Økt verdiskapning fra finansiell forvalter til aktør?

Innspill til en nasjonal og global næringsstrategi

 

Prosjektrapport, Europa-programmet 2004

Frankrike

Ved slutten av 2. verdens krig var de materielle ødeleggelsene i Frankrike enorme, og en form for statlig økonomiske styring ble dermed nærmest uunngåelig igjen for å reise landet økonomisk opp igjen. Staten opererte ved å stimulere investeringene ved bl.a. hjelp av nasjonaliseringer og statlige kredittbevilgninger. Disse tiltakene førte til en nærmest kontinuerlig og sterk økonomisk vekst i en tretti års periode (de glansfulle tretti). I denne perioden hadde statens økonomiske intervensjonisme fire pilarer.

Den første bestod av en rekke juridiske, sosiale og økonomiske verktøy som skulle bedre de makroøkonomiske indikatorer (investeringskontrollen gjorde det bl.a. mulig å styre investeringspolitikken i offentlige og private selskaper via statlige finansielle verktøy) og øke levestandarden i befolkningen.

Den andre pilaren var en kombinasjon av nye statlige selskaper på en rekke strategiske områder med nasjonalisering av allerede eksisterende (men private) selskaper. Nasjonaliseringen var i høyeste grad et resultat av et økonomisk og teknologisk behov og av en spesiell innenrikspolitisk situasjon (kommunistene og venstresiden ved makten). Statliggjørelsen av deler av den franske økonomien førte i løpet av 1940- og 50-tallet til en ny form for politisk-administrativ teknokrati, som plasserte økonomien i fokus for hvordan en nasjonalstat måtte oppfylle de forpliktelsene den hadde overfor sine innbyggere.

Den tredje pilaren i statens intervensjonisme var organiseringen av den franske økonomien via en aktiv statlig planstyring tuftet på etableringen av Den franske Planavdelingen etablert i 1946. Den franske planstyring skulle definere en rekke retningslinjer for landets framtidige globale vekst. Den hadde altså en klar indikerende og oppmuntrende karakter og ikke en tvangslignende karakter. Dens hensikt var å veilede markedet. Planstyringen var også et resultat av konsensus mellom det franske teknokratiet, fagforeningene og den mest moderne delen av arbeidsgiverne. Fra 1950 skjedde dette arbeid i 20 moderniseringskommisjoner som samlet embetsmenn på høyeste nivå fra ulike departementer, eksperter og fagforeninger og som diskuterte hvilke mål og midler som måtte prioriteres for å sikre kontinuerlig vekst. Planstyring skulle også skape mer produksjonsinvesteringer. For å nå disse målene brukte staten sine to viktigste virkemidler: offentlig utdeling av kreditt og styrking av den offentlige sektoren gjennom nasjonaliseringer. Planen fikk fra starten av ulike forankringer i departementer eller etater, men hadde aldri noen formell makt til å implementere sine forslag. I verste fall kunne til og med Planens langsiktige anbefalinger kollidere med finansdepartementets kortsiktige prioriteringer. Planstyringen nådde sitt klimaks på 1950- og 60 tallet, og Planen hadde da en klar påvirkningsevne overfor franske ledere og offentlige etater.[1] Takket være en relativ sterk og kontinuerlig økonomisk vekst og egnede politiske beslutninger bidro planstyringen til en rask modernisering av landets infrastrukturer og økonomi. Da disponerte den franske staten (og etter hvert Finansdepartementet) flere verktøy som åpnet for å treffe gode strukturelle beslutninger (omfattende statsgaranterte lån for å styrke sektorer av strategisk betydning, lette omstruktureringer og styre direkte eller indirekte fusjonspolitikken, Planen, en nasjonalbasert regnskapsmodell – comptabilité nationale -, spesialiserte ledelser innenfor ulike departementer, finansielle bedrifter eller organisasjoner spesialisert i markedsføringen av landets industrialisering). I begynnelsen av 1970-tallet fikk man i tillegg et nytt instrument kalt Rasjonalisering av budsjettrelaterte valg (RCB) som kunne etablere presise mål for den offentlige sektoren før konkrete midler for å oppnå disse mål ble definert og organisert innenfor rammene av et flerårig program. RCB ga den franske administrasjonen en rekke konkrete beslutningsverktøy som inneholdt en presis beskrivelse av kostnadene og forventede effekter av ulike potensielle valgmuligheter.

Planens historie kan deles opp i to momenter. Det første var preget av behovet for materiell gjenoppbygging og modernisering av infrastrukturene. Den andre fasen var mer rettet mot den økonomiske og sosiale utviklingen. Planen ble dermed etter hvert mindre opptatt av å oppnå konkrete økonomiske mål, samtidig som ulike aktører i den private sektoren ble bedre i stand til å overta en del av ”Planens byrde”. Planen ble dermed mer makroøkonomisk og sosialpreget. Et annet utviklingstrekk som preget Planens virksomhet var den stadig større grad av spesialisering. Planens virke rettet seg i stadig mindre grad mot enkelte økonomiske sektorer og stadig mer mot franske selskaper. Fra begynnelsen av 1970-årene fungerte franske offentlige myndigheter heller som et insitament i en strategi som rettet mot eksporten enn som en regulerende faktor i en mer innenriksbasert økonomi.

·         1950- og 60-årene :     defensiv og altomfattende

·         1970- og 80-årene :     offensiv og selektiv

Den siste pilaren i statens intervensjonisme