å sikre seg en særstilling - aller helst fortsatt en ledende sådan - i
morgendagens Europa. Det viktigste elementet for Frankrikes støtte til ØMU er
dermed “doseringen” mellom mål og midler, dvs. det ideelle for Europa og det
pragmatiske for Frankrike. Dette er langt fra unikt. Medlemslandenes tilslutning
til valutaunionen skyldes primært egne interesser i og utenfor Fellesskapet.
Integrasjonsprosessen som oftest har vært
vellykket når den har dreid seg om økonomi (CECA i 1950, EURATOM og
Fellesmarkedet i 1957, CAP i 1962, Enhetsakten i 1986, Det indre marked i 1993),
men ikke særlig vellykket når den har berørt andre områder (CED i 1954, Det
sosiale charteret i 1989, Det politiske Maastricht i 1992). ØMU varierer dermed
i liten grad fra tidligere forsøk på å etablere en valutaunion. Påstanden om at
“Europa vil bygges via mynten, ellers blir Europa ikke til”,[ii]
illustrerer valutapolitikkens vesentlige rolle for EUs fremtid. Men den avslører
også samtidig at de europeiske nasjoners tradisjonelle konflikt på kontinentet
om lederskap og/eller
equilibrium gjennom krig nå i stor
grad kommer til uttrykk via valutapolitikken. Helt siden monarkiets dager har en
selvstendig valutapolitikk og/eller inngåtte valutaunioner i Frankrike primært
vært diplomatiske verktøy for å sikre seg (eller hindre) det ene (lederskap),
eller oppnå det andre (equilibrium,
dvs. kompromiss). For å forstå Frankrikes aktuelle støtte til ØMU og mønsteret
for landets fremtidige reaksjoner, kan det dermed være nyttig å se tilbake på
historiens tidligere erfaringer. Da vil man overraskende finne at valutaunioner
er naturlige forlengelser av den nasjonale valutapolitikken. På samme måte som
de øvrige kan de “bygges på internasjonal solidaritet”,[iii]
eller fungere for medlemsstatene som “et av statens attributter, et mektig våpen
for regjeringens relasjoner til utlandet”.[iv]
I. Fra fransk valutahegemoni til angelsaksisk lederskap
Francens tilblivelse i 1360 svarte til ideen om å restaurere "det mektige
Frankrike", særlig i perioden som fulgte etter Hundreårskrigen mot England, der
franskmennene var diplomatisk svekket p.g.a. tapte landområder. Men innføringen
av en sterk valuta skulle også befeste Frankrike økonomisk fra datidens
valutamakt i Europa: florinen fra Florencia. Selv om minnet om “den gode
valutaen” levde under hele monarkiet, ble francen ikke landets definitive
myntenhet før Revolusjonen. I monarkiets dager var det aldri noe bortfall av
francen; den måtte derimot sameksistere med andre myntenheter. Frem til 1640
fungerte f.eks. paret franc-livre for
alle øvrige transaksjoner, før Ludvig den XIII byttet dem ut med den "gyldne
louis"(louis d'or). I kjølvannet av
politiske og monetære kriser, hvorav de to viktigste var Law-krisen i 1722
(landets første forsøk på å innføre papirpenger) og Assignater-krisen i 1796
under Revolusjonen (innførte obligasjoner som ble solgt på forskudd fra 1789
etter at kirkens eiendom ble statlig for å støtte krigen, men som fra 1790
mistet sin verdi og etter hvert ble verdiløse papirsedler), ble francen gradvis
forbundet med ideen om fortidens storhet og stabilitet. Likevel innledet "Den
triumferende Revolusjonen" den første ekspansjonistisk periode for francen.
Republikkens idealer ble eksportert samtidig som en valutasone ble opprettet med
direkte eller indirekte tilknyttede valutasatelitter. Dette var tilfelle for
Belgia i 1795, Sveits i 1799, samt for italienske byer og Westfalen. Bonapartes
statskupp 9. november 1799 markerte slutten på Revolusjonen og en viss
diplomatisk stabilisering i Frankrikes maktpolitikk, hovedsakelig p.g.a.
ressursknapphet. Etter slaget i Marengo i 1800 sluttet Bonaparte fred med
Frankrikes to erkefiender, først med Østerrike (freden i Luneville 1801),
deretter med England (freden i Amiens mars 1802, som ble brutt 13. mai 1803, vel
og merke kun få uker etter innføringen av germinalfrancen), og fikk dermed
anledning til å stabilisere Frankrikes valutamarked gjennom økonomiske reformer,
stiftelse av Banque de France
(“Frankrikes Bank") 13. februar 1800
og innføring av germinalfrancen 27.
mars 1803. Francens gjenoppreisningsprosess skrev seg inn i historien på samme
måte som Ludvig den Godes første franc i 1360, og
som de Gaulle gjentok i 1958 med innføringen av “Den nye franc", slik at
valutaen skulle stå for “restaurering av statens myndighet og fred, både
innenriks og utenriks"[v].
Dette innebar også vilje til å samle nødvendige midler for å føre en ekspansiv
politikk på kontinentet, i hvert fall etter det mislykkede forsøket på å knuse
England som sjømakt i Trafalgar 21. oktober 1805.
Germinalfrancen fulgte Napoleons invasjoner og bidro til å presse franske
produkter på de europeiske markedene på bekostning av både britisk eksport
gjennom den kontinentale blokade, og underlagte nasjoner gjennom en
kompromissløs toll- og avgiftspolitikk, som tvang de såkalte “allierte
medlemsland” til å følge blokadepolitikken og knytte handelsrelasjoner
utelukkende med Frankrike, og ikke seg imellom. Innføring av valutasonen og en
restriktiv handelspolitikk forandret Revolusjonens opprinnelige brorskapsbegrep
mellom europeiske nasjoner i 1792 til å bli et strengt avhengighetsforhold under
Imperiet.[vi]
Napoleon klarte effektivt å utnytte ressursene og finansiere storkrig gjennom
hele Europa frem til april 1814, selv om slaget var tapt allerede i januar samme
år. Men når dette var i sikte,
igangsatte Frankrikes Bank mellom januar og mars 1814 en systematisk
redningsaksjon for å hindre at keiserens abdisering skulle medføre nasjonens
bankerott. Fredstraktaten som ble undertegnet 30. mai 1814 (første
Paristraktat), inneholdt et begrenset antall suverenitetsavståelser over
tidligere erobrede landområder. Traktaten signert den 22. juni 1815 (annen
Paristraktat, etter de berømte “hundre dager”) var adskillig hardere for
Frankrike.
I tillegg til landavståelser og
okkupasjon på mellom 3 og 5 år ble franskmennene pålagt å betale 700 millioner i
krigserstatning.[vii]
Germinalfrancen overlevde denne belastningen på nasjonaløkonomien takket være
flere faktorer. Restaurasjonen, som fulgte etter sammenbruddet av Imperiet,
medførte en omfattende modernisering av budsjettpolitikken. Frankrikes Banks
lojalitet og landets oppfyllelse av vinnernes krav på meget kort tid styrket
valutatroverdigheten overfor utenlandske investorer. Franske monarkister roet
også opinionen ved å beholde både germinalfrancen og Frankrikes bank. De utvidet
tvert imot landets banknett. Selv om Frankrikes diplomatiske maktsystem
systematisk var blitt fragmentert i 1815, fikk landet tilbake sin stormaktstatus
allerede i november 1818. I mellomtiden samlet Wienkongressen, som begynte i
oktober 1814, de fire viktigste
europeiske stormakter (Østerrike, England, Russland og Preussen) i en
forsvarsallianse mot ett nytt hypotetisk fransk hegemoni (Chaumont-traktaten).
Kongressens slutterklæring impliserte en varig svekkelse av Frankrike gjennom
avståelse av land, styrking av nabolandenes grenser og etablering av en germansk
konføderasjon bestående av 33 småstater, fire fristeder (Frankfurt, Hamburg,
Bremen og Lübeck) og seks stater
(Det østerrikske imperiet, Preussen, Bayern, Sachsen, Würtemberg og Hannover).
Gjennom Dresden-konvensjonen ble den
i 1834 videreutviklet til en handels- og monetær union (Zollverein) som
avgrenset de facto Frankrikes
potensielle valutamaktsfære i Nord-Europa.
En ny vekstperiode for Frankrike begynte i perioden mellom Julimonarkiet i 1830
og Napoleon den tredjes fall i
1871. Fra 1830 forsøkte man via diplomatiet å føre en avspenningspolitikk med
Storbritannia, samtidig som proteksjonistiske midler skulle hindre konkurranse
både fra England og Zollverein-sonen. Franskmennene forsøkte i tillegg å bryte
Englands monopol som sjømakt ved å øke sin innflytelse i områdene rundt
Middelhavet (særlig i Maghreb-landene), i
Stillehavet, samt i
Midtøsten. Frankrikes innenrikspolitiske stabilitet gjennom regimeendringer og
en svak, men kontinuerlig økonomisk fremgang skapte en ny dynamikk (allerede fra
1832 begynte Belgia å bruke germinalfrancen, som et ledd i frigjøringskampen mot
Nederland). Det andre imperiet (1852-1871) innførte den moderne kapitalismen i
Frankrike. Den var dominert av bankfolk som Rothschild, Mallet, Hottinger,
Neuflize, i tillegg til Péreire og
Fould. Disse inkarnerte
Frankrikes diplomati og valutapolitikk var da direkte underlagt det franske
utenriksdepartement, og det ble arbeidet intensivt for å utvide dette
kontinentale valutahegemoniet (UML: Union
Monétaire Latine) til å bli verdensomspennende (UMM:
Union Monétaire Mondiale). Etter
ratifiseringen av den latinske valutaunionen mellom mars og
juli 1866 sendte Frankrike ambassadører til 20 europeiske land og De
forente stater. Budskapet var fransk side et tilbud om å slutte seg til den
latinske valutaunion. Frankrikes særstilling kunne utnytte germanernes
proteksjonisme. Borgerkrigens slutt i USA i 1865 og Englands relative fravær fra
kontinentet gjorde at det var mulig å danne en effektiv valutaunion mot pundets
hegemoni. Dette kulminerte med en internasjonal konferanse om fellesvalutaen
i Paris 17. juni 1867. Formålet - å etablere germinalfrancen som felles
referansevaluta - vakte motstand fra britisk side. Britene fryktet at en slik
situasjon skulle forskyve makt-(og handels)balansen på kontinentet til fordel
for franskmennene.
Rett før krigen brøt ut i 1870 var germinalfrancens bankbaserte overlegenhet
dermed et faktum. Sedlene i omløp tilsvarte 1700 millioner franc, og
sentralbanken hadde 1300 millioner i reserve, både i gull og sølv. Under Det
andre imperiet ble det produsert mynter for 6,6 milliarder gullfranc. Mot
slutten av det attende århundre var det helt klart at kampen for et
valutahegemoni på kontinentet var intensivert mellom det kapitalsterke Frankrike
og den (allerede) industrielle makt Tyskland. Rett etter krigen i 1871 var det
fra tysk side avgjørende å "knuse" Frankrikes valutaøkonomiske makt én gang for
alle med den hensikt å forebygge
fremtidig militær opprustning og avverge en ny krig mellom de to landene.
Tyskernes plan var tosidig. Innlemmelsen av Alsace-Lorraine skulle bidra
effektivt til å hindre Frankrikes videre industrialisering via kullforsyninger
(Frankfurt-traktaten) og gi tyskerne kontroll over Rhinen. Krigserstatningene
som Bismarck påla Frankrike etter Imperiets fall i Sedan i 1871, var på sin side
ment å stanse landets investeringspotensial, bl.a. i industrien. Det nye samlede
Tyskland skulle styrke sin industrielle dominans og utnytte krigserstatningene
til å skape et tysk valutahegemoni. Totalt representerte erstatningene 13,8% av
Frankrikes nasjonalprodukt (mot 1,9% for den første oljekrisen i 1973 og 2,3%
for den andre i 1979). Gjennom dem fikk Bismarck mulighet til å bygge opp
Det andre riket - og ikke minst
Reich-marken (mellom 1871 og 1878 var en tredjedel av de gulltrykkede mark
franskproduserte) - mens germinalfrancen på sin side forsvant etter å ha
overlevd tre invasjoner (1814, 1815 og 1870), tre revolusjoner (1830, 1848 og
1871) og krigserstatninger på 700
millioner gullfranc i 1815 og 5 milliarder i 1871.[viii]
I perioden 1871-1914 ble bankinvesteringer i økende grad brukt som pressmiddel
og diplomatisk våpen av europeiske nasjoner (i 1887 startet en diplomatisk krig
mellom Frankrike og Tyskland om russiske obligasjoner).[ix]
Frankrike prioriterte kapitalinvesteringer i utlandet fremfor industriell
oppbygging (nasjonalproduktet økte i gjennomsnitt med 1,1% i Frankrike mellom
1860 og 1913, mot 2,4% i England og 3% i Tyskland). En stor andel av
kapitalmassen ble frigjort, og landet ble etter hvert Europas største
kapitalinvestor på kontinentet, noe som åpnet nye muligheter for Frankrikes
utenrikspolitikk (Suez- og Panamakanalen er gode eksempler). Fransk diplomati
ble direkte underlagt kapitalinvesteringsnivå og beliggenhet. 45 milliarder av
landets totale rikdom på 120 milliarder var da investert i utlandet.
Kapitalspredningen var spesielt interessant. 16 milliarder var plassert i
Russland,[x]
som ble kalt “Frankrikes Far West”, 4,7 på Balkan og i Det østerriksk-ungarske
imperiet, samt 3,3 i Tyrkia. Til sammenligning var bare 9% av
kapitalinvesteringene gjort i franske kolonier. Men til tross for at man kunne
hevde at fransk kapital "herjet både i Øst-Europa og i det ottomanske imperiet,
samt i Sør-Amerika",[xi]var
det likevel påfallende at mesteparten av investeringene befant seg i land som
senere skulle bli krigens tapere og etter hvert skulle forkaste franskmennenes
rettigheter og fornekte dem kompensasjon av politiske grunner.
Mellom 1914 og 1919 utgjorde det totale tapet 23 milliarder gullfranc. Men disse
kapitalinvesteringene var primært “taktiske” og et ledd i “Frankrikes (militære)
imperialismes”[xii]
alliansestrategi. Omfattende investeringer ble prioritert i allierte nasjoner
(Russland) som kunne brukes til å avbalansere en tredje part,[xiii]
eller der man kunne sikre seg diplomatisk maktovertakelse (Marokko og Tunisia).
Denne strategien fulgte spesielle markedsorienterte mekanismer.[xiv]Kapitaleksporten
var Frankrikes beste og eneste eksempel på imperialisme. Andre eksportgrener var
preget av manglende logikk i samspillet mellom diplomati, industri og
finanssektor. Investeringssfærer for handelskapitalen falt sjelden sammen med
industrielle investeringer og kapitaleksport, noe som førte til uoverstigelige
interessemotsetninger og for stor fragmentering mellom
partene. Resultatet ble ulønnsomme overlappingsoperasjoner mellom de
ulike investeringsetatene. Bortsett fra enkelte vellykkede operasjoner var
Frankrikes politiske, militære og geografiske ekspansjonisme uten reell
makroøkonomisk strategi.[xv]
Av de involverte nasjoner var Frankrike kanskje best rustet til å håndtere
omkostningene som den første verdenskrig førte med seg. I 1914 disponerte
Frankrike totalt 4,1 milliarder gullfranc i sin sentralbank. Dette var mer enn
nok til å finansiere en kort krig i et tidsrom på
seks uker og tre måneder.[xvi]Men
slik gikk det ikke. Mellom 1914 og 1918 beløp den seg på fransk side til 200
milliarder gullfranc. Den markerte slutten på landets ubestridte kapitalhegemoni
og et dramatisk fall som stormakt. Frankrike måtte låne penger for å kunne reise
seg igjen. Overgangen som pågikk i 20-årene, markerte slutten på “den
triumferende imperialisme” for fransk bankvesen og
begynnelsen på “den fattige imperialisme”.[xvii]
Denne svekkede posisjonen (likevel relativ mht. franskmennenes diplomatiske
innflytelse i prosessen forut for
Versailles-traktaten) ble oppfattet som kortvarig i den franske opinionen. For
de fleste var krigen une parenthèse de
l'Histoire som skulle ta slutt med landets gjenoppreisning. Den franske
imperialisme fulgte denne utvikling. Den militære revansjånd som preget
fredsslutningen i 1919, ble etterfulgt
av en økonomisk krig mot Tyskland. Versailles-traktaten illustrerte
kampen mot Tysklands industrielle hegemoni
fra før krigen. Le Boche paiera!
To konsept sto mot hverandre:
Det ene ble støttet av Poincaré, som hadde vært landets president mellom 1913 og
1920 og regjeringssjef i 1922, og sto for en kompromissløs linje. Tyskerne
skulle betale samtlige krigserstatninger. Det andre ble ledet av Aristide Briand
og var mer moderat og fryktet sosiale og økonomiske konsekvenser av
Versailles-traktaten for Tyskland. Den "harde linjen", som aldri fikk
gjennomslagskraft p.g.a. amerikansk likegyldighet (non-entanglement)
og britisk motstand (illustrert av Keynes), forutså midler som innlemmelse av
tyske grenseregioner med Frankrike, obligatoriske
leveranser av kull og koks
til det franske markedet (Ruhr-området ble okkupert 11. januar 1923 p.g.a.
forsinkelser i leveransene), fri adgang
til det tyske marked for bedrifter i Alsace, Lorraine og Saar i 5 år,
i tillegg til kontroll over tyske investeringer og interesser i utlandet.
Denne harde diplomatiske linje skulle styrkes av Frankrikes egen økonomiske
handlekraft, som ble trappet opp etter krigen for å konkurrere med Tyskland på
alle markeder.
Valutapolitikken fulgte den diplomatiske utviklingen til punkt og prikke.
Meningene var delte i spørsmålet om hvilken fremtidig plass og rolle gullfrancen
skulle ha. Selv om bankvesenet og industrisektoren førte en aktiv
investeringspolitikk i Øst-Europa i 20-årene og behøvde en "billig franc",
vektla en stor del den politiske maktelite en styrking av gullfrancen til sin
førkrigsverdi. Nedskrivningen av francen ble oppfattet som en diplomatisk
anerkjennelse av Frankrikes svekkede status og var innenrikspolitisk helt
uakseptabel. “Glanspolitikken” skulle støtte forbruket innenriks gjennom en
aktiv lånepolitikk, som i virkeligheten førte til et rekordhøyt inflasjonsnivå,
sosial uro og alvorlig svekkelse av gullvalutaen, samtidig med at det foregikk
en militær opprustningen. Allerede i 1920 kunne Frankrike i sterk grad bli
definert som en betydelig militærmakt, med verdens mektigste hær. England
fryktet fransk hegemoni på kontinentet, og amerikanerne kunne ikke forstå
hvordan et land kunne bruke så mye penger på militær opprustning i fredstid når
det måtte tilbakebetale sin store krigsgjeld.[xviii]Likevel
var belastningen ved en slik politikk betydelig. Francen, som hadde vært stabil
i over 100 år, mistet gradvis sin styrke og begynte å flyte i årene 1919-1924[xix]
(et positivt trekk var likevel nedskrivingens positive ringvirkninger for
eksportsektoren i perioden 1920-27). I tiden 1919-28 var Frankrikes politikk i
stor grad preget av valutaproblemer.
