FRANKRIKE OG VALUTAUNIONER;

FRA VALUTAHEGEMONI TIL HEGEMONISKE VALUTAUNIONER

 

 

av Franck Orban

 

 

Artikkelen er et utdrag fra heftet som ble publisert av Europa-programmet: ØMU- et maktinstrument? Kan EU leve med ØMU? Nr. 11/1996

 

 

"Dévaluer le franc serait rompre le contrat le plus sacré. Ce que l'Etat promet... c'est un poids d'or déterminé... Dévaluer, c'est la banqueroute, c'est la faillite systématique... Une heure viendra où, grâce à sa politique, la France pourra jouer un grand rôle."

 

Finansminister Germain Martin, 28. juni 1934.

 

 

Sett fra utlandet er franske motiver bak Europas integrasjonsprosess noen ganger nokså vanskelig å begripe. Få  vet f.eks. at det var president Mitterrand som i perioden 1989-90 presset gjennom ideen om pengeunionen (ØMU) som et hovedkrav fra fransk side i forbindelse med Tysklands gjenforening.[i] Man husker fremdeles hvor følsomt temaet om utøvelse av nasjonal suverenitet var for franskmennene under debatten før folkeavstemningen om  Maastricht-traktaten i 1992. I dag registrerer mange observatører med stor bekymring at Frankrikes økonomiske og sosiale forhold er svekket. Landet strever nå med en rekordhøy arbeidsledighet på 12,4%, omfattende sosial uro, rasekonflikter i drabantbyene og populistisk fremgang i det partipolitiske systemet. Likevel registrerer man at den sittende regjeringen, de fleste partier, og også opinionen, fortsatt støtter ØMU-prosessen. Er man  ikke lenger redd for å miste statens suverenitet og landets valuta i Frankrike? Er Europa-konstruksjonen blitt viktigere enn selve Frankrikes identitet? Hvorfor fortsetter franskmennene å støtte EU, og særlig valutaunionen?

 

Valutaen har tradisjonelt sett vært en symbolsk samlende faktor for nye nasjoner. Mynten har vært et uerstattelig selvdefinerende uttrykk for nasjonens stolthet over  å ha blitt til, til tross for tidligere motsetninger og splittelser. Med økningen av  internasjonale transaksjoner blir valutaer også brukt til å erobre  utenlandske markeder. De blir stadig mer kulturmarkerende. I Tysklands tilfelle har den nasjonale valutaen bestemt landets konturer og grenser ved flere anledninger (1871, 1948 og 1990). Overraskende nok (eller mao.: gitt myntens styrke) er det stor forståelse for tyskernes skepsis til D-markens fremtidige bortfall og tilblivelse av "Euroen". Det hevdes at D-marken er et levende symbol på Tysklands gjenoppreisningssuksess etter 1945. Minimal interesse vies derimot andre lands følelsesmessige bånd til sin valuta. Man måler gjerne deres styrke eller svekkelse, men overser at de også er et resultat av et lands historie. For Frankrikes vedkommende begynte francens historie allerede i 1360! Siden den gang har franskmennene hatt et komplisert og lidenskapelig forhold til sin valuta. Dette illustreres f.eks. med at uttrykket “papirpenger” (som heter monnaie fiduciaire på fransk) stammer etymologisk direkte fra latin fides: tillit. Et nødvendig fundament for Frankrikes selvbilde har dermed alltid vært hvordan valutaen reflekterer landets innenrikspolitiske stabilitet og overlegne diplomati.

 

På samme måte som Det europeiske fellesskapet i sin tid var en forlengelse av Frankrikes drøm om maktpolitikk, vektlegger dagens makthavere to faktorer i sin retorikk om ØMU: Den ene bygges på statsdannelsesprinsippet og fokuserer på valutaens skapende og integrerende funksjon i europeisk sammenheng. Frankrike støtter Europa-konstruksjonen og vedtatte tiltak for å oppnå målet, som naturligvis inkluderer pengeunionen. Den andre er mer rettet mot nasjonens egne interesser og understreker Frankrikes tradisjonelle maktposisjon i Europa, samt ønsket om å sikre seg en særstilling - aller helst fortsatt en ledende sådan - i morgendagens Europa. Det viktigste elementet for Frankrikes støtte til ØMU er dermed “doseringen” mellom mål og midler, dvs. det ideelle for Europa og det pragmatiske for Frankrike. Dette er langt fra unikt. Medlemslandenes tilslutning til valutaunionen skyldes primært egne interesser i og utenfor Fellesskapet. Integrasjonsprosessen som oftest har vært  vellykket når den har dreid seg om økonomi (CECA i 1950, EURATOM og Fellesmarkedet i 1957, CAP i 1962, Enhetsakten i 1986, Det indre marked i 1993), men ikke særlig vellykket når den har berørt andre områder (CED i 1954, Det sosiale charteret i 1989, Det politiske Maastricht i 1992). ØMU varierer dermed i liten grad fra tidligere forsøk på å etablere en valutaunion. Påstanden om at “Europa vil bygges via mynten, ellers blir Europa ikke til”,[ii] illustrerer valutapolitikkens vesentlige rolle for EUs fremtid. Men den avslører også samtidig at de europeiske nasjoners tradisjonelle konflikt på kontinentet om lederskap og/eller equilibrium gjennom krig nå i stor grad kommer til uttrykk via valutapolitikken. Helt siden monarkiets dager har en selvstendig valutapolitikk og/eller inngåtte valutaunioner i Frankrike primært vært diplomatiske verktøy for å sikre seg (eller hindre) det ene (lederskap), eller  oppnå det andre (equilibrium, dvs. kompromiss). For å forstå Frankrikes aktuelle støtte til ØMU og mønsteret for landets fremtidige reaksjoner, kan det dermed være nyttig å se tilbake på historiens tidligere erfaringer. Da vil man overraskende finne at valutaunioner er naturlige forlengelser av den nasjonale valutapolitikken. På samme måte som de øvrige kan de “bygges på internasjonal solidaritet”,[iii] eller fungere for medlemsstatene som “et av statens attributter, et mektig våpen for regjeringens relasjoner til utlandet”.[iv]

 

 

I. Fra fransk valutahegemoni til angelsaksisk lederskap

 

Francens tilblivelse i 1360 svarte til ideen om å restaurere "det mektige Frankrike", særlig i perioden som fulgte etter Hundreårskrigen mot England, der franskmennene var diplomatisk svekket p.g.a. tapte landområder. Men innføringen av en sterk valuta skulle også befeste Frankrike økonomisk fra datidens valutamakt i Europa: florinen fra Florencia. Selv om minnet om “den gode valutaen” levde under hele monarkiet, ble francen ikke landets definitive myntenhet før Revolusjonen. I monarkiets dager var det aldri noe bortfall av francen; den måtte derimot sameksistere med andre myntenheter. Frem til 1640 fungerte f.eks. paret franc-livre for alle øvrige transaksjoner, før Ludvig den XIII byttet dem ut med den "gyldne louis"(louis d'or). I kjølvannet av politiske og monetære kriser, hvorav de to viktigste var Law-krisen i 1722 (landets første forsøk på å innføre papirpenger) og Assignater-krisen i 1796 under Revolusjonen (innførte obligasjoner som ble solgt på forskudd fra 1789 etter at kirkens eiendom ble statlig for å støtte krigen, men som fra 1790 mistet sin verdi og etter hvert ble verdiløse papirsedler), ble francen gradvis forbundet med ideen om fortidens storhet og stabilitet. Likevel innledet "Den triumferende Revolusjonen" den første ekspansjonistisk periode for francen. Republikkens idealer ble eksportert samtidig som en valutasone ble opprettet med direkte eller indirekte tilknyttede valutasatelitter. Dette var tilfelle for Belgia i 1795, Sveits i 1799, samt for italienske byer og Westfalen. Bonapartes statskupp 9. november 1799 markerte slutten på Revolusjonen og en viss diplomatisk stabilisering i Frankrikes maktpolitikk, hovedsakelig p.g.a. ressursknapphet. Etter slaget i Marengo i 1800 sluttet Bonaparte fred med Frankrikes to erkefiender, først med Østerrike (freden i Luneville 1801), deretter med England (freden i Amiens mars 1802, som ble brutt 13. mai 1803, vel og merke kun få uker etter innføringen av germinalfrancen), og fikk dermed anledning til å stabilisere Frankrikes valutamarked gjennom økonomiske reformer, stiftelse av Banque de France (“Frankrikes Bank") 13. februar 1800 og innføring av germinalfrancen 27. mars 1803. Francens gjenoppreisningsprosess skrev seg inn i historien på samme måte som Ludvig den Godes første franc i 1360, og  som de Gaulle gjentok i 1958 med innføringen av “Den nye franc", slik at valutaen skulle stå for “restaurering av statens myndighet og fred, både innenriks og utenriks"[v]. Dette innebar også vilje til å samle nødvendige midler for å føre en ekspansiv politikk på kontinentet, i hvert fall etter det mislykkede forsøket på å knuse England som sjømakt i Trafalgar 21. oktober 1805.

Germinalfrancen fulgte Napoleons invasjoner og bidro til å presse franske produkter på de europeiske markedene på bekostning av både britisk eksport gjennom den kontinentale blokade, og underlagte nasjoner gjennom en kompromissløs toll- og avgiftspolitikk, som tvang de såkalte “allierte medlemsland” til å følge blokadepolitikken og knytte handelsrelasjoner utelukkende med Frankrike, og ikke seg imellom. Innføring av valutasonen og en restriktiv handelspolitikk forandret Revolusjonens opprinnelige brorskapsbegrep mellom europeiske nasjoner i 1792 til å bli et strengt avhengighetsforhold under Imperiet.[vi] Napoleon klarte effektivt å utnytte ressursene og finansiere storkrig gjennom hele Europa frem til april 1814, selv om slaget var tapt allerede i januar samme år.  Men når dette var i sikte, igangsatte Frankrikes Bank mellom januar og mars 1814 en systematisk redningsaksjon for å hindre at keiserens abdisering skulle medføre nasjonens bankerott. Fredstraktaten som ble undertegnet 30. mai 1814 (første Paristraktat), inneholdt et begrenset antall suverenitetsavståelser over tidligere erobrede landområder. Traktaten signert den 22. juni 1815 (annen Paristraktat, etter de berømte “hundre dager”) var adskillig hardere for Frankrike.

I tillegg til landavståelser og  okkupasjon på mellom 3 og 5 år ble franskmennene pålagt å betale 700 millioner i krigserstatning.[vii] Germinalfrancen overlevde denne belastningen på nasjonaløkonomien takket være flere faktorer. Restaurasjonen, som fulgte etter sammenbruddet av Imperiet, medførte en omfattende modernisering av budsjettpolitikken. Frankrikes Banks lojalitet og landets oppfyllelse av vinnernes krav på meget kort tid styrket valutatroverdigheten overfor utenlandske investorer. Franske monarkister roet også opinionen ved å beholde både germinalfrancen og Frankrikes bank. De utvidet tvert imot landets banknett. Selv om Frankrikes diplomatiske maktsystem systematisk var blitt fragmentert i 1815, fikk landet tilbake sin stormaktstatus allerede i november 1818. I mellomtiden samlet Wienkongressen, som begynte i oktober 1814,  de fire viktigste europeiske stormakter (Østerrike, England, Russland og Preussen) i en forsvarsallianse mot ett nytt hypotetisk fransk hegemoni (Chaumont-traktaten). Kongressens slutterklæring impliserte en varig svekkelse av Frankrike gjennom avståelse av land, styrking av nabolandenes grenser og etablering av en germansk konføderasjon bestående av 33 småstater, fire fristeder (Frankfurt, Hamburg, Bremen og Lübeck)  og seks stater (Det østerrikske imperiet, Preussen, Bayern, Sachsen, Würtemberg og Hannover). Gjennom Dresden-konvensjonen ble den  i 1834 videreutviklet til en handels- og monetær union (Zollverein) som avgrenset de facto Frankrikes potensielle valutamaktsfære i Nord-Europa.

 

En ny vekstperiode for Frankrike begynte i perioden mellom Julimonarkiet i 1830 og  Napoleon den tredjes fall i 1871. Fra 1830 forsøkte man via diplomatiet å føre en avspenningspolitikk med Storbritannia, samtidig som proteksjonistiske midler skulle hindre konkurranse både fra England og Zollverein-sonen. Franskmennene forsøkte i tillegg å bryte Englands monopol som sjømakt ved å øke sin innflytelse i områdene rundt Middelhavet (særlig i Maghreb-landene), i  Stillehavet, samt i  Midtøsten. Frankrikes innenrikspolitiske stabilitet gjennom regimeendringer og en svak, men kontinuerlig økonomisk fremgang skapte en ny dynamikk (allerede fra 1832 begynte Belgia å bruke germinalfrancen, som et ledd i frigjøringskampen mot Nederland). Det andre imperiet (1852-1871) innførte den moderne kapitalismen i Frankrike. Den var dominert av bankfolk som Rothschild, Mallet, Hottinger, Neuflize, i tillegg til  Péreire og Fould. Disse inkarnerte La Haute Banque som først spesialiserte seg på statsobligasjoner og metallindustri i forbindelse med utbyggingen av landets jernbanenett (særlig Crédit Mobilier). Senere økte de kapitalinvesteringene og konsentrerte seg om jordbrukssektoren gjennom etableringen av Crédit foncier de France i desember 1852, samt  i handelstransaksjoner. Loven fra 1867 ga dem utvidet myndighet til å være handelsbank, og disse kunne dermed ivareta begge funksjoner. På dette fundamentet oppsto landets mest solide handelsbanker etter 1870 (Paribas i 1872, Banque de l'Indochine i 1875, BFCI i 1901 og Banque de l'Union Parisienne i 1902). Oppblomstringen av fransk bankkapitalisme befestet valutaens styrke. Den ble etter hvert brukt som reservevaluta i Belgia, Sveits, Italia, Hellas, Romania, Spania, Serbia, Finland, Bulgaria, men også utenfor kontinentet i Columbia, Argentina og Venezuela. Fransk kapitalhegemoni i Europa var da nesten totalt. Dannelsen av den latinske valutaunionen mellom Frankrike, Italia, Belgia og Sveits 23. desember 1865 stadfestet germinalfrancens posisjon som felles pengeenhet for over 70 millioner mennesker i Europa.

Frankrikes diplomati og valutapolitikk var da direkte underlagt det franske utenriksdepartement, og det ble arbeidet intensivt for å utvide dette kontinentale valutahegemoniet (UML: Union Monétaire Latine) til å bli verdensomspennende (UMM: Union Monétaire Mondiale). Etter ratifiseringen av den latinske valutaunionen mellom mars og  juli 1866 sendte Frankrike ambassadører til 20 europeiske land og De forente stater. Budskapet var fransk side et tilbud om å slutte seg til den latinske valutaunion. Frankrikes særstilling kunne utnytte germanernes proteksjonisme. Borgerkrigens slutt i USA i 1865 og Englands relative fravær fra kontinentet gjorde at det var mulig å danne en effektiv valutaunion mot pundets hegemoni. Dette kulminerte med en internasjonal konferanse om fellesvalutaen  i Paris 17. juni 1867. Formålet - å etablere germinalfrancen som felles referansevaluta - vakte motstand fra britisk side. Britene fryktet at en slik situasjon skulle forskyve makt-(og handels)balansen på kontinentet til fordel for franskmennene.

 

Rett før krigen brøt ut i 1870 var germinalfrancens bankbaserte overlegenhet dermed et faktum. Sedlene i omløp tilsvarte 1700 millioner franc, og sentralbanken hadde 1300 millioner i reserve, både i gull og sølv. Under Det andre imperiet ble det produsert mynter for 6,6 milliarder gullfranc. Mot slutten av det attende århundre var det helt klart at kampen for et valutahegemoni på kontinentet var intensivert mellom det kapitalsterke Frankrike og den (allerede) industrielle makt Tyskland. Rett etter krigen i 1871 var det fra tysk side avgjørende å "knuse" Frankrikes valutaøkonomiske makt én gang for alle med den hensikt  å forebygge fremtidig militær opprustning og avverge en ny krig mellom de to landene. Tyskernes plan var tosidig. Innlemmelsen av Alsace-Lorraine skulle bidra effektivt til å hindre Frankrikes videre industrialisering via kullforsyninger (Frankfurt-traktaten) og gi tyskerne kontroll over Rhinen. Krigserstatningene som Bismarck påla Frankrike etter Imperiets fall i Sedan i 1871, var på sin side ment å stanse landets investeringspotensial, bl.a. i industrien. Det nye samlede Tyskland skulle styrke sin industrielle dominans og utnytte krigserstatningene til å skape et tysk valutahegemoni. Totalt representerte erstatningene 13,8% av Frankrikes nasjonalprodukt (mot 1,9% for den første oljekrisen i 1973 og 2,3%  for den andre i 1979). Gjennom dem fikk Bismarck mulighet til å bygge opp Det andre riket -  og ikke minst Reich-marken (mellom 1871 og 1878 var en tredjedel av de gulltrykkede mark franskproduserte) - mens germinalfrancen på sin side forsvant etter å ha overlevd tre invasjoner (1814, 1815 og 1870), tre revolusjoner (1830, 1848 og 1871) og  krigserstatninger på 700 millioner gullfranc i 1815 og 5 milliarder i 1871.[viii]

 

I perioden 1871-1914 ble bankinvesteringer i økende grad brukt som pressmiddel og diplomatisk våpen av europeiske nasjoner (i 1887 startet en diplomatisk krig mellom Frankrike og Tyskland om russiske obligasjoner).[ix] Frankrike prioriterte kapitalinvesteringer i utlandet fremfor industriell oppbygging (nasjonalproduktet økte i gjennomsnitt med 1,1% i Frankrike mellom 1860 og 1913, mot 2,4% i England og 3% i Tyskland). En stor andel av kapitalmassen ble frigjort, og landet ble etter hvert Europas største kapitalinvestor på kontinentet, noe som åpnet nye muligheter for Frankrikes utenrikspolitikk (Suez- og Panamakanalen er gode eksempler). Fransk diplomati ble direkte underlagt kapitalinvesteringsnivå og beliggenhet. 45 milliarder av landets totale rikdom på 120 milliarder var da investert i utlandet. Kapitalspredningen var spesielt interessant. 16 milliarder var plassert i Russland,[x] som ble kalt “Frankrikes Far West”, 4,7 på Balkan og i Det østerriksk-ungarske imperiet, samt 3,3 i Tyrkia. Til sammenligning var bare 9% av kapitalinvesteringene gjort i franske kolonier. Men til tross for at man kunne hevde at fransk kapital "herjet både i Øst-Europa og i det ottomanske imperiet, samt i Sør-Amerika",[xi]var det likevel påfallende at mesteparten av investeringene befant seg i land som senere skulle bli krigens tapere og etter hvert skulle forkaste franskmennenes rettigheter og fornekte dem kompensasjon av politiske grunner.