Nesten samtlige regjeringer ble veltet p.g.a. monetære kriser.[xx]Poincarés
stabilisering av francen mellom 1928 og 1936 var det første realistiske skritt i
retning av en justering av francens verdi, dvs. en devaluering. Dette skjedde
ikke uten nådeløs kamp mellom tilhengere av nedskrivingen og (allerede)
"sterkvaluta-fanatikere". De første besto hovedsakelig av entreprenører og
industribedrifter som kunne dra nytte av forbedret konkurransedyktighet. De
andre hadde investert sin kapital i fast eiendom og fryktet det verste ved en
devaluering. Kampen for revaluering eller stabilisering preget årene 1925-28,
frem til germinalfrancens avskaffelse 25. juni 1928 (Poincaré-francen). I denne
striden hadde Frankrikes Bank spilt en nøkkelrolle. 23. desember 1926 gikk den
inn for å støtte en stabilisering mot spekulantene. Mellom 1926 og 1928 - takket
være nedskrivningen - tjente Frankrikes Bank 30 milliarder. En stund så det ut
til at Frankrike påny skulle rivalisere om valutalederskap med England. Men den
nye valutaen gjenspeilet også den harde virkelighet. Francens ubestridte
hegemoni var blitt historie. Gullfrancen var ikke lenger en sterk valuta. Dens
nye verdi var kun en femtedel av Germinalfrancens fra 1914 (dvs. en devaluering
på totalt 80%).
Fransk bankimperialisme bar også
preg av denne situasjonen. På grunn av det store tapet på 23 milliarder etter
krigen, Poincarés stabilisering av francen og den økende spenningen
internasjonalt sank andelen av investert kapital i utlandet. Mellom 1927 og 1933
utgjorde den kun 21 milliarder. Den gjennomgikk en konsentrasjonsprosess. Etter
oppløsningen av den latinske valutaunionen 31. desember 1926 og overgangen til
nye valutaallianser for både den belgiske og sveitsiske franc samt den
italienske lire, og særlig etter pundets og dollarens nedskrivning i perioden
1931-33, mistet Frankrike den monetære dominans på kontinentet. Den gikk over
til Storbritannia, der pundet gikk tilbake til sitt førkrigsnivå i 1925, men
også til USA etter Genova-konferansen i 1922, som anerkjente dollarens nye
status gjennom etableringen av Gold
Exchange Standard. Fra da av skulle Frankrike inngå flere valutaunioner av
mer defensiv art for å sikre seg innenrikspolitisk stabilitet og lederrolle
og/eller utenrikspolitisk uavhengighet.
II Gullblokken og valutaunioner
under den annen verdenskrig
Frankrikes omfattende devaluering i 1928 ga landet et bedre grunnlag for å takle
den økonomiske krisen som begynte i midten av 20-årene og kulminerte med
valutasammenbruddet 24. oktober 1929. Mens verdensøkonomien nærmest var
anemisk, hadde Frankrike i
1930 igjen blitt et sterkvaluta land. Dette skyldtes landets selvstendige
økonomi, i tillegg til den
internasjonale anerkjennelsen om at francen var blitt vesentlig styrket etter
nedskrivningen i 1928. Man slapp dermed å frykte ytterligere svekkelse.
Frankrike ble ikke rammet av valutakrisen før 1932. Landets gullreserver økte
fra 1700 tonn i 1928 til 5000 tonn i 1933. Franskmennenes suksess vekket
begeistring verden rundt. Den amerikanske pressen understreket
“The French supremacy”, og nyhetsmagasinet
Time utpekte Pierre Laval til “The
man of the year”.[xxi]
I økonomisk litteratur fra 30-årene er det ofte omfattende kritikk av
franskmennenes adferd under valutakrisen. Men landets såkalte “egoistiske
reaksjon” skyldes i virkelighet to faktorer: Den ene er knyttet til dollarens
hegemoni. Markedsliberale nasjoner som USA, England og Tyskland var mest utsatt
under krisen - særlig germanske nasjoner (Østerrike og Tyskland), som siden 1924
hadde nytt godt av amerikansk kapital. Kapital fra land som var blitt tvunget
til å nedskrive sin valuta, strømmet til Frankrike. De fleste land gikk over til
proteksjonisme. 21. september 1931 ble det besluttet at pundet ikke lenger kunne
veksles, og at det skulle flytte.
Denne distanseringen ble i tillegg illustrert med etablering av en egen
proteksjonistisk sterling sone i 1932
mellom England og resten av The Commonwealth. 25 land fulgte Storbritannias
beslutning. USA distanserte seg på sin side ved å forby eksport av gull og sølv
i mars 1933 og devaluerte i januar 1934 med 40%. I motsetning til USA,
Storbritannia og Tyskland forsvarte Frankrike gullpariteten og francens
stilling, slik at man på sikt kunne
vende tilbake både til gullstandarden og Frankrikes førkrigsstatus. Under hele
krisen solgte Frankrike sine dollar og kjøpte gull. I 1933 forsøkte bl.a.
Frankrikes utsending til Folkeforbundet, Paul Bonnet, å gjeninnføre gullet som
reservevaluta, oppheve vekslingskontrollen og senke tollavgiftene. Men både USA
og Storbritannia motsatte seg dette, og la tvert imot vekt på
valutastabilisering og likestilling mellom de tre valutaene. Sammen med Belgia,
Nederland, Italia, Sveits og Polen styrket Frankrike en defensiv valutaallianse
som var basert på gull; “gullblokken”. Den skulle erstatte gullstandarden, som
var lagt ned til fordel for en flytende valutakurs, og ville dermed stabilisere
det europeiske valutamarked. Som organisasjon rundt francen var også gullblokken
et effektivt middel for å true det angelsaksiske hegemoni på kontinentet.
Gulblokkens ledelse skulle sikre Frankrike herredømme over 24% av
verdenshandelen og 36% av verdens totale gullreserver. 24. og 25. september 1934
etablerte gullblokkens land en kommisjon som skulle samordne multilaterale
handelsavtaler mellom de 6 medlemslandene. Statssekretæren for Frankrikes
finansminister hevdet 20. oktober samme år at “etableringen av dette felles
handelsorgan er et historisk nytt og unik fenomen i Europas økonomiske
organisering”.[xxii]
Den andre forklaringen på Frankrikes reaksjon var den allmenne uenigheten
omkring landenes betaling av krigserstatninger og krigsgjeld. I juli 1920
fastslo konferansen i Spa en fordeling av krigserstatningene som Tyskland skulle
betale til de allierte. Frankrike ble tildelt 52%, Storbritannia 22%, Italia 10%
og Belgia 8%. Kommisjonen for krigserstatninger kom frem til en sluttsum
på l 132 milliarder gullmark. Men det skulle vise seg at tilbakebetalingen var
truet fra begynnelsen. Tyskernes uvillighet til å betale holdt seg gjennom
20-årene. Etter en konfliktfylt periode som startet i 1922 med at
Cuno-regjeringen erkjente at Weimar- republikken ikke kunne fortsette med
betalingene og ba om et moratorium på 6 måneder, gikk Tyskland inn for en mer
“passiv motstand” i form av streik og sabotasje av eksportvarer mot Frankrike,
men også gjennom spekulasjonen mot francen i 1924 (den franske reaksjonen var
okkupasjon av Ruhr-regionen i 1923). Fra 1925 ble konfrontasjonsmønsteret avløst
av et tettere samarbeid som ga Tyskland tid til å gjennomføre sin
gjenoppreisning uten for store konsesjoner, og hvor franskmennene kunne
dyrke illusjonen om at de kunne profittere på
Tysklands industrielle vekst (Locarno-avtalen i oktober 1925, medlemskap
i Folkeforbundet 1929). Like før den store valutakrisen nådde Tyskland i juni
1931, utviklet uenigheten mellom de to land seg til å bli mer markant. Tysklands
utenriksminister Curtius forsøkte å opprette en tollunion med Østerrike som en
motvekt til Den lille ententen som hadde gitt franskmennene kontroll over en
stor del av Øst-Europa. Under selve valutakrisen
hevdet tyskerne at de var for hardt rammet til å kunne betale. Ved
Lausanne-konferansen i 1932 sluttet de dermed å betale krigserstatning til
Frankrike - med både USAs og Storbritannias samtykke, for disse fryktet fransk
militarisme.
Dette kom særlig til uttrykk under den internasjonale nedrustningskonferansen i
Genève i 1932, der britene, amerikanerne og italienerne påpekte hensynet til
Frankrikes sikkerhet og uttrykte omfattende bekymring for landets hegemoni:
un certain souci de la sécurité de la
France et un souci certain de l'hégémonie française.[xxiii]
Solidaritet var dermed en vanskelig forutsetning når Frankrike, som ikke ennå
led av valutakrisen, konstaterte den manglende gjensidighet i amerikansk
diplomati. USA oppfordret Frankrike til å vise solidaritet og gi avkall på
krigserstatninger, mens de selv krevde at Frankrike skulle fortsette å betale
tilbake sin andel av krigsgjelden. Da det ble klart at Frankrike skulle miste
erstatningene, koblet franskmennene sammen erstatninger og gjeld og erklærte et
moratorium i desember 1932. Både USA og Storbritannia nektet dermed å støtte
Frankrike i sine krav - betaling av krigserstatninger og begrensning av den
militære opprustningen - noe som umuliggjorde en monetær solidaritet på
internasjonalt nivå. Krisens utvikling hindret Frankrike i å dra nytte av den
nye vekstperioden som startet i 1934. I forhold til tradisjonelle eksportland
som Storbritannia, Tyskland og USA, som hadde devaluert tidligere og nå opplevde
en ny vekstperiode, gikk Frankrike og Gullblokk-landenes økonomi
inn i en nedgangstid p.g.a. for høye kostnader og priser. Igjen ble en
nedskrivning av francen forkastet, til tross for at veksten avtok raskt, fordi
den ble oppfattet som et nytt fall i Frankrikes status, etter den harde
gjenoppreisningsperioden i 20-årene. Rådets president, Paul Reynaud, erklærte
20. februar 1934 at “devalueringen ville være en ny amputasjon av nasjonens
rikdom”. Våren 1935 var Lavals regjering imidlertid nødt til å innføre en meget
hard deflasjonspolitikk. Offentlige utgifter ble redusert med 10%, bl.a. gjennom
reduksjon av lønnsnivået i det offentlige. Arbeidsledigheten steg raskt. Snart
var det over en million arbeidsledige.
Denne deflasjonspolitikken vekket stor motstand i befolkningen. Venstresidens
leder, Léon Blum - tross tidligere erklæringer om at man ønsket “verken
deflasjon eller devaluering” - devaluerte i september 1936, kun kort tid etter
at Front Populaire (Folkefronten)
vant parlamentsvalget og overtok makten. Mellom 1936 og 1940 ble francen
devaluert 5 ganger, noe som medførte politisk ustabilitet. Bare i 1938 ble
finansministeren skiftet ut fem ganger. Trykkingen av banksedler økte så sterkt
at myntens metallverdi oversteg den nominelle verdien. Myntene, som var i kobber
frem til 1937, ble nå produsert i nikkel, deretter i sink.
Drømmen om en Gullblokk med fransk ledelse var gått fullstendig i glemmeboken.
Franske politikeres diplomatiske bruk av francens styrke hadde vært en fiasko.
Francen mistet ikke bare sin posisjon som ledende på kontinentet; landets
økonomiske tilbakegang ble et hinder for
en effektiv diplomatisk omringingsstrategi av Tyskland i fredstid. Kampen
mot den tyske opprustningen var tapt da Hitler kom til makten i 1933 som følge
av Tysklands omfattende sosiale problemer etter valutakrisen. Han utmanøvrerte
Frankrike effektivt ved å sette søkelyset på
landets egoisme og militarisme. På tross av dette virket Tyskland
samarbeidsvillig i 1933. Hitler understreket 17. mai 1933
behovet for en avspenningspolitikk for Europa. Han anklaget samtidig
franskmennene for å ha forkastet Mussolinis forslag fra 1932 om opprettelse av
et maktforbund bestående av de fire stormaktene. Tysklands økonomiske dynamisme
bidro senere til å oppfylle de tyske målene: Å holde god kontakt med
Storbritannia (frem til våren 1939 støttet Chamberlain en maktfordeling i Europa
mellom Storbritannia og Tyskland),[xxiv]samtidig
som Frankrikes nærvær skulle svekkes i Øst-Europa i forbindelse med den militære
opprustningen av områdene rundt Rhinen i 1936 (Polen og Den lille ententen), og
særlig med hensyn til Frankrikes tradisjonelle allierte: Sovjetunionen (Molotow
- von Ribentrop-pakten). I 1939 var situasjonen meget kritisk for Frankrikes
diplomati. Franskmennenes opprinnelige taktikk, uttrykt delvis i
Versailles-traktaten, var totalt mislykket, samtidig som Tysklands overlegenhet
fra den første verdenskrig var gjenoppstått. Annekteringen av Østerrike ga ikke
bare tyskerne kontroll over en milliard i gull- og verdipapirer. Wien var
nervesentret for den østeuropeiske økonomi. Det som var igjen av fransk
innflytelse i Øst-Europa, måtte betales
au prix fort gjennom gitte handelsfordeler uten noen diplomatisk konsesjon
til gjengjeld. I virkeligheten var München-møtet ensbetydende med Frankrikes nye
Europa-politikk. Omringingsstrategien var gitt opp (også de militære
alliansetraktatene med Den lille entente!), noe som impliserte en
isolasjonspolitikk, mer rettet mot koloniene. Den samtykket i en tysk
maktovertakelse av hele Øst-Europa. Parallelt var Storbritannia isolert,
Sovjetunionen samtykkende og USA likegyldig.
Franskmennene hadde ikke lyst til å gå til krig mot Tyskland. Den dominerende
holdningen var en konstatering av “Frankrikes totale avmakt”, hvor “landets
militære makt - som ikke lenger var verdensomfattende fordi den kunne ikke
forsvare Imperiet - var europeisk så lenge den fikk støtte av Storbritannia”.[xxv]Landets
kortvarige kamp mot Tyskland og den “nasjonale revolusjon” som fulgte
okkupasjonen, illustrerte regimets forfall. Frankrikes valutapolitikk led en
lignende skjebne og forsøkte å beskytte seg ved å være på den sterkeste side.
Dette innebar suksessive medlemskap i ulike valutasoner. 4. desember 1939
undertegnet Jean Monnet avtalen om
en monetær union med Storbritannia på vegne av den franske regjeringen.
Unionsplanen, også kalt “Anglo-French Unity”, ble lagt frem for
presidenten i forsamlingsrådet, Paul Reynaud, 16. juni 1940. Den omfattet
en felles valuta og et felles borgerskap, samt en fusjon av begge lands forsvar
og forsamlinger. Målet med unionen var å opprette en økonomisk blokade som ville
lamme Tyskland totalt. Åpen konflikt i
Vest-Europa skulle unngås i størst mulig grad, og tyskernes militære
overtak i luften skulle være en motvekt til Storbritannias og Frankrikes
omfattende gullreserver, som muliggjorde massive innkjøp av krigsfly i USA
gjennom cash and carry-systemet.
Hitlers Tyskland måtte på sin side nøye seg med utelukkende kontinentale midler.
Planen innebar en mulighet for Frankrike og Storbritannia til gjensidig bruk av
hverandres strategiske potensial uten umiddelbar betaling. Men planen ble aldri
fullført p.g.a. Pétains maktovertakelse og etableringen av Vichy-regimet.
Etter den tyske invasjonen ble franskmennene tvunget inn i en ny valutaallianse
med Det tredje riket. Tyskernes krigsplan var å knuse Frankrikes makt gjennom
systematisk plyndring av landets ressurser. Frankrikes industrielle potensial
skulle underkastes Tysklands krigsbehov gjennom institusjonalisering av
fordelaktige importvilkår for tyske produkter, nedskrivning og “sattelisering”
av francen (1 franc var lik 0,05 Reichmark) og påleggelse av enorme
okkupasjonskostnader. Frankrike betalte totalt 40% av de 85 milliarder mark
fratatt i okkuperte land. Den totale antatte regningen for okkupasjonsperioden
lå på 860 milliarder franc, dvs. 34% av nasjonalproduktet i 1941, 54% i 1942 og
54% i 1943.
Ved krigens slutt var Frankrikes situasjon desperat. Selv om landet fikk lov til
å sitte på seierstronen, var det egentlige maktpotensial sterkt lammet. Det
samlede gjeldsnivået representerte 1.518 milliarder franc i 1944, og
frigjøringskampen ble nå rettet mot styrkingen av landets økonomi. Den tidligere
gullfrancen, tidligere symbol på Frankrikes makt, var blitt et smertefullt
minne. Under krigen hadde til og med valutaen, et symbol for landets
homogenitet, vært avskaffet. To forskjellige franc sameksisterte,
“Vichy-francen”, som var tyskinspirert, og “riksfrancen”, under kontroll av
Frankrikes nasjonale frigjøringskomité - CFLN. Francen, som i 1940 var en viktig
valuta sammen med pundet og dollaren, måtte nå kjempe for sin egen eksistens. De
Gaulles første innsats for La France
libre (“Det frie Frankrike”) besto
faktisk av å hindre en amerikansk maktovertakelse med innføringen av en
papirvaluta trykket i USA og kalt “komplementær franc”. I tillegg betydde
gjenoppbyggingsperioden for mange europeiske nasjoner at valutaen måtte
legges flat og saneres. I Belgia og Tyskland innførte man en stram monetær
politikk som besto av en kraftig reduksjon av den devaluerte pengemassen og en
sterk begrensning av pengeflyten. I Frankrike handlet valutastriden om det rette
tidspunktet for en valutasanering, dvs. en ny innstramningspolitikk. Landet
hadde lidd mye under okkupasjonen, og tilstanden var ikke bedre etter
frigjøringen. Rasjoneringskort var landets eneste egentlige valuta. Pierre
Mendès-France, som da var fungerende finansminister, foreslo en dramatisk
devaluering. Men frykten for sosial misnøye og kommunistisk maktovertakelse
lammet franske regjeringer (for de Gaulle var det også slik at et land som vant
krigen ikke kunne devaluere uten videre).
Makthaverne valgte kortsiktige løsninger der maktpolitikk var totalt fraværende.
Perioden 1944-48 var meget inflasjonistisk, preget av pengeoverflod, kronisk
statsunderskudd, kraftige lønnsforhøyelser og ... militær opprustning! Dette
førte til en rekke devalueringer mellom 1944 og 1948, Totalt mistet francen
igjen over 80% av sin verdi. Seierherren var selvfølgelig USA. Dollaren steg fra
50 franc i september 1944 til 350 franc i september 1949. Likevel var det bred
enighet i den franske opinion om behovet for en tilslutning til Bretton Woods og
Marshall-planen i slutten av 40-årene, til tross for nasjonalistenes
innvendinger om at hjelpen egentlig var en nytt amerikansk hegemoni på
kontinentet. Marshallhjelpen representerte kun 20% av de totale investeringene i
Frankrike mellom 1948 og 1952. Men selv om dette var beskjedent, bidro den
aktivt til landets omstillingsprosess,[xxvi]
dette til tross for amerikansk skepsis om samfunnets evne til å kunne
gjennomføre et omfattende investeringsprogram. Utgangspunktet for
Marshall-hjelpen var dermed at Frankrike måtte bryte med sine proteksjonistiske
tradisjoner og fraskrive seg retten til å skrive valutaen opp eller ned med mer
enn 10%. Dette var et vesentlig brudd med 30-årene, og den økonomiske
maktovertakelsen kulminerte høsten 1948, da USA tvang både Queuille-regjeringen
og nasjonalforsamlingen til å redusere den amerikanske bistanden dersom disse
nektet å øke skatte- og avgiftsnivået på offentlige tjenester. Videre opplevde
Frankrike som kolonimakt den samme “vassaliseringsprosessen”.
Kolonienes tidligere felles valuta ble avløst av en mer fleksibel “franc sone”
med ulike verdier. Algerie, Tunisia, Marokko, Antillene og Guyana fulgte
Frankrikes valutakurs, mens man innførte CFA-francen i andre afrikanske
kolonier. Koloniene i Stillehavet beholdt CFP-francens førkrigsverdi i forhold
til dollaren og pundet, mens den indo-kinesiske piaster fulgte CFA-francen.
L'Empire colonial français (Det
franske koloni-imperium) fra før krigen ble omdøpt til
L’Union française (Den franske
union). Valutadifferensieringen i unionen innledet dens politiske oppløsning.
Videre hindret både kolonikonflikter (Madagaskar i 1947, Koreakrigen i 1950,
Algeriekrigen i 1956, men også Suez-affæren i 1957) og en ustabil 5. republikk
med hyppige regjeringsskifter at en effektiv stabilisering av francen kunne
forbedre landets økonomiske evne (statens underskudd økte fra 630 til 1020
milliarder mellom 1956 og 1958). Uinnfridde sosiale forventninger førte både til
venstresidens seier i 1956 og til poujadismen, som i grunnen var et korporativt
uttrykk, men som raskt utviklet seg til å bli en høyreekstrem bevegelse som
systematisk motsatte seg sosiale reformer og modernisering av økonomien.
Opinionen viste da minimal interesse for politikernes maktpolitikk. I januar
1958 registrerte en meningsmåling foretatt av IFOP at det som opptok
franskmennene var privatøkonomi (58%) - langt mer enn ECD-affæren og krigen i
Algerie!
Frankrike hadde vunnet krigen og delvis
beholdt sin maktstatus, selv om de Gaulle ikke var invitert til
Yalta-konferansen. Men landets diplomati levde nå under
Pax Americana, hvis
mål var å forebygge en gjentakelse av Versailles-traktaten. De Gaulle
uttrykte seg derimot meget klart i sin tale 22. november 1944. Han snakket om
Tyskland som Universets sentrale problem
og samtidig et spørsmål om liv eller død for Frankrike. Franskmennenes
opprinnelige etterkrigsplan, Plus jamais
de Reich (aldri mer et tysk rike), ble lagt frem av de Gaulle 12. oktober
1945. Tyskland skulle føres tilbake
til sin status og størrelse fra 1871. Landet skulle deles opp i små stater som
tilsvarte de historiske enheter (denne politikken ble senere fulgt opp i kampen
mot Potsdam-erklæringen om å behandle Tyskland enhetlig).[xxvii]
Jean Monnet delte også generalens mening i 1943. Men han nektet å redusere
Tyskland til en jordbruksnasjon og prioriterte et markedsorientert system og et
samlet Europa med likestilte land, hvor Tyskland skulle deles opp i flere
uavhengige stater som skulle behandles likt med
andre europeiske land. Monnet anbefalte også at kull- og stålindustrien
fra Ruhr- og Saar- området skulle ha et internasjonalt overoppsyn. Denne planen
om deling av Tyskland møtte stor forståelse fra USA under krigen. Likevel endret
etterkrigstiden og begynnelsen på Den kalde krigen substansen i det tyske
spørsmål for amerikanerne. USAs interesse lå nå først og fremst i å avvikle den
førkrigsbaserte sterlingsone i Europa med en amerikansk dominert
dollarinnflytelsesfære, som nå skulle bli markedsorientert og først og fremst
tjene amerikanske interesser.
For å lykkes måtte Europa behandles som en helhet. Felles initiativ for Europas
gjenoppbygging var foretrukket, fordi dette var billigere mht. gjennomføring av
Marshall-planen (selv om sluttavtalen faktisk utgjorde en serie bilaterale
avtaler mellom USA og et tredje land). Europeerne ble oppmuntret til å danne et
fellesorgan som skulle forhandle med kongressen om den totale prislappen. I mars
1948 insisterte de på at CEEC skulle omgjøres til et fast organ: OEEC
(Organisation for European Economic Cooperation).
Men snart ble bekjempelsen mot kommunismen i Europa like viktig som USAs
egen stilling på det gamle kontinentet. I denne strategien var en endring av den
franske holdningen overfor Tyskland helt avgjørende. Skepsisen hos franske
politikere ble overkommet gjennom gitte fordeler av USAs hjelp- og lånepolitikk.[xxviii]
Slik klarte USA å presse gjennom ideen om at forutsetningen for en avspenning
mellom Frankrike og Tyskland var
“The Ruhr should not be internationalized or detached from Germany, but there
should be an overriding international authority of which Germany would be a
part, clothed with power of allocating German coal production as between
domestic and foreign consumers”.[xxix]
Selv om det i Frankrike virkelig fantes et sterkt ønske om å begrave stridsøksen
for alltid mellom de to landene gjennom utvidet samarbeid (symbolisert ved den
internasjonale konferansen i Haag i 1948 som dannet grunnlaget for
Europabevegelsen), kunne hele etterkrigsperioden oppfattes som et nederlag for
fransk diplomati, som var nå underkastet den amerikanske valutaens pressmidler.
Fredsprosessen var overtatt av USA, og Frankrike mistet den effektive kontrollen
over Ruhr- og Saar-området. Til tross for den stramme manøvreringsmargin klarte
likevel Jean Monnet og Robert Schuman å integrere disse to hensyn.
Internasjonaliseringen av Ruhr-regionen og opprettelsen av CECA var tenkt å
stimulere Frankrikes økonomiske fremgang, samtidig som den hindret en militær
opprustning som verken var praktisk gjennomførbar eller politisk akseptabel av
andre parter.[xxx]
Regelmessige kull- og koksleveranser fra Ruhr-regionen skulle stabilisere
området og bidra til å etablere Frankrike som industrinasjon på linje med
Tyskland og Storbritannia. På lengre sikt var det meningen at Frankrike skulle
bli Europas nye industrielle “heartland”.[xxxi]
Man skulle i alle fall forebygge at Tyskland en dag skulle fristes til å lamme
Frankrikes industri, som tradisjonelt hadde et stort behov for import av kull
fra Tyskland. Selv om Monnets plan ivaretok franske interesser, ble den i
praksis oppfattet av mange som en slags overgivelse til utenlandske makter og en
styrking av Tyskland. Prosessen vekket sterke reaksjoner, særlig i 1948-49, da
IRA-avtalen (International Ruhr Authority) ble undertegnet, Tysklands nye
republikk ble dannet (daværende utenriksminister Bidault ble i 1948 anklaget for
å ha gitt bort for mye), og NATO ble etablert med USA lederposisjon. Tvilen om
hvilken strategi som skulle adopteres fra fransk side i forhold til det nye
Tyskland, kulminerte i 1950 med René Plevens forslag om å stifte et
sikkerhetssystem for Europa, EDC (European Defence Community). Dette skulle
konkurrere med USAs ønske om å ruste opp Tyskland innenfor det nylige opprettede
NATO (4. april 1949) ved å etablere et parallelt europeisk forsvarsorgan ledet
av Frankrike og Storbritannia, der muligheten for en tysk opprustning skulle
være begrenset og kontrollert. Forslaget ble likevel nedstemt av selveste
Frankrike i 1954 p.g.a. frykten for suverenitetsavståelser.[xxxii]
Dette, til tross for den kommunistiske trussel som invasjonen av Tsjekkoslovakia
utløste, vitnet om en fortsatt høy prioritering av noe som franskmennene
oppfattet som en livsfarlig situasjon for landets sikkerhet, der de selv hadde
mistet overtaket. Virkeligheten så slik ut: Tyskland skulle verken deles fysisk
eller svekkes økonomisk, men innlemmes i et sikkerhetssystem som ikke var styrt
av Frankrike; et sikkerhetsystem hvor Tysklands strategiske betydning var
toneangivende (Berlin-krisen). For USA, som var den dominerende makt i Europa,
var Tysklands gjenoppreisning og landets stilling til et europeisk
forsvarssystem mot kommunismens frammarsj nå prioritert. Det gikk stadig mer opp
for franskmennene at veien til gjenoppreisning og en ny ledende posisjon i
Europa nå måtte følge de tysk-amerikanske premissene, noe som gikk på tvers av
de opprinnelige franske planer. En gjenvunnet selvstendighet fra USA var
følgelig betinget av en omfattende allianse med Tyskland.
III Kampen mot amerikansk hegemoni og europeisk overnasjonalitet
De Gaulles maktovertakelse i 1958 lignet på mange måter generalens reaksjon mot
Den 3. republikks fall i 1940. Gjenoppreisningsprosessen, som ble lansert i
1958, tok utgangspunkt i ideen om “det evige Frankrike”, dvs. som
de facto stormakt, uttrykt gjennom
overgangen fra Den 4. republikks fiasko til et sterkt regime med reduserte
politiske konstellasjoner, en president som inkarnerte og talte Frankrikes sak
og en selvstendig militær- og utenrikspolitikk (De Gaulles motstand mot
blokkpolitikken startet etter at han hadde foreslått å opprette et direktorat i
NATO bestående av Frankrike, Storbritannia og USA, noe som
ble avslått i september 1958). Disse elementene (stormaktstatus,
selvstendighet og modell) var uadskillelige fra en omfattende økonomisk
politikk. Oppfatningen var at en
stor nasjon måtte ha en sterk valuta. Veksten i økonomien skulle bæres av en ny
pengeenhet. De Gaulle nektet å oppgi navnet “franc”, for kun francen inkarnerte
Frankrikes kontinuitet og legitimitet. Tross sterk motstand fra enkelte
regjeringsmedlemmer (Mendès-France gikk av), ble valutareformen lansert i
desember 1958. Den innebar en ny devaluering - den tolvte siden 1914. Særlig
viktig var det at den gamle francen måtte vike til fordel for den “nye franc”
(NF) som skulle veie hundre ganger mer enn den forrige og dermed skjule
valutaens reelle svekkelse. Dette trikset ga inntrykk av at avstanden mellom
øvrige valutaer og francen var betraktelig redusert -
i forhold til D-marken,
nå verd 1,17 franc (og ikke 117), til dollaren (1/5), og til pundet
(1/14). På papiret var francen nok en gang blant de sterke valutaer. Reformen
førte til en stabilisering av francen i perioden 1958-1969, og veksten i
økonomien holdt et snitt på 5,5%.
Det diplomatiske pusterom som oppsto etter 1962-63 (slutten på Algeriekrigen),
samt de gjennomførte økonomiske reformer og innføring av nyfrancen, satte
gjenopptakelsen av kampen for lederskap på kontinentet (denne gangen den
vestlige delen) på dagsordenen, noe som i praksis betydde konfrontasjon med USAs
politiske og økonomiske overlegenhet.[xxxiii]Tross
kronisk underskudd på Frankrikes handelsbalanse i perioden 1962-69, ga francens
gjenvunnete valutakurs illusjonen
om at franskmennene igjen kunne diktere sine betingelser og tvinge USA til å
endre sin økonomiske politikk overfor andre land. Fra 1964 begynte Frankrike å
veksle dollar mot gull. I 1965 forlangte de Gaulle en “modernisering” av Bretton
Woods som kunne gjenopprette handelsbalansen mellom USA og Europa. Han krevde
også en revidering av paritetsprinsippet mellom gull og dollar, slik at
dollarsystemet skulle avløses av et mer fleksibelt og rettferdig vekslingssystem
basert på gull. Forslaget var hovedsakelig et
ønske om et equilibrium som
skulle sikre en intern maktbalanse mellom de tre øvrige aktørene Frankrike,
Tyskland og Russland, og i forhold til den øvrige verden, gjennom kampen mot
blokkpolitikken og allianser med andre aktører (Kina).[xxxiv]Den
europeiske integrasjonsprosessen, som startet da De Gaulle kom tilbake til
makten, symboliserte også et perfekt redskap for et nytt fransk hegemoni på
kontinentet. Tilblivelsen av en fransk-tysk akse var langtfra gitt på forhånd,
ikke minst takket være Storbritannias skepsis til en fransk-britisk union. I
1940 tok Jean Monnet kontakt med Sir Edwin Plowden, ansvarlig for planavdelingen
i London, og drøftet muligheten for en fransk-britisk økonomisk kjerne som kunne
utgjøre grunnlaget for en europeisk politikk. Etter krigen klarte Frankrike å
samle de vesteuropeiske land for å øke sin innflytelse og lede disse
(medlemslandene) inn på sin egen
politikk. I et Europa med 6 medlemmer, var det kun Frankrike som hadde mulighet
og plikt til å være nation guide
(nasjonal veiviser).[xxxv]De
Gaulles tyske opsjon klarte parallelt å binde Tysklands kull- og stålindustri
til Frankrikes vekst - og dermed utsette en altfor rask tysk gjenoppreisning.[xxxvi]
De to landenes interesser var sammenfallende. Økonomisk sikret Kull- og
stålunionen Frankrike adgang til Tysklands industrielle maktsfære. Politisk var
integrasjonsdynamikken et springbrett for på lengre sikt å høste ny
anerkjennelse, mens Frankrike på sin side kunne stenge Storbritannia ute fra
kontinentet og påvirke prosessen i ønsket retning uten alvorlige
suverenitetsavståelser. Romatraktaten var altså et nødvendig kompromiss p.g.a.
de gitte omstendigheter.[xxxvii]
Den krevde likevel omstillinger.
Den monetære reformen i 1958 var blant disse. Jacques Rueffs
devaluering, som var den første “europeiske nedskriving” i
etterkrigstiden, kombinert med innføringen av nyfrancen, bedret fransk
konkurranseevne i forbindelse med felles senkning av tollavgiftene. Traktatens
dynamikk innebar også en betydelig “liberalisering” av det europeiske marked.
Senkingen av tollavgiftene f.o.m. 1. januar 1959
kombinert med innføringen av nye vekslingsbestemmelser (27. desember 1958
erklærte de fleste europeiske land at nasjonale valutaer fritt kunne veksles) i
forhold til dollaren, møtte sterk motstand i opinionen. Men Frankrikes
nøkkelposisjon i EF var et effektivt middel i å hindre en truende utvikling for
nasjonale interesser (ECD i 1954, den tomme stols politikk i 1965), eller
forsøke å fremme alternative prosjekter (Foucher-planen).
I 1967 begynte Bretton Woods-systemet
å sprekke p.g.a. USAs inflasjonspolitikk. Behovet for en koordinering av
Fellesskapets valutapolitikk økte i takt med usikkerheten om den fremtidige
pariteten mellom gull og dollar. Franske forsøk på å danne en europeisk
pressgruppe mot dollaren mislyktes. Under konferansen i Stockholm i 1968
kunngjorde Michel Debré Frankrikes posisjon; dollaren måtte erstattes av et
gullbasert valutasystem. Men Frankrikes tyngde var betydelig redusert som en
følge av flere årsaker. Den første
var både sosial og politisk. Opptøyene i mai 1968 hadde avslørt en dyp
splittelse i nasjonen mellom venstreorienterte “fremtidskrefter” (studenter,
arbeidere) og høyreorienterte “etablerte krefter” (regjeringen, bedriftsledere).
Denne krisen truet både statens og hele Den 5. republikks legitimitet.
Landsomfattende streiker var en tung belastning for økonomien. De Gaulle, som
tidligere kunne omtale francen som “en av verdens sterkeste valutaer”, måtte
snart erkjenne et sviende nederlag i sin valutapolitikk. Mai-opprøret ble
umiddelbart oppfattet som en regimekrise både i Frankrike og utlandet. Francen
ble angrepet av spekulasjonen, og de fleste satset på en rask nedskrivning. Men
de Gaulle, som tolket en devaluering av sterkfrancen som en desavuering av hele
Den 5. republikk,[xxxviii]satte
seg imot. Prisen for mai-opprøret var både politisk og økonomisk. Politisk måtte
generalen trekke seg etter å ha tapt folkeavstemningen om reformering av senatet
og franske regioner. Økonomisk førte turbulensen på valutamarkedet til en
nedskrivning av francen på 12,5% 11. August 1969. For første gang etter den
annen verdenskrig hadde spekulantene spilt D-marken mot francen. Den franske
nedskrivningen ble fulgt av en oppskrivning av D-marken på 9,3%
24. oktober 1969. Totalt tapte francen 20% av sin verdi i forhold til den
tyske valutaen. Etter å ha mistet den kontinentale ledelse etter Den første
verdenskrig, markerte denne nedskrivningen slutten på Frankrikes ubestridte
lederskap i EF og avstedkom nye relasjoner med et sterkere og mer
Øst-Europa-orientert Tyskland.
Landets diplomatiske stilling gjennomgikk den samme prosessen. Etter det franske
veto mot britisk EF-medlemskap i
1967 og Warszawapakt-landenes invasjon i Tsjekkoslovakia i august 1968 var
Frankrike mer isolert enn noensinne. Tysklands syn på europeisk integrasjon
varierte nå betraktelig fra det franske,[xxxix]samtidig
som Frankrikes tradisjonelle alliansepartnere, Storbritannia, Russland (den
gang: Sovjetunionen) og Italia, var blitt mer vanskelige å spille på lag med.
Valutakrisen i 1968 hadde dessuten ført til at de Gaulle forsøkte å kompensere
Tysklands økende tyngde ved bruk av disse opsjonene. De Gaulles kom først med et
forslag til Christopher Soames om å erstatte Fellesmarkedet med en
frihandelssone ledet av et direktorium bestående av Frankrike, Storbritannia,
Italia og Tyskland. Etter å ha følt britenes skepsis, prøvde han å styrke
Frankrikes forhold til Sovjetunionen. Den sovjetiske ambassadøren besøkte
Frankrike to ganger i november 1968, og et viktig fransk-russisk kommisjonsmøte
ble holdt i januar 1969. Det tredje vikarierende motiv, Italia, ble brukt av
Pompidou under et besøk i Roma 20. januar 1969. Han hevdet at
“Frankrike og Italia lå mye nærmere
hverandre enn Frankrike og Tyskland, gitt landets (Tysklands) industrielle makt,
som var et problem”.[xl]I
begynnelsen av 70-årene var det altså klart at Frankrikes kamp mot USAs dominans
nå var avløst av en dobbel kamp: både mot et transatlantisk hegemoni og innenfor
EF, i forbindelse med Tysklands nye maktposisjon.