Mellom 1914 og 1919 utgjorde det totale tapet 23 milliarder gullfranc. Men disse kapitalinvesteringene var primært “taktiske” og et ledd i “Frankrikes (militære) imperialismes”[xii] alliansestrategi. Omfattende investeringer ble prioritert i allierte nasjoner (Russland) som kunne brukes til å avbalansere en tredje part,[xiii] eller der man kunne sikre seg diplomatisk maktovertakelse (Marokko og Tunisia). Denne strategien fulgte spesielle markedsorienterte mekanismer.[xiv]Kapitaleksporten var Frankrikes beste og eneste eksempel på imperialisme. Andre eksportgrener var preget av manglende logikk i samspillet mellom diplomati, industri og finanssektor. Investeringssfærer for handelskapitalen falt sjelden sammen med industrielle investeringer og kapitaleksport, noe som førte til uoverstigelige interessemotsetninger og for stor fragmentering mellom  partene. Resultatet ble ulønnsomme overlappingsoperasjoner mellom de ulike investeringsetatene. Bortsett fra enkelte vellykkede operasjoner var Frankrikes politiske, militære og geografiske ekspansjonisme uten reell makroøkonomisk strategi.[xv]

 

Av de involverte nasjoner var Frankrike kanskje best rustet til å håndtere omkostningene som den første verdenskrig førte med seg. I 1914 disponerte Frankrike totalt 4,1 milliarder gullfranc i sin sentralbank. Dette var mer enn nok til å finansiere en kort krig i et tidsrom på  seks uker og tre måneder.[xvi]Men slik gikk det ikke. Mellom 1914 og 1918 beløp den seg på fransk side til 200 milliarder gullfranc. Den markerte slutten på landets ubestridte kapitalhegemoni og et dramatisk fall som stormakt. Frankrike måtte låne penger for å kunne reise seg igjen. Overgangen som pågikk i 20-årene, markerte slutten på “den triumferende imperialisme” for fransk bankvesen og  begynnelsen på “den fattige imperialisme”.[xvii] Denne svekkede posisjonen (likevel relativ mht. franskmennenes diplomatiske innflytelse i prosessen forut for  Versailles-traktaten) ble oppfattet som kortvarig i den franske opinionen. For de fleste var krigen une parenthèse de l'Histoire som skulle ta slutt med landets gjenoppreisning. Den franske imperialisme fulgte denne utvikling. Den militære revansjånd som preget fredsslutningen i 1919, ble etterfulgt  av en økonomisk krig mot Tyskland. Versailles-traktaten illustrerte kampen mot Tysklands industrielle hegemoni  fra før krigen. Le Boche paiera! To konsept sto mot hverandre:

Det ene ble støttet av Poincaré, som hadde vært landets president mellom 1913 og 1920 og regjeringssjef i 1922, og sto for en kompromissløs linje. Tyskerne skulle betale samtlige krigserstatninger. Det andre ble ledet av Aristide Briand og var mer moderat og fryktet sosiale og økonomiske konsekvenser av Versailles-traktaten for Tyskland. Den "harde linjen", som aldri fikk gjennomslagskraft p.g.a. amerikansk likegyldighet (non-entanglement) og britisk motstand (illustrert av Keynes), forutså midler som innlemmelse av tyske grenseregioner med Frankrike, obligatoriske  leveranser  av kull og koks til det franske markedet (Ruhr-området ble okkupert 11. januar 1923 p.g.a. forsinkelser i leveransene), fri adgang  til det tyske marked for bedrifter i Alsace, Lorraine og Saar i 5 år,  i tillegg til kontroll over tyske investeringer og interesser i utlandet. Denne harde diplomatiske linje skulle styrkes av Frankrikes egen økonomiske handlekraft, som ble trappet opp etter krigen for å konkurrere med Tyskland på alle markeder.

 

Valutapolitikken fulgte den diplomatiske utviklingen til punkt og prikke. Meningene var delte i spørsmålet om hvilken fremtidig plass og rolle gullfrancen skulle ha. Selv om bankvesenet og industrisektoren førte en aktiv investeringspolitikk i Øst-Europa i 20-årene og behøvde en "billig franc", vektla en stor del den politiske maktelite en styrking av gullfrancen til sin førkrigsverdi. Nedskrivningen av francen ble oppfattet som en diplomatisk anerkjennelse av Frankrikes svekkede status og var innenrikspolitisk helt uakseptabel. “Glanspolitikken” skulle støtte forbruket innenriks gjennom en aktiv lånepolitikk, som i virkeligheten førte til et rekordhøyt inflasjonsnivå, sosial uro og alvorlig svekkelse av gullvalutaen, samtidig med at det foregikk en militær opprustningen. Allerede i 1920 kunne Frankrike i sterk grad bli definert som en betydelig militærmakt, med verdens mektigste hær. England fryktet fransk hegemoni på kontinentet, og amerikanerne kunne ikke forstå hvordan et land kunne bruke så mye penger på militær opprustning i fredstid når det måtte tilbakebetale sin store krigsgjeld.[xviii]Likevel var belastningen ved en slik politikk betydelig. Francen, som hadde vært stabil i over 100 år, mistet gradvis sin styrke og begynte å flyte i årene 1919-1924[xix] (et positivt trekk var likevel nedskrivingens positive ringvirkninger for eksportsektoren i perioden 1920-27). I tiden 1919-28 var Frankrikes politikk i stor grad preget av valutaproblemer.

 

Nesten samtlige regjeringer ble veltet p.g.a. monetære kriser.[xx]Poincarés stabilisering av francen mellom 1928 og 1936 var det første realistiske skritt i retning av en justering av francens verdi, dvs. en devaluering. Dette skjedde ikke uten nådeløs kamp mellom tilhengere av nedskrivingen og (allerede) "sterkvaluta-fanatikere". De første besto hovedsakelig av entreprenører og industribedrifter som kunne dra nytte av forbedret konkurransedyktighet. De andre hadde investert sin kapital i fast eiendom og fryktet det verste ved en devaluering. Kampen for revaluering eller stabilisering preget årene 1925-28, frem til germinalfrancens avskaffelse 25. juni 1928 (Poincaré-francen). I denne striden hadde Frankrikes Bank spilt en nøkkelrolle. 23. desember 1926 gikk den inn for å støtte en stabilisering mot spekulantene. Mellom 1926 og 1928 - takket være nedskrivningen - tjente Frankrikes Bank 30 milliarder. En stund så det ut til at Frankrike påny skulle rivalisere om valutalederskap med England. Men den nye valutaen gjenspeilet også den harde virkelighet. Francens ubestridte hegemoni var blitt historie. Gullfrancen var ikke lenger en sterk valuta. Dens nye verdi var kun en femtedel av Germinalfrancens fra 1914 (dvs. en devaluering på totalt 80%).

Fransk bankimperialisme  bar også preg av denne situasjonen. På grunn av det store tapet på 23 milliarder etter krigen, Poincarés stabilisering av francen og den økende spenningen internasjonalt sank andelen av investert kapital i utlandet. Mellom 1927 og 1933 utgjorde den kun 21 milliarder. Den gjennomgikk en konsentrasjonsprosess. Etter oppløsningen av den latinske valutaunionen 31. desember 1926 og overgangen til nye valutaallianser for både den belgiske og sveitsiske franc samt den italienske lire, og særlig etter pundets og dollarens nedskrivning i perioden 1931-33, mistet Frankrike den monetære dominans på kontinentet. Den gikk over til Storbritannia, der pundet gikk tilbake til sitt førkrigsnivå i 1925, men også til USA etter Genova-konferansen i 1922, som anerkjente dollarens nye status gjennom etableringen av Gold Exchange Standard. Fra da av skulle Frankrike inngå flere valutaunioner av mer defensiv art for å sikre seg innenrikspolitisk stabilitet og lederrolle og/eller utenrikspolitisk uavhengighet.

 

 

II Gullblokken og  valutaunioner under den annen verdenskrig

 

Frankrikes omfattende devaluering i 1928 ga landet et bedre grunnlag for å takle den økonomiske krisen som begynte i midten av 20-årene og kulminerte med valutasammenbruddet 24. oktober 1929. Mens verdensøkonomien nærmest var  anemisk, hadde Frankrike  i 1930 igjen blitt et sterkvaluta land. Dette skyldtes landets selvstendige økonomi,  i tillegg til den internasjonale anerkjennelsen om at francen var blitt vesentlig styrket etter nedskrivningen i 1928. Man slapp dermed å frykte ytterligere svekkelse. Frankrike ble ikke rammet av valutakrisen før 1932. Landets gullreserver økte fra 1700 tonn i 1928 til 5000 tonn i 1933. Franskmennenes suksess vekket begeistring verden rundt. Den amerikanske pressen understreket  “The French supremacy”, og nyhetsmagasinet Time utpekte Pierre Laval til “The man of the year”.[xxi] I økonomisk litteratur fra 30-årene er det ofte omfattende kritikk av franskmennenes adferd under valutakrisen. Men landets såkalte “egoistiske reaksjon” skyldes i virkelighet to faktorer: Den ene er knyttet til dollarens hegemoni. Markedsliberale nasjoner som USA, England og Tyskland var mest utsatt under krisen - særlig germanske nasjoner (Østerrike og Tyskland), som siden 1924 hadde nytt godt av amerikansk kapital. Kapital fra land som var blitt tvunget til å nedskrive sin valuta, strømmet til Frankrike. De fleste land gikk over til proteksjonisme. 21. september 1931 ble det besluttet at pundet ikke lenger kunne veksles, og at det skulle flytte.

Denne distanseringen ble i tillegg illustrert med etablering av en egen proteksjonistisk sterling sone i 1932 mellom England og resten av The Commonwealth. 25 land fulgte Storbritannias beslutning. USA distanserte seg på sin side ved å forby eksport av gull og sølv i mars 1933 og devaluerte i januar 1934 med 40%. I motsetning til USA, Storbritannia og Tyskland forsvarte Frankrike gullpariteten og francens stilling, slik at man  på sikt kunne vende tilbake både til gullstandarden og Frankrikes førkrigsstatus. Under hele krisen solgte Frankrike sine dollar og kjøpte gull. I 1933 forsøkte bl.a. Frankrikes utsending til Folkeforbundet, Paul Bonnet, å gjeninnføre gullet som reservevaluta, oppheve vekslingskontrollen og senke tollavgiftene. Men både USA og Storbritannia motsatte seg dette, og la tvert imot vekt på valutastabilisering og likestilling mellom de tre valutaene. Sammen med Belgia, Nederland, Italia, Sveits og Polen styrket Frankrike en defensiv valutaallianse som var basert på gull; “gullblokken”. Den skulle erstatte gullstandarden, som var lagt ned til fordel for en flytende valutakurs, og ville dermed stabilisere det europeiske valutamarked. Som organisasjon rundt francen var også gullblokken et effektivt middel for å true det angelsaksiske hegemoni på kontinentet. Gulblokkens ledelse skulle sikre Frankrike herredømme over 24% av verdenshandelen og 36% av verdens totale gullreserver. 24. og 25. september 1934 etablerte gullblokkens land en kommisjon som skulle samordne multilaterale handelsavtaler mellom de 6 medlemslandene. Statssekretæren for Frankrikes finansminister hevdet 20. oktober samme år at “etableringen av dette felles handelsorgan er et historisk nytt og unik fenomen i Europas økonomiske organisering”.[xxii]

 

Den andre forklaringen på Frankrikes reaksjon var den allmenne uenigheten omkring landenes betaling av krigserstatninger og krigsgjeld. I juli 1920 fastslo konferansen i Spa en fordeling av krigserstatningene som Tyskland skulle betale til de allierte. Frankrike ble tildelt 52%, Storbritannia 22%, Italia 10%  og Belgia 8%. Kommisjonen for krigserstatninger kom frem til en sluttsum på l 132 milliarder gullmark. Men det skulle vise seg at tilbakebetalingen var truet fra begynnelsen. Tyskernes uvillighet til å betale holdt seg gjennom 20-årene. Etter en konfliktfylt periode som startet i 1922 med at Cuno-regjeringen erkjente at Weimar- republikken ikke kunne fortsette med betalingene og ba om et moratorium på 6 måneder, gikk Tyskland inn for en mer “passiv motstand” i form av streik og sabotasje av eksportvarer mot Frankrike, men også gjennom spekulasjonen mot francen i 1924 (den franske reaksjonen var okkupasjon av Ruhr-regionen i 1923). Fra 1925 ble konfrontasjonsmønsteret avløst av et tettere samarbeid som ga Tyskland tid til å gjennomføre sin  gjenoppreisning uten for store konsesjoner, og hvor franskmennene kunne dyrke illusjonen om at de kunne profittere på  Tysklands industrielle vekst (Locarno-avtalen i oktober 1925, medlemskap i Folkeforbundet 1929). Like før den store valutakrisen nådde Tyskland i juni 1931, utviklet uenigheten mellom de to land seg til å bli mer markant. Tysklands utenriksminister Curtius forsøkte å opprette en tollunion med Østerrike som en motvekt til Den lille ententen som hadde gitt franskmennene kontroll over en stor del av Øst-Europa. Under selve valutakrisen  hevdet tyskerne at de var for hardt rammet til å kunne betale. Ved Lausanne-konferansen i 1932 sluttet de dermed å betale krigserstatning til Frankrike - med både USAs og Storbritannias samtykke, for disse fryktet fransk militarisme.

 

Dette kom særlig til uttrykk under den internasjonale nedrustningskonferansen i Genève i 1932, der britene, amerikanerne og italienerne påpekte hensynet til Frankrikes sikkerhet og uttrykte omfattende bekymring for landets hegemoni: un certain souci de la sécurité de la France et un souci certain de l'hégémonie française.[xxiii] Solidaritet var dermed en vanskelig forutsetning når Frankrike, som ikke ennå led av valutakrisen, konstaterte den manglende gjensidighet i amerikansk diplomati. USA oppfordret Frankrike til å vise solidaritet og gi avkall på krigserstatninger, mens de selv krevde at Frankrike skulle fortsette å betale tilbake sin andel av krigsgjelden. Da det ble klart at Frankrike skulle miste erstatningene, koblet franskmennene sammen erstatninger og gjeld og erklærte et moratorium i desember 1932. Både USA og Storbritannia nektet dermed å støtte Frankrike i sine krav - betaling av krigserstatninger og begrensning av den militære opprustningen - noe som umuliggjorde en monetær solidaritet på internasjonalt nivå. Krisens utvikling hindret Frankrike i å dra nytte av den nye vekstperioden som startet i 1934. I forhold til tradisjonelle eksportland som Storbritannia, Tyskland og USA, som hadde devaluert tidligere og nå opplevde en ny vekstperiode, gikk Frankrike og Gullblokk-landenes økonomi  inn i en nedgangstid p.g.a. for høye kostnader og priser. Igjen ble en nedskrivning av francen forkastet, til tross for at veksten avtok raskt, fordi den ble oppfattet som et nytt fall i Frankrikes status, etter den harde gjenoppreisningsperioden i 20-årene. Rådets president, Paul Reynaud, erklærte 20. februar 1934 at “devalueringen ville være en ny amputasjon av nasjonens rikdom”. Våren 1935 var Lavals regjering imidlertid nødt til å innføre en meget hard deflasjonspolitikk. Offentlige utgifter ble redusert med 10%, bl.a. gjennom reduksjon av lønnsnivået i det offentlige. Arbeidsledigheten steg raskt. Snart var det over en million arbeidsledige.

Denne deflasjonspolitikken vekket stor motstand i befolkningen. Venstresidens leder, Léon Blum - tross tidligere erklæringer om at man ønsket “verken deflasjon eller devaluering” - devaluerte i september 1936, kun kort tid etter at Front Populaire (Folkefronten) vant parlamentsvalget og overtok makten. Mellom 1936 og 1940 ble francen devaluert 5 ganger, noe som medførte politisk ustabilitet. Bare i 1938 ble finansministeren skiftet ut fem ganger. Trykkingen av banksedler økte så sterkt at myntens metallverdi oversteg den nominelle verdien. Myntene, som var i kobber frem til 1937, ble nå produsert i nikkel, deretter i sink.

 

Drømmen om en Gullblokk med fransk ledelse var gått fullstendig i glemmeboken. Franske politikeres diplomatiske bruk av francens styrke hadde vært en fiasko. Francen mistet ikke bare sin posisjon som ledende på kontinentet; landets økonomiske tilbakegang ble et hinder for  en effektiv diplomatisk omringingsstrategi av Tyskland i fredstid. Kampen mot den tyske opprustningen var tapt da Hitler kom til makten i 1933 som følge av Tysklands omfattende sosiale problemer etter valutakrisen. Han utmanøvrerte Frankrike effektivt ved å sette søkelyset på  landets egoisme og militarisme. På tross av dette virket Tyskland samarbeidsvillig i 1933. Hitler understreket 17. mai 1933  behovet for en avspenningspolitikk for Europa. Han anklaget samtidig franskmennene for å ha forkastet Mussolinis forslag fra 1932 om opprettelse av et maktforbund bestående av de fire stormaktene. Tysklands økonomiske dynamisme bidro senere til å oppfylle de tyske målene: Å holde god kontakt med Storbritannia (frem til våren 1939 støttet Chamberlain en maktfordeling i Europa mellom Storbritannia og Tyskland),[xxiv]samtidig som Frankrikes nærvær skulle svekkes i Øst-Europa i forbindelse med den militære opprustningen av områdene rundt Rhinen i 1936 (Polen og Den lille ententen), og særlig med hensyn til Frankrikes tradisjonelle allierte: Sovjetunionen (Molotow - von Ribentrop-pakten). I 1939 var situasjonen meget kritisk for Frankrikes diplomati. Franskmennenes opprinnelige taktikk, uttrykt delvis i Versailles-traktaten, var totalt mislykket, samtidig som Tysklands overlegenhet fra den første verdenskrig var gjenoppstått. Annekteringen av Østerrike ga ikke bare tyskerne kontroll over en milliard i gull- og verdipapirer. Wien var  nervesentret for den østeuropeiske økonomi. Det som var igjen av fransk innflytelse i Øst-Europa, måtte betales au prix fort gjennom gitte handelsfordeler uten noen diplomatisk konsesjon til gjengjeld. I virkeligheten var München-møtet ensbetydende med Frankrikes nye Europa-politikk. Omringingsstrategien var gitt opp (også de militære alliansetraktatene med Den lille entente!), noe som impliserte en isolasjonspolitikk, mer rettet mot koloniene. Den samtykket i en tysk maktovertakelse av hele Øst-Europa. Parallelt var Storbritannia isolert, Sovjetunionen samtykkende og USA likegyldig.

 

Franskmennene hadde ikke lyst til å gå til krig mot Tyskland. Den dominerende holdningen var en konstatering av “Frankrikes totale avmakt”, hvor “landets militære makt - som ikke lenger var verdensomfattende fordi den kunne ikke forsvare Imperiet - var europeisk så lenge den fikk støtte av Storbritannia”.[xxv]Landets kortvarige kamp mot Tyskland og den “nasjonale revolusjon” som fulgte okkupasjonen, illustrerte regimets forfall. Frankrikes valutapolitikk led en lignende skjebne og forsøkte å beskytte seg ved å være på den sterkeste side. Dette innebar suksessive medlemskap i ulike valutasoner. 4. desember 1939 undertegnet Jean Monnet avtalen om  en monetær union med Storbritannia på vegne av den franske regjeringen. Unionsplanen, også kalt “Anglo-French Unity”, ble lagt frem for  presidenten i forsamlingsrådet, Paul Reynaud, 16. juni 1940. Den omfattet en felles valuta og et felles borgerskap, samt en fusjon av begge lands forsvar og forsamlinger. Målet med unionen var å opprette en økonomisk blokade som ville lamme Tyskland totalt. Åpen konflikt i  Vest-Europa skulle unngås i størst mulig grad, og tyskernes militære overtak i luften skulle være en motvekt til Storbritannias og Frankrikes omfattende gullreserver, som muliggjorde massive innkjøp av krigsfly i USA gjennom cash and carry-systemet. Hitlers Tyskland måtte på sin side nøye seg med utelukkende kontinentale midler. Planen innebar en mulighet for Frankrike og Storbritannia til gjensidig bruk av hverandres strategiske potensial uten umiddelbar betaling. Men planen ble aldri fullført p.g.a. Pétains maktovertakelse og etableringen av Vichy-regimet.

 

Etter den tyske invasjonen ble franskmennene tvunget inn i en ny valutaallianse med Det tredje riket. Tyskernes krigsplan var å knuse Frankrikes makt gjennom systematisk plyndring av landets ressurser. Frankrikes industrielle potensial skulle underkastes Tysklands krigsbehov gjennom institusjonalisering av fordelaktige importvilkår for tyske produkter, nedskrivning og “sattelisering” av francen (1 franc var lik 0,05 Reichmark) og påleggelse av enorme okkupasjonskostnader. Frankrike betalte totalt 40% av de 85 milliarder mark fratatt i okkuperte land. Den totale antatte regningen for okkupasjonsperioden lå på 860 milliarder franc, dvs. 34% av nasjonalproduktet i 1941, 54% i 1942 og 54% i 1943.