Etter utnevnelsen som Frankrikes president forsøkte Pompidou aktivt å bryte
landets isolasjon. Forskjellen mellom de Gaulle og Pompidou var mer retorisk enn
metodisk. Generalen betraktet den europeiske integrasjonsprosessen som et middel
til å åpne Frankrike mot verdensmarkedet og verdensmarkedet for franske
jordbruksprodukter. De Gaulles arvtaker var like pragmatisk. For ham var Europa
først og fremst en nødvendighet.[xli]Pompidou
hadde to ambisjoner for sin Europa-politikk: Den ene var økonomisk og tjente
franske interesser. EFs marked
skulle være lokomotivet for fremdriften i fransk økonomi. Den andre var
politisk. Det europeiske fellesskap skulle bli en politisk makt som skulle
konkurrere med USA. Den andre skulle sikres gjennom landets selvstendige
valutapolitikk - devalueringen i 1969 var rent nasjonal - men også gjennom
fullføringen av CAP, som en
“økonomi- og valutaunion” skulle sementere. Disse to hovedmålene dannet
grunnlaget for Pompidous diplomatiske konsesjoner til Frankrikes partnere, siden
disse ønsket mer føderalisme og krevde både utvidelse og fordypelse. Begge
prosesser kunne faktisk kanaliseres til Frankrikes fordel. Innlemmelsen av
Storbritannia og Danmark, samt Irland fra 1. januar 1973 var ment å blokkere
føderale tendenser i EF, samtidig som
Tysklands innflytelse ble avbalansert. Fordypelsen kunne påvirkes i
økonomisk retning, i samsvar med de Gaulles opprinnelige konsept om grensen for
europeiske samarbeidsformer. Opprettelsen av en valutaunion som kunne
stabilisere francen og lette gjennomføringen av Pompidous reformprosjekt om
Frankrikes la nouvelle société (“det
nye samfunn”). Frankrikes
diplomatiske spill i årene 1970-71 gikk ut på å kjøre begge prosesser parallelt,
med CAP i spissen.
I 70-årene foregikk diskusjonene om Werner-planen for en valutaunion. Tanken om
en slik union var aktualisert både p.g.a. valutauroen i USA, men også p.g.a.
Frankrikes egne monetære problemer. På oppdrag fra Rådet redigerte
Werner-gruppen et forslag om en monetær- og økonomisk union. 9. juni 1970 ble
gruppens konklusjon vedtatt i Rådet. En valutaunion skulle opprettes fra 1980.
Dens oppgave skulle være å beskytte medlemslandene mot for store
valutasvingninger og kriser. Nesten et år før Richard Nixon kunngjorde USAs
beslutning om å sette punktum for Gullstandarden, utløste planen politiske
ringvirkninger til stor skepsis fra fransk side. Pompidous syn på valutaunioner
var det samme som de Gaulles. En valutaunion var attraktiv så lenge den var
basert på solidaritetsprinsippet og lettet konvergensen mellom ulike land. Men i
så stor utstrekning som mulig skulle valutastabiliseringen forebygge behovet for
en tettere politisk samordning. Dermed var det unødvendig å ta ytterligere
skritt mot overnasjonalitet. Werner-gruppens innstilling (støttet av Tyskland og
små medlemsland) gikk for langt i integrasjonsmessig retning for å kunne støttes
fra fransk hold. Gruppens konklusjon om at “øvrige beslutninger om økonomisk
politikk må taes i fellesskap” og at “nødvendige kompetanseoverføringer må finne
sted mellom nasjonale stater og EF”, gikk for langt
for gaullistene av to grunner: Den ene var at traktaten innebar et
vesentlig skritt i retning av en politisk integrasjon, noe som tyskerne
aspirerte til. Werner-rapporten uttrykte klart at målet var “etablering av en
felles valuta som kunne sikre prosessens irreversibilitet”,
noe som “ville være et utgangspunkt for videreutvikling av en politisk
union, uten hvilken den første neppe kunne
finne sted”.[xlii]Dette
var helt uakseptabelt for Pompidou, som på sine side foretrakk et system basert
på konsultasjon og koordinering av nasjonale økonomier. Men Pompidous motstand
skyldtes også traktatens europeiske dimensjon. Han stilte seg skeptisk til en
europeisk valutasone adskilt fra dollarsonen. Under forhandlinger om
valutaunionen var han alltid opptatt av å unngå fastsettelse av en dato eller
en forpliktende kalender; dette for å forebygge negative reaksjoner fra
amerikansk eller russisk side[xliii]
og vise at fransk valutapolitikk dugde til mer ut over EF.
Pompidous skepsis ble likevel ikke delt av alle. En kraftig uenighet oppsto
mellom presidenten på den ene side og
statsminister Chaban-Delmas og finansminister Valéry Giscard d’Estaing på
den andre, som støttet valutaunionen, men som til slutt måtte føye seg.[xliv]
Kompromisset, som ble inngått 8. og 9. februar 1971, var en suksess for den
Pompidou-republikken. Selv om franskmennene måtte gå med på en del
konsesjoner, var den endelige valutaunionen på ingen måte den forpliktende,
tidsbestemte og irreversible traktaten Werner-planen hadde gitt uttrykk for få
måneder tidligere, og som både små medlemsland og Tyskland hadde ivret for med
kommisjonens samtykke. Den var tvert imot en felles, men uforpliktende erklæring
om opprettelse av en progressiv valutaunion f.o.m. 1. januar 1971.
Valutastabiliseringen, som franskmennene ville ha, trådte i kraft 15. juni 1971.
Avtalen avverget samtidig det som ble oppfattet fra fransk side som
“institusjonelt statskupp”, dvs. omfattende suverenitetsavståelser som
traktatens første utkast inneholdt. Gérard Bossuat vurderte meget kritisk
Frankrikes og andre medlemslands
innsats i anledning diskusjonen om Werner-planen. Han understreket at
“valutaunionen var en ineffektiv erstatningsløsning for en politisk union. Dens
nederlag skyldtes handlingslammelse blant de som ønsket en europeisk union,
utvikling i det internasjonale valutasystem og ikke minst dårlig kunnskapsnivå
om nødvendige forutsetninger for en økonomisk
valutaunion.”[xlv]
Gitt utviklingen etter 1971, kan man spørre seg om Europa ikke hadde klart bedre
å begrense ringvirkningene av Bretton Woods bortfall (og
in extenso av den første oljekrisen)
dersom det den gang hadde eksistert en felles handels- og valutapolitikk for
medlemslandene.
Kontrasten mellom Frankrikes pragmatiske holdning i forbindelse med EFs monetære
politikk og landets aktive deltakelse i CAP-forhandlingene viste klart landets
prioriteringer. Året 1971 var svært illustrerende i så måte. Økonomisk kunne
landet skryte av å ha verdens neste
høyeste vekstrate pr. år (6%). I sin nyttårstale påpekte Pompidou at Frankrikes
stilling var den beste blant vestlige land. Diplomatisk var Frankrikes
maktposisjon like gunstig. Den strakk seg både i og over EF. Etter Nixons
beslutning 15. august 1971 om å oppheve konvertibilitetsprinsippet mellom gull
og dollar (men også å øke importavgiftene med 10%), opplevde man et fransk
forsøk på å gjenskape “Gullblokken” fra 30-årene. Frankrike tok opp kampen mot
“valutaustabiliteten” og kom i åpen konflikt med Tyskland om hvordan de
europeiske land skulle forholde seg til den nye situasjonen; at det ikke lenger
fantes noen ankervaluta. Tyskerne ønsket å unngå politiske og strategiske
konflikter med USA og fikk med seg Benelux-landene og Italia i å la nasjonale
valutaer flyte i forhold til hverandre. Frankrike prioriterte derimot en fast
valutakurs for å forebygge at europeiske valutaer lot seg beskytte av den
sterkeste valuta og dermed dannet en D-mark sone i EF.[xlvi]For
Pompidou var nedskrivningen av dollaren ingen tilfredsstillende løsning, for
“det ville være det samme som å bytte ut et dollarbasert system med en tysk
D-mark sone”.[xlvii]
Han forlangte derimot en felles valutajustering og etablering av et nytt
pengesystem, for øvrig på samme måte som de Gaulle i 1968.
EF ble totalt lammet av denne uoverensstemmelsen. Den stakk kjepper i hjulene på
utviklingen av den økonomiske og
monetære unionen og destabiliserte CAP-politikken. Paul Fabra konstaterte i Le
Monde 16. desember 1971 at “Frankrike, ved å nekte å knytte francens skjebne til
de andre flytende valutaer i Europa, hadde oppnådd en særstilling før
forhandlingsrunden”. Etter at Brandt, Heath og Colombo godtok de franske
kravene, reiste Pompidou til toppmøtet i Terceira på vegne av EF 12. desember
1971. Han forhandlet alene med Richard Nixon, noe som økte presidentens
prestisje (det var siste gang en fransk president skulle herske over verdens
valutasystem). “Duomviratet” Pompidou-Nixon justerte valutasystemet til egen
fordel og fastslo etableringen av en “valutatunnel” som skulle forebygge ustabil
valuta. USA minimaliserte sine forpliktelser og overlot prisen for valutauroen
til andre. Frankrike devaluerte i forhold til D-marken og japansk Yen og bedret
landets konkurransedyktighet. Like før den første oljekrisen var Frankrikes
valutapolitikk inne i en svært aktiv fase. Økonomisk hadde devalueringen vært
fordelaktig for francen, både i forhold til dollaren og D-marken.
Politisk tok Frankrike ledelse med en stabiliseringspolitikk, først i
samstemmighet med USA, gjennom opprettelsen av valutatunnelen, så gjennom
etableringen av en “valutaslange” mellom EF-medlemsland i Basel 27. april 1972.[xlviii]Slangen
skulle primært kompensere dollarens “versatilitet” ved å øke europeernes
valutakonvergens. Den skulle også hindre europeiske valutaer i å gravitere rundt
D-marken, noe som ville føre til henholdsvis tysk valutaledelse i EF og
kostbare forsøk fra fransk side på å heve francens stilling ved å føre en
deflasjonspolitikk på hjemmebane.[xlix]
IV Den germanske francen og det europeiske Tyskland
Likevel konstaterte man at begge ovennevnte strategier ikke fikk noen suksess i
løpet av 70-årene. Det som Frankrike lenge hadde forsøkt å hindre, skjedde ved
toppmøtet i Kingston 9. januar 1976. Giscard d'Estaing undertegnet reformen av
IMI, som satte en sluttstrek for Bretton Woods-systemet. Det gamle gullbaserte
valutasystem ble oppløst, og valutaene begynte å flyte i forhold til dollaren.
Dette betydde i praksis at man innførte et internasjonalt monetært
“ikke-system”. Det europeiske valutamarked valgte på sin side D-marken som ny
reservevaluta.
Dollarens devaluering 13. februar 1973 forårsaket en kraftig valutauro. For
oljeprodusentene betydde nedskrivningen av dollaren et betydelig inntektstap som
de måtte balansere med en kraftig prisøkning. Valutasamarbeidet ble presset
ytterligere. Økningen i oljeprisen representerte en reduksjon i nasjonale
økonomier som tilsvarte 2,5% av BNP. Regjeringene kompenserte belastningen med
ulike tiltak. Franske makthavere gikk inn for
inflasjonspolitikk. Georges Valance, som brukte ordet “laksisme” om den
daværende regjeringen, understreket at den virkelige kløften mellom Frankrike og
Tyskland oppsto i årene 1973-74. Frankrike kom ut av kurs og ødela enhver sjanse
til å ta igjen Tyskland.[l]De
konservative prøvde med alle midler å hindre at en allianse mellom sosialister
og kommunister skulle føre til maktovertakelse (denne frykten var begrunnet
fordi disse undertegnet et felles handlingsprogram i 1972). Dessuten ble den
første oljekrisen feiltolket av de
fleste eksperter i Frankrike. Etter 30 år med kontinuerlig vekst forventet man
en rask bedring av den internasjonale situasjon. Mens man i Tyskland innførte to
innstramningsplaner i 1973, pendlet Frankrike mellom opplånings- og
innstramningspolitikk i årene 1974-1980.
Denne kortsiktigheten, kombinert med et stadig stigende inflasjonsnivå, tvang
franskmennene til å forlate valutaslangen
første gang i januar 1974, i
18 måneder, så i mars 1976 - denne
gangen i 3 år. Frankrike var igjen rammet av syndromet fra 30-årene. Landets
valutatroverdighet var undergravet og svekket den politiske handlefriheten.
Reintegreringen av valutaslangen i 1979 ble gjort på tyske premisser og munnet
ut i en byttehandel. Frankrike anerkjente det flytende valutamarkeds mekanismer,
og dermed en tysk ledelse av EFs økonomiske prosess. Franskmennene oppnådde på
sin side etablering av et nytt tysk-fransk basert valutasamarbeid, som ble lagt
frem på EFs toppmøte i København i april 1978 og senere godkjent i desember
samme år i Aachen. EMS (European monetary system) ble lansert 12. mars 1979.
Dette var ment å øke europeernes selvstendighetsgrad i forhold til dollaren,
samtidig som det impliserte en tysk-fransk valutaledelse i Europa der tyskerne
kunne begrense risikoen for en “oppvarming” av D-marken, og som ga franskmenne
de nødvendige marginer for å stabilisere francen i forhold til den tyske valuta
og rette kampen mot inflasjonen.
Prisen for den nye valutastabiliteten var likevel høy. For å respektere EMS’
marginer, måtte Frankrike føre en strammere valutapolitikk. Dette innebar to
ting: Den ene var innføringen av en lavkonjunkturpolitikk - igangsatt med
Barre-planen i 1979 og som i motsetning til fortidens metoder avskrev bruken av
devaluering eller inflasjon som regulerende løsninger for den forestående
krisen. Den andre var en logisk konsekvens av dette: Landets økonomiske politikk
mistet sin selvstendighet og underkastet seg nye, ytre mekanismer. I motsetning
til valutaslangen, som påla hvert lands sentralbank å hjelpe sin egen valuta med
egne midler, var EMS solidarisk. En utsatt valuta kunne innhente hjelp gjennom
kort eller langsiktig opplåning, men var til gjengjeld nødt til å korrigere den
økonomiske kurs ut i fra bestemte kriterier.[li]Venstresiden
tolket dette som et endelig bevis på markedets
“vassaliseringsprosess” av Frankrike og fremmet mer nasjonalt rettede
løsninger (som kom til uttrykk ved presidentvalget i 1981). Det gikk også opp
for mange at integrasjonsprosessens ledelse var gått over til Tyskland.
Innenrikspolitisk rammet dette gaullistene spesielt hardt. 6. desember 1979
rettet Jacques Chirac sin appell mot “den overnasjonalistiske utvikling” og “den
økonomiske underkastelse” i Europa. Likevel fungerte EMS utmerket frem til 1992.
Systemet sikret valutastabilitet i EF tross manglende konvergens mellom ulike
økonomier, særlig den tyske og den franske. EMS tjente begge lands interesser.
Valutaspekulasjonen ble holdt under kontroll, og endringer i paritetsprinsippet
mellom valutaene, som var hyppige i perioden 1979-85, skjedde uten dramatikk og
bidro til å stabilisere forholdet mellom ned- og oppskrivninger.[lii]
I perioden 1976-1995 var kampen for francen, unntatt i perioden 1981-83, preget
av stor kontinuitet. Ulike regjeringer - ikke-gaullistiske med Giscard
d'Estaing/Chirac/Barre, rent sosialistiske under Mitterrand mellom 1988 og 1993,
eller blandede i perioden 1986-88 (Jacques Chirac statsminister) og 1993-1995 (
Edouard Balladur statsminister), samt rent gaullistisk fra 1995 (Chirac
president/Juppé statsminister) - var opptatt av å stabilisere francen
(“stabilvaluta-politikken” under Raymond Barre i 1976) og å styrke den opp mot
D-markens nivå (gjennom
“sterkvaluta politikken” fra 1983). Selv om den økonomiske retorikk varierte fra
en regjering til en annen (keynesiansk eller liberal), levde samtlige makthavere
med det permanente dilemmaet om hva som måtte prioriteres i kriseperioden,
internt forbruk eller valuta. Mellom 1981 og 1983 prøvde regjeringen Mauroy, som
besto av både sosialister og kommunister, å bryte med gaullistenes politiske,
økonomiske og monetære logikk. Et omfattende statlig beslag av
produksjonsmidlene skulle være hovedverktøyet for gjenopprettelse av den sosiale
balanse i det franske samfunn og markering av venstresidens franske sosialisme.
Sosialistenes utenrikspolitikk var tenkt som en ideologisk forlengelse av
innenrikspolitikkens sosialistiske eksperiment. Den franske intelligentsiaen
kunne proklamere at det fantes alternativer både til blokkpolitikken og
liberalismen. Statsunderskuddet ble brukt som et middel for den sosiale
utjevningspolitikk som skulle sikre den definitive overgangen fra konservatisme
til sosialisme. Det sosialistiske forsøket på å bryte med gaullismen endte med å
bli dens nesten perfekte etterligning.
Mens både Tyskland og Storbritannia strammet inn sin økonomi, åpnet Frankrike
pengesekken og ble snart bankerott.
Landet var politisk isolert. Forsøk på å påvirke USA til å senke det amerikanske
rentenivået mislyktes. I EF var franskmennene omringet av “et konservativt
belte” som mislikte sosialistenes økonomiske kurs, men som
dessverre var uunnværlige handelspartnere. Den monetære ustabiliteten som
oppsto i kjølvannet av skuffende økonomiske resultater, tvang regjeringen til
først å foreta flere nedskrivninger på rad, for deretter å drøfte utmeldelse av
EMS. Frankrike hadde forlatt valutaslangen to ganger tidligere på 70-tallet.
Valget sto nå mellom en solidarisk løsning innenfor EF, som innebar både en
økonomisk hestekur for å sanere budsjettunderskuddet og en definitiv tilpasning
til markedsmekanismene (noe som ville markere slutten på det sosialistiske
eksperiment og nedbygging av enkelte velferdssektorer), eller å ta det viktige
skrittet og rive francen løs fra EMS til fordel for en mer proteksjonistisk
politikk. Men dette reiste spørsmålet om usikkerheten rundt det internasjonale
valutamarkedets reaksjon overfor francen. Utmeldelsen betydde at EMS’
forsvarsmekanisme forsvant og at francen kunne utsettes for kraftig spekulasjon.
Forverringen av situasjonen innenriks bestemte nå den reelle dagsorden. Den
fratok Frankrike initiativet i Europa-politikken. G7-toppmøtet i Fontainebleau
1982 var et patetisk og illustrerende eksempel på dette. Mitterrands “historiske
valg” fra 1983 gjenspeilte dermed franskmennenes verste mareritt: å være
politisk isolert, økonomisk svekket... med en flytende valuta og uten det
sikkerhetsnettet som EMS var. Debatten innenfor regjeringens fire vegger var
meget hard og provoserte de som støttet løsrivelsen og “de ortodokse”, som
fortsatt prioriterte en sterk valuta. Presidenten var selv lenge i tvil. 14.
mars 1983 anmodet han statsminister Pierre Mauroy om å iverksette utmeldelsen.
Mauroy nektet. Mitterrand vurderte da å bytte ut Mauroy med Jacques Delors, som
ble tilbudt statsministervervet dagen etter, men som også nektet.[liii]Ingen
toppolitiker var villig til å betale den politiske prisen for utmeldelse av EMS,
og presidenten ble til slutt overtalt til å holde francen innenfor
valutasystemet.[liv]
Fra da av fikk fransk valutapolitikk to søyler: Den ene var innenrikspolitisk og
prioriterte valutastabilitet (dvs. prisstabilitet og konkurransedyktighet). Gitt
energiprisen (olje) og råvarene som ble brukt i industrien, kunne man ikke finne
noe equilibrium i handelsbalansen ved å devaluere.[lv]Man
måtte tvert imot skrive opp valutaen for å senke kostnadene på importprodukter.
Dette kunne sikres gjennom en deflasjonspolitikk. Inflasjonen skulle gå ned ved
hjelp av økt mobilitet i lønns- og ledighetsnivået.[lvi]Den
andre søylen var et fortsatt medlemskap i EMS og en bevaring av
paritetsprinsippet i forhold til D-marken. Denne politikken ble satt ut i
praksis under Mitterrand i 1983 og holdt seg uavbrutt frem til Juppés første og
annen regjering (selv om retorikken som Chirac brukte under presidentvalgkampen
kunne gi inntrykk av at det ville
bli en annen kurs). “Franc fort”- politikken ble i løpet av 80-årene et
nødvendig utgangspunkt for å forklare Frankrikes rolle i Europa som forhåpentlig
midlertidig “nest beste” i klassen. Denne smertefulle konsesjonen ble
nødvendiggjort av EFs videre integrasjonsprosess, som i 80-årene ble intensivert
i økonomisk retning, via flere
etapper: Den første var Delors Hvite Bok fra mars 1985, som ble implementert med
undertegnelsen av Enhetsakten 17. februar 1986. Et felles indre marked skulle
etableres i 1993. Videre lanserte Maastricht ideen om en økonomisk og monetær
union, parallelt med EØS-avtalen, som ble undertegnet 2.
Ideen om en økonomisk og monetær union (ØMU) ble lansert
for
første gang under det tyske presidentskapet i EF. 26. februar 1988
Pengeunionen kunne også endre valutaforholdet mellom Frankrike og Tyskland. Fra
midten av 80-årene var den franske regjering blitt tvunget til å følge Tysklands
monetære politikk (med meget harde midler) for å unngå en nedskrivning av
francen og en utmeldelse av EMS. Den hadde mye å vinne på et prosjekt der
franskmennene kunne øke sin innflytelse og medbestemmelsesrett ved å kjøre den
monetære union parallelt med den økonomiske.[lix]
Maktpolitisk var det også avgjørende å sikre at Frankrike ledet prosessen, i
stedet for å følge etter. François Mitterrand fulgte Delors’ linje fordi både
britene og tyskerne var enige om å støtte opp om den, til tross for helt ulike
motiver.[lx]
Som vanlig kom det krav fra tysk side om samkjøring av en økonomisk og
politisk union. Men planen om å avbalansere Vest-Tyskland ble snart avløst av
etterkrigs-Tysklands oppløsning; et splittet land som Bismarck allerede i 1870
karakteriserte som injuria temporum.
Selv om Kansler Kohl hadde foretrukket å gjenforene Tyskland før en videre
implementering av EF skulle finne sted (noe som i praksis betydde en utsettelse
av prosessen sine die), ble han
likevel oppfordret under det franske presidentskapet i EF til å gjennomføre
gjenforeningen parallelt med fordypelsen. Den monetære union stod faktisk øverst
på dagsordenen for Frankrikes presidentskap da dette ble innledet i
juli 1989.[lxi]
Målet var å fastsette en dato for en regjeringskonferanse om den monetære union.[lxii]
Presidenten bekreftet dette i en artikkel i
Le Nouvel Observateur
27. juli 1989 der han presiserte at “en monetær union er den nødvendige vei
mot det politiske Europa”. Utsiktene til en rask gjenforening av Tyskland
nødvendiggjorde en synkron utvikling av begge prosesser, men likevel ble
styrkingen av EF prioritert. I en
pressekonferanse etter EF-toppmøtet i Strasbourg 9. desember 1989, gjorde
president Mitterrand det klart at “disse to hendelser - Tysklands gjenforening
og Europas samling - var skrevet inn i Europas fremtid, men ikke når som helst
og på hvilken som helst måte (...) Fornuften består i å utvikle, styrke og
akselerere Fellesskapets strukturer før et hvilket som helst annet skritt”.
Planen om en regjeringskonferanse om den økonomiske, monetære og sosiale
union, som ble besluttet på EF-toppmøtet i Dublin april 1990, markerte for
fjerde gang etter den annen verdenskrig en politisk overgang for Tyskland
gjennom en økonomisk og monetær avtale.[lxiii]De
tre forrige var innføringen av etterkrigstidens D-mark i 1948, innlemmelsen av
Saar i 1955 og Tysklands gjenforening i 1990. Kun én måned etter Berlinmurens
fall i desember 1989 ble datoen for et nytt EF-toppmøte fastsatt til slutten av
1990. I mellomtiden skulle man lage et første utkast til et felles monetært
institutt (EMI), som kunne bli EFs
sentralbank.
I motsetning til 1970 var tanken bak denne valutaunion i det vesentlige av
geostrategisk art for franskmennene. Et samlet Tyskland ville medføre at
befolkningen økte fra 61 til nesten
80 millioner mennesker. Dette alene ville få betraktelige ringvirkninger for den
europeiske maktbalansen innenfor EF, mht. stemmefordelingen i europeiske etater,
men også når det gjaldt landets vekstpotensial og produksjonsnivå i forhold til
nabolandene. Man forventet en økning av den tyske produksjonen på 10 - 15% de
kommende år. Frykten for “det store Tyskland” førte bl.a. til at president
Mitterrand i en samtale med Georges Bush 20. mai 1989 påpekte at det fantes to
grunner til krig i Europa: Den ene ville være et tysk ønske om anskaffelse av
atomvåpen, og den andre et sterkt press fra det tyske folk om en (rask)
gjenforening av de to land.[lxiv]Skeptikerne
mente også at Tysklands gjenforening umulig kunne kombineres med EFs
integrasjonsprosess, og at implementeringen av den ene i praksis betydde døden
for den andre.[lxv]Påstanden
var også bygget på frykt for en nedrykning av Frankrike i EF, dvs. slutten på
det tradisjonelle likestillingsprinsippet (tradisjonelt kalt
“paritetsprinsippet” i Frankrike) mellom de to land. En meningsmåling publisert
i Le Figaro 1. oktober 1990 viste at
denne følelsen absolutt var
dominerende i opinionen. Mens 70% av franskmennene innså Tysklands gjenforening
som problemfri i oktober 1989 (60% betraktet den som positiv for Frankrike), var
tallet langt mer beskjedent i oktober 1990. 62% av de spurte fryktet en
økonomisk overlegenhet fra tysk side, og 57% fryktet at Frankrikes deltakelse i
Det indre marked fra 1993 ville slå negativt ut.
Innlemmelsen av de tyske østområdene innebar også en geografisk marginalisering
av Frankrike i forhold til Øst-Europa. Overgangen, fra å være en
sentralkontinental makt - Le Gloannec brukte ordet
centralité (“sentralitet”) om
Tysklands nye posisjon etter gjenforeningen - til å få en mer periferisk og
atlantisk rolle, virket mindre akseptabel, samtidig som det etter hvert ble
klart at neste integrasjonsrunde hovedsakelige skulle omfatte de skandinaviske
land og Østerrike.[lxvi]
EF ville bli enda mindre latinsk og stadig mer germansk. Under en
fjernsynsdebatt like før den franske folkeavstemningen om Maastricht-traktaten,
ble kansler Kohl spurt av en journalist om Maastricht rett og slette betydde
implementering av et tysk Europa. Annen skremselspropaganda var at et samlet
Tyskland, mektigere enn noensinne, skulle bli mer opptatt av å best ivareta sine
interesser utenfor EF. I verste fall trodde man at tysk lederskap i EF
nødvendigvis ville føre til splittelse, enten p.g.a. forsøk fra andre land på å
konsentrere et germanisert Europa eller gjennom en ny kontinental allianse
mellom russere og tyskere. 90-årenes debatt om EFs fremtid viste imidlertid at
“europeisering av det tyske spørsmålet medførte germanisering av det europeiske
spørsmål”.[lxvii]Gitt
Europas fremtidige konturer og usikkerhet rundt Tysklands gjenforening, ble
franske reaksjoner nokså skeptiske, særlig fra president Mitterrands side. Selv
om hans politiske uttalelser støttet gjenforeningsprosessen, forsøkte han
likevel å oppnå flest mulige garantier (som Kohl ikke ville gi ham) gjennom
gjenskaping av gamle allianser, bilaterale eller trilaterale,[lxviii]så
vel som multilaterale (møtet i Ottawa, det såkalte “4+2”-møtet der gamle
seiersmakter alene skulle bestemme vilkårene for en tysk gjenforening, slik at
prosessen kunne overlates til tyskerne først etter inngått avtale mellom de
store nasjoner). Mens Tyskland selv definerte formen og tempoet for sin
gjenforening med diplomatisk støtte fra både av USA og Sovjet, koblet Mitterrand
EFs integrasjonsprosess til gjenforeningen. På EF-toppmøtet i Strasbourg i
desember 1989, ga europeiske styresmakter sin støtte til gjenforeningsprosessen
dersom den ikke hindret eller saknet
integrasjonsprosessen. I virkeligheten skulle Tysklands gjenforening underordnes
både prosessene i EF og i særdeleshet den monetære union. Dette lot seg ikke
gjennomføre uten alvorlige problemer i de tysk-franske relasjonene.[lxix]
Felles fransk-tyske initiativ (20. april 1990 og 6. desember 1990) stadfestet
endelig denne nye situasjonen (dvs. fransk støtte til gjenforeningen mot tysk
aksept til en regjeringskonferanse om den monetære union). På EF-toppmøtet i
Roma 27.-28. oktober 1990 ble medlemslandene (med unntak av Storbritannia) enige
om den prinsipielle lansering av ØMU. Den europeiske valutaunionen, som lenge
hadde vært ønsket fra fransk hold, skulle endelig gjennomføres. Traktatens
sluttversjon understreket at prosessen var
irreversibel, iført et kalendarium
for valutaunionen og klare konvergenskriterier for søkerlandene, samt en plan
for opprettelse av en europeisk selvstendig sentralbank (noe som var et tysk
krav).
Valutaunionen hadde mange positive aspekter for Frankrikes del. ØMU ville først
og fremst øke både europeernes troverdighet og Fellesskapets økonomiske tyngde
foran et nytt millenium. Den ville kunne konkurrere med både dollar og yen
(tyskerne la vekt på at ECUen skulle bli lik den sterkeste valuta i EF).
President Mitterrand snakket selv gjentatte ganger om “et sterkt Frankrike i et
sterkt Europa”, som kunne “forsvare seg mot ytre aggresjon, handels- og
økonomisk aggresjon” (han tenkte sikkert på konflikten mellom Frankrike og USA i
GATT-forhandlingene under Urugay-runden). For Frankrike ville en slik prosess
bety en mulighet for ikke å stå alene
i ny krisesituasjon eller konflikt. J. M. Jeanneney, direktør for OFCE, skrev i
januar 1989 at “i stedet for å beholde en illusorisk suverenitet, burde
Frankrike gi ansvaret for en europeisk valuta til dyktige og selvstendige menn.
Denne valutaen, takket være en stor internasjonal tyngde, ville kunne ha en
større grad av selvstendighet enn enhver europeisk valuta i forhold til dollar
og yen. På denne måten ville Frankrike få tilbake en viss form for
“communautarisk” suverenitet - delegert og delt - i en av Fellesskapets
institusjoner, men dog, mer reell”.
[lxx]
ØMU ville også “korrigere” situasjonen som EMS og nasjonale valg hadde skapt i
70-årene, dvs. et tysk valutahegemoni i Europa. Denne overlegenheten skulle
neddempes gjennom opprettelse av et felles organ som skulle styre EFs monetære
politikk.[lxxi]
Man kan enes med Øystein Noreng i
at “franske initiativ for å framskynde utviklingen av det indre marked og en
forpliktende politisk samarbeid, ikke minst på områder som valutapolitikk,
utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk, var et svar på Tysklands samling”.[lxxii]Dessuten
ville Frankrike med en forsiktig valutapolitikk ved innføring av pengeunionen
kunne høste fruktene av dette i mange år. I 1991-92 var Frankrike praktisk talt
kommet opp på Tysklands økonomiske nivå, delvis pga. utgiftene i forbindelse med
den tyske gjenforeningen, men også takket være sterkvaluta-politikken, som hadde
gitt francen posisjonen tilbake på valutamarkedet. Maastricht behøvde ikke å
styrke francen, som var stabil. Landets inflasjon var nå lavere enn Tysklands.
Videre skulle konvergenskravene bidra til å sanere budsjettet for å unngå
omfattende budsjettunderskudd. En allmenn oppfatning var at Europas integrasjon,
på samme måte som i 1958 og 1969-70,
skulle bidra til å løse Frankrikes strukturelle problemer, som man
betegnet som et “stivhetsproblem”.
Regjeringens femårsplan, som ble offentliggjort i juli 1989, handlet om
utviklingen av fransk økonomi i perioden 1989-92. Den stadfestet hvor viktig det
var for Frankrike å redusere inflasjonen, med tanke på opprettelsen av et indre
marked i 1993. I 1991-92 var man veldig optimistisk med hensyn til oppfyllelsen
av konvergenskravene. Frankrikes statsunderskudd lå da på 1,7%.
ØMU var kun en del av Maastricht. Traktaten inneholdt flere positive elementer
for franske interesser. Utenrikspolitisk refererte man til “muligheten for
tilblivelse av en europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet” som gjorde det
mulig å bygge opp VEU i samarbeid med Tyskland, men uten fast kalendarium, noe
som for øvrig også gjaldt den andre søylen. Begge søyler var i tillegg
underordnet interstatlig samarbeid, dvs. at viktige avgjørelser skulle tas av
Rådets medlemmer (dvs. nasjonale regjeringer hvor felles beslutninger var
underlagt enstemmighetsprinsippet og dermed kunne blokkeres gjennom veto).
Innenrikspolitikk sikret innføringen av nærhetsprinsippet om
nasjonalforsamlingene ville få økt myndighet i Europa-politikken. Selv om
valutaunionen var innlemmet i traktatens felles søyle, var overnasjonaliteten
likevel relativisert p.g.a. maktforholdet mellom de ulike institusjoner.
Kommisjonens og parlamentets myndighet var begrenset til ikke-forpliktende
avis, mens den reelle makt lå hos
Ministerrådet - enten gjennom EF-toppmøter, hvor både statsledere og
finansministere deltok, eller i Finansministerrådet (Ecofin). Frankrike ønsket å
etablere Ministerrådet som
Fellesskapets økonomiske regjering for å avbalansere sentralbankens innflytelse,
særlig etter at Frankrikes bank ble selvstendig 23. desember 1993, som et ledd i
traktaten og ØMU.[lxxiii]Dragkampen
mellom overnasjonalitet og interstatlighet endte med et skille mellom monetær
politikk, som skulle tilfalle EMI, og økonomisk politikk, som fortsatt skulle
være underlagt regjeringene (selv om medlemslandene måtte følge anmodninger fra
Rådet mht. statens underskudd). Maastricht-traktaten var kanskje den siste
“solidariske traktat” (Art. 2) i Jean Monnets ånd. Pengeunionen skulle i
utgangspunktet omfatte et flertall av medlemsland (Art. 109 J i traktaten), og
ØMU ble ratifisert av samtlige medlemsland unntatt Storbritannia, som likevel
erkjente prosessens irreversibilitet. Men bevisst eller ubevisst sto det lite om
alternative løsninger for de land som kunne oppfylle konvergenskravene. Det
meste bekymringsfulle var kanskje at utgangspunktet for de sistnevntes
fastsettelse og oppfyllelse var en periode preget av høykonjunktur på slutten av
80-årene, dette uten hensyn til mulige svingninger.[lxxiv]
Valutakrisen som fulgte Danmarks og Frankrikes vanskelige ratifisering av
Maastricht i 1992, satte en sluttstrek for prosjektets opprinnelige automatikk.
Spekulasjonen utnyttet tvilen om valutaunionens fremtid og gikk til angrep mot
svake valutaer. Det engelske pundet og den italienske liren måtte forlatte EMS,
samtidig som en rekke andre valutaer måtte nedskrives.
Frankrike vurderte igjen utmeldelse, men gikk bort fra dette for ikke å
true valutaunionen og forskyve balansen med Tyskland. Krisens utfall, med
utvidelse av EMS marginer, markerte en reell omveltning av maktforholdet i EU i
forhold til den opprinnelige planen om valutaunion, som i perioden 1990-91 hadde
prioritert gjensidighetsprinsippet. Fra da av ble svake valutaer systematisk
truet, mens den tyske Bundesbank brøt med solidaritetsprinsippet - p.g.a den
antatte prisen for å støtte alle disse valutaene - og valgte å hjelpe Frankrike
fremfor andre medlemsland.[lxxv]Etter
at EMS bokstavelig talt ble lagt ned i juli 1993, var det klart at EU opplevde
en indre økonomisk differensiering som skapte to grupper: de svake og de sterke.
Den økonomiske differensiering avstedkom en politisk differensiering. I
september 1994 la DCU/CSU frem en plan om full iverksettelse av traktaten for en
gruppe land gjennom opprettelse av en indre kjerne. Franskmennene svarte senere
via statsminister Edouard Balladur på dette ved å fremme ideen om en variabel
geometri i EU, med variasjon både mht. deltakelse og samarbeidsfelt. Britene la
frem en plan om et “Europa à la carte” hvor medlemslandene fritt kunne velge
samarbeidsform. Uansett hvilken innfallsvinkel man foretrakk, virket det som om
fremtidens Europa skulle bli mer fragmentarisk og sammensatt enn før 1993.
Utviklingen av ØMU før år 2000 ble mer og mer sammenlignet med situasjonen som
brakte Europa tilbake til 30-årenes ustabilitet.[lxxvi]
Negative effekter
Fragmenteringsspørsmålet førte til en dramatiske transformering av
Maastrichts valutaunion. Den planlagte datoen for innføring av fase 3 ble
utsatt første gang i juni 1995, i samsvar med traktatens to mulige datoer for
ØMUs 3. fases start, 1997 eller 1999. “Europa i flere hastigheter” omtales nå
forsiktig, og det sies lite om reelle politiske implikasjoner av en økonomisk og
monetær fragmentering av medlemsmassen for Europas maktbalanse. For samtlige
nasjoner ville ØMUs fremtid dreie seg om å trekke flest mulige politiske og
diplomatiske fordeler av den resulterende situasjonen, siden “pengeunionen
primært er et politisk motivert prosjekt med små direkte økonomiske gevinster”.[lxxvii]En
potensial trussel etter fransk syn ville være at de landene som enten ikke kan
oppfylle kriteriene eller som ikke ønsker noen valutaunion, forsøker å
motarbeide prosessen frem til 1999.[lxxviii]“Utenfor-landene”
vil fristes til å bryte med lojalitetsprinsipp og styrke sin økonomi
gjennom nedskrivninger. I 1992 hadde f.eks. lirens devaluering store
konsekvenser for handelsbalansen mellom Frankrike og Italia. Deltakerlandene må
dermed øve mer fleksibilitet i forhold til de land
som ikke vil bli med. Dette ble reflektert i utvidelsen av EMS-marginene
i 1992 og helt nylig gjennom det franske forslaget om å prioritere en “politisk
tolkning” av konvergenskravene (som tendens og ikke som mål), og å etablere en
fast overgangsordning fra B- til A-gruppen. Parallelt ville en situasjon hvor
Frankrike står alene som tyngdepunkt sammen med Tyskland eller en tysk-dominert
allianse oppfattes som en hindring for en effektiv ivaretakelse av franske
interesser. Dette innrømmet nylig statsminister Alain Juppé, da han oppfordret
franskmennene til å “bygge en solid politisk og økonomisk union rundt en felles
valuta”. På denne måten skulle man
unngå at “Europa går i oppløsning”, og at man om 2-4 fire år får “en D-mark sone
rundt Tyskland bestående av Benelux og de skandinaviske land, et nytt Mittel-
Europa”.[lxxix]Makteliten
i Frankrike gir også uttrykk for at
“en akselerering av ØMU ville føre til en D-mark sone. For at en felles valuta
skal være levedyktig, burde man sikre seg deltakelse av en av de to andre store
stater, enten Storbritannia eller Italia, noe som ikke vil kunne være mulig i
nærmeste framtid”.[lxxx]I
så fall mener de meste pragmatiske at Frankrike bør unngå isolasjon og gå inn
for en utsettelse av prosessen.