 

Ved krigens slutt var Frankrikes situasjon desperat. Selv om landet fikk lov til å sitte på seierstronen, var det egentlige maktpotensial sterkt lammet. Det samlede gjeldsnivået representerte 1.518 milliarder franc i 1944, og frigjøringskampen ble nå rettet mot styrkingen av landets økonomi. Den tidligere gullfrancen, tidligere symbol på Frankrikes makt, var blitt et smertefullt minne. Under krigen hadde til og med valutaen, et symbol for landets homogenitet, vært avskaffet. To forskjellige franc sameksisterte, “Vichy-francen”, som var tyskinspirert, og “riksfrancen”, under kontroll av Frankrikes nasjonale frigjøringskomité - CFLN. Francen, som i 1940 var en viktig valuta sammen med pundet og dollaren, måtte nå kjempe for sin egen eksistens. De Gaulles første innsats for La France libre (“Det frie Frankrike”) besto faktisk av å hindre en amerikansk maktovertakelse med innføringen av en papirvaluta trykket i USA og kalt “komplementær franc”. I tillegg betydde  gjenoppbyggingsperioden for mange europeiske nasjoner at valutaen måtte legges flat og saneres. I Belgia og Tyskland innførte man en stram monetær politikk som besto av en kraftig reduksjon av den devaluerte pengemassen og en sterk begrensning av pengeflyten. I Frankrike handlet valutastriden om det rette tidspunktet for en valutasanering, dvs. en ny innstramningspolitikk. Landet hadde lidd mye under okkupasjonen, og tilstanden var ikke bedre etter frigjøringen. Rasjoneringskort var landets eneste egentlige valuta. Pierre Mendès-France, som da var fungerende finansminister, foreslo en dramatisk devaluering. Men frykten for sosial misnøye og kommunistisk maktovertakelse lammet franske regjeringer (for de Gaulle var det også slik at et land som vant krigen ikke kunne devaluere uten videre).

 

Makthaverne valgte kortsiktige løsninger der maktpolitikk var totalt fraværende. Perioden 1944-48 var meget inflasjonistisk, preget av pengeoverflod, kronisk statsunderskudd, kraftige lønnsforhøyelser og ... militær opprustning! Dette førte til en rekke devalueringer mellom 1944 og 1948, Totalt mistet francen igjen over 80% av sin verdi. Seierherren var selvfølgelig USA. Dollaren steg fra 50 franc i september 1944 til 350 franc i september 1949. Likevel var det bred enighet i den franske opinion om behovet for en tilslutning til Bretton Woods og Marshall-planen i slutten av 40-årene, til tross for nasjonalistenes innvendinger om at hjelpen egentlig var en nytt amerikansk hegemoni på kontinentet. Marshallhjelpen representerte kun 20% av de totale investeringene i Frankrike mellom 1948 og 1952. Men selv om dette var beskjedent, bidro den aktivt til landets omstillingsprosess,[xxvi] dette til tross for amerikansk skepsis om samfunnets evne til å kunne gjennomføre et omfattende investeringsprogram. Utgangspunktet for Marshall-hjelpen var dermed at Frankrike måtte bryte med sine proteksjonistiske tradisjoner og fraskrive seg retten til å skrive valutaen opp eller ned med mer enn 10%. Dette var et vesentlig brudd med 30-årene, og den økonomiske maktovertakelsen kulminerte høsten 1948, da USA tvang både Queuille-regjeringen og nasjonalforsamlingen til å redusere den amerikanske bistanden dersom disse nektet å øke skatte- og avgiftsnivået på offentlige tjenester. Videre opplevde Frankrike som kolonimakt den samme “vassaliseringsprosessen”.

 

Kolonienes tidligere felles valuta ble avløst av en mer fleksibel “franc sone” med ulike verdier. Algerie, Tunisia, Marokko, Antillene og Guyana fulgte Frankrikes valutakurs, mens man innførte CFA-francen i andre afrikanske kolonier. Koloniene i Stillehavet beholdt CFP-francens førkrigsverdi i forhold til dollaren og pundet, mens den indo-kinesiske piaster fulgte CFA-francen. L'Empire colonial français (Det franske koloni-imperium) fra før krigen ble omdøpt til L’Union française (Den franske union). Valutadifferensieringen i unionen innledet dens politiske oppløsning. Videre hindret både kolonikonflikter (Madagaskar i 1947, Koreakrigen i 1950, Algeriekrigen i 1956, men også Suez-affæren i 1957) og en ustabil 5. republikk med hyppige regjeringsskifter at en effektiv stabilisering av francen kunne forbedre landets økonomiske evne (statens underskudd økte fra 630 til 1020 milliarder mellom 1956 og 1958). Uinnfridde sosiale forventninger førte både til venstresidens seier i 1956 og til poujadismen, som i grunnen var et korporativt uttrykk, men som raskt utviklet seg til å bli en høyreekstrem bevegelse som systematisk motsatte seg sosiale reformer og modernisering av økonomien. Opinionen viste da minimal interesse for politikernes maktpolitikk. I januar 1958 registrerte en meningsmåling foretatt av IFOP at det som opptok franskmennene var privatøkonomi (58%) - langt mer enn ECD-affæren og krigen i Algerie!

 

Frankrike hadde vunnet krigen og delvis  beholdt sin maktstatus, selv om de Gaulle ikke var invitert til Yalta-konferansen. Men landets diplomati levde nå under Pax Americana, hvis  mål var å forebygge en gjentakelse av Versailles-traktaten. De Gaulle uttrykte seg derimot meget klart i sin tale 22. november 1944. Han snakket om Tyskland som Universets sentrale problem og samtidig et spørsmål om liv eller død for Frankrike. Franskmennenes opprinnelige etterkrigsplan, Plus jamais de Reich (aldri mer et tysk rike), ble lagt frem av de Gaulle 12. oktober 1945. Tyskland skulle  føres tilbake til sin status og størrelse fra 1871. Landet skulle deles opp i små stater som tilsvarte de historiske enheter (denne politikken ble senere fulgt opp i kampen mot Potsdam-erklæringen om å behandle Tyskland enhetlig).[xxvii] Jean Monnet delte også generalens mening i 1943. Men han nektet å redusere Tyskland til en jordbruksnasjon og prioriterte et markedsorientert system og et samlet Europa med likestilte land, hvor Tyskland skulle deles opp i flere uavhengige stater som skulle behandles likt med  andre europeiske land. Monnet anbefalte også at kull- og stålindustrien fra Ruhr- og Saar- området skulle ha et internasjonalt overoppsyn. Denne planen om deling av Tyskland møtte stor forståelse fra USA under krigen. Likevel endret etterkrigstiden og begynnelsen på Den kalde krigen substansen i det tyske spørsmål for amerikanerne. USAs interesse lå nå først og fremst i å avvikle den førkrigsbaserte sterlingsone i Europa med en amerikansk dominert dollarinnflytelsesfære, som nå skulle bli markedsorientert og først og fremst tjene amerikanske interesser.

 

For å lykkes måtte Europa behandles som en helhet. Felles initiativ for Europas gjenoppbygging var foretrukket, fordi dette var billigere mht. gjennomføring av Marshall-planen (selv om sluttavtalen faktisk utgjorde en serie bilaterale avtaler mellom USA og et tredje land). Europeerne ble oppmuntret til å danne et fellesorgan som skulle forhandle med kongressen om den totale prislappen. I mars 1948 insisterte de på at CEEC skulle omgjøres til et fast organ: OEEC (Organisation for European Economic Cooperation).  Men snart ble bekjempelsen mot kommunismen i Europa like viktig som USAs egen stilling på det gamle kontinentet. I denne strategien var en endring av den franske holdningen overfor Tyskland helt avgjørende. Skepsisen hos franske politikere ble overkommet gjennom gitte fordeler av USAs hjelp- og lånepolitikk.[xxviii] Slik klarte USA å presse gjennom ideen om at forutsetningen for en avspenning mellom Frankrike og Tyskland var  “The Ruhr should not be internationalized or detached from Germany, but there should be an overriding international authority of which Germany would be a part, clothed with power of allocating German coal production as between domestic and foreign consumers”.[xxix] Selv om det i Frankrike virkelig fantes et sterkt ønske om å begrave stridsøksen for alltid mellom de to landene gjennom utvidet samarbeid (symbolisert ved den internasjonale konferansen i Haag i 1948 som dannet grunnlaget for Europabevegelsen), kunne hele etterkrigsperioden oppfattes som et nederlag for fransk diplomati, som var nå underkastet den amerikanske valutaens pressmidler. Fredsprosessen var overtatt av USA, og Frankrike mistet den effektive kontrollen over Ruhr- og Saar-området. Til tross for den stramme manøvreringsmargin klarte likevel Jean Monnet og Robert Schuman å integrere disse to hensyn. Internasjonaliseringen av Ruhr-regionen og opprettelsen av CECA var tenkt å stimulere Frankrikes økonomiske fremgang, samtidig som den hindret en militær opprustning som verken var praktisk gjennomførbar eller politisk akseptabel av andre parter.[xxx]

 

Regelmessige kull- og koksleveranser fra Ruhr-regionen skulle stabilisere området og bidra til å etablere Frankrike som industrinasjon på linje med Tyskland og Storbritannia. På lengre sikt var det meningen at Frankrike skulle bli Europas nye industrielle “heartland”.[xxxi] Man skulle i alle fall forebygge at Tyskland en dag skulle fristes til å lamme Frankrikes industri, som tradisjonelt hadde et stort behov for import av kull fra Tyskland. Selv om Monnets plan ivaretok franske interesser, ble den i praksis oppfattet av mange som en slags overgivelse til utenlandske makter og en styrking av Tyskland. Prosessen vekket sterke reaksjoner, særlig i 1948-49, da IRA-avtalen (International Ruhr Authority) ble undertegnet, Tysklands nye republikk ble dannet (daværende utenriksminister Bidault ble i 1948 anklaget for å ha gitt bort for mye), og NATO ble etablert med USA lederposisjon. Tvilen om hvilken strategi som skulle adopteres fra fransk side i forhold til det nye Tyskland, kulminerte i 1950 med René Plevens forslag om å stifte et sikkerhetssystem for Europa, EDC (European Defence Community). Dette skulle konkurrere med USAs ønske om å ruste opp Tyskland innenfor det nylige opprettede NATO (4. april 1949) ved å etablere et parallelt europeisk forsvarsorgan ledet av Frankrike og Storbritannia, der muligheten for en tysk opprustning skulle være begrenset og kontrollert. Forslaget ble likevel nedstemt av selveste Frankrike i 1954 p.g.a. frykten for suverenitetsavståelser.[xxxii]

 

Dette, til tross for den kommunistiske trussel som invasjonen av Tsjekkoslovakia utløste, vitnet om en fortsatt høy prioritering av noe som franskmennene oppfattet som en livsfarlig situasjon for landets sikkerhet, der de selv hadde mistet overtaket. Virkeligheten så slik ut: Tyskland skulle verken deles fysisk eller svekkes økonomisk, men innlemmes i et sikkerhetssystem som ikke var styrt av Frankrike; et sikkerhetsystem hvor Tysklands strategiske betydning var toneangivende (Berlin-krisen). For USA, som var den dominerende makt i Europa, var Tysklands gjenoppreisning og landets stilling til et europeisk forsvarssystem mot kommunismens frammarsj nå prioritert. Det gikk stadig mer opp for franskmennene at veien til gjenoppreisning og en ny ledende posisjon i Europa nå måtte følge de tysk-amerikanske premissene, noe som gikk på tvers av de opprinnelige franske planer. En gjenvunnet selvstendighet fra USA var følgelig betinget av en omfattende allianse med Tyskland.



III Kampen mot amerikansk hegemoni og europeisk overnasjonalitet

 

De Gaulles maktovertakelse i 1958 lignet på mange måter generalens reaksjon mot Den 3. republikks fall i 1940. Gjenoppreisningsprosessen, som ble lansert i 1958, tok utgangspunkt i ideen om “det evige Frankrike”, dvs. som de facto stormakt, uttrykt gjennom overgangen fra Den 4. republikks fiasko til et sterkt regime med reduserte politiske konstellasjoner, en president som inkarnerte og talte Frankrikes sak og en selvstendig militær- og utenrikspolitikk (De Gaulles motstand mot blokkpolitikken startet etter at han hadde foreslått å opprette et direktorat i NATO bestående av Frankrike, Storbritannia og USA, noe som  ble avslått i september 1958). Disse elementene (stormaktstatus, selvstendighet og modell) var uadskillelige fra en omfattende økonomisk politikk. Oppfatningen var at  en stor nasjon måtte ha en sterk valuta. Veksten i økonomien skulle bæres av en ny pengeenhet. De Gaulle nektet å oppgi navnet “franc”, for kun francen inkarnerte Frankrikes kontinuitet og legitimitet. Tross sterk motstand fra enkelte regjeringsmedlemmer (Mendès-France gikk av), ble valutareformen lansert i desember 1958. Den innebar en ny devaluering - den tolvte siden 1914. Særlig viktig var det at den gamle francen måtte vike til fordel for den “nye franc” (NF) som skulle veie hundre ganger mer enn den forrige og dermed skjule valutaens reelle svekkelse. Dette trikset ga inntrykk av at avstanden mellom øvrige valutaer og francen var betraktelig redusert -  i forhold til  D-marken,  nå verd 1,17 franc (og ikke 117), til dollaren (1/5), og til pundet (1/14). På papiret var francen nok en gang blant de sterke valutaer. Reformen førte til en stabilisering av francen i perioden 1958-1969, og veksten i økonomien holdt et snitt på 5,5%.

 

Det diplomatiske pusterom som oppsto etter 1962-63 (slutten på Algeriekrigen), samt de gjennomførte økonomiske reformer og innføring av nyfrancen, satte gjenopptakelsen av kampen for lederskap på kontinentet (denne gangen den vestlige delen) på dagsordenen, noe som i praksis betydde konfrontasjon med USAs politiske og økonomiske overlegenhet.[xxxiii]Tross kronisk underskudd på Frankrikes handelsbalanse i perioden 1962-69, ga francens gjenvunnete  valutakurs illusjonen om at franskmennene igjen kunne diktere sine betingelser og tvinge USA til å endre sin økonomiske politikk overfor andre land. Fra 1964 begynte Frankrike å veksle dollar mot gull. I 1965 forlangte de Gaulle en “modernisering” av Bretton Woods som kunne gjenopprette handelsbalansen mellom USA og Europa. Han krevde også en revidering av paritetsprinsippet mellom gull og dollar, slik at dollarsystemet skulle avløses av et mer fleksibelt og rettferdig vekslingssystem basert på gull. Forslaget var hovedsakelig et  ønske om et equilibrium som skulle sikre en intern maktbalanse mellom de tre øvrige aktørene Frankrike, Tyskland og Russland, og i forhold til den øvrige verden, gjennom kampen mot blokkpolitikken og allianser med andre aktører (Kina).[xxxiv]Den europeiske integrasjonsprosessen, som startet da De Gaulle kom tilbake til makten, symboliserte også et perfekt redskap for et nytt fransk hegemoni på kontinentet. Tilblivelsen av en fransk-tysk akse var langtfra gitt på forhånd, ikke minst takket være Storbritannias skepsis til en fransk-britisk union. I 1940 tok Jean Monnet kontakt med Sir Edwin Plowden, ansvarlig for planavdelingen i London, og drøftet muligheten for en fransk-britisk økonomisk kjerne som kunne utgjøre grunnlaget for en europeisk politikk. Etter krigen klarte Frankrike å samle de vesteuropeiske land for å øke sin innflytelse og lede disse (medlemslandene) inn på sin egen  politikk. I et Europa med 6 medlemmer, var det kun Frankrike som hadde mulighet og plikt til å være nation guide (nasjonal veiviser).[xxxv]De Gaulles tyske opsjon klarte parallelt å binde Tysklands kull- og stålindustri til Frankrikes vekst - og dermed utsette en altfor rask tysk gjenoppreisning.[xxxvi] De to landenes interesser var sammenfallende. Økonomisk sikret Kull- og stålunionen Frankrike adgang til Tysklands industrielle maktsfære. Politisk var integrasjonsdynamikken et springbrett for på lengre sikt å høste ny anerkjennelse, mens Frankrike på sin side kunne stenge Storbritannia ute fra kontinentet og påvirke prosessen i ønsket retning uten alvorlige suverenitetsavståelser. Romatraktaten var altså et nødvendig kompromiss p.g.a. de gitte omstendigheter.[xxxvii] Den krevde likevel omstillinger.

Den monetære reformen i 1958 var blant disse. Jacques Rueffs  devaluering, som var den første “europeiske nedskriving” i etterkrigstiden, kombinert med innføringen av nyfrancen, bedret fransk konkurranseevne i forbindelse med felles senkning av tollavgiftene. Traktatens dynamikk innebar også en betydelig “liberalisering” av det europeiske marked. Senkingen av tollavgiftene f.o.m. 1. januar 1959  kombinert med innføringen av nye vekslingsbestemmelser (27. desember 1958 erklærte de fleste europeiske land at nasjonale valutaer fritt kunne veksles) i forhold til dollaren, møtte sterk motstand i opinionen. Men Frankrikes nøkkelposisjon i EF var et effektivt middel i å hindre en truende utvikling for nasjonale interesser (ECD i 1954, den tomme stols politikk i 1965), eller forsøke å fremme alternative prosjekter (Foucher-planen).

 

I 1967 begynte Bretton Woods-systemet  å sprekke p.g.a. USAs inflasjonspolitikk. Behovet for en koordinering av Fellesskapets valutapolitikk økte i takt med usikkerheten om den fremtidige pariteten mellom gull og dollar. Franske forsøk på å danne en europeisk pressgruppe mot dollaren mislyktes. Under konferansen i Stockholm i 1968 kunngjorde Michel Debré Frankrikes posisjon; dollaren måtte erstattes av et gullbasert valutasystem. Men Frankrikes tyngde var betydelig redusert som en følge av  flere årsaker. Den første var både sosial og politisk. Opptøyene i mai 1968 hadde avslørt en dyp splittelse i nasjonen mellom venstreorienterte “fremtidskrefter” (studenter, arbeidere) og høyreorienterte “etablerte krefter” (regjeringen, bedriftsledere). Denne krisen truet både statens og hele Den 5. republikks legitimitet. Landsomfattende streiker var en tung belastning for økonomien. De Gaulle, som tidligere kunne omtale francen som “en av verdens sterkeste valutaer”, måtte snart erkjenne et sviende nederlag i sin valutapolitikk. Mai-opprøret ble umiddelbart oppfattet som en regimekrise både i Frankrike og utlandet. Francen ble angrepet av spekulasjonen, og de fleste satset på en rask nedskrivning. Men de Gaulle, som tolket en devaluering av sterkfrancen som en desavuering av hele Den 5. republikk,[xxxviii]satte seg imot. Prisen for mai-opprøret var både politisk og økonomisk. Politisk måtte generalen trekke seg etter å ha tapt folkeavstemningen om reformering av senatet og franske regioner. Økonomisk førte turbulensen på valutamarkedet til en nedskrivning av francen på 12,5% 11. August 1969. For første gang etter den annen verdenskrig hadde spekulantene spilt D-marken mot francen. Den franske nedskrivningen ble fulgt av en oppskrivning av D-marken på 9,3%  24. oktober 1969. Totalt tapte francen 20% av sin verdi i forhold til den tyske valutaen. Etter å ha mistet den kontinentale ledelse etter Den første verdenskrig, markerte denne nedskrivningen slutten på Frankrikes ubestridte lederskap i EF og avstedkom nye relasjoner med et sterkere og mer Øst-Europa-orientert Tyskland.

 

Landets diplomatiske stilling gjennomgikk den samme prosessen. Etter det franske veto mot  britisk EF-medlemskap i 1967 og Warszawapakt-landenes invasjon i Tsjekkoslovakia i august 1968 var Frankrike mer isolert enn noensinne. Tysklands syn på europeisk integrasjon varierte nå betraktelig fra det franske,[xxxix]samtidig som Frankrikes tradisjonelle alliansepartnere, Storbritannia, Russland (den gang: Sovjetunionen) og Italia, var blitt mer vanskelige å spille på lag med. Valutakrisen i 1968 hadde dessuten ført til at de Gaulle forsøkte å kompensere Tysklands økende tyngde ved bruk av disse opsjonene. De Gaulles kom først med et forslag til Christopher Soames om å erstatte Fellesmarkedet med en frihandelssone ledet av et direktorium bestående av Frankrike, Storbritannia, Italia og Tyskland. Etter å ha følt britenes skepsis, prøvde han å styrke Frankrikes forhold til Sovjetunionen. Den sovjetiske ambassadøren besøkte Frankrike to ganger i november 1968, og et viktig fransk-russisk kommisjonsmøte ble holdt i januar 1969. Det tredje vikarierende motiv, Italia, ble brukt av Pompidou under et besøk i Roma 20. januar 1969. Han hevdet at Frankrike og Italia lå mye nærmere hverandre enn Frankrike og Tyskland, gitt landets (Tysklands) industrielle makt, som var et problem.[xl]I begynnelsen av 70-årene var det altså klart at Frankrikes kamp mot USAs dominans nå var avløst av en dobbel kamp: både mot et transatlantisk hegemoni og innenfor EF, i forbindelse med Tysklands nye maktposisjon.

 

Etter utnevnelsen som Frankrikes president forsøkte Pompidou aktivt å bryte landets isolasjon. Forskjellen mellom de Gaulle og Pompidou var mer retorisk enn metodisk. Generalen betraktet den europeiske integrasjonsprosessen som et middel til å åpne Frankrike mot verdensmarkedet og verdensmarkedet for franske jordbruksprodukter. De Gaulles arvtaker var like pragmatisk. For ham var Europa først og fremst en nødvendighet.[xli]Pompidou hadde to ambisjoner for sin Europa-politikk: Den ene var økonomisk og tjente franske interesser.  EFs marked skulle være lokomotivet for fremdriften i fransk økonomi. Den andre var politisk. Det europeiske fellesskap skulle bli en politisk makt som skulle konkurrere med USA. Den andre skulle sikres gjennom landets selvstendige valutapolitikk - devalueringen i 1969 var rent nasjonal - men også gjennom fullføringen av CAP, som en  “økonomi- og valutaunion” skulle sementere. Disse to hovedmålene dannet grunnlaget for Pompidous diplomatiske konsesjoner til Frankrikes partnere, siden disse ønsket mer føderalisme og krevde både utvidelse og fordypelse. Begge prosesser kunne faktisk kanaliseres til Frankrikes fordel. Innlemmelsen av Storbritannia og Danmark, samt Irland fra 1. januar 1973 var ment å blokkere føderale tendenser i EF, samtidig som  Tysklands innflytelse ble avbalansert. Fordypelsen kunne påvirkes i økonomisk retning, i samsvar med de Gaulles opprinnelige konsept om grensen for europeiske samarbeidsformer. Opprettelsen av en valutaunion som kunne stabilisere francen og lette gjennomføringen av Pompidous reformprosjekt om Frankrikes la nouvelle société (“det nye samfunn”). Frankrikes diplomatiske spill i årene 1970-71 gikk ut på å kjøre begge prosesser parallelt, med CAP i spissen.


I 70-årene foregikk diskusjonene om Werner-planen for en valutaunion. Tanken om en slik union var aktualisert både p.g.a. valutauroen i USA, men også p.g.a. Frankrikes egne monetære problemer. På oppdrag fra Rådet redigerte Werner-gruppen et forslag om en monetær- og økonomisk union. 9. juni 1970 ble gruppens konklusjon vedtatt i Rådet. En valutaunion skulle opprettes fra 1980. Dens oppgave skulle være å beskytte medlemslandene mot for store valutasvingninger og kriser. Nesten et år før Richard Nixon kunngjorde USAs beslutning om å sette punktum for Gullstandarden, utløste planen politiske ringvirkninger til stor skepsis fra fransk side. Pompidous syn på valutaunioner var det samme som de Gaulles. En valutaunion var attraktiv så lenge den var basert på solidaritetsprinsippet og lettet konvergensen mellom ulike land. Men i så stor utstrekning som mulig skulle valutastabiliseringen forebygge behovet for en tettere politisk samordning. Dermed var det unødvendig å ta ytterligere skritt mot overnasjonalitet. Werner-gruppens innstilling (støttet av Tyskland og små medlemsland) gikk for langt i integrasjonsmessig retning for å kunne støttes fra fransk hold. Gruppens konklusjon om at “øvrige beslutninger om økonomisk politikk må taes i fellesskap” og at “nødvendige kompetanseoverføringer må finne sted mellom nasjonale stater og EF”, gikk for langt  for gaullistene av to grunner: Den ene var at traktaten innebar et vesentlig skritt i retning av en politisk integrasjon, noe som tyskerne aspirerte til. Werner-rapporten uttrykte klart at målet var “etablering av en felles valuta som kunne sikre prosessens irreversibilitet”,  noe som “ville være et utgangspunkt for videreutvikling av en politisk union, uten hvilken den første neppe kunne  finne sted”.[xlii]Dette var helt uakseptabelt for Pompidou, som på sine side foretrakk et system basert på konsultasjon og koordinering av nasjonale økonomier. Men Pompidous motstand skyldtes også traktatens europeiske dimensjon. Han stilte seg skeptisk til en europeisk valutasone adskilt fra dollarsonen. Under forhandlinger om valutaunionen var han alltid opptatt av å unngå fastsettelse av en dato eller  en forpliktende kalender; dette for å forebygge negative reaksjoner fra amerikansk eller russisk side[xliii] og vise at fransk valutapolitikk dugde til mer ut over EF.

 

Pompidous skepsis ble likevel ikke delt av alle. En kraftig uenighet oppsto mellom presidenten på den ene side og  statsminister Chaban-Delmas og finansminister Valéry Giscard d’Estaing på den andre, som støttet valutaunionen, men som til slutt måtte føye seg.[xliv] Kompromisset, som ble inngått 8. og 9. februar 1971, var en suksess for den  Pompidou-republikken. Selv om franskmennene måtte gå med på en del konsesjoner, var den endelige valutaunionen på ingen måte den forpliktende, tidsbestemte og irreversible traktaten Werner-planen hadde gitt uttrykk for få måneder tidligere, og som både små medlemsland og Tyskland hadde ivret for med kommisjonens samtykke. Den var tvert imot en felles, men uforpliktende erklæring om opprettelse av en progressiv valutaunion f.o.m. 1. januar 1971. Valutastabiliseringen, som franskmennene ville ha, trådte i kraft 15. juni 1971. Avtalen avverget samtidig det som ble oppfattet fra fransk side som “institusjonelt statskupp”, dvs. omfattende suverenitetsavståelser som traktatens første utkast inneholdt. Gérard Bossuat vurderte meget kritisk Frankrikes og  andre medlemslands innsats i anledning diskusjonen om Werner-planen. Han understreket at “valutaunionen var en ineffektiv erstatningsløsning for en politisk union. Dens nederlag skyldtes handlingslammelse blant de som ønsket en europeisk union, utvikling i det internasjonale valutasystem og ikke minst dårlig kunnskapsnivå om nødvendige forutsetninger for en økonomisk  valutaunion.”[xlv] Gitt utviklingen etter 1971, kan man spørre seg om Europa ikke hadde klart bedre å begrense ringvirkningene av Bretton Woods bortfall (og in extenso av den første oljekrisen) dersom det den gang hadde eksistert en felles handels- og valutapolitikk for medlemslandene.

 

Kontrasten mellom Frankrikes pragmatiske holdning i forbindelse med EFs monetære politikk og landets aktive deltakelse i CAP-forhandlingene viste klart landets prioriteringer. Året 1971 var svært illustrerende i så måte. Økonomisk kunne landet  skryte av å ha verdens neste høyeste vekstrate pr. år (6%). I sin nyttårstale påpekte Pompidou at Frankrikes stilling var den beste blant vestlige land. Diplomatisk var Frankrikes maktposisjon like gunstig. Den strakk seg både i og over EF. Etter Nixons beslutning 15. august 1971 om å oppheve konvertibilitetsprinsippet mellom gull og dollar (men også å øke importavgiftene med 10%), opplevde man et fransk forsøk på å gjenskape “Gullblokken” fra 30-årene. Frankrike tok opp kampen mot “valutaustabiliteten” og kom i åpen konflikt med Tyskland om hvordan de europeiske land skulle forholde seg til den nye situasjonen; at det ikke lenger fantes noen ankervaluta. Tyskerne ønsket å unngå politiske og strategiske konflikter med USA og fikk med seg Benelux-landene og Italia i å la nasjonale valutaer flyte i forhold til hverandre. Frankrike prioriterte derimot en fast valutakurs for å forebygge at europeiske valutaer lot seg beskytte av den sterkeste valuta og dermed dannet en D-mark sone i EF.[xlvi]For Pompidou var nedskrivningen av dollaren ingen tilfredsstillende løsning, for “det ville være det samme som å bytte ut et dollarbasert system med en tysk D-mark sone”.[xlvii] Han forlangte derimot en felles valutajustering og etablering av et nytt pengesystem, for øvrig på samme måte som de Gaulle i 1968.

EF ble totalt lammet av denne uoverensstemmelsen. Den stakk kjepper i hjulene på utviklingen av  den økonomiske og monetære unionen og destabiliserte CAP-politikken. Paul Fabra konstaterte i Le Monde 16. desember 1971 at “Frankrike, ved å nekte å knytte francens skjebne til de andre flytende valutaer i Europa, hadde oppnådd en særstilling før forhandlingsrunden”. Etter at Brandt, Heath og Colombo godtok de franske kravene, reiste Pompidou til toppmøtet i Terceira på vegne av EF 12. desember 1971. Han forhandlet alene med Richard Nixon, noe som økte presidentens prestisje (det var siste gang en fransk president skulle herske over verdens valutasystem). “Duomviratet” Pompidou-Nixon justerte valutasystemet til egen fordel og fastslo etableringen av en “valutatunnel” som skulle forebygge ustabil valuta. USA minimaliserte sine forpliktelser og overlot prisen for valutauroen til andre. Frankrike devaluerte i forhold til D-marken og japansk Yen og bedret landets konkurransedyktighet. Like før den første oljekrisen var Frankrikes valutapolitikk inne i en svært aktiv fase. Økonomisk hadde devalueringen vært fordelaktig for francen, både i forhold til dollaren og D-marken.

 

Politisk tok Frankrike ledelse med en stabiliseringspolitikk, først i samstemmighet med USA, gjennom opprettelsen av valutatunnelen, så gjennom etableringen av en “valutaslange” mellom EF-medlemsland i Basel 27. april 1972.[xlviii]Slangen skulle primært kompensere dollarens “versatilitet” ved å øke europeernes valutakonvergens. Den skulle også hindre europeiske valutaer i å gravitere rundt D-marken, noe som ville føre til henholdsvis tysk valutaledelse i EF og  kostbare forsøk fra fransk side på å heve francens stilling ved å føre en deflasjonspolitikk på hjemmebane.[xlix]

 

 

IV Den germanske francen og det europeiske Tyskland

 

Likevel konstaterte man at begge ovennevnte strategier ikke fikk noen suksess i løpet av 70-årene. Det som Frankrike lenge hadde forsøkt å hindre, skjedde ved toppmøtet i Kingston 9. januar 1976. Giscard d'Estaing undertegnet reformen av IMI, som satte en sluttstrek for Bretton Woods-systemet. Det gamle gullbaserte valutasystem ble oppløst, og valutaene begynte å flyte i forhold til dollaren. Dette betydde i praksis at man innførte et internasjonalt monetært “ikke-system”. Det europeiske valutamarked valgte på sin side D-marken som ny reservevaluta. 

 

Dollarens devaluering 13. februar 1973 forårsaket en kraftig valutauro. For oljeprodusentene betydde nedskrivningen av dollaren et betydelig inntektstap som de måtte balansere med en kraftig prisøkning. Valutasamarbeidet ble presset ytterligere. Økningen i oljeprisen representerte en reduksjon i nasjonale økonomier som tilsvarte 2,5% av BNP. Regjeringene kompenserte belastningen med ulike tiltak. Franske makthavere gikk inn for  inflasjonspolitikk. Georges Valance, som brukte ordet “laksisme” om den daværende regjeringen, understreket at den virkelige kløften mellom Frankrike og Tyskland oppsto i årene 1973-74. Frankrike kom ut av kurs og ødela enhver sjanse til å ta igjen Tyskland.[l]De konservative prøvde med alle midler å hindre at en allianse mellom sosialister og kommunister skulle føre til maktovertakelse (denne frykten var begrunnet fordi disse undertegnet et felles handlingsprogram i 1972). Dessuten ble den første oljekrisen feiltolket  av de fleste eksperter i Frankrike. Etter 30 år med kontinuerlig vekst forventet man en rask bedring av den internasjonale situasjon. Mens man i Tyskland innførte to innstramningsplaner i 1973, pendlet Frankrike mellom opplånings- og innstramningspolitikk i årene 1974-1980.

 

Denne kortsiktigheten, kombinert med et stadig stigende inflasjonsnivå, tvang franskmennene til å forlate valutaslangen  første gang i januar 1974,  i 18 måneder, så i mars 1976  - denne gangen i 3 år. Frankrike var igjen rammet av syndromet fra 30-årene. Landets valutatroverdighet var undergravet og svekket den politiske handlefriheten. Reintegreringen av valutaslangen i 1979 ble gjort på tyske premisser og munnet ut i en byttehandel. Frankrike anerkjente det flytende valutamarkeds mekanismer, og dermed en tysk ledelse av EFs økonomiske prosess. Franskmennene oppnådde på sin side etablering av et nytt tysk-fransk basert valutasamarbeid, som ble lagt frem på EFs toppmøte i København i april 1978 og senere godkjent i desember samme år i Aachen. EMS (European monetary system) ble lansert 12. mars 1979. Dette var ment å øke europeernes selvstendighetsgrad i forhold til dollaren, samtidig som det impliserte en tysk-fransk valutaledelse i Europa der tyskerne kunne begrense risikoen for en “oppvarming” av D-marken, og som ga franskmenne de nødvendige marginer for å stabilisere francen i forhold til den tyske valuta og rette kampen mot inflasjonen.


Prisen for den nye valutastabiliteten var likevel høy. For å respektere EMS’ marginer, måtte Frankrike føre en strammere valutapolitikk. Dette innebar to ting: Den ene var innføringen av en lavkonjunkturpolitikk - igangsatt med Barre-planen i 1979 og som i motsetning til fortidens metoder avskrev bruken av devaluering eller inflasjon som regulerende løsninger for den forestående krisen. Den andre var en logisk konsekvens av dette: Landets økonomiske politikk mistet sin selvstendighet og underkastet seg nye, ytre mekanismer. I motsetning til valutaslangen, som påla hvert lands sentralbank å hjelpe sin egen valuta med egne midler, var EMS solidarisk. En utsatt valuta kunne innhente hjelp gjennom kort eller langsiktig opplåning, men var til gjengjeld nødt til å korrigere den økonomiske kurs ut i fra bestemte kriterier.[li]Venstresiden tolket dette som et endelig bevis på markedets  “vassaliseringsprosess” av Frankrike og fremmet mer nasjonalt rettede løsninger (som kom til uttrykk ved presidentvalget i 1981). Det gikk også opp for mange at integrasjonsprosessens ledelse var gått over til Tyskland. Innenrikspolitisk rammet dette gaullistene spesielt hardt. 6. desember 1979 rettet Jacques Chirac sin appell mot “den overnasjonalistiske utvikling” og “den økonomiske underkastelse” i Europa. Likevel fungerte EMS utmerket frem til 1992. Systemet sikret valutastabilitet i EF tross manglende konvergens mellom ulike økonomier, særlig den tyske og den franske. EMS tjente begge lands interesser. Valutaspekulasjonen ble holdt under kontroll, og endringer i paritetsprinsippet mellom valutaene, som var hyppige i perioden 1979-85, skjedde uten dramatikk og bidro til å stabilisere forholdet mellom ned- og oppskrivninger.[lii]

 

I perioden 1976-1995 var kampen for francen, unntatt i perioden 1981-83, preget av stor kontinuitet. Ulike regjeringer - ikke-gaullistiske med Giscard d'Estaing/Chirac/Barre, rent sosialistiske under Mitterrand mellom 1988 og 1993, eller blandede i perioden 1986-88 (Jacques Chirac statsminister) og 1993-1995 ( Edouard Balladur statsminister), samt rent gaullistisk fra 1995 (Chirac president/Juppé statsminister) - var opptatt av å stabilisere francen (“stabilvaluta-politikken” under Raymond Barre i 1976) og å styrke den opp mot D-markens nivå (gjennom  “sterkvaluta politikken” fra 1983). Selv om den økonomiske retorikk varierte fra en regjering til en annen (keynesiansk eller liberal), levde samtlige makthavere med det permanente dilemmaet om hva som måtte prioriteres i kriseperioden, internt forbruk eller valuta. Mellom 1981 og 1983 prøvde regjeringen Mauroy, som besto av både sosialister og kommunister, å bryte med gaullistenes politiske, økonomiske og monetære logikk. Et omfattende statlig beslag av produksjonsmidlene skulle være hovedverktøyet for gjenopprettelse av den sosiale balanse i det franske samfunn og markering av venstresidens franske sosialisme. Sosialistenes utenrikspolitikk var tenkt som en ideologisk forlengelse av innenrikspolitikkens sosialistiske eksperiment. Den franske intelligentsiaen kunne proklamere at det fantes alternativer både til blokkpolitikken og liberalismen. Statsunderskuddet ble brukt som et middel for den sosiale utjevningspolitikk som skulle sikre den definitive overgangen fra konservatisme til sosialisme. Det sosialistiske forsøket på å bryte med gaullismen endte med å bli dens nesten perfekte etterligning.

 

Mens både Tyskland og Storbritannia strammet inn sin økonomi, åpnet Frankrike pengesekken og ble snart  bankerott. Landet var politisk isolert. Forsøk på å påvirke USA til å senke det amerikanske rentenivået mislyktes. I EF var franskmennene omringet av “et konservativt belte” som mislikte sosialistenes økonomiske kurs, men som  dessverre var uunnværlige handelspartnere. Den monetære ustabiliteten som oppsto i kjølvannet av skuffende økonomiske resultater, tvang regjeringen til først å foreta flere nedskrivninger på rad, for deretter å drøfte utmeldelse av EMS. Frankrike hadde forlatt valutaslangen to ganger tidligere på 70-tallet. Valget sto nå mellom en solidarisk løsning innenfor EF, som innebar både en økonomisk hestekur for å sanere budsjettunderskuddet og en definitiv tilpasning til markedsmekanismene (noe som ville markere slutten på det sosialistiske eksperiment og nedbygging av enkelte velferdssektorer), eller å ta det viktige skrittet og rive francen løs fra EMS til fordel for en mer proteksjonistisk politikk. Men dette reiste spørsmålet om usikkerheten rundt det internasjonale valutamarkedets reaksjon overfor francen. Utmeldelsen betydde at EMS’ forsvarsmekanisme forsvant og at francen kunne utsettes for kraftig spekulasjon. Forverringen av situasjonen innenriks bestemte nå den reelle dagsorden. Den fratok Frankrike initiativet i Europa-politikken. G7-toppmøtet i Fontainebleau 1982 var et patetisk og illustrerende eksempel på dette. Mitterrands “historiske valg” fra 1983 gjenspeilte dermed franskmennenes verste mareritt: å være politisk isolert, økonomisk svekket... med en flytende valuta og uten det sikkerhetsnettet som EMS var. Debatten innenfor regjeringens fire vegger var meget hard og provoserte de som støttet løsrivelsen og “de ortodokse”, som fortsatt prioriterte en sterk valuta. Presidenten var selv lenge i tvil. 14. mars 1983 anmodet han statsminister Pierre Mauroy om å iverksette utmeldelsen. Mauroy nektet. Mitterrand vurderte da å bytte ut Mauroy med Jacques Delors, som ble tilbudt statsministervervet dagen etter, men som også nektet.[liii]Ingen toppolitiker var villig til å betale den politiske prisen for utmeldelse av EMS, og presidenten ble til slutt overtalt til å holde francen innenfor valutasystemet.[liv]

Fra da av fikk fransk valutapolitikk to søyler: Den ene var innenrikspolitisk og prioriterte valutastabilitet (dvs. prisstabilitet og konkurransedyktighet). Gitt energiprisen (olje) og råvarene som ble brukt i industrien, kunne man ikke finne noe equilibrium i handelsbalansen ved å devaluere.[lv]Man måtte tvert imot skrive opp valutaen for å senke kostnadene på importprodukter. Dette kunne sikres gjennom en deflasjonspolitikk. Inflasjonen skulle gå ned ved hjelp av økt mobilitet i lønns- og ledighetsnivået.[lvi]Den andre søylen var et fortsatt medlemskap i EMS og en bevaring av paritetsprinsippet i forhold til D-marken. Denne politikken ble satt ut i praksis under Mitterrand i 1983 og holdt seg uavbrutt frem til Juppés første og annen regjering (selv om retorikken som Chirac brukte under presidentvalgkampen kunne gi inntrykk av at det  ville bli en annen kurs). “Franc fort”- politikken ble i løpet av 80-årene et nødvendig utgangspunkt for å forklare Frankrikes rolle i Europa som forhåpentlig midlertidig “nest beste” i klassen. Denne smertefulle konsesjonen ble nødvendiggjort av EFs videre integrasjonsprosess, som i 80-årene ble intensivert i  økonomisk retning, via flere etapper: Den første var Delors Hvite Bok fra mars 1985, som ble implementert med undertegnelsen av Enhetsakten 17. februar 1986. Et felles indre marked skulle etableres i 1993. Videre lanserte Maastricht ideen om en økonomisk og monetær union, parallelt med EØS-avtalen, som ble undertegnet 2. mai 1992. Dette skapte en utvidet handelssone på 380 millioner mennesker, noe som tilsvarte 40% av verdens totale handel.

 

Ideen om en økonomisk og monetær union (ØMU) ble lansert  for første gang under det tyske presidentskapet i EF. 26. februar 1988 la Hans Dietrich Genscher frem et memorandum om “en europeisk monetær sone og en sentralbank for EF” for sine partnere. Dokumentet ble offisielt presentert på EF-toppmøtet i Hannover 27. og 28. juni 1988 og førte til dannelsen av en undersøkelseskommisjon under ledelse av Jacques Delors som besto av ledere for de ulike sentralbankene samt en ekspertgruppe på 3 personer. Den offisielle retorikken som var påfallende i kommisjonens sluttrapport (utgitt 17. april 1989), anså valutaunionen som en naturlig forlengelse av integrasjonsteorien som både Enhetsakten og Det indre marked var et resultat av. Kommisjonens rapport fra oktober 1990 (Emersons rapport) understreket bl. a. forholdet mellom felles valuta og felles marked. Valutaunionen var også ønsket fra fransk side for den skulle støtte kampen mot inflasjonen, samtidig som den skulle sette en definitiv sluttstrek for risikoen ved vekslingsoperasjoner.[lvii]Økonomisk var de antatte ringvirkningene sammenlignbare med Romatraktaten og CAP. Det indre marked skulle gjøre EF åpent for franske produkter og lette overgangen til markedsliberale mekanismer. Frankrikes økonomi, som var “liberalisert” siden 1986, var likevel ute av stand til å fremme sin stilling internasjonalt. Dette var helt påfallende både i industrien og landbruket. Handelsunderskuddet var permanent, og andelen investert kapital i industrien forble beskjeden i forhold til den tyske. Industrielle investeringer var adskillig mindre lønnsomme enn kapitalinvesteringer på Børsen (15% kontra 5% i industrien), noe som viste seg å være en farlig utvikling.[lviii]

 

Pengeunionen kunne også endre valutaforholdet mellom Frankrike og Tyskland. Fra midten av 80-årene var den franske regjering blitt tvunget til å følge Tysklands monetære politikk (med meget harde midler) for å unngå en nedskrivning av francen og en utmeldelse av EMS. Den hadde mye å vinne på et prosjekt der franskmennene kunne øke sin innflytelse og medbestemmelsesrett ved å kjøre den monetære union parallelt med den økonomiske.[lix] Maktpolitisk var det også avgjørende å sikre at Frankrike ledet prosessen, i stedet for å følge etter. François Mitterrand fulgte Delors’ linje fordi både britene og tyskerne var enige om å støtte opp om den, til tross for helt ulike motiver.[lx] Som vanlig kom det krav fra tysk side om samkjøring av en økonomisk og politisk union. Men planen om å avbalansere Vest-Tyskland ble snart avløst av etterkrigs-Tysklands oppløsning; et splittet land som Bismarck allerede i 1870 karakteriserte som injuria temporum. Selv om Kansler Kohl hadde foretrukket å gjenforene Tyskland før en videre implementering av EF skulle finne sted (noe som i praksis betydde en utsettelse av prosessen sine die), ble han likevel oppfordret under det franske presidentskapet i EF til å gjennomføre gjenforeningen parallelt med fordypelsen. Den monetære union stod faktisk øverst på dagsordenen for Frankrikes presidentskap da dette ble innledet i  juli 1989.[lxi] Målet var å fastsette en dato for en regjeringskonferanse om den monetære union.[lxii] Presidenten bekreftet dette i en artikkel i Le Nouvel Observateur 27. juli 1989 der han presiserte at “en monetær union er den nødvendige vei mot det politiske Europa”. Utsiktene til en rask gjenforening av Tyskland nødvendiggjorde en synkron utvikling av begge prosesser, men likevel ble styrkingen av EF prioritert. I en pressekonferanse etter EF-toppmøtet i Strasbourg 9. desember 1989, gjorde president Mitterrand det klart at “disse to hendelser - Tysklands gjenforening og Europas samling - var skrevet inn i Europas fremtid, men ikke når som helst og på hvilken som helst måte (...) Fornuften består i å utvikle, styrke og akselerere Fellesskapets strukturer før et hvilket som helst annet skritt”. Planen om en regjeringskonferanse om den økonomiske, monetære og sosiale union, som ble besluttet på EF-toppmøtet i Dublin april 1990, markerte for fjerde gang etter den annen verdenskrig en politisk overgang for Tyskland gjennom en økonomisk og monetær avtale.[lxiii]De tre forrige var innføringen av etterkrigstidens D-mark i 1948, innlemmelsen av Saar i 1955 og Tysklands gjenforening i 1990. Kun én måned etter Berlinmurens fall i desember 1989 ble datoen for et nytt EF-toppmøte fastsatt til slutten av 1990. I mellomtiden skulle man lage et første utkast til et felles monetært institutt (EMI), som  kunne bli EFs sentralbank.

 

I motsetning til 1970 var tanken bak denne valutaunion i det vesentlige av geostrategisk art for franskmennene. Et samlet Tyskland ville medføre at befolkningen økte  fra 61 til nesten 80 millioner mennesker. Dette alene ville få betraktelige ringvirkninger for den europeiske maktbalansen innenfor EF, mht. stemmefordelingen i europeiske etater, men også når det gjaldt landets vekstpotensial og produksjonsnivå i forhold til nabolandene. Man forventet en økning av den tyske produksjonen på 10 - 15% de kommende år. Frykten for “det store Tyskland” førte bl.a. til at president Mitterrand i en samtale med Georges Bush 20. mai 1989 påpekte at det fantes to grunner til krig i Europa: Den ene ville være et tysk ønske om anskaffelse av atomvåpen, og den andre et sterkt press fra det tyske folk om en (rask) gjenforening av de to land.[lxiv]Skeptikerne mente også at Tysklands gjenforening umulig kunne kombineres med EFs integrasjonsprosess, og at implementeringen av den ene i praksis betydde døden for den andre.[lxv]Påstanden var også bygget på frykt for en nedrykning av Frankrike i EF, dvs. slutten på det tradisjonelle likestillingsprinsippet (tradisjonelt kalt “paritetsprinsippet” i Frankrike) mellom de to land. En meningsmåling publisert i Le Figaro 1. oktober 1990 viste at denne følelsen absolutt var  dominerende i opinionen. Mens 70% av franskmennene innså Tysklands gjenforening som problemfri i oktober 1989 (60% betraktet den som positiv for Frankrike), var tallet langt mer beskjedent i oktober 1990. 62% av de spurte fryktet en økonomisk overlegenhet fra tysk side, og 57% fryktet at Frankrikes deltakelse i Det indre marked fra 1993 ville slå negativt ut.

 

Innlemmelsen av de tyske østområdene innebar også en geografisk marginalisering av Frankrike i forhold til Øst-Europa. Overgangen, fra å være en sentralkontinental makt - Le Gloannec brukte ordet centralité (“sentralitet”) om Tysklands nye posisjon etter gjenforeningen - til å få en mer periferisk og atlantisk rolle, virket mindre akseptabel, samtidig som det etter hvert ble klart at neste integrasjonsrunde hovedsakelige skulle omfatte de skandinaviske land og Østerrike.[lxvi] EF ville bli enda mindre latinsk og stadig mer germansk. Under en fjernsynsdebatt like før den franske folkeavstemningen om Maastricht-traktaten, ble kansler Kohl spurt av en journalist om Maastricht rett og slette betydde implementering av et tysk Europa. Annen skremselspropaganda var at et samlet Tyskland, mektigere enn noensinne, skulle bli mer opptatt av å best ivareta sine interesser utenfor EF. I verste fall trodde man at tysk lederskap i EF nødvendigvis ville føre til splittelse, enten p.g.a. forsøk fra andre land på å konsentrere et germanisert Europa eller gjennom en ny kontinental allianse mellom russere og tyskere. 90-årenes debatt om EFs fremtid viste imidlertid at “europeisering av det tyske spørsmålet medførte germanisering av det europeiske spørsmål”.[lxvii]Gitt Europas fremtidige konturer og usikkerhet rundt Tysklands gjenforening, ble franske reaksjoner nokså skeptiske, særlig fra president Mitterrands side. Selv om hans politiske uttalelser støttet gjenforeningsprosessen, forsøkte han likevel å oppnå flest mulige garantier (som Kohl ikke ville gi ham) gjennom gjenskaping av gamle allianser, bilaterale eller trilaterale,[lxviii]så vel som multilaterale (møtet i Ottawa, det såkalte “4+2”-møtet der gamle seiersmakter alene skulle bestemme vilkårene for en tysk gjenforening, slik at prosessen kunne overlates til tyskerne først etter inngått avtale mellom de store nasjoner). Mens Tyskland selv definerte formen og tempoet for sin gjenforening med diplomatisk støtte fra både av USA og Sovjet, koblet Mitterrand EFs integrasjonsprosess til gjenforeningen. På EF-toppmøtet i Strasbourg i desember 1989, ga europeiske styresmakter sin støtte til gjenforeningsprosessen dersom den ikke hindret eller saknet integrasjonsprosessen. I virkeligheten skulle Tysklands gjenforening underordnes både prosessene i EF og i særdeleshet den monetære union. Dette lot seg ikke gjennomføre uten alvorlige problemer i de tysk-franske relasjonene.[lxix] Felles fransk-tyske initiativ (20. april 1990 og 6. desember 1990) stadfestet endelig denne nye situasjonen (dvs. fransk støtte til gjenforeningen mot tysk aksept til en regjeringskonferanse om den monetære union). På EF-toppmøtet i Roma 27.-28. oktober 1990 ble medlemslandene (med unntak av Storbritannia) enige om den prinsipielle lansering av ØMU. Den europeiske valutaunionen, som lenge hadde vært ønsket fra fransk hold, skulle endelig gjennomføres. Traktatens sluttversjon understreket at prosessen var irreversibel, iført et kalendarium for valutaunionen og klare konvergenskriterier for søkerlandene, samt en plan for opprettelse av en europeisk selvstendig sentralbank (noe som var et tysk krav).

 

Valutaunionen hadde mange positive aspekter for Frankrikes del. ØMU ville først og fremst øke både europeernes troverdighet og Fellesskapets økonomiske tyngde foran et nytt millenium. Den ville kunne konkurrere med både dollar og yen (tyskerne la vekt på at ECUen skulle bli lik den sterkeste valuta i EF). President Mitterrand snakket selv gjentatte ganger om “et sterkt Frankrike i et sterkt Europa”, som kunne “forsvare seg mot ytre aggresjon, handels- og økonomisk aggresjon” (han tenkte sikkert på konflikten mellom Frankrike og USA i GATT-forhandlingene under Urugay-runden). For Frankrike ville en slik prosess bety en mulighet for ikke å stå alene i ny krisesituasjon eller konflikt. J. M. Jeanneney, direktør for OFCE, skrev i januar 1989 at “i stedet for å beholde en illusorisk suverenitet, burde Frankrike gi ansvaret for en europeisk valuta til dyktige og selvstendige menn. Denne valutaen, takket være en stor internasjonal tyngde, ville kunne ha en større grad av selvstendighet enn enhver europeisk valuta i forhold til dollar og yen. På denne måten ville Frankrike få tilbake en viss form for “communautarisk” suverenitet - delegert og delt - i en av Fellesskapets institusjoner, men dog, mer reell”. [lxx]

 

ØMU ville også “korrigere” situasjonen som EMS og nasjonale valg hadde skapt i 70-årene, dvs. et tysk valutahegemoni i Europa. Denne overlegenheten skulle neddempes gjennom opprettelse av et felles organ som skulle styre EFs monetære politikk.[lxxi] Man kan enes med Øystein Noreng  i at “franske initiativ for å framskynde utviklingen av det indre marked og en forpliktende politisk samarbeid, ikke minst på områder som valutapolitikk, utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk, var et svar på Tysklands samling”.[lxxii]Dessuten ville Frankrike med en forsiktig valutapolitikk ved innføring av pengeunionen kunne høste fruktene av dette i mange år. I 1991-92 var Frankrike praktisk talt kommet opp på Tysklands økonomiske nivå, delvis pga. utgiftene i forbindelse med den tyske gjenforeningen, men også takket være sterkvaluta-politikken, som hadde gitt francen posisjonen tilbake på valutamarkedet. Maastricht behøvde ikke å styrke francen, som var stabil. Landets inflasjon var nå lavere enn Tysklands. Videre skulle konvergenskravene bidra til å sanere budsjettet for å unngå omfattende budsjettunderskudd. En allmenn oppfatning var at Europas integrasjon, på samme måte som i 1958 og 1969-70,  skulle bidra til å løse Frankrikes strukturelle problemer, som man betegnet som et  “stivhetsproblem”. Regjeringens femårsplan, som ble offentliggjort i juli 1989, handlet om utviklingen av fransk økonomi i perioden 1989-92. Den stadfestet hvor viktig det var for Frankrike å redusere inflasjonen, med tanke på opprettelsen av et indre marked i 1993. I 1991-92 var man veldig optimistisk med hensyn til oppfyllelsen av konvergenskravene. Frankrikes statsunderskudd lå da på 1,7%.

 

ØMU var kun en del av Maastricht. Traktaten inneholdt flere positive elementer for franske interesser. Utenrikspolitisk refererte man til “muligheten for tilblivelse av en europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet” som gjorde det mulig å bygge opp VEU i samarbeid med Tyskland, men uten fast kalendarium, noe som for øvrig også gjaldt den andre søylen. Begge søyler var i tillegg underordnet interstatlig samarbeid, dvs. at viktige avgjørelser skulle tas av Rådets medlemmer (dvs. nasjonale regjeringer hvor felles beslutninger var underlagt enstemmighetsprinsippet og dermed kunne blokkeres gjennom veto). Innenrikspolitikk sikret innføringen av nærhetsprinsippet om nasjonalforsamlingene ville få økt myndighet i Europa-politikken. Selv om valutaunionen var innlemmet i traktatens felles søyle, var overnasjonaliteten likevel relativisert p.g.a. maktforholdet mellom de ulike institusjoner. Kommisjonens og parlamentets myndighet var begrenset til ikke-forpliktende avis, mens den reelle makt lå hos Ministerrådet - enten gjennom EF-toppmøter, hvor både statsledere og finansministere deltok, eller i Finansministerrådet (Ecofin). Frankrike ønsket å etablere Ministerrådet som  Fellesskapets økonomiske regjering for å avbalansere sentralbankens innflytelse, særlig etter at Frankrikes bank ble selvstendig 23. desember 1993, som et ledd i traktaten og ØMU.[lxxiii]Dragkampen mellom overnasjonalitet og interstatlighet endte med et skille mellom monetær politikk, som skulle tilfalle EMI, og økonomisk politikk, som fortsatt skulle være underlagt regjeringene (selv om medlemslandene måtte følge anmodninger fra Rådet mht. statens underskudd). Maastricht-traktaten var kanskje den siste “solidariske traktat” (Art. 2) i Jean Monnets ånd. Pengeunionen skulle i utgangspunktet omfatte et flertall av medlemsland (Art. 109 J i traktaten), og ØMU ble ratifisert av samtlige medlemsland unntatt Storbritannia, som likevel erkjente prosessens irreversibilitet. Men bevisst eller ubevisst sto det lite om alternative løsninger for de land som kunne oppfylle konvergenskravene. Det meste bekymringsfulle var kanskje at utgangspunktet for de sistnevntes fastsettelse og oppfyllelse var en periode preget av høykonjunktur på slutten av 80-årene, dette uten hensyn til mulige svingninger.[lxxiv]

 

Valutakrisen som fulgte Danmarks og Frankrikes vanskelige ratifisering av Maastricht i 1992, satte en sluttstrek for prosjektets opprinnelige automatikk. Spekulasjonen utnyttet tvilen om valutaunionens fremtid og gikk til angrep mot svake valutaer. Det engelske pundet og den italienske liren måtte forlatte EMS, samtidig som en rekke andre valutaer måtte nedskrives.  Frankrike vurderte igjen utmeldelse, men gikk bort fra dette for ikke å true valutaunionen og forskyve balansen med Tyskland. Krisens utfall, med utvidelse av EMS marginer, markerte en reell omveltning av maktforholdet i EU i forhold til den opprinnelige planen om valutaunion, som i perioden 1990-91 hadde prioritert gjensidighetsprinsippet. Fra da av ble svake valutaer systematisk truet, mens den tyske Bundesbank brøt med solidaritetsprinsippet - p.g.a den antatte prisen for å støtte alle disse valutaene - og valgte å hjelpe Frankrike fremfor andre medlemsland.[lxxv]Etter at EMS bokstavelig talt ble lagt ned i juli 1993, var det klart at EU opplevde en indre økonomisk differensiering som skapte to grupper: de svake og de sterke. Den økonomiske differensiering avstedkom en politisk differensiering. I september 1994 la DCU/CSU frem en plan om full iverksettelse av traktaten for en gruppe land gjennom opprettelse av en indre kjerne. Franskmennene svarte senere via statsminister Edouard Balladur på dette ved å fremme ideen om en variabel geometri i EU, med variasjon både mht. deltakelse og samarbeidsfelt. Britene la frem en plan om et “Europa à la carte” hvor medlemslandene fritt kunne velge samarbeidsform. Uansett hvilken innfallsvinkel man foretrakk, virket det som om fremtidens Europa skulle bli mer fragmentarisk og sammensatt enn før 1993. Utviklingen av ØMU før år 2000 ble mer og mer sammenlignet med situasjonen som brakte Europa tilbake til 30-årenes ustabilitet.[lxxvi]

 

 

Negative effekter

 

Fragmenteringsspørsmålet førte til en dramatiske transformering av  Maastrichts valutaunion. Den planlagte datoen for innføring av fase 3 ble utsatt første gang i juni 1995, i samsvar med traktatens to mulige datoer for ØMUs 3. fases start, 1997 eller 1999. “Europa i flere hastigheter” omtales nå forsiktig, og det sies lite om reelle politiske implikasjoner av en økonomisk og monetær fragmentering av medlemsmassen for Europas maktbalanse. For samtlige nasjoner ville ØMUs fremtid dreie seg om å trekke flest mulige politiske og diplomatiske fordeler av den resulterende situasjonen, siden “pengeunionen primært er et politisk motivert prosjekt med små direkte økonomiske gevinster”.[lxxvii]En potensial trussel etter fransk syn ville være at de landene som enten ikke kan oppfylle kriteriene eller som ikke ønsker noen valutaunion, forsøker å motarbeide prosessen frem til 1999.[lxxviii]“Utenfor-landene”  vil fristes til å bryte med lojalitetsprinsipp og styrke sin økonomi gjennom nedskrivninger. I 1992 hadde f.eks. lirens devaluering store konsekvenser for handelsbalansen mellom Frankrike og Italia. Deltakerlandene må dermed øve mer fleksibilitet i forhold til de land  som ikke vil bli med. Dette ble reflektert i utvidelsen av EMS-marginene i 1992 og helt nylig gjennom det franske forslaget om å prioritere en “politisk tolkning” av konvergenskravene (som tendens og ikke som mål), og å etablere en fast overgangsordning fra B- til A-gruppen. Parallelt ville en situasjon hvor Frankrike står alene som tyngdepunkt sammen med Tyskland eller en tysk-dominert allianse oppfattes som en hindring for en effektiv ivaretakelse av franske interesser. Dette innrømmet nylig statsminister Alain Juppé, da han oppfordret franskmennene til å “bygge en solid politisk og økonomisk union rundt en felles valuta”. På denne måten skulle man unngå at “Europa går i oppløsning”, og at man om 2-4 fire år får “en D-mark sone rundt Tyskland bestående av Benelux og de skandinaviske land, et nytt Mittel- Europa”.[lxxix]Makteliten i Frankrike gir også uttrykk for at  “en akselerering av ØMU ville føre til en D-mark sone. For at en felles valuta skal være levedyktig, burde man sikre seg deltakelse av en av de to andre store stater, enten Storbritannia eller Italia, noe som ikke vil kunne være mulig i nærmeste framtid”.[lxxx]I så fall mener de meste pragmatiske at Frankrike bør unngå isolasjon og gå inn for en utsettelse av prosessen.

 

 

Positive effekter

 

På den annen side kan det tenkes at post-93 valutaunionen eller “ØMU-2” åpner nye muligheter for fransk politisk innflytelse i EU. Den nye valutaunionen vil skape interessemotsetninger mellom deltakende og ikke-deltakende medlemmer. For de første vil de primære inngangskrav og en permanent avtale om stabilitet kunne øke kløften mellom sterke og svake medlemmer innenfor A-gruppen. Theo Waïgels forslag om sanksjonsmulighet for de som skulle overskride det tillatte underskuddet, innebærer i praksis at land som ikke løser sitt underskuddsproblem vil kunne miste en vesentlig del av sin økonomiske styring når sentralbanken overtar den monetære disiplin og stabilitetspakten forholdet mellom utgifter og inntekter. Dersom det franske forslaget om et nytt valutasystem (ERM-II) får gjennomslagskraft, vil dette i tillegg bety at A-landene vil kunne sikre at B-landene holder sin valuta innenfor en viss svingningsmargin i forhold til Euro. I dag virker det som om de to viktigste land for pengeunionen, Frankrike og Tyskland, deler byrden. Tyskland får kontroll over hele prosessen gjennom stabilitetspakten, og Frankrike regulerer forholdet mellom A- og B-land.

Det hevdes også at prisen for hele prosessen bæres av svake land. Det vanskelige oppdraget ville da være å utøve en reell kontroll over disse landene og samtidig klare å fremstille valutaunionen som et fortsatt attraktivt prosjekt.[lxxxi] Om dette nye monetære “duomvirat” konkluderer Trond Johannessen at “i og med valutaunionen ser vi nå konturene av et politisk maktsentrum i Europa rundt en forsterket komplementaritet mellom Frankrike og Tyskland; et maktsentrum som optimalt er sterkt nok til å beherske det indre marked og kompakt nok til å skjerme seg mot uønsket innflytelse. Den asymmetriske karakteren av EU under fase III (...) konsentrerer nå makten i kjernelandene”.[lxxxii]Gitt økonomiens tyngde i Europa-konstruksjonen helt siden 50-tallet, men spesielt fra 80-tallet, og etter innføringen av Det indre marked i 1993, kan det tenkes at den økonomiske maktkonsentrasjonen logisk vil  spre seg over til det politiske felt for å sikre de samme landene en ledelse i samtlige prosesser. Frankrikes interesse vil dermed falle sammen med en “delt maktsfære”. Det eneste Europa som vil være relevant for Frankrike, er uansett et Europa der franskmennene “har en nøkkelrolle”.[lxxxiii]I lyset av den kommende fragmenteringen (indre med ØMU og ytre med utvidelsen) vil det være interessant å se hvilken holdning som kommer til å prege spørsmålet om Frankrikes plass i Europa. Noen presenterer den allerede som et alternativ mellom en stadig tettere allianse med Tyskland -  som vil kunne bli oppfattet av stadig flere som et tysk-dominert Europa dersom Frankrike ikke spiller sin rolle - og l’Europe-puissance (et lite, men “mektig” latinsk dominert Europa), i motsetning til l’Europe-espace (det markedsliberale germano-saksiske “vide Europa”).[lxxxiv]

 

 

Konklusjon: Valutahegemoniets omstridte pris

 

Valutapolitikken er i varierende grad ett av flere uttrykk for et lands styrke og selvstendighet. Dette gjelder spesielt Frankrike, ettersom “en grunnleggende maktfaktor i det franske styresett er den monetære politikk. Mynten er et politisk verktøy som tjener den legitime autoritet.[lxxxv] For franskmennene har valutaunioner tradisjonelt falt sammen med maktutøvelse. Lenge var begrepet “valutaunion” synonymt med “union rundt francen”. To verdenskriger og en smertefull avkolonisering markerte på ingen måte slutten på fransk valutahegemonisk tankegang. Det gamle ønsket om å komme tilbake til mellomkrigstidens le bon franc  som preget 1920- og 30-årene, ble gradvis svakere. Nye aktører - denne gangen ikke-kontinentale - overtok Europas ledelse. 1930-, 50- og 60-årene bar preg av bitre kamper mot pundets og dollarens hegemoni. Hver gang forsøkte Frankrike å avbalansere denne overlegenheten gjennom motallianser/unioner (den latinske union, Gullblokken). Fra midten av 60-årene var det likevel klart at denne politikken var vanskelig å gjennomføre alene midt under Den kalde krigen. Marshall-hjelp og Bretton Woods-systemet bandt nasjonale økonomier i Europa til dollaren. Disse godtok relativt fort en amerikansk ledelse på amerikanske premisser - dette for å kunne sikre seg nødvendige midler til gjenoppbyggingsarbeidet. Alliansegrunnlaget ble etter hvert for tynt for Frankrike og endte hver gang med isolasjon. Dynamikken rundt stiftelsen av EF i 50-årene og omfanget av det tyske miraklet presset frem en delt strategisk og monetær ledelse i 60- og 70-årene, noe som også medførte en økt koordinering med andre medlemmer. Frankrikes interesser falt delvis sammen med EFs etter at Bretton Woods-systemet kollapset. Kravet om et nytt pengesystem for verden og tilblivelsen av en sterk europeisk valuta (as good as dollar and yen!), samt forsøket på å etablere en europeisk handelspolitikk i fransk sosialcolbertismes ånd (hvorav la préférence communautaire var et uttrykk), var naturlige virkemidler for å sikre et sterkt Frankrike i et sterkt og stabilt Europa.

Med Tysklands økonomiske suksess i slutten av 1970-årene og landets gjenforening i 1989-90, fikk valutaunion en ny funksjon: å forankre det samlede Tyskland i Vest-Europa og nøytralisere utvidelsen av D-mark sonen. Tysklands gjenforening og slutten på Den kalde krigen vitner om kontinuitet i fransk valutapolitikk. Dagens debatt om Maastrichts pengeunion preges av alle ovennevnte ingredienser. Rekkefølgen verden/Europa - Tyskland/Frankrike dominerer makthavernes og intelligensiaens reaksjoner. Landets nyutnevnte regjering tok i fjor klar stilling for implementeringen av ØMU, selv om president Chiracs tidligere løfte om å holde en folkeavstemning -  i strid med traktatens automatikk, men i samsvar med opinionens ønske - en stund reiste tvil om Frankrikes fremtidige makt- og pengepolitikk.  Men dette ble raskt feiet vekk. “Certaines réalités sont ineffaçables (dvs. visse realiteter er ikke til å komme utenom). I tillegg til sine trofaste tjenere kan regjeringen nå regne med støtte fra både nasjonalforsamling og senat, hvor de konservative har flertall, men også fra tidligere erklærte motstandere (hvorav Philippe Seguin, leder av Nei-siden i 1992, men som “raljerte” Ja-siden i januar 1996) fra opposisjonens største parti, sosialistpartiet (som forventer å komme i regjeringsposisjon ved parlamentsvalget i 1998) samt mesteparten av næringslivet. De fleste analytikere, som før presidentvalget i mai 1995 karakteriserte Frankrikes politiske debatt som idéløs og preget av la pensée unique ( dvs. “den ensformige tankegang”), kan trekke følgende konklusjon i dag om valutaunionen: Monnaie unique = pensée unique. Den offisielle holdningen viser dermed at det er full enighet på toppen av hierarkiet. En rekke artikler skrevet av politiske tungvektere høsten 1996 gir derimot uttrykk for at en viss tvil begynner å spre seg i begge politiske fløyer, på tross av at det er en systematisk tendens til å relativisere problemene både når det gjelder Frankrikes oppfyllelse av konvergenskriteriene og de store variasjonene mellom franske og tyske standpunkter.[lxxxvi] For tiden er det dermed “stø kurs” mht. pengeunionen. En grunn til dette er at det ligger andre mer reelle motiver bak denne. ØMU identifiseres med Europas skjebne, og ØMU-skeptikere stemples som euroskeptikere. “Å utsette eller å la være implementere ØMU ville være å knuse Europa” er et vanlig utsagn.

 

“Euro-tilhengere” understreker viktigheten av triaden globalisering-Europa-Frankrike. De mener at Europa befinner seg i en uunngåelig og kontinuerlig globaliseringsprosess. En felles valuta vil bidra til å frigjøre europeerne fra dollaren, rasjonalisere pengesystemet i Europa og  til at teknologiske tilpasninger belønnes med gjenvunnede markedsandeler og økt sysselsetting.[lxxxvii]Europa vil dermed høyne sin maktstatus og rivalisere andre verdensdeler.[lxxxviii] Frankrikes europeiske engasjement tolkes som reelt, både som maktverktøy for landet selv og for europeernes identitet. Valutaunionen, som uttrykk for Europa-konstruksjonen, symboliserer også for Euro-tilhengere (føderalister og nasjonalister) en slags “fødselsattest” for Europa, noe som er i samsvar med Europas skjebne. En Darwinsk oppfatning er at “utviklingen mot en monetær union som nå starter i Europa, skriver seg inn i et historisk perspektiv (...) Forklaringen på valutaunionen finnes i den historiske utvikling (...) Historien viser at nasjonale betalingsfellesskap ikke kunne bli stabile og velordnede før en overføring av suverenitetsprinsippet. Mynten ble ikke skapt før fyrstene ble fratatt retten til å manipulere den monetære institusjonen”.[lxxxix]

 

Europas skjebne kan heller ikke skilles fra det tyske spørsmålet. Dette kan ofte leses mellom linjene, fordi det er “pinlig” å gi uttrykk for en for åpen frykt for Tyskland. I 1980- og 90-årene er den mer eller mindre åpne rivalisering mellom Frankrike og Tyskland blitt avløst av noe mer subtilt. Det nye konseptet, “paritetsprinsippet”, skal sikre Frankrikes borgere mot at “det mektige” Tyskland ikke dominerer for mye verken i Frankrike eller  Europa for øvrig. Det gjelder dermed “å bygge Europa sammen” og samtidig være varsom. Meningsmålinger og andre undersøkelser, som alltid vurderer franske resultater opp mot tyske, kan neppe tolkes som rene sammenligninger mellom to store land av samme størrelse og vekt. ØMU- tilhengere utnytter gjerne “den tyske frykten” for å legitimere pengeunionen. De konstaterer at “vi” i dag lever i en D-mark sone,[xc] og at valutaunionen og Europa-konstruksjonen er den beste måten å forhindre en ytterligere forskyvning av maktforholdet mellom de to land.[xci]Pengeunionen kan dermed være et middel for å avbalansere Tyskland, særlig innenfor en “latinsk valutasone”.[xcii]Et vanlig skremselsbilde som blir brukt om Frankrike ikke skulle kvalifisere for ØMU, er redselen for gjenoppståelsen av tysk “monetær nasjonalisme” som vil samle germanske stater (Benelux, Danmark, Østerrike, Sverige, Finland og Tsjekkia), og tvinge Frankrike inn i en union på tyske premisser.[xciii]Et siste argument som brukes i forbindelse med pengeunionen, er den økonomiske tilstand i selve Frankrike. De meste engasjerte påpeker at kampen mot ØMU er forgjeves; det er allerede for sent.[xciv]Landets krisetilstand og innstramningspolitikk skyldes ikke pengeunionens krav, men 14 år med sosialistisk styring i Frankrike (mens venstresiden fokuserer på paret Balladur-Juppé). Utenriksminister Hervé de Charette karakteriserte nylig  streikebølgen fra desember i fjor, som var et opprør mot Maastricht-Europa, som “surrealistisk”. Han føyde til at “Frankrike må vite hva det vil; enten tilpasse seg den moderne verden eller trekke seg tilbake” og at “det som straffer Frankrike er ikke valutaunionen, men dens fravær”.[xcv]Den dominerende opinionen overfor valutaunionen er dermed ikke entusiastisk, men snarere preget av bitter realisme. Frankrike trenger Europa for å få bukt  mot sin vrangvilje mot å gjennomføre nødvendige reformer. Faktum er at Frankrike ikke har noe alternativ, verken i forhold til valutaunion[xcvi] eller i forbindelse med landets Europa-politikk.[xcvii]

 

De siste årene har eurorealismen (Jacques Chirac definerer seg selv som eurorealist) forvandlet seg gradvis til euroskepsis. På grunn av dens direkte implikasjoner har debatten om valutaunionen utvidet kløften mellom pro-ØMU makthavere og en stadig større del av den ØMU-fiendtlige opinionen. Nylig viste en meningsmåling om “franskmenn og Europa” at støtten til ØMU var redusert fra 75% i desember 1991 til 58% i mars 1996. 49% av de spurte så på Europa-konstruksjonen som en total fiasko. 67% definerte seg som “anti-europeiske” eller “tvilende”.[xcviii]Den partipolitiske motstanden mot ØMU/EU har to grener; nasjonal (-istisk) og sosial.[xcix]Nasjonalistene består av ytre høyre-nasjonalister som Le Pens Front National (Nasjonal Front) og de Villiers’ Mouvement pour la France, MpF  (Frankrikebevegelsen), i tillegg til en republikansk-jakobinsk fløy, høyre RPR-dominert med Philippe Sèguin og Charles Pasqua eller venstre-orientert med Jean Pierre Chevènements Mouvement des Citoyens, MdC (Borgerbevegelsen). Alle disse står sterkt . De har seilt i medvind i fransk politikk helt siden sosialistenes nederlag i parlamentsvalget i 1993, Europa-valget i 1994 og presidentvalget i 1995. Dette skyldes “renasjonaliseringen” av landets innenrikspolitikk fra annen del av 1980-årene. I dag preges Frankrikes politiske liv av “dextrisme(dvs. en konservativ politikk.). Det gaullistiske RPR er landets største parti, mens Jean-Marie Le Pens Nasjonal Front er det tredje største. Med hensyn til Europa-politikken, var utfallet av folkeavstemningen om Maastricht i 1992 også avgjørende. Nasjonalistene ville systematisk blokkere implementeringen av Maastricht-traktaten, dvs. legge den ned (Nasjonal Front) eller begrense den til interstatlig samarbeid med størst mulig vekt på nasjonale attributter (Ministerrådet i EU, nasjonalforsamlingen). De førstnevnte karakteriserer ØMU som en ytterligere konsesjon til føderalisme, som etter deres mening truer fransk livsstil og genialitet.

Overraskende nok kunne André Glucksmann proklamere at “valutaunionens forgudelse ikke er nok i framtiden. Det er en kunst å være fransk; en skarpsindig savoir-vivre som forvandler kriser til sannhetsøyeblikk”.[c]Det påpekes i denne sammenheng at prosjektet med valutaunionen er “postnasjonalismens siste forsøk på å tvinge folk til å godta en politisk union uten å vite dens formål”.[ci] Monetære suverenitetsavståelser oppfattes som en svekkelse av Frankrikes innflytelse i G7, IMF, Verdensbanken, EBRD og OECD, men også i forhold til landets afrikanske og karibiske politikk, gjennom en egen valutasone.[cii]Denne frykten uttales særlig i forbindelse med naboen Tyskland og begrunnes med at franskmennene “ikke lenger kommer til å underkaste sin sosialpolitikk for der Bundesbank”.[ciii] En stadig mer utbredt oppfatning i opinionen er at pengeunionen er et tysk prosjekt som kun tjener tyske interesser. På samme måte som man opponerte for latinernes humanisme og germanernes barbari, refererer man nå til Frankrikes “sosialpolitikk” og  “Tysklands økonomiske interesser” (og overser dermed fullstendig omfanget av Tysklands egne sosiale problemer). Frankrikes ønske om “mer fleksible kriterier” blir snart et bevis på menneskelighet, noe som står i total kontrast til tyskernes ubøyelige tolkning av “de 3%” som oppleves som en videreføring i og med etableringen av stabilitetspakten. Nasjonalistene frykter videre etableringen av et Kjerne-Europa som en følge av ØMU p.g.a. risiko for splittelse mellom A- og B-nasjoner, og fordi denne fragmenteringen vil tjene germanske interesser og hindre Frankrike i å bruke sine tradisjonelle allierte.[civ]

 

Den sosiale motstanden har økt mest de siste 3 årene som følge av landets kriserammede tilstand. Implementeringen av Det indre marked og valutaunionens første og andre fase har gjort innenrikspolitikken mer europeisk og har nasjonalisert integrasjonsprosessen. Mange identifiserer i dag Den Europeiske Union med Maastricht-traktatens ideologi, Maastricht med globaliseringsprosess og markedsliberalisme, dvs. noe som fører til massiv desentralisering av arbeidsplasser og omregulering av den offentlige sektorens hittil beskyttede områder. Motstanderne (sosialgaullistene, venstresosialister og venstreorienterte fagforeninger) er enten mot hele prosjekt om pengeunionen - kommunistene vil avvikle den og erstatte den med et system basert på en “solidarisk valutakurv”[cv] - eller mot kravenes “destabiliserende” ringvirkninger. Venstresosialistene støtter en rask innføring av valutaunionen, under forutsetning av at konvergenskravene reforhandles og at det utarbeides nye sysselsettingskriterier  (merk at dette standpunktet nå deles av regjeringen).[cvi] President Chirac formidlet også den franske opinions misnøye og hevdet at sosialpolitikken måtte prioriteres i Europa. I tiden før regjeringskonferansen i Torino i mars, men også i forbindelse med G7-toppmøtene i Lille og Lyon, snakket han om globaliseringens negative konsekvenser og om hvor viktig “det sosiale Europas framtid” var for hele Maastricht- prosessen).

Men skepsisen gjelder også et Europa i flere hastigheter som etter hvert tar form. Det er en frykt for at solidaritet- og gjensidighetsprinsippet blir nedprioritert og  at det som Jean-Pierre Chevènement kalte “valutaen som splitter Europa”,[cvii]  vil føre til at den sosiale byrden forbundet med en fortsatt solidaritet med B-landene vil måtte bæres av A-landene i form av høy arbeidsledighet[cviii]innenfor EU (det er pr. i dag 23 millioner arbeidsledige i EU). Videre styrkes denne frykten av EUs utvidelsesplaner østover, som formelt sett bør realiseres seks måneder etter IGC. I motsetning til stemningen som dominerte i tiden etter Berlinmurens fall, vekker tanken på å gjenforene “det store Europa” ikke særlig stor begeistring hos befolkningen generelt, spesielt ikke blant folk som har sin arbeidsplass i  hhv. landbruks- og industrisektoren. Disse frykter det billige pris- og kostnadsnivået i Øst- og Sentral Europa.

 

Motstandernes viktigste argumenter er dermed den manglende sammenheng mellom konvergenskravenes utslag i økonomien, sterkvaluta-politikkens langsiktige pris og en stadig økende arbeidsledighet. De kobler sammen landets (innenriks)økonomiske politikk og Maastrichts kalendarium, og undergraver dermed  regjeringens autoritet både på hjemmebane og i sin Europa-politikk. På samme måte som i 1981 og 1988, står kampen mot arbeidsløshet og for en mer sosial rettferdighet helt sentralt. I desember 1995 mistet staten kontroll over den sosiale uroen som brøt ut i forbindelse med Alain Juppés reformplan, tross regjeringens forsøk på å  “farge” uroen (som på ingen måte var et “venstre-komplott” orkestrert av FO-CGT, ettersom mindre enn 10% av de streikende var fagforeningsmedlemmer. Protestbølgen fikk overraskende stor støtte i opinionen). Ideen om at Frankrike må rive seg løs fra D-marken og føre en sterkere inflasjonspolitikk for å øke forbruket innenlands og bedre sysselsettingen, får nå stadig større oppslutning.[cix]Motstanden mot ØMUs/EUs to “ansikter” - det  nasjonale og det sosiale - konvergerer i disse dager og gir en ny type motstand, mer diffus, mer preget av “nasjonal stolthet”, og langtfra unik i Frankrikes historie.

Ved to tidligere anledninger har denne type motstand avstedkommet populistiske kombinasjoner (boulangisme i 1880-årene, poujadisme i 1950-årene). Den vil i kommende år kunne fange mesteparten av stemmene mot regjeringen(e)s økonomiske og  europeiske politikk, først ved parlamentsvalget i 1998, deretter ved presidentvalget i 2002, og ved kommende folkeavstemninger (man husker hvordan folkeavstemningen i 1992 ble brukt som protestvalg mot Mitterrand og dermed skapte politisk presedens). Denne nye “sosial-jakobismen” forlater sentrumspartiene for å bevege seg mot i fløypartiene. Dette skyldes at det største partiene (sosialispartiet og gaullistpartiet) blir sett på som ansvarlige for dagens sterkvalutapolitikk og tilslutning til pengeunionen. De nye “protestpartiene” - kommunistpartiet og Nasjonal front - representerer det reelle alternativ. Kommunistpartiet, som de fleste hadde spådd ville oppløses kort tid etter det sovjetiske imperiets fall, har den i senere tiden fått en nytt oppsving, både p.g.a. partiets utnevnelse av ny partisekretær (Robert Hue) og den sterke anti-ØMU markeringen. Kommunistene har delvis lyktes i å “bygge bro” mot venstresosialistene og Chevènements Borgerbevegelse. Dermed får man etter hvert - og særlig før parlamentsvalget i 1998 - en ikke-sosialistisk venstreside (en stor nyhet som står i kontrast til det franske sosialistpartiets totale overlegenhet på venstresiden i perioden 1978-1995) med sterk fokusering på sysselsetting og nasjonale problemstillinger. Jean-Marie Le Pens Nasjonal front fortsetter på sin side den systematiske forankringsstrategien i landets politiske landskap. En fersk meningsmåling viser at de fleste franskmenn er uenige i partiets rasistiske utsagn, men  at over halvparten av de spurte støttet partiets politikk. Pga. sin korte historie og  beskjedne involvering i en rekke økonomiske og politiske skandaler som har rammet samtlige andre partier, trekker Nasjonal front stadig flere grupperinger til seg; unge som gamle, ledere som arbeidere. Nasjonal front har faktisk det største “fangstpotensial” i form av sosial og nasjonalistisk motstand. En forverring av landets innenrikspolitiske og økonomiske situasjon ville automatisk innebære en parallell styrking av partiets velgeroppslutning. Idag overser ingen alvoret i situasjonen. Forslag om å endre valgssystemet før parlamentsvalget i 1998 for å gjøre det mer proporsjonelt, ble møtt med sterk skepsis. Om forbindelsen mellom sterkvalutapolitikken og Nasjonal fronts fremgang hadde Jean-Pierre Chevènement i juni 1995 en meget enkel, men dekkende, formulering:”Le franc fort, c’est le Front fort” (en sterk franc er lik en sterk front).

Det kan tenkes at det stadig vil bli vanskeligere for makthaverne, uansett om de hører hjemme på høyre- eller venstresiden, å få aksept i opinionen for en fransk maktpolitikk for Europa. De vil være i klemme mellom kortsiktige, men populære løsninger og mer fundamentale og omstridte valg. Denne situasjonen så vi bl.a. i desember 1995, da Juppés regjering gikk inn for en innstramningsplan, tross hard motstand fra de streikende og de deler av opinionen som sympatiserte med sistnevnte. Oppfyllelsen av ØMUs krav vil derimot sikre Frankrike plass i det fremtidige “flerhastighets-Europa”. Men prisen for dette vil kunne være en betraktelig økning i arbeidsløsheten. En løsrivelse fra D-marken vil justere francen opp til sitt reelle nivå og skape arbeidsplasser, men også føre til økt spekulasjon. Frankrike vil da risikere å miste sin diplomatiske delte lederstilling i EU, for et land med svak valuta er i franske øyne et politisk svekket land. Å la folket avgjøre saken ville være for risikabelt dersom makthaverne oppsøker opinionens tilslutning til ØMU, men et ypperlig verktøy dersom de ville stanse hele prosessen ved å bruke “legitime midler”.[cx] I en stadig mer forverret innenrikssituasjon kunne etter hvert franske makthavere risikere å bli tvunget til å reise spørsmålet om hvilken alternativ maktpolitikk som ville være akseptabel for opinionen og valutamarkedet. Dette alternativ finnes, men det forblir politisk “ukorrekt” å omtale det pga. de enorme ringvirkninger en slik politikk ville få (typisk ville være en løsrivelse fra D-marken, devaluering av francen, prioritering av nasjonale interesser fremfor “kommunautariske”; kort sagt alt som fører til et politisk svekket Frankrike og et mer selvstendig Tyskland) for tysk-franske relasjoner. Men Jacques Chirac, som selv hevder å være gaullismens arvtager, vet også at General De Gaulle gjenreiste landet både innenrikspolitisk og økonomisk før han lanserte fra 1961-62 sitt stormaktpolitiske offensiv, og at den omvendte rekkefølgen (stormaktpolitikk før gjenoppreisning) oppfattes av stadig flere som tvilsom blant de som prioriterer sysselsettingen framfor økonomiske realiteter.

 

Den nåværende kommunikasjonssvikt mellom styresmaktene og opinionen ser ut til å være total, selv om flere prøveballonger har vært sluppet ut den siste tiden, både fra regjeringen og opposisjonspartiene. Problemet ligger nettopp i at det offisielle budskapet vektlegger at den eneste veien til velstand (dvs. gjenoppreisning) er pengeunionen, mens en voksende del av opinionen mener at velstanden er veien ut av pengeunionen. Den rekordlave oppslutningen på 32% for presidenten og 23% for statsministeren illustrerer omfanget av splittelsen mellom regjering og velgere om hvilken økonomisk kurs Frankrike må velge.[cxi] Det er bare i underkant av to år igjen til nasjonalt parlamentsvalg og den store avgjørelsen om hvem som skal være med i ØMUs første tog. Frem til denne “dommedagen” vil Juppé-regjeringens umulige oppgave være å forsøke og kombinere to ting som neppe lar seg forene; å kanalisere den voksende motstanden i etablerte partier (unntatt Nasjonal front) og samtidig høste stemmer for å sikre RPR valgseieren, samt å unngå en stadig øking i arbeidsledigheten samtidig som utgiftpostene skjæres ned for å møtte ØMUs konvergenskrav. Man kan stille spørsmålstegn ved om denne oppgaven i det hele tatt er  mulig å løse.

 

Nylig karikerte tegneren Pancho i den franske avisen Le Monde pengeunionensprosessen. Man gjenkjener to skikkelser, Helmut Kohl og Jacques Chirac, som strever med å dra en diger “Euro” oppover en fjellside hvor det øverst står en plakat med årstallet 1999 . De gjorde det på samme måte som Sisyfos måtte sone sin straff. Ifølge det greske sagnet måtte han dra en tung stein oppover i all evighet, fordi steinen ramlet nedover igjen hver eneste gang. Sisyfos fikk aldri vite hva som skjulte seg bak fjelltoppen.



[i] Hubert Védrine, som har vært diplomatisk rådgiver og senere generalsekretær  for François Mitterrand, hevder at en slik valutaunion med Tyskland har vært en fransk målsetting helt siden 1969. Védrine, Hubert (1996), Les mondes de François Mitterrand. A l’Elysée; 1981-1995, s. 433, Fayard, La Flèche.

 

[ii] Jacques Rueff i Revue Synthèse, s. 4, 1950.

[iii]Robert, Frank  “Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-1974” i Bossuat, Gerard (1995) Georges Pompidou et l’Europe,  s. 38, Editions Complexes, Brussel.

[iv]Duroselle, Jean Baptiste (1985) La décadence, 1932-1939, s. 212, Imprimerie Nationale, Paris.

[v]Valance, Georges (1996) La légende du franc de 1360 à demain, s. 150, Flammarion, Mesnil-sur-l’Estrée.

[vi]Lovie, J. & Palluel-Guillard, A. (1972) “L'épisode napoléonien; aspects extérieurs: 1799-1815” i Nouvelle histoire de la France contemporaine, s. 179,  bind  5, Seuil Points Histoire, Paris.

[vii]Krigserstatningene besto av gjeldsbrev fra den franske stat på 46,6 millioner for hver av de fire maktene (men den totale sluttsum ble 700 millioner). Staten måtte i tillegg etablere et garantifond for å sikre betalingene, samtidig som landets økonomiske politikk var underlagt et råd. Totalt lød regningen for Waterloo på 2 milliarder germinalfranc.

[viii]Samuelson, Alain (1971) Le mark, l'histoire de la monnaie allemande, Didier, Paris.

[ix]Ambrosi, Christian  (1993) L'apogée de l'Europe; 1871-1918, s. 51, Masson Histoire, Paris.

[x] I 1914 hadde Frankrike investert ca. 16 milliarder franc (206 milliarder dagens franc). Dette utgjorde 26% av Frankrikes totale investeringer i utlandet. Frankrike sto for 34% av Russlands utenlandske investeringskapital, foran Storbritannia (24%), Tyskland (21%) og USA (5,5%).

[xi] Duroselle, Jean-Baptiste (1985) La décadence, 1932-1939, s. 224, Presse de l' Imprimerie Nationale, Paris.

[xii] Bonin, Hubert (1989) L'argent en France depuis 1880. Banquiers, financiers, épargnants, s. 101, Masson, Paris.

[xiii] Mellom 1918 og 1929 investerte Frankrike 700 millioner i Ungarn, Østerrike, Polen, Romania og Bulgaria. Banker som Union Parisienne, Paribas og Société Générale var sterkt etablert i østerrikske og tsjekkiske banker. Denne omringingsstrategien av Tyskland førte til at Polen i 1921,Tsjekkoslovakia i 1924, Romania i 1926 og Jugoslavia i 1927 kom under fransk innflytelse. Samtidig knyttet Locarno-traktaten en allianse mellom Frankrike, Polen og Tsjekkoslovakia. Parallelt var Frankrike det største europeiske land som ga sin støtte til Den lille ententen mellom Romania, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Berstein, Serge & Milza, Pierre (1992) Histoire de l'Europe, déchirures et reconstruction de l'Europe; 1919 à nos jours, s. 50, Hatier, Paris.

[xiv]I Russland ble den fransk investeringskapital ofte brukt til å kjøpe tyske og britiske produkter fremfor franske. Dette gjaldt ikke bare kapitalinvesteringer, men også til en viss grad handelsavtaler. Frihandel ble innført i Europa for første gang via en fransk-britisk bytteavtale. I 1859 forsøkte Napoleon den tredje å få britisk aksept for operasjoner i Italia og den planlagte innlemmelsen av Savoya og Nice mot en handelstraktat som skulle oppheve restriksjoner mot import av britiske produkter. Traktaten ble undertegnet 23. januar 1860. Mellom 1860 og 1867 undertegnet Frankrike lignende traktater med Belgia, Zollverein, Italia, Sveits, Spania, Nederland, Portugal og hansabyene. Tacel, Max (1994) Restaurations, révolutions, nationalités; 1815-1870, s. 61, Masson, Paris.

[xv]Bonin, Hubert (1989) L'argent en France depuis 1880, s. 101, Masson, Paris.

[xvi]Girault, René & Frank, Robert (1988) Turbulente Europe et nouveaux mondes; 1914-1941, s. 15, Masson, Paris.

[xvii]Soutrou, Georges (1976) “L'impérialisme du pauvre” i  Rélations internationales, s. 219-239,  nr. 7.

[xviii]Becker, Jean-Jacques & Berstein, Serge “Victoire et frustration, 1914-1929” i  Nouvelle histoire de la France contemporaine (1990), s. 147, bind 12, Éditions du Seuil, Paris.

[xix] Opplåningspolitikken  forårsaket gullfrancens to første vekslingskriser. Den ene inntraff mellom mars 1919 og desember 1920. Francens verdi ble kraftig redusert, etter at både britene og amerikanerne systematisk sluttet å støtte francen. Istedenfor å nedskrive valutaen forsøkte tvert imot regjeringen å revaluere. Dette så ut til å fungere nokså bra da den andre valutakrisen rammet økonomien mellom høsten 1923 og mars 1924. Den skyldtes den gangen Poincarés budsjettreform og D-markens fall, som satte  sluttstrek for Frankrikes krigsreparasjoner. Dette skapte en enorm spekulasjonsbølge mot gullfrancen. Pundet, som var verdt 77,83 gullfranc i september 1923, gikk opp til 122,60 franc i mars 1924.

 

[xx] Sauvy, Alfred  (1965) Histoire économique de la France entre les deux guerres, s. 39, bind 1, Fayard, Paris.

[xxi] Valance, Georges (1996) La légende du franc, de 1360 à demain, s. 268, Flammarion, Mesnil-sur-l’Estrée.

[xxii] Duroselle, Jean-Baptiste (1985) La décadence, 1932-1939, s. 216, Imprimerie Nationale, Paris.

[xxiii]Girault, René & Frank, Robert (1988) Turbulente Europe et nouveaux monde; 1914-1941, s. 184, Masson, Paris.

[xxiv] “Since the British suspected that Germany's own critical economic problems might compel Hitler to solve them by some spectacular foreign move, it was vital to hold out to the so-called “moderate” Nazis the alternative possibility of surmounting those problems through international co-operation, commercial prosperity and peace.” Kennedy, Paul  (1981) The realities behind diplomacy, s. 303, Fontana Press, Glasgow.

[xxv] J. Delmas. Sitat fra Girault, René & Frank, Robert (1988) Turbulente Europe et nouveaux mondes; 1914-1941, s. 235, Masson, Paris.

[xxvi] “It greatly loosened France's main external bottleneck, the inability to earn dollars. And aid offered a key to changes which France on her own might have taken far longer to achieve... Without Marshall aid, the French, starved of dollars, could probably not have carried their intentions through.” Duchêne, François (1994), Jean Monnet, the first statesman of interdependence, s. 173, Norton, New York.

[xxvii] Binoche, Jacques (1990) De Gaulle et les Allemands, s. 103, Editions Complexes, Brussel.

[xxviii] “Clayton and Jefferson Caffery, the US ambassador in Paris, told the French they might get better loan terms if they modified their German policies which cut across those of America", s. 159. På side 171 leser man at "Marshall aid was also structurally biassed in favour of France. It was based on the dollar deficits of recipients. France had the largest”. Duchêne,  François (1990) Jean Monnet, the first statesman of interdependence, s. 159 og 171, Norton, New York.

[xxix] Claytons forslag til Jean Monnet 29. juli 1947. Duchêne, François (1990) Jean Monnet, the first statesman of interdependence, s. 185, Norton, New York.

[xxx]The Monnet Plan... tied the economic reconstruction of Germany inextricably to the reconstruction of France and, as the hopes of implementing the earlier and more drastic policies towards Germany faded, it offered an alternative programme for attempting to provide for future national security against Germany.” Millward, Alan (1984) The reconstruction of Western Europe; 1945-1951, s. 129, British Library, London.

[xxxi] “Far from being based on a liberal internationalism, the Monnet Plan was based on the crudest possible expression of mercantilist principles. It was aimed at seizing German resources in order to capture German markets.” Millward, Alan  (1984) The reconstruction of Western Europe; 1945-1951, s. 137, British Library, London.

[xxxii] Både Frankrike og Storbritannia hadde tenkt på VEU som et videre samarbeid i likhet med Dunkerque for de to land i 1947. På samme måten som i Dunkerque-traktaten var Tyskland det eneste landet som ble omtalt som “potensiell angriper i de neste 50 år” i slutterklæringen som førte til etableringen av  VEU 17. mars 1948.

[xxxiii] Den monetære delen var kun én side ved rivaliseringen med USA. De Gaulle forsøkte å angripe USA i sin egen maktsfære ved to anledninger. Den første var i 1964 under et besøk  i  Sentral- og Sør-Amerika, der han kritiserte den amerikanske imperialismen. I 1967 tok han stilling for et fristilt Quebec under et statsbesøk i Canada. Han begrenset sitt besøk til den fransktalende delen, noe som var en fornærmelse mot den engelsk- dominerte regjering  i Ottawa. Parallelt prøvde han å posisjonere Frankrike i forhold til den kommunistiske verden, ved å anerkjenne Kina i 1964, trekke Frankrike ut av OSEA i 1965 og ut av NATO i 1966, og ved sine forsøk på å samarbeide med Moskva.

[xxxiv] Pierre Maillard sammenlignet de Gaulles Europa med Metternichts og Bismarcks maktpolitiske system. Maillet, Pierre (1985) De Gaulle et l'Europe, de Rome à Maastricht, s. 277, Tallandier, Paris.

[xxxv] Gerbet, Pierre (1983) La construction de l'Europe, s. 272, Imprimerie Nationale, Paris.

[xxxvi] Gerbet, Pierre (1983)  La construction de l'Europe, s. 114, Imprimerie Nationale, Paris.

[xxxvii] Maillard, Pierre (1985)  De Gaulle et l'Europe, entre la nation et Maastricht, s. 132, Tallandier, Paris.

[xxxviii] Viansson-Ponté, Pierre i  Le Monde, 23.11.68.

[xxxix] Like før de Gaulle besøkte Tyskland i september 1968 var  stemningen i Bundestag meget kritisk til Frankrikes Europa-politikk. CDU og SPD betegnet den som “blind i Øst-Europa og negativ i Vest-Europa”. Die Welt skrev 19. november 1968:  “De Gaulles Frankrike må nå betale prisen for systematisk å blokkere Europa- og valutapolitikken.” München Merkur skriver samme dag: “Bonn burde utnytte Frankrikes aktuelle problemer for å oppnå konsesjoner om europeiske saker.” Sitat fra Binoche, Jacques (1990) De Gaulle et les Allemands, s. 180, Editions Complexes, Brussel.

[xl] Binoche, Jacques (1990) De Gaulle et les Allemands, s. 187, Editions Complexes, Brussel.

[xli] Berstein, Serge (1995) La France de l'expansion. 2. L'apogée Pompidou, 1969-1974, Seuil, Paris.

[xlii] Frank, Robert (1995) “Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-1974” i Georges Pompidou et l’ Europe, s. 351, Editions Complexes, Brussel.

[xliii] Bossuat, Gerard (1995) “Le président Georges Pompidou et les tentatives d'Union économique et monétaire” i Georges Pompidou et l'Europe, s. 351, Editions Complexes, Brussel.

[xliv] Frank, Robert (1995) “Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-1974” i Georges Pompidou et l'Europe, s. 353, Editions Complexes, Brussel.

[xlv] Bossuat, Gerard (1995) “Le président Georges Pompidou et les tentatives d'Union économique et monétaire” i Georges Pompidou et l'Europe, s. 435, Editions Complexes, Brussel.

[xlvi] Gerbet, Pierre (1983) La construction de l'Europe, s. 397, Imprimerie Nationale, Paris.

[xlvii] Bossuat, Gerard (1995) Georges Pompidou et l'Europe, s. 421, Editions Complexes, Brussel.

[xlviii] Se Christian de Boissieus konklusjon i “La France et la réforme du système monétaire international” i Georges Pompidou et l'Europe, Editions Complexes, (1995) Brussel.

[xlix] Frank, Robert (1995) “Georges Pompidou, le franc et l'Europe. 1969-1974” i Georges Pompidou et l’Europe, s. 361, Editions Complexes, Brussel.

[l] Valance, Georges (1996) La légende du franc, de 1360 à demain, s. 349, Flammarion, Paris.

[li] “There was an obligation to intervene if exchange rates treathened to be out of margin of +/-2,25% (...) and an obligation to take the necessary economic policy measures as early as possible”. Volz, Joachim (1994) The role of the German Mark in Europe, s. 8, Europa-programmet, Oslo.

[lii] Jacquet Pierre, “La désunion monétaire européenne” i Politique Etrangère, s. 43, nr. 1, 1993.

[liii] Attali, Jacques (1993) Verbatim 1: 1981-1986, s. 399, Fayard, Paris.

[liv] Robin, Gabriel (1985) La diplomatie de Mitterrand ou le triomphe des apparences: 1981-1985, s. 69. Editions de la Bièvre, Mayenne.

[lv] Elie Cohen definerer det slik “a strict discipline as to wages combined with a strict management of the budget improves the competitiveness of French products which in their turn increase the comparative value of the French franc which in turn allows imports at reduced costs thus accelerating the advantages of a reestablished competitiveness”.  Cohen, Elie (1994), France and the Uruguay round, s. 6, Europa-programmet, Oslo.

[lvi] Valance, Georges (1986)  La légende du franc de 1360 à demain, s. 363, Flammarion, Paris.

[lvii] Art. i traktaten lyder slik: “Fellesskapet skal ha til oppgave, ved å skape et felles marked og en økonomisk og pengepolitisk union og ved å gjennomføre felles politikk eller tiltak etter art. 3 og 3A, å fremme i Felleskapet som helhet en harmonisk og likevektig økonomisk utvikling, en bæredyktig og ikke-inflasjonsdrivende vekst som tar hensyn til miljøet, en høy grad av tilnærming mellom økonomiske resultater, et høyt nivå for sysselsetting og sosial trygghet, en høyning av levestandarden og livskvaliteten, og økonomisk og sosial utjevning og solidaritet mellom medlemsstatene.” Traktat om Den Europeiske Union, Utenriksdepartementet, Oslo,  februar 1993.

[lviii] Agulhon, Maurice, Nouschi, André & Schor, Ralph (1995) La France de 1940 à nos jours, s. 371, Nathan Université, Noisy-le-Grand.

[lix] Bitsch, Marie-Thérèse (1996) Histoire de la construction européenne, s. 233, Editions Complexes, Brussel.

[lx] Dette hevdes av Favier og Martin-Roland. Tyskerne hadde tenkt seg en monetær union begrenset til land med sterk valuta som Vest-Tyskland, Frankrike, Benelux-landene og Danmark, mens Storbritannia støttet planens inndeling i tre faser som gjorde det mulig å gå inn i den første fasen samtidig som man beholdt muligheten til å trekke seg ut til et senere stadium. I Favier, Pierre og Martin-Roland, Michel (1996) La décennie Mitterrand, 3. Les défis, s. 163, Fayard, Saint-Amand.

 

[lxi] Hubert Védrine rapporterer om en samtale mellom Mitterrand og Kohl på den tiden det rådet full uenighet mellom EFs medlemsland om form og innhold av valutaunionens 2. og 3. fase. I samtalen presser Mitterrand Kohl til å gå aktivt inn for pengeunionen. Foran den tyske kansleren, som understreker at “en overgivelse av D-marken er et stort offer for den tyske opinionen” og “at den ikke er klar ennå”, viser Mitterrand sin vilje: “Jeg vet det, men den europeiske opinionen venter på nettopp dette. Dere går nå mot Tysklands gjenforening. Dere må absolutt vise at dere fortsatt tror på Europa (forstå Europakonstruksjonen)”. Denne samtalen fant sted i juni 1989, dvs. lenge før den store omveltningen høsten samme år. Védrine, Hubert (1996), Les mondes de François Mitterrand. A l’Elysée; 1981-1995, s. 420.,Fayard, La Flèche. For en detaljert beskrivelse av tysk.-franske forhold i forbindelse med Regjeringskonferansen om pengeunionen, anbefales Favier, Pierre og Martin-Roland, Michel (1996) La décennie Mitterrand. 3. Les défis, s. 201-206, Fayard, Saint-Amand.

 

[lxii] Det er viktig å notere seg at det i Delors’ rapport ble foreslått kun én dato; den som tilsvarte startdatoen for pengeunionens første fase, dvs. parallelt med liberaliseringen av kapital. Rapporten fastlo også at medlemslandene skulle integrere EMS. Den andre fasen skulle inkludere etableringen av den europeiske sentralbank, og den tredje fasen etableringen av selveste pengeunionen. Et hovedkrav fra fransk side, parallelt med lanseringen av en Regjeringskonferanse om pengeunionen, var dermed å kunne fastsette en dato for implementeringen av fase 2 og 3. Favier og Roland understreker at dette ble mulig takket være et felles initiativ mellom Roland Dumas og Hans Dietrich Genscher. Et dokument fra 19. juni 1989 fatslo at “de tre etappene inngår i en unik prosess, hvorav enheten må sikres med hensyn til innhold og prosedyrer”. Dette ble oppnådd til tross Kohls skepsis, rett før en viktig valgperiode. Favier, Pierre og Martin-Roland, Michel (1996) La décennie Mitterrand. 3. Les défis, s. 165, Fayard, Saint-Amand.

 

[lxiii] Fritsch-Bournazel, Renata  (1991) L'Allemagne unie dans la nouvelle Europe, s. 271, Editions Complexes, 1991, Brussel.

[lxiv] Attali, Jacques (1995) Verbatim III, 1988-1991, s. 241, Fayard, Brussel.

[lxv] Minc, Alain Goddag Tyskland, farvel Europa”, L'Expansion, 23.11-06.12.89.

[lxvi] Le Gloannec, Anne-Marie (1989) La nation orpheline, les Allemagnes en Europe, s. 245, Pluriel, Paris.

[lxvii] Le Gloannec, Anne-Marie (1989), La nation orpheline, les Allemagnes en Europe, s. 217, Pluriel, Paris.

[lxviii] Han mente da gjenskapelsen av trippelalliansen mellom Frankrike, Storbritannia og Russland. Sitat fra  Attali, Jacques (1995) Verbatim III, 1988-1991, s. 354, Fayard, Paris.

[lxix] Favier og Martin-Roland nevner bl.a. brevet som Kohl sendte Mitterrand 27. november 1989, hvor kansleren ba om en utsettelse av Regjeringskonferansens start i hvert fall til  1991. Dagen etter kunngjorde Kohl sin 10-skritts plan for Tysklands gjenforening i en tale i den tyske Forbundsdagen. Favier, Pierre og Martin-Roland, Michel (1996) La décennie Mitterrand. 3. Les défis, s. 203, Fayard, Saint-Amand.

 

[lxx] Grosser, Alfred (1989),  Affaires extérieures, la politique de la France, 1944-1989, s. 337, Flammarion, Saint-Armand.

[lxxi] 26. januar 1991 erkjente Mitterrand  at han lenge hadde vært motstander av en europeisk sentralbank, men tilføyde at Frankrike i morgen ville veie tyngre i sentralbanken enn i forhold til D-marken”. Aeschimann, Eric & Riché, Pascal  (1996), La guerre de sept ans: histoire secrète du franc fort 1989-1996, s. 90, Calmann Lévy, La Flèche.

 

[lxxii] Noreng, Øystein “EFs planer om pengeunion og tysk forbehold” i  Bingen, Jon (1992) Europa etter Maastricht, s. 111, Cappelen/Europa-programmet, Oslo.

[lxxiii] Gerbet, Pierre (1994) La construction de l'Europe, s. 474, Imprimerie Nationale, Paris. Det er viktig å notere seg at Frankrikes Bank (Banque de France) ble selvstendig  23. desember 1993, som et ledd i Maastricht-traktaten, rett før starten på fase II. Å styre Ministerrådets kontroll over den politiske prosessen i ØMU (dvs. nasjonale regjeringer) var en pragmatisk måte å sikre franske interesser på.

[lxxiv] Takle, Marianne (red.) (1995) EUs regjeringskonferanse. En ny norsk utenriksøkonomi (foredrag på Europa-programmets rådsmøte 09.10.95), s. 21, Europa-programmet. Se også Johansen, Per Richard (1993) “Maastricht og de økonomiske utsiktene for EF” i  artikkelsamlingen Europa i forandring, Europa-programmet, Oslo.

[lxxv] Valance, Georges (1996) La légende du franc de 1360 à demain, s. 395, Flammarion, Paris.

[lxxvi] “The Gold standard revisited”, The Economist, 6. mars 1993.

[lxxvii] Grjebine, André & Marris, Stephen (1994) Norway and an uncertain monetary construction, s. 2, Europa-programmet, Oslo.

[lxxviii] Cohen-Tanugi, Laurent (1995) Le choix de l'Europe, s. 84, Fayard, La Flèche.

[lxxix] Alain Juppé på RPRs landsmøte 27. september 1995. Le Monde, 29.09.95.

[lxxx] Lafay, Gérard & Unal-Kesenci, Deniz  (1993) Repenser l'Europe, s. 67, Economica, Paris.

[lxxxi] Vi kan se at den politiske debatten om regjeringskonferansen følger den økonomiske. Tyske krav om utvidet bruk av flertallsavgjørelser følges av franske krav om bedre balanseforhold mellom små og store land. Dette vil kunne føre til et revidert stemmesystem hvor små land de facto mister vetoretten. Omtalt i l'Express, 14.12.95.

[lxxxii] Johannessen, Trond (1996) “ØMUi Bingen, Jon (red.) (1996) 1. ØMU 2. Natos utvidelse og det europeiske sikkerhetssystem (foredrag på Europa-programmets rådsmøte, 11.04.96), s. 20,  Europa-programmet, Oslo.

[lxxxiii] Bénetton, Philippe, “Det eneste Europa som kan være relevant er et lite Europa, et Europa i hvilket Frankrike har nøkkelrollen”, Le Figaro, 03.11.95.

[lxxxiv] Giscard d’Estaing ,Valéry, “Pour une nouvelle Europe”, Le Figaro, 10- 11.01.95.

[lxxxv] Lepage, Henri, “L'Allemagne, clé de l'Union monétaire”, Politique Internationale, s. 93, nr. 71, våren 1996.

[lxxxvi] Valéry Giscard d’Estaing i L’Express, 10.10.96, Philippe Séguin i Le Monde, 19.09.96, Laurent Fabius i Le Monde, 07.09.96, Alain Madelin i Le Monde, 30.08.96, Jean-Paul Fitoussi i Le Monde, 29.08.96. Edouard Balladur i Le Monde 28.08.96. Jean-Pierre Chevènement i Le Figaro, 27.08.96. Alain Minc i Le Monde, 27.08.96. François Léotard i Le Monde, 21.08.96. Yves Guéna i Le Figaro, 21.08.96, samt tre veldige gode artikler av Alain Peyrefitte i Le Figaro, 09.-11.07.96.

 

[lxxxvii] Giscard d'Estaing ,Valéry, “La collision des échéances”, L'Express, 30. 11.95.

[lxxxviii]Dette gjelder på ingen måte å opptre som verdens erobrere. Men dette gjelder ikke heller å godta andres dominasjon. Er vi ikke i stand til å føre videre den historien som vi arvet? Er det normalt å tenke seg at det finnes kun to handels- og økonomiske makter i verden, og  følgelig politiske makter; USA og Japan?Kommer vi til å la våre markeder brytes opp av disse maktene der? Kommer man til å måtte føye seg etter alle politiske retningslinjer diktert av makter utenfor Europa?”. François Mitterrand ved Institut d'Études Politiques, 5. juni 1992 i Mitterrand, François (1995),  Onze discours sur l'Europe; 1982 - 1995, s. 95, Biblioteca Europea, Napoli.

[lxxxix] Aglietta, Michel (1990) “La France et l'Europe” i  Les Cahiers Français, s. 71, nr. 244, La documentation française, Paris.

[xc] Lafay, Gérard, “Dangereuse zone mark”, Le Monde, 28.02.95.

[xci]Denne fransk-tyske pariteten (...) er en absolutt forutsetning for at Europas union blir til. Hvis ikke dette lykkes, kunne den europeiske organisering raskt gå i en retning som ville føre oss til fortidens frustrasjoner; en konstellasjon av stater samlet rundt den tyske makten.” Giscard d'Estaing, Valéry, “Maintenir la parité entre France et Allemagne”, L'Express, 18.04.96.

[xcii] “For at dette ikke skal ligne på en D-mark sone, og for å beholde våre handelsforbindelser med landene i sør, er det vesentlig at Spania, Portugal - og til og med Italia - integrerer systemet. Denne logikken prioriterer det geografiske og  politiske equilibrium”. Sitat fra  sosialistpartiets tekst om partiets Europa-politikk før parlamentsvalget i 1998: “Mondialisation, Europe, France” i Vendredi, 08.03.96.

[xciii] Poncet, Jean-François, “L'ombre de la grève”, Le Figaro, 07.12.95.

[xciv] Leser, Eric, “Il est trop tard pour “l'autre politique”, Le Monde, 16.12.95.

[xcv] Le Figaro, 14.12.95.

[xcvi] “France may have to sacrifice national powers in some areas in order to maintain its partnership with Germany (...) Mr Chirac has discovered the old truth, that France has no strategic alternative but to cling to its partnership with Germany”, Ian Davidson i Herald Tribune, 13.12.95.

[xcvii] “As long as the gap between the economic and political world is so large, France will have no choice but to stick faute de mieux to working on a bilateral basis with Germany on European integration,. Dominique Moïsi i Financial Times, 22.03.96.

[xcviii] “Sondage BVA”, i Le point, 23.03.96. En annen meningsmåling i L'Express, 28.09.95, stilte følgende spørsmål: “Støtter De francens definitive avvikling for Ecuen?”. 49% svarte positivt, 48% negativt.

[xcix] Joffrin, Laurent, “Menace sur l'Europe” i  Le Nouvel Observateur 28.12.95 og  03.01.96.

[c] André Glucksmann i Le Figaro, 04.12.95.

[ci] Chevènement, Jean - Pierre (1996) France-Allemagne, parlons franc, s. 169, Plon, Paris.

[cii] “Det er hele det franske diplomatiet som skulle rammes av en valutaunion. Frankrikes plass og autoritet i verdens store saker skyldes at hun er verdens fjerde økonomiske makt. Utenrikspolitikken er en helhet. Å fjerne en del av den vil svekke vår utstråling og  innflytelse dramatisk og gjøre vårt land til en annenrangs nasjon. Jean-Marc Boegner i Le Figaro, 07.02.96.

[ciii] de Villiers, Philippe, “Une contradiction explosive”,  i Le Figaro, 08.12.95.

[civ] “Franskmennene har ikke forstått at Europakonstruksjonen er en konfliktskapende samarbeidsprosess der man må ha en viss innflytelse i lobbyene. Franskmennene har ingen reell Middelhavspolitikk. Hadde Frankrike tatt ledelsen av en latinsk lobby mot den sentraleuropeisk tysk-dominerte lobbyen i Brussel, hadde de hatt mye større tyngde.” Seguin, Philippe & Minc, Alain (1994) Deux France, s. 69, Plon, Paris. 

 

[cv] “Det franske kommunistpartiet foreslår opprettelse av et europeisk fund som muliggjør behandlingen av felles finansressurser for å bedre samarbeidsformer og stå imot angrep mot nasjonale valutaer, takket være et monetært samarbeidsinstrument, en ny ECU som ikke vil avløse nasjonale valutaer, men tvert imot være basert på dem og  den reelle velferden av de involverte landene.” Francis Wurtz i Note d'information internationale, nr. 1, april 1996, Parti communiste français.

[cvi] “Konvergenskravene som de er blitt definert for å imøtekomme valutaunionen, innebærer politiske tiltak som dramatisk forvandler hele kontinentet. Vi vil ikke ha det. Det som teller, er konvergensen. Spørsmålet må fortsatt vurderes (...) En diskusjon rundt konvergenskravene er en forutsetning for en omlegging av Europa-konstrusjon basert på folkenes samtykke.” Sitat fra sosialistpartiets tekst, “Maastricht, tourner la page” i Vendredi, 08.03.96.  

[cvii] “Fellesvalutaen splitter europeiske land (...) Maastrichts logikk, ved å tvinge de svakeste til å ta igjen de sterkeste,  noe som vil føre til en løsrivelse fra landene i sør, en økning av sosial ulikhet og en hierarkisering av landene seg imellom, noe som er totalt i strid med den europeiske ånd.” Chevènement, Jean Pierre (1996) France-Allemagne, parlons franc, s. 167, Plon, Paris.

[cviii] “How do you operate with two monetary zones within the same open trade area? Are the virtuous nations supposed to pay for others in terms of jobs and delocalizations, and is that sustainable?”. Pierre Lelouche i Herald tribune, 04. 01.96.

[cix] Guillaume, François, “Changer de politique monétaire”, Le Figaro, 30.01.96.

[cx] Basisen svekkes hvis man tar i betrakning den latente fiendligheten som stadig oftere uttrykkes mot Tyskland i forbindelse med selve valutaunionsprosessen. For å unngå at Frankrike skal  gi inntrykket av å være overkjørt av tyske interesser,  må fransk diplomati virke enda mer aktivt enn det tyske i utformingen av fremtidens monetære system. Hvis ikke dette lykkes, vil snart hele opinionen tolke prosessen som tysk diktat. Dette har allerede vært tilfelle både utenfor og innenfor regjeringskretsene.

 

[cxi] To journalister fra den venstreorienterte avisen Libération utga nylig en bok om Frankrikes sterkvalutapolitikk i perioden 1989-96. Bokens avslørende tittel er “Syvårs-krigen” og illustrerer meget godt hvilken stemning som pr. idag råder i dagens økonomiske og politiske miljøer. For dem er syvårs-krigen “en krig om grensekontroll, hele tiden utkjempet mot angrep fra finansmarkedet. Men det er også en slags borgerkrig med en underliggende sosiale krig, hvor franskmennene slåss seg imellom i pakt med ren gallisk tradisjon”. Aeschimann, Eric & Riché, Pascal (1996), La guerre de sept ans, histoire secrète du franc fort; 1989-1996, s. 21, Calmann Lévy, La Flèche.