Positive effekter
På den annen side kan det tenkes at post-93 valutaunionen eller “ØMU-
Det hevdes også at prisen for hele prosessen bæres av svake land. Det vanskelige
oppdraget ville da være å utøve en reell kontroll over disse landene og samtidig
klare å fremstille valutaunionen som et fortsatt attraktivt prosjekt.[lxxxi]
Om dette nye monetære “duomvirat” konkluderer Trond Johannessen at “i og med
valutaunionen ser vi nå konturene av et politisk maktsentrum i Europa rundt en
forsterket komplementaritet mellom Frankrike og Tyskland; et maktsentrum som
optimalt er sterkt nok til å beherske det indre marked og kompakt nok til å
skjerme seg mot uønsket innflytelse. Den asymmetriske karakteren av EU under
fase III (...) konsentrerer nå makten i kjernelandene”.[lxxxii]Gitt
økonomiens tyngde i Europa-konstruksjonen helt siden 50-tallet, men spesielt fra
80-tallet, og etter innføringen av Det indre marked i 1993, kan det tenkes at
den økonomiske maktkonsentrasjonen logisk vil
spre seg over til det politiske felt for å sikre de samme landene en
ledelse i samtlige prosesser. Frankrikes interesse vil dermed falle sammen med
en “delt maktsfære”. Det eneste Europa som vil være relevant for Frankrike, er
uansett et Europa der franskmennene “har en nøkkelrolle”.[lxxxiii]I
lyset av den kommende fragmenteringen (indre med ØMU og ytre med utvidelsen) vil
det være interessant å se hvilken holdning som kommer til å prege spørsmålet om
Frankrikes plass i Europa. Noen presenterer den allerede som et alternativ
mellom en stadig tettere allianse med Tyskland -
som vil kunne bli oppfattet av stadig flere som et tysk-dominert Europa
dersom Frankrike ikke spiller sin rolle - og
l’Europe-puissance (et lite, men “mektig” latinsk dominert Europa), i
motsetning til l’Europe-espace (det
markedsliberale germano-saksiske “vide Europa”).[lxxxiv]
Konklusjon: Valutahegemoniets omstridte pris
Valutapolitikken er i varierende grad ett av flere uttrykk for et lands styrke
og selvstendighet. Dette gjelder spesielt Frankrike, ettersom “en grunnleggende
maktfaktor i det franske styresett er den monetære politikk. Mynten er et
politisk verktøy som tjener den legitime autoritet”.[lxxxv]
For franskmennene har valutaunioner tradisjonelt falt sammen med maktutøvelse.
Lenge var begrepet “valutaunion” synonymt med “union rundt francen”. To
verdenskriger og en smertefull avkolonisering markerte på ingen måte slutten på
fransk valutahegemonisk tankegang. Det gamle ønsket om å komme tilbake til
mellomkrigstidens le bon franc
som preget 1920- og 30-årene, ble gradvis svakere. Nye aktører - denne
gangen ikke-kontinentale - overtok Europas ledelse. 1930-, 50- og 60-årene bar
preg av bitre kamper mot pundets og dollarens hegemoni. Hver gang forsøkte
Frankrike å avbalansere denne overlegenheten gjennom motallianser/unioner (den
latinske union, Gullblokken). Fra midten av 60-årene var det likevel klart at
denne politikken var vanskelig å gjennomføre alene midt under Den kalde krigen.
Marshall-hjelp og Bretton Woods-systemet bandt nasjonale økonomier i Europa til
dollaren. Disse godtok relativt fort en amerikansk ledelse på amerikanske
premisser - dette for å kunne sikre seg nødvendige midler til
gjenoppbyggingsarbeidet. Alliansegrunnlaget ble etter hvert for tynt for
Frankrike og endte hver gang med isolasjon. Dynamikken rundt stiftelsen av EF i
50-årene og omfanget av det tyske miraklet presset frem en delt strategisk og
monetær ledelse i 60- og 70-årene, noe som også medførte en økt koordinering med
andre medlemmer. Frankrikes interesser falt delvis sammen med EFs etter at
Bretton Woods-systemet kollapset. Kravet om et nytt pengesystem for verden og
tilblivelsen av en sterk europeisk valuta (as
good as dollar and yen!), samt forsøket på å etablere en europeisk
handelspolitikk i fransk sosialcolbertismes ånd (hvorav
la préférence communautaire var et
uttrykk), var naturlige virkemidler for å sikre et sterkt Frankrike i et sterkt
og stabilt Europa.
Med Tysklands økonomiske suksess i slutten av 1970-årene og landets gjenforening
i 1989-90, fikk valutaunion en ny funksjon: å forankre det samlede Tyskland i
Vest-Europa og nøytralisere utvidelsen av D-mark sonen. Tysklands gjenforening
og slutten på Den kalde krigen vitner om kontinuitet i fransk valutapolitikk.
Dagens debatt om Maastrichts pengeunion preges av alle ovennevnte ingredienser.
Rekkefølgen verden/Europa - Tyskland/Frankrike dominerer makthavernes og
intelligensiaens reaksjoner. Landets nyutnevnte regjering tok i fjor klar
stilling for implementeringen av ØMU, selv om president Chiracs tidligere løfte
om å holde en folkeavstemning - i
strid med traktatens automatikk, men i samsvar med opinionens ønske - en stund
reiste tvil om Frankrikes fremtidige makt- og pengepolitikk.
Men dette ble raskt feiet vekk. “Certaines
réalités sont ineffaçables”
(dvs. visse realiteter er ikke til å komme utenom). I tillegg til sine trofaste
tjenere kan regjeringen nå regne med støtte fra både nasjonalforsamling og
senat, hvor de konservative har flertall, men også fra tidligere erklærte
motstandere (hvorav Philippe Seguin, leder av Nei-siden i 1992, men som
“raljerte” Ja-siden i januar 1996) fra opposisjonens største parti,
sosialistpartiet (som forventer å komme i regjeringsposisjon ved
parlamentsvalget i 1998) samt
mesteparten av næringslivet. De fleste analytikere, som før presidentvalget i
mai 1995 karakteriserte Frankrikes politiske debatt som idéløs og preget av
la pensée unique ( dvs. “den
ensformige tankegang”), kan trekke følgende konklusjon i dag om valutaunionen:
Monnaie unique = pensée unique. Den
offisielle holdningen viser dermed at det er full enighet på toppen av
hierarkiet. En rekke artikler skrevet av politiske tungvektere høsten 1996 gir
derimot uttrykk for at en viss tvil begynner å spre seg i begge politiske
fløyer, på tross av at det er en systematisk tendens til å relativisere
problemene både når det gjelder Frankrikes oppfyllelse av konvergenskriteriene
og de store variasjonene mellom franske og tyske standpunkter.[lxxxvi]
For tiden er det dermed “stø kurs” mht. pengeunionen. En grunn til dette er at
det ligger andre mer reelle motiver bak denne. ØMU identifiseres med Europas
skjebne, og ØMU-skeptikere stemples som euroskeptikere. “Å utsette eller å la
være implementere ØMU ville være å knuse Europa” er et vanlig utsagn.
“Euro-tilhengere” understreker viktigheten av triaden
globalisering-Europa-Frankrike. De mener at Europa befinner seg i en uunngåelig
og kontinuerlig globaliseringsprosess. En felles valuta vil bidra til å frigjøre
europeerne fra dollaren, rasjonalisere pengesystemet i Europa og
til at teknologiske tilpasninger belønnes med gjenvunnede markedsandeler
og økt sysselsetting.[lxxxvii]Europa
vil dermed høyne sin maktstatus og rivalisere andre verdensdeler.[lxxxviii]
Frankrikes europeiske engasjement tolkes som reelt, både som maktverktøy for
landet selv og for europeernes identitet. Valutaunionen, som uttrykk for
Europa-konstruksjonen, symboliserer også for Euro-tilhengere (føderalister og
nasjonalister) en slags “fødselsattest” for Europa, noe som er i samsvar med
Europas skjebne. En Darwinsk oppfatning er at “utviklingen mot en monetær union
som nå starter i Europa, skriver seg inn i et historisk perspektiv (...)
Forklaringen på valutaunionen finnes i den historiske utvikling (...) Historien
viser at nasjonale betalingsfellesskap ikke kunne bli stabile og velordnede før
en overføring av suverenitetsprinsippet. Mynten ble ikke skapt før fyrstene ble
fratatt retten til å manipulere den monetære institusjonen”.[lxxxix]
Europas skjebne kan heller ikke skilles fra det tyske spørsmålet. Dette kan ofte
leses mellom linjene, fordi det er “pinlig” å gi uttrykk for en for åpen frykt
for Tyskland. I 1980- og 90-årene er den mer eller mindre åpne rivalisering
mellom Frankrike og Tyskland blitt avløst av noe mer subtilt. Det nye konseptet,
“paritetsprinsippet”, skal sikre Frankrikes borgere mot at “det mektige”
Tyskland ikke dominerer for mye verken i Frankrike eller
Europa for øvrig. Det gjelder dermed “å bygge Europa sammen” og samtidig
være varsom. Meningsmålinger og andre undersøkelser, som alltid vurderer
franske resultater opp mot tyske, kan neppe tolkes som rene sammenligninger
mellom to store land av samme størrelse og vekt. ØMU- tilhengere utnytter gjerne
“den tyske frykten” for å legitimere pengeunionen. De konstaterer at “vi” i dag
lever i en D-mark sone,[xc]
og at valutaunionen og Europa-konstruksjonen er den beste måten å forhindre en
ytterligere forskyvning av maktforholdet mellom de to land.[xci]Pengeunionen
kan dermed være et middel for å avbalansere Tyskland, særlig innenfor en
“latinsk valutasone”.[xcii]Et
vanlig skremselsbilde som blir brukt om Frankrike ikke skulle kvalifisere for
ØMU, er redselen for gjenoppståelsen av tysk “monetær nasjonalisme” som vil
samle germanske stater (Benelux, Danmark, Østerrike, Sverige, Finland og
Tsjekkia), og tvinge Frankrike inn i en union på tyske premisser.[xciii]Et
siste argument som brukes i forbindelse med pengeunionen, er den økonomiske
tilstand i selve Frankrike. De meste engasjerte påpeker at kampen mot ØMU er
forgjeves; det er allerede for sent.[xciv]Landets
krisetilstand og innstramningspolitikk skyldes ikke pengeunionens krav, men 14
år med sosialistisk styring i Frankrike (mens venstresiden fokuserer på paret
Balladur-Juppé). Utenriksminister
Hervé de Charette karakteriserte nylig
streikebølgen fra desember i fjor, som var et opprør mot
Maastricht-Europa, som “surrealistisk”. Han føyde til at “Frankrike må vite hva
det vil; enten tilpasse seg den moderne verden eller trekke seg tilbake” og at
“det som straffer Frankrike er ikke valutaunionen, men dens fravær”.[xcv]Den
dominerende opinionen overfor valutaunionen er dermed ikke entusiastisk, men
snarere preget av bitter realisme. Frankrike trenger Europa for å få bukt
mot sin vrangvilje mot å
gjennomføre nødvendige reformer. Faktum er at Frankrike ikke har noe alternativ,
verken i forhold til valutaunion[xcvi]
eller i forbindelse med landets Europa-politikk.[xcvii]
De siste årene har eurorealismen
(Jacques Chirac definerer seg selv som eurorealist) forvandlet seg gradvis til
euroskepsis. På grunn av dens direkte
implikasjoner har debatten om valutaunionen utvidet kløften mellom pro-ØMU
makthavere og en stadig større del av den ØMU-fiendtlige opinionen. Nylig viste
en meningsmåling om “franskmenn og Europa” at støtten til ØMU var redusert fra
75% i desember 1991 til 58% i mars 1996. 49% av de spurte så på
Europa-konstruksjonen som en total fiasko. 67% definerte seg som
“anti-europeiske” eller “tvilende”.[xcviii]Den
partipolitiske motstanden mot ØMU/EU har to grener;
nasjonal (-istisk) og sosial.[xcix]Nasjonalistene
består av ytre høyre-nasjonalister som Le Pens
Front National (Nasjonal Front) og de
Villiers’ Mouvement pour la France, MpF
(Frankrikebevegelsen), i tillegg til
en republikansk-jakobinsk fløy, høyre RPR-dominert med Philippe Sèguin og
Charles Pasqua eller venstre-orientert med Jean Pierre Chevènements
Mouvement des Citoyens, MdC
(Borgerbevegelsen). Alle disse står sterkt . De har seilt i medvind i fransk
politikk helt siden sosialistenes nederlag i parlamentsvalget i 1993,
Europa-valget i 1994 og presidentvalget i 1995. Dette skyldes
“renasjonaliseringen” av landets innenrikspolitikk fra annen del av 1980-årene.
I dag preges Frankrikes politiske liv av “dextrisme”
(dvs.
en konservativ politikk.). Det
gaullistiske RPR er landets største parti, mens Jean-Marie Le Pens Nasjonal
Front er det tredje største. Med hensyn til Europa-politikken, var utfallet av
folkeavstemningen om Maastricht i 1992 også avgjørende. Nasjonalistene ville
systematisk blokkere implementeringen av Maastricht-traktaten, dvs. legge den
ned (Nasjonal Front) eller begrense den til interstatlig samarbeid med størst
mulig vekt på nasjonale attributter (Ministerrådet i EU, nasjonalforsamlingen).
De førstnevnte karakteriserer ØMU som en ytterligere konsesjon til føderalisme,
som etter deres mening truer fransk livsstil og genialitet.
Overraskende nok kunne André Glucksmann proklamere at “valutaunionens forgudelse
ikke er nok i framtiden. Det er en kunst å være fransk; en skarpsindig
savoir-vivre som forvandler kriser
til sannhetsøyeblikk”.[c]Det
påpekes i denne sammenheng at prosjektet med valutaunionen er “postnasjonalismens
siste forsøk på å tvinge folk til å godta en politisk union uten å vite dens
formål”.[ci]
Monetære suverenitetsavståelser oppfattes som en svekkelse av Frankrikes
innflytelse i G7, IMF, Verdensbanken, EBRD og OECD, men også i forhold til
landets afrikanske og karibiske politikk, gjennom en egen valutasone.[cii]Denne
frykten uttales særlig i forbindelse med naboen Tyskland og begrunnes med at
franskmennene “ikke lenger kommer til å underkaste sin
sosialpolitikk for der Bundesbank”.[ciii]
En stadig mer utbredt oppfatning i opinionen er at pengeunionen er et tysk
prosjekt som kun tjener tyske interesser. På samme måte som man opponerte for
latinernes humanisme og germanernes barbari, refererer man nå til Frankrikes
“sosialpolitikk” og “Tysklands
økonomiske interesser” (og overser dermed fullstendig omfanget av Tysklands egne
sosiale problemer). Frankrikes ønske om “mer fleksible kriterier” blir snart et
bevis på menneskelighet, noe som står i total kontrast til tyskernes ubøyelige
tolkning av “de 3%” som oppleves som en videreføring i og med etableringen av
stabilitetspakten. Nasjonalistene frykter videre etableringen av et
Kjerne-Europa som en følge av ØMU p.g.a. risiko for splittelse mellom A- og
B-nasjoner, og fordi denne fragmenteringen vil tjene germanske interesser og
hindre Frankrike i å bruke sine tradisjonelle allierte.[civ]
Den sosiale motstanden har økt mest de siste 3 årene som følge av landets
kriserammede tilstand. Implementeringen av Det indre marked og valutaunionens
første og andre fase har gjort innenrikspolitikken mer europeisk og har
nasjonalisert integrasjonsprosessen. Mange identifiserer i dag Den Europeiske
Union med Maastricht-traktatens ideologi, Maastricht med globaliseringsprosess
og markedsliberalisme, dvs. noe som fører til massiv desentralisering av
arbeidsplasser og omregulering av den offentlige sektorens hittil beskyttede
områder. Motstanderne (sosialgaullistene, venstresosialister og
venstreorienterte fagforeninger) er enten mot hele prosjekt om pengeunionen -
kommunistene vil avvikle den og erstatte den med et system basert på en
“solidarisk valutakurv”[cv]
- eller mot kravenes “destabiliserende” ringvirkninger. Venstresosialistene
støtter en rask innføring av valutaunionen, under forutsetning av at
konvergenskravene reforhandles og at det utarbeides nye sysselsettingskriterier
(merk at dette standpunktet nå deles av regjeringen).[cvi]
President Chirac formidlet også den franske opinions misnøye og
hevdet at sosialpolitikken måtte prioriteres i Europa. I tiden før
regjeringskonferansen i Torino i mars, men også i forbindelse med G7-toppmøtene
i Lille og Lyon, snakket han om globaliseringens negative konsekvenser og om
hvor viktig “det sosiale Europas framtid” var for hele Maastricht- prosessen).
Men skepsisen gjelder også et Europa i flere hastigheter som etter hvert tar
form. Det er en frykt for at solidaritet- og gjensidighetsprinsippet blir
nedprioritert og at det som
Jean-Pierre Chevènement kalte “valutaen som splitter Europa”,[cvii]
vil føre til at den sosiale byrden forbundet med en fortsatt solidaritet
med B-landene vil måtte bæres av A-landene i form av høy arbeidsledighet[cviii]innenfor
EU (det er pr. i dag 23 millioner arbeidsledige i EU). Videre styrkes denne
frykten av EUs utvidelsesplaner østover, som formelt sett bør realiseres seks
måneder etter IGC. I motsetning til stemningen som dominerte i tiden etter
Berlinmurens fall, vekker tanken på å gjenforene “det store Europa” ikke særlig
stor begeistring hos befolkningen generelt, spesielt ikke blant folk som har sin
arbeidsplass i hhv. landbruks- og
industrisektoren. Disse frykter det billige pris- og kostnadsnivået i Øst- og
Sentral Europa.
Motstandernes viktigste argumenter er dermed den manglende sammenheng mellom
konvergenskravenes utslag i økonomien, sterkvaluta-politikkens langsiktige pris
og en stadig økende arbeidsledighet.
De kobler sammen landets (innenriks)økonomiske politikk og Maastrichts
kalendarium, og undergraver dermed
regjeringens autoritet både på hjemmebane og i sin Europa-politikk. På samme
måte som i 1981 og 1988, står kampen mot arbeidsløshet og for en mer sosial
rettferdighet helt sentralt. I desember 1995 mistet staten kontroll over den
sosiale uroen som brøt ut i forbindelse med Alain Juppés reformplan, tross
regjeringens forsøk på å “farge”
uroen (som på ingen måte var et “venstre-komplott” orkestrert av FO-CGT,
ettersom mindre enn 10% av de streikende var fagforeningsmedlemmer.
Protestbølgen fikk overraskende stor støtte i opinionen). Ideen om at Frankrike
må rive seg løs fra D-marken og føre en sterkere inflasjonspolitikk
for å øke forbruket innenlands og bedre sysselsettingen, får nå stadig
større oppslutning.[cix]Motstanden
mot ØMUs/EUs to “ansikter” - det
nasjonale og det sosiale - konvergerer i disse dager og gir en ny type motstand,
mer diffus, mer preget av “nasjonal stolthet”, og langtfra unik i Frankrikes
historie.
Ved to tidligere anledninger har denne type motstand avstedkommet populistiske
kombinasjoner (boulangisme i 1880-årene, poujadisme i 1950-årene). Den vil i
kommende år kunne fange mesteparten av stemmene mot regjeringen(e)s økonomiske
og europeiske politikk, først ved
parlamentsvalget i 1998, deretter ved presidentvalget i 2002, og ved kommende
folkeavstemninger (man husker hvordan folkeavstemningen i 1992 ble brukt som
protestvalg mot Mitterrand og dermed skapte politisk presedens). Denne nye
“sosial-jakobismen” forlater sentrumspartiene for å bevege seg mot i
fløypartiene. Dette skyldes at det største partiene (sosialispartiet og
gaullistpartiet) blir sett på som ansvarlige for dagens sterkvalutapolitikk og
tilslutning til pengeunionen. De nye “protestpartiene” - kommunistpartiet og
Nasjonal front - representerer det reelle alternativ. Kommunistpartiet, som de
fleste hadde spådd ville oppløses kort tid etter det sovjetiske imperiets fall,
har den i senere tiden fått en nytt oppsving, både p.g.a. partiets utnevnelse av
ny partisekretær (Robert Hue) og den sterke anti-ØMU markeringen. Kommunistene
har delvis lyktes i å “bygge bro” mot venstresosialistene og
Chevènements Borgerbevegelse. Dermed får man etter hvert - og særlig før
parlamentsvalget i 1998 - en
ikke-sosialistisk venstreside (en stor nyhet som står i kontrast til det franske
sosialistpartiets totale overlegenhet på venstresiden i perioden 1978-1995) med
sterk fokusering på sysselsetting og nasjonale problemstillinger. Jean-Marie Le
Pens Nasjonal front fortsetter på sin side den systematiske
forankringsstrategien i landets politiske landskap. En fersk meningsmåling viser
at de fleste franskmenn er uenige i partiets rasistiske utsagn, men
at over halvparten av de spurte støttet partiets politikk. Pga. sin korte
historie og beskjedne involvering i
en rekke økonomiske og politiske skandaler som har rammet samtlige andre
partier, trekker Nasjonal front stadig flere grupperinger til seg; unge som
gamle, ledere som arbeidere. Nasjonal front har faktisk det største
“fangstpotensial” i form av sosial og nasjonalistisk motstand. En forverring av
landets innenrikspolitiske og økonomiske situasjon ville automatisk innebære en
parallell styrking av partiets velgeroppslutning. Idag overser ingen alvoret i
situasjonen. Forslag om å endre valgssystemet før parlamentsvalget i 1998 for å
gjøre det mer proporsjonelt, ble møtt med sterk skepsis. Om forbindelsen mellom
sterkvalutapolitikken og Nasjonal fronts fremgang hadde Jean-Pierre Chevènement
i juni 1995 en meget enkel, men dekkende, formulering:”Le
franc fort, c’est le Front fort” (en sterk franc er lik en sterk front).
Det kan tenkes at det stadig vil bli vanskeligere for makthaverne, uansett om de
hører hjemme på høyre- eller venstresiden, å få aksept i opinionen for en fransk
maktpolitikk for Europa. De vil være i klemme mellom kortsiktige, men populære
løsninger og mer fundamentale og omstridte valg. Denne situasjonen så vi bl.a. i
desember 1995, da Juppés regjering gikk inn for en innstramningsplan, tross hard
motstand fra de streikende og de deler av opinionen som sympatiserte med
sistnevnte. Oppfyllelsen av ØMUs
krav vil derimot sikre Frankrike plass i det fremtidige “flerhastighets-Europa”.
Men prisen for dette vil kunne være en betraktelig økning i arbeidsløsheten. En
løsrivelse fra D-marken vil justere francen opp til sitt reelle nivå og skape
arbeidsplasser, men også føre til økt spekulasjon. Frankrike vil da risikere å
miste sin diplomatiske delte
lederstilling i EU, for et land med svak
valuta er i franske øyne et politisk svekket land. Å la folket avgjøre saken
ville være for risikabelt dersom makthaverne oppsøker opinionens tilslutning til
ØMU, men et ypperlig verktøy dersom de ville stanse hele prosessen ved å bruke
“legitime midler”.[cx]
I en stadig mer forverret innenrikssituasjon kunne etter hvert franske
makthavere risikere å bli tvunget til å reise spørsmålet om hvilken alternativ
maktpolitikk som ville være akseptabel for opinionen og valutamarkedet. Dette
alternativ finnes, men det forblir politisk “ukorrekt” å omtale det pga. de
enorme ringvirkninger en slik politikk
ville få (typisk ville være en løsrivelse fra D-marken, devaluering av
francen, prioritering av nasjonale interesser fremfor “kommunautariske”; kort
sagt alt som fører til et politisk svekket Frankrike og et mer selvstendig
Tyskland) for tysk-franske relasjoner. Men Jacques Chirac, som selv hevder å
være gaullismens arvtager, vet også at General De Gaulle gjenreiste landet både
innenrikspolitisk og økonomisk før han lanserte fra 1961-62 sitt
stormaktpolitiske offensiv, og at den omvendte rekkefølgen (stormaktpolitikk før
gjenoppreisning) oppfattes av stadig flere som tvilsom blant de som prioriterer
sysselsettingen framfor økonomiske realiteter.
Den nåværende kommunikasjonssvikt mellom styresmaktene og opinionen ser ut til å
være total, selv om flere prøveballonger har vært sluppet ut den siste tiden,
både fra regjeringen og opposisjonspartiene. Problemet ligger nettopp i at det
offisielle budskapet vektlegger at den eneste veien til velstand (dvs.
gjenoppreisning) er pengeunionen, mens en voksende del av opinionen mener at
velstanden er veien ut av
pengeunionen. Den rekordlave oppslutningen på 32% for presidenten og 23% for
statsministeren illustrerer omfanget av splittelsen mellom regjering og velgere
om hvilken økonomisk kurs Frankrike
må velge.[cxi]
Det er bare i underkant av to år igjen til nasjonalt parlamentsvalg og den store
avgjørelsen om hvem som skal være med i ØMUs første tog. Frem til denne
“dommedagen” vil Juppé-regjeringens umulige oppgave være å forsøke og kombinere
to ting som neppe lar seg forene; å kanalisere den voksende motstanden i
etablerte partier (unntatt Nasjonal front) og samtidig høste stemmer for å sikre
RPR valgseieren, samt å unngå en stadig øking i arbeidsledigheten samtidig som
utgiftpostene skjæres ned for å møtte ØMUs konvergenskrav. Man kan stille
spørsmålstegn ved om denne oppgaven i det hele tatt er
mulig å løse.
Nylig karikerte tegneren Pancho i den franske avisen
Le Monde pengeunionensprosessen. Man
gjenkjener to skikkelser, Helmut Kohl og Jacques Chirac, som strever med å dra
en diger “Euro” oppover en fjellside hvor det øverst står en plakat med
årstallet 1999 . De gjorde det på samme måte som Sisyfos måtte sone sin straff.
Ifølge det greske sagnet måtte han dra en tung stein oppover i all evighet,
fordi steinen ramlet nedover igjen hver eneste gang. Sisyfos fikk aldri vite hva
som skjulte seg bak fjelltoppen.
[i]
Hubert Védrine, som har vært diplomatisk rådgiver og senere
generalsekretær for
François Mitterrand, hevder at en slik valutaunion med Tyskland har vært
en fransk målsetting helt siden 1969. Védrine, Hubert (1996),
Les mondes de François
Mitterrand. A l’Elysée; 1981-1995, s. 433, Fayard, La Flèche.
[ii]
Jacques Rueff i Revue Synthèse,
s. 4, 1950.
[iii]Robert,
Frank “Pompidou, le franc
et l'Europe.
1969-
[iv]Duroselle,
Jean Baptiste (1985) La
décadence, 1932-1939, s. 212, Imprimerie Nationale, Paris.
[v]Valance,
Georges (1996) La légende du
franc de 1360 à demain, s. 150, Flammarion, Mesnil-sur-l’Estrée.
[vi]Lovie,
J. & Palluel-Guillard, A. (1972) “L'épisode napoléonien; aspects
extérieurs: 1799-
[vii]Krigserstatningene
besto av gjeldsbrev fra den franske stat på 46,6 millioner for hver av
de fire maktene (men den totale sluttsum ble 700 millioner). Staten
måtte i tillegg etablere et garantifond for å sikre betalingene,
samtidig som landets økonomiske politikk var underlagt et råd. Totalt
lød regningen for Waterloo på 2 milliarder germinalfranc.
[viii]Samuelson,
Alain (1971) Le mark, l'histoire
de la monnaie allemande, Didier, Paris.
[ix]Ambrosi,
Christian (1993)
L'apogée de l'Europe; 1871-1918,
s. 51, Masson Histoire, Paris.
[x]
I 1914 hadde Frankrike investert ca. 16 milliarder franc (206 milliarder
dagens franc). Dette utgjorde 26% av Frankrikes totale investeringer i
utlandet. Frankrike sto for 34% av Russlands utenlandske
investeringskapital, foran Storbritannia (24%), Tyskland (21%) og USA
(5,5%).
[xi]
Duroselle, Jean-Baptiste (1985)
La décadence, 1932-1939, s. 224, Presse de l' Imprimerie Nationale,
Paris.
[xii]
Bonin, Hubert (1989) L'argent en
[xiii]
Mellom 1918 og 1929 investerte Frankrike 700 millioner i Ungarn,
Østerrike, Polen, Romania og Bulgaria. Banker som
Union Parisienne,
Paribas og Société Générale
var sterkt etablert i østerrikske og tsjekkiske banker. Denne
omringingsstrategien av Tyskland førte til at Polen i
1921,Tsjekkoslovakia i 1924, Romania i 1926 og Jugoslavia i 1927 kom
under fransk innflytelse. Samtidig knyttet Locarno-traktaten en allianse
mellom Frankrike, Polen og Tsjekkoslovakia. Parallelt var Frankrike det
største europeiske land som ga sin støtte til
Den lille ententen mellom
Romania, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Berstein, Serge & Milza, Pierre
(1992) Histoire de l'Europe,
déchirures et reconstruction de l'Europe; 1919 à nos jours, s. 50,
Hatier, Paris.
[xiv]I
Russland ble den fransk investeringskapital ofte brukt til å kjøpe tyske
og britiske produkter fremfor franske. Dette gjaldt ikke bare
kapitalinvesteringer, men også til en viss grad handelsavtaler.
Frihandel ble innført i Europa for første gang via en fransk-britisk
bytteavtale. I 1859 forsøkte Napoleon den tredje å få britisk aksept for
operasjoner i Italia og den planlagte innlemmelsen av Savoya og Nice mot
en handelstraktat som skulle oppheve restriksjoner mot import av
britiske produkter. Traktaten ble undertegnet 23. januar 1860. Mellom
1860 og 1867 undertegnet Frankrike lignende traktater med Belgia,
Zollverein, Italia, Sveits, Spania, Nederland, Portugal og hansabyene.
Tacel, Max (1994) Restaurations,
révolutions, nationalités; 1815-1870, s. 61, Masson, Paris.
[xv]Bonin,
Hubert (1989) L'argent en
[xvi]Girault,
René & Frank, Robert (1988)
Turbulente Europe et nouveaux mondes; 1914-1941, s. 15, Masson,
Paris.
[xvii]Soutrou,
Georges (1976) “L'impérialisme du pauvre” i
Rélations internationales,
s. 219-239, nr. 7.
[xviii]Becker,
Jean-Jacques & Berstein, Serge “Victoire et frustration, 1914-
[xix]
Opplåningspolitikken
forårsaket gullfrancens to første vekslingskriser. Den ene inntraff
mellom mars 1919 og desember 1920. Francens verdi ble kraftig redusert,
etter at både britene og amerikanerne systematisk sluttet å støtte
francen. Istedenfor å nedskrive valutaen forsøkte tvert imot regjeringen
å revaluere. Dette så ut til å fungere nokså bra da den andre
valutakrisen rammet økonomien mellom høsten 1923 og mars 1924. Den
skyldtes den gangen Poincarés budsjettreform og D-markens fall, som
satte sluttstrek for
Frankrikes krigsreparasjoner. Dette skapte en enorm spekulasjonsbølge
mot gullfrancen. Pundet, som var verdt 77,83 gullfranc i september 1923,
gikk opp til 122,60 franc i mars 1924.
[xx]
Sauvy, Alfred (1965)
Histoire économique de la France
entre les deux guerres, s. 39, bind 1, Fayard, Paris.
[xxi]
Valance, Georges (1996) La
légende du franc, de 1360 à demain, s. 268, Flammarion,
Mesnil-sur-l’Estrée.
[xxii]
Duroselle, Jean-Baptiste (1985)
La décadence, 1932-1939, s. 216, Imprimerie Nationale, Paris.
[xxiii]Girault,
René & Frank, Robert (1988)
Turbulente Europe et nouveaux monde; 1914-1941, s. 184, Masson,
Paris.
[xxiv]
“Since the British suspected that Germany's own critical economic
problems might compel Hitler to solve them by some spectacular foreign
move, it was vital to hold out to the so-called “moderate” Nazis the
alternative possibility of surmounting those problems through
international co-operation, commercial prosperity and peace.” Kennedy,
Paul (1981)
The realities behind diplomacy,
s. 303, Fontana Press, Glasgow.
[xxv]
J. Delmas. Sitat fra Girault, René & Frank, Robert (1988)
Turbulente Europe et nouveaux
mondes; 1914-1941, s. 235, Masson, Paris.
[xxvi]
“It greatly loosened France's main external bottleneck, the inability to
earn dollars. And aid offered a key to changes which France on her own
might have taken far longer to achieve... Without Marshall aid, the
French, starved of dollars, could probably not have carried their
intentions through.” Duchêne, François (1994),
Jean Monnet, the first statesman
of interdependence, s. 173, Norton, New York.
[xxvii]
Binoche, Jacques (1990) De Gaulle
et les Allemands, s. 103, Editions Complexes, Brussel.
[xxviii]
“Clayton and Jefferson Caffery, the US ambassador in Paris, told the
French they might get better loan terms if they modified their German
policies which cut across those of America", s. 159. På side 171 leser
man at "Marshall aid was also structurally biassed in favour of France.
It was based on the dollar deficits of recipients. France had the
largest”. Duchêne,
François (1990)
Jean Monnet, the first statesman
of interdependence, s. 159 og 171,
Norton, New York.
[xxix]
Claytons forslag til Jean Monnet 29. juli 1947.
Duchêne, François (1990) Jean
Monnet, the first statesman of interdependence, s. 185, Norton, New
York.
[xxx]
“The Monnet Plan... tied the
economic reconstruction of Germany inextricably to the reconstruction of
France and, as the hopes of implementing the earlier and more drastic
policies towards Germany faded, it offered an alternative programme for
attempting to provide for future national security against Germany.”
Millward, Alan (1984) The
reconstruction of Western Europe; 1945-1951, s. 129, British
Library, London.
[xxxi]
“Far from being based on a liberal internationalism, the Monnet Plan was
based on the crudest possible expression of mercantilist principles. It
was aimed at seizing German resources in order to capture German
markets.” Millward,
Alan (1984)
The reconstruction of Western
Europe; 1945-1951, s. 137, British Library, London.
[xxxii]
Både Frankrike og Storbritannia hadde tenkt på VEU som et videre
samarbeid i likhet med Dunkerque for de to land i 1947. På samme måten
som i Dunkerque-traktaten var Tyskland det eneste landet som ble omtalt
som “potensiell angriper i de neste 50 år” i slutterklæringen som førte
til etableringen av VEU 17.
mars 1948.
[xxxiii]
Den monetære delen var kun én side ved rivaliseringen med USA. De Gaulle
forsøkte å angripe USA i sin egen maktsfære ved to anledninger. Den
første var i 1964 under et besøk
i Sentral- og
Sør-Amerika, der han kritiserte den amerikanske imperialismen. I 1967
tok han stilling for et fristilt Quebec under et statsbesøk i Canada.
Han begrenset sitt besøk til den fransktalende delen, noe som var en
fornærmelse mot den engelsk- dominerte regjering
i Ottawa. Parallelt prøvde han å posisjonere Frankrike i forhold
til den kommunistiske verden, ved å anerkjenne Kina i 1964, trekke
Frankrike ut av OSEA i 1965 og ut av NATO i 1966, og ved sine forsøk på
å samarbeide med Moskva.
[xxxiv]
Pierre Maillard sammenlignet de Gaulles Europa med Metternichts og
Bismarcks maktpolitiske system. Maillet, Pierre (1985)
De Gaulle et l'Europe,
de Rome à Maastricht, s. 277, Tallandier, Paris.
[xxxv]
Gerbet, Pierre (1983) La
construction de l'Europe, s. 272, Imprimerie Nationale, Paris.
[xxxvi]
Gerbet, Pierre (1983)
La construction de l'Europe,
s. 114, Imprimerie Nationale, Paris.
[xxxvii]
Maillard, Pierre (1985)
De Gaulle et l'Europe, entre la
nation et Maastricht, s. 132, Tallandier, Paris.
[xxxviii]
Viansson-Ponté, Pierre i
Le Monde, 23.11.68.
[xxxix]
Like før de Gaulle besøkte Tyskland i september 1968 var
stemningen i Bundestag meget kritisk til Frankrikes
Europa-politikk. CDU og SPD betegnet den som “blind i Øst-Europa og
negativ i Vest-Europa”. Die Welt
skrev 19. november 1968:
“De Gaulles Frankrike må nå betale prisen for systematisk å blokkere
Europa- og valutapolitikken.”
München Merkur skriver samme dag:
“Bonn burde utnytte Frankrikes aktuelle problemer for å oppnå
konsesjoner om europeiske saker.” Sitat fra Binoche, Jacques (1990)
De Gaulle et les Allemands,
s. 180, Editions Complexes, Brussel.
[xl]
Binoche, Jacques (1990) De Gaulle
et les Allemands, s. 187, Editions Complexes, Brussel.
[xli]
Berstein, Serge (1995) La France
de l'expansion.
[xlii]
Frank, Robert (1995) “Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-
[xliii]
Bossuat, Gerard (1995) “Le président Georges Pompidou et les tentatives
d'Union économique et monétaire” i
Georges Pompidou et l'Europe,
s. 351, Editions Complexes, Brussel.
[xliv]
Frank, Robert (1995) “Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-
[xlv]
Bossuat, Gerard (1995) “Le président Georges Pompidou et les tentatives
d'Union économique et monétaire” i
Georges Pompidou et l'Europe,
s. 435, Editions Complexes, Brussel.
[xlvi]
Gerbet, Pierre (1983) La
construction de l'Europe, s. 397, Imprimerie Nationale, Paris.
[xlvii]
Bossuat, Gerard (1995) Georges
Pompidou et l'Europe, s. 421,
Editions Complexes, Brussel.
[xlviii]
Se Christian de Boissieus konklusjon i “La France et la réforme du
système monétaire international” i
Georges Pompidou et l'Europe,
Editions Complexes, (1995) Brussel.
[xlix]
Frank, Robert (1995) “Georges Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-
[l]
Valance, Georges (1996) La
légende du franc, de 1360 à demain, s. 349, Flammarion, Paris.
[li]
“There was an obligation to intervene if exchange rates treathened to be
out of margin of +/-2,25% (...) and an obligation to take the necessary
economic policy measures as early as possible”. Volz, Joachim (1994)
The role of the German
Mark in Europe, s. 8,
Europa-programmet, Oslo.
[lii]
Jacquet Pierre, “La désunion monétaire européenne” i
Politique Etrangère, s. 43,
nr. 1, 1993.
[liii]
Attali, Jacques (1993) Verbatim
1: 1981-1986, s. 399, Fayard, Paris.
[liv]
Robin, Gabriel (1985) La
diplomatie de Mitterrand ou le triomphe des apparences: 1981-1985,
s. 69. Editions de la Bièvre, Mayenne.
[lv]
Elie Cohen definerer det slik “a strict discipline as to wages combined
with a strict management of the budget improves the competitiveness of
French products which in their turn increase the comparative value of
the French franc which in turn allows imports at reduced costs thus
accelerating the advantages of a reestablished competitiveness”.
Cohen, Elie (1994), France
and the Uruguay round, s. 6, Europa-programmet, Oslo.
[lvi]
Valance, Georges (1986)
La légende du franc de 1360 à
demain, s. 363, Flammarion, Paris.
[lvii]
Art. i traktaten lyder slik: “Fellesskapet skal ha til oppgave, ved å
skape et felles marked og en økonomisk og pengepolitisk union og ved å
gjennomføre felles politikk eller tiltak etter art. 3 og 3A, å fremme i
Felleskapet som helhet en harmonisk og
likevektig økonomisk utvikling, en bæredyktig og
ikke-inflasjonsdrivende vekst som tar hensyn til miljøet, en høy grad av
tilnærming mellom økonomiske resultater, et høyt nivå for sysselsetting
og sosial trygghet, en høyning av levestandarden og livskvaliteten, og
økonomisk og sosial utjevning og solidaritet mellom medlemsstatene.”
Traktat om Den Europeiske Union,
Utenriksdepartementet, Oslo,
februar 1993.
[lviii]
Agulhon, Maurice, Nouschi, André & Schor, Ralph (1995)
La France de 1940 à nos jours,
s. 371, Nathan Université, Noisy-le-Grand.
[lix]
Bitsch, Marie-Thérèse (1996)
Histoire de la construction européenne, s. 233, Editions Complexes,
Brussel.
[lx]
Dette hevdes av Favier og Martin-Roland. Tyskerne hadde tenkt seg en
monetær union begrenset til land med sterk valuta som Vest-Tyskland,
Frankrike, Benelux-landene og Danmark, mens Storbritannia støttet
planens inndeling i tre faser som gjorde det mulig å gå inn i den første
fasen samtidig som man beholdt muligheten til å trekke seg ut til et
senere stadium. I Favier, Pierre og Martin-Roland, Michel (1996)
La décennie Mitterrand, 3. Les
défis, s. 163, Fayard, Saint-Amand.
[lxi]
Hubert Védrine rapporterer om en samtale mellom Mitterrand og Kohl på
den tiden det rådet full uenighet mellom EFs medlemsland om form og
innhold av valutaunionens 2. og 3. fase. I samtalen presser Mitterrand
Kohl til å gå aktivt inn for pengeunionen. Foran den tyske kansleren,
som understreker at “en overgivelse av D-marken er et stort offer for
den tyske opinionen” og “at den ikke er klar ennå”, viser Mitterrand sin
vilje: “Jeg vet det, men den europeiske opinionen venter på nettopp
dette. Dere går nå mot
Tysklands gjenforening. Dere må absolutt vise at dere fortsatt tror på
Europa (forstå Europakonstruksjonen)”. Denne samtalen fant sted i juni
1989, dvs. lenge før den store omveltningen høsten samme år. Védrine,
Hubert (1996), Les mondes de
François Mitterrand. A l’Elysée; 1981-1995, s. 420.,Fayard, La
Flèche. For en detaljert beskrivelse av tysk.-franske forhold i
forbindelse med Regjeringskonferansen om pengeunionen,
anbefales Favier, Pierre og Martin-Roland, Michel (1996)
La décennie Mitterrand. 3. Les
défis, s. 201-206, Fayard, Saint-Amand.
[lxii]
Det er viktig å notere seg at det i Delors’ rapport ble foreslått kun én
dato; den som tilsvarte startdatoen for pengeunionens første fase, dvs.
parallelt med liberaliseringen av kapital. Rapporten fastlo også at
medlemslandene skulle integrere EMS. Den andre fasen skulle inkludere
etableringen av den europeiske sentralbank, og den tredje fasen
etableringen av selveste pengeunionen. Et hovedkrav fra fransk side,
parallelt med lanseringen av en Regjeringskonferanse om pengeunionen,
var dermed å kunne fastsette en dato for implementeringen av fase 2 og
3. Favier og Roland understreker at dette ble mulig takket være et
felles initiativ mellom Roland Dumas og Hans Dietrich Genscher. Et
dokument fra 19. juni 1989 fatslo at “de
tre etappene inngår i en unik prosess, hvorav enheten må sikres med
hensyn til innhold og prosedyrer”. Dette ble oppnådd til tross Kohls
skepsis, rett før en viktig valgperiode. Favier, Pierre og
Martin-Roland, Michel (1996)
La décennie Mitterrand. 3. Les défis, s. 165, Fayard, Saint-Amand.
[lxiii]
Fritsch-Bournazel, Renata
(1991) L'Allemagne unie dans la
nouvelle Europe, s. 271, Editions Complexes, 1991, Brussel.
[lxiv]
Attali, Jacques (1995) Verbatim
III, 1988-1991, s. 241, Fayard, Brussel.
[lxv]
Minc, Alain “Goddag Tyskland,
farvel Europa”, L'Expansion,
23.11-06.12.89.
[lxvi]
Le Gloannec, Anne-Marie (1989) La
nation orpheline, les Allemagnes en Europe, s. 245, Pluriel, Paris.
[lxvii]
Le Gloannec, Anne-Marie (1989),
La nation orpheline, les Allemagnes en Europe, s. 217, Pluriel,
Paris.
[lxviii]
Han mente da gjenskapelsen av trippelalliansen mellom Frankrike,
Storbritannia og Russland. Sitat fra
Attali, Jacques (1995)
Verbatim III, 1988-1991, s. 354, Fayard, Paris.
[lxix]
Favier og Martin-Roland nevner bl.a. brevet som Kohl sendte Mitterrand
27. november 1989, hvor kansleren ba om en utsettelse av
Regjeringskonferansens start i hvert fall til
1991. Dagen etter kunngjorde Kohl sin 10-skritts plan for
Tysklands gjenforening i en tale i den tyske Forbundsdagen. Favier,
Pierre og Martin-Roland, Michel (1996)
La décennie Mitterrand. 3. Les
défis, s. 203, Fayard, Saint-Amand.
[lxx]
Grosser, Alfred (1989),
Affaires extérieures, la
politique de la France, 1944-1989, s. 337, Flammarion, Saint-Armand.
[lxxi]
26. januar 1991 erkjente Mitterrand
at han lenge hadde vært motstander av en europeisk sentralbank,
men tilføyde at Frankrike i morgen ville veie tyngre i sentralbanken enn
i forhold til D-marken”. Aeschimann, Eric & Riché, Pascal
(1996), La guerre de sept
ans: histoire secrète du franc fort 1989-1996, s. 90, Calmann Lévy,
La Flèche.
[lxxii]
Noreng, Øystein “EFs planer om pengeunion og tysk forbehold” i
Bingen, Jon (1992) Europa
etter Maastricht, s. 111, Cappelen/Europa-programmet, Oslo.
[lxxiii]
Gerbet, Pierre (1994) La
construction de l'Europe, s. 474, Imprimerie Nationale, Paris. Det
er viktig å notere seg at Frankrikes Bank (Banque
de France) ble selvstendig
23. desember 1993, som et ledd i Maastricht-traktaten, rett før
starten på fase II. Å styre Ministerrådets kontroll over den politiske
prosessen i ØMU (dvs. nasjonale regjeringer) var en pragmatisk måte å
sikre franske interesser på.
[lxxiv]
Takle, Marianne (red.) (1995) EUs
regjeringskonferanse. En ny norsk utenriksøkonomi (foredrag på
Europa-programmets rådsmøte 09.10.95), s. 21, Europa-programmet. Se
også Johansen, Per Richard (1993) “Maastricht og de økonomiske utsiktene
for EF” i artikkelsamlingen
Europa i forandring,
Europa-programmet, Oslo.
[lxxv]
Valance, Georges (1996) La
légende du franc de 1360 à demain, s. 395, Flammarion, Paris.
[lxxvi]
“The Gold standard revisited”,
The Economist, 6. mars 1993.
[lxxvii]
Grjebine, André & Marris, Stephen (1994)
Norway and an uncertain monetary
construction, s. 2, Europa-programmet, Oslo.
[lxxviii]
Cohen-Tanugi, Laurent (1995) Le
choix de l'Europe, s. 84, Fayard, La Flèche.
[lxxix]
Alain Juppé på RPRs landsmøte 27. september 1995.
Le Monde,
29.09.95.
[lxxx]
Lafay, Gérard & Unal-Kesenci, Deniz
(1993) Repenser l'Europe,
s. 67, Economica, Paris.
[lxxxi]
Vi kan se at den politiske debatten om regjeringskonferansen følger den
økonomiske. Tyske krav om utvidet bruk av flertallsavgjørelser følges av
franske krav om bedre balanseforhold mellom små og store land. Dette vil
kunne føre til et revidert stemmesystem hvor små land
de facto mister vetoretten.
Omtalt i l'Express, 14.12.95.
[lxxxii]
Johannessen, Trond (1996) “ØMU”
i Bingen, Jon (red.) (1996)
1. ØMU 2. Natos utvidelse og det europeiske sikkerhetssystem
(foredrag på Europa-programmets rådsmøte, 11.04.96), s. 20,
Europa-programmet, Oslo.
[lxxxiii]
Bénetton, Philippe, “Det eneste Europa som kan være relevant er et lite
Europa, et Europa i hvilket Frankrike har nøkkelrollen”,
Le Figaro, 03.11.95.
[lxxxiv]
Giscard d’Estaing ,Valéry, “Pour une nouvelle Europe”,
Le
Figaro, 10- 11.01.95.
[lxxxv]
Lepage, Henri, “L'Allemagne, clé de l'Union monétaire”,
Politique Internationale, s. 93, nr. 71, våren 1996.
[lxxxvi]
Valéry Giscard d’Estaing i
L’Express, 10.10.96, Philippe Séguin i
Le Monde, 19.09.96, Laurent
Fabius i Le Monde, 07.09.96,
Alain Madelin i Le Monde,
30.08.96, Jean-Paul Fitoussi i Le
Monde, 29.08.96.
Edouard Balladur i Le Monde
28.08.96. Jean-Pierre Chevènement i
Le Figaro, 27.08.96.
Alain Minc i Le Monde,
27.08.96. François Léotard i Le
Monde, 21.08.96. Yves Guéna i
Le Figaro, 21.08.96, samt tre veldige gode artikler av Alain
Peyrefitte i Le Figaro,
09.-11.07.96.
[lxxxvii]
Giscard d'Estaing ,Valéry, “La collision des échéances”,
L'Express, 30.
11.95.
[lxxxviii]
“Dette gjelder på ingen måte å
opptre som verdens erobrere. Men dette gjelder ikke heller å godta
andres dominasjon. Er vi ikke i stand til å føre videre den historien
som vi arvet? Er det normalt å tenke seg at det finnes kun to handels-
og økonomiske makter i verden, og
følgelig politiske makter; USA og Japan?Kommer vi til å la våre
markeder brytes opp av disse maktene der? Kommer man til å måtte føye
seg etter alle politiske retningslinjer diktert av makter utenfor
Europa?”. François Mitterrand ved Institut d'Études Politiques, 5.
juni 1992 i Mitterrand, François (1995),
Onze
discours sur l'Europe; 1982 - 1995, s. 95, Biblioteca Europea,
Napoli.
[lxxxix]
Aglietta, Michel (1990) “La France et l'Europe” i
Les Cahiers Français,
s. 71, nr. 244, La documentation française, Paris.
[xc]
Lafay, Gérard, “Dangereuse zone mark”,
Le Monde, 28.02.95.
[xci]
“Denne fransk-tyske pariteten
(...) er en absolutt forutsetning for at Europas union blir til. Hvis
ikke dette lykkes, kunne den europeiske organisering raskt gå i en
retning som ville føre oss til fortidens frustrasjoner; en konstellasjon
av stater samlet rundt den tyske makten.” Giscard d'Estaing,
Valéry, “Maintenir la parité entre France et Allemagne”,
L'Express, 18.04.96.
[xcii]
“For at dette ikke skal ligne på en D-mark sone, og for å beholde våre
handelsforbindelser med landene i sør, er det vesentlig at Spania,
Portugal - og til og med Italia - integrerer systemet. Denne logikken
prioriterer det geografiske og
politiske equilibrium”. Sitat fra
sosialistpartiets tekst om partiets Europa-politikk før
parlamentsvalget i 1998: “Mondialisation, Europe, France”
i Vendredi, 08.03.96.
[xciii]
Poncet, Jean-François, “L'ombre de la grève”,
Le Figaro, 07.12.95.
[xciv]
Leser, Eric, “Il est trop tard pour “l'autre politique”,
Le Monde, 16.12.95.
[xcv]
Le Figaro,
14.12.95.
[xcvi]
“France may have to sacrifice national powers in some
areas in order to maintain its partnership with Germany (...) Mr Chirac
has discovered the old truth, that France has no strategic alternative
but to cling to its partnership with Germany”, Ian Davidson i
Herald Tribune, 13.12.95.
[xcvii]
“As long as the gap between the economic and political world is so
large, France will have no choice but to stick
faute de mieux to working on
a bilateral basis with Germany on European integration,.
Dominique Moïsi i Financial
Times, 22.03.96.
[xcviii]
“Sondage BVA”, i Le point,
23.03.96.
En annen meningsmåling i
L'Express, 28.09.95, stilte følgende spørsmål: “Støtter De francens
definitive avvikling for Ecuen?”. 49% svarte positivt, 48% negativt.
[xcix]
Joffrin, Laurent, “Menace sur l'Europe” i
Le Nouvel Observateur 28.12.95 og
03.01.96.
[c]
André Glucksmann i Le Figaro,
04.12.95.
[ci]
Chevènement, Jean -
[cii]
“Det er hele det franske diplomatiet som skulle rammes av en
valutaunion. Frankrikes plass og autoritet i verdens store saker skyldes
at hun er verdens fjerde økonomiske makt. Utenrikspolitikken er en
helhet. Å fjerne en del av den vil svekke vår utstråling og
innflytelse dramatisk og gjøre vårt land til en annenrangs
nasjon.”
Jean-Marc Boegner i Le Figaro,
07.02.96.
[ciii]
de Villiers, Philippe, “Une contradiction explosive”,
i Le Figaro, 08.12.95.
[civ]
“Franskmennene har ikke forstått at Europakonstruksjonen er en
konfliktskapende samarbeidsprosess der man må ha en viss innflytelse i
lobbyene. Franskmennene har ingen reell Middelhavspolitikk. Hadde
Frankrike tatt ledelsen av en latinsk lobby mot den sentraleuropeisk
tysk-dominerte lobbyen i Brussel, hadde de hatt mye større tyngde.”
Seguin, Philippe & Minc, Alain (1994)
Deux France, s. 69, Plon,
Paris.
[cv]
“Det franske kommunistpartiet foreslår opprettelse av et europeisk fund
som muliggjør behandlingen av felles finansressurser for å bedre
samarbeidsformer og stå imot angrep mot nasjonale valutaer, takket være
et monetært samarbeidsinstrument, en ny ECU som ikke vil avløse
nasjonale valutaer, men tvert imot være basert på dem og
den reelle velferden av de involverte landene.” Francis Wurtz i
Note d'information internationale,
nr. 1, april 1996, Parti communiste français.
[cvi]
“Konvergenskravene som de er blitt definert for å imøtekomme
valutaunionen, innebærer politiske tiltak som dramatisk forvandler hele
kontinentet. Vi vil ikke ha det. Det som teller, er konvergensen.
Spørsmålet må fortsatt vurderes (...) En diskusjon rundt
konvergenskravene er en forutsetning for en omlegging av
Europa-konstrusjon basert på folkenes samtykke.” Sitat fra
sosialistpartiets tekst,
“Maastricht, tourner la page” i
Vendredi, 08.03.96.
[cvii]
“Fellesvalutaen splitter europeiske land (...) Maastrichts logikk, ved å
tvinge de svakeste til å ta igjen de sterkeste,
noe som vil føre til en løsrivelse fra landene i sør, en økning
av sosial ulikhet og en hierarkisering av landene seg imellom, noe som
er totalt i strid med den europeiske ånd.”
Chevènement, Jean Pierre (1996)
France-Allemagne, parlons franc, s. 167, Plon, Paris.
[cviii]
“How do you operate with two monetary zones within the same open trade
area? Are the virtuous nations supposed to pay for others in terms of
jobs and delocalizations, and is that sustainable?”.
Pierre Lelouche i Herald tribune,
04. 01.96.
[cix]
Guillaume, François, “Changer de politique monétaire”,
Le Figaro, 30.01.96.
[cx]
Basisen svekkes hvis man tar
i betrakning den latente fiendligheten som stadig oftere uttrykkes mot
Tyskland i forbindelse med selve valutaunionsprosessen. For å unngå at
Frankrike skal gi
inntrykket av å være overkjørt av tyske interesser,
må fransk diplomati virke enda mer aktivt enn det tyske i
utformingen av fremtidens monetære system. Hvis ikke dette lykkes, vil
snart hele opinionen tolke prosessen som tysk diktat. Dette har allerede
vært tilfelle både utenfor og innenfor regjeringskretsene.
[cxi]
To journalister fra den venstreorienterte avisen
Libération utga nylig en bok
om Frankrikes sterkvalutapolitikk i perioden 1989-96. Bokens avslørende
tittel er “Syvårs-krigen” og illustrerer meget godt hvilken stemning som
pr. idag råder i dagens økonomiske og politiske miljøer. For dem er
syvårs-krigen “en krig om grensekontroll, hele tiden utkjempet mot
angrep fra finansmarkedet. Men det er også en slags borgerkrig med en
underliggende sosiale krig, hvor franskmennene slåss seg imellom i
pakt med ren gallisk tradisjon”. Aeschimann, Eric & Riché, Pascal
(1996), La guerre de sept ans,
histoire secrète du franc fort; 1989-1996, s. 21, Calmann Lévy, La
Flèche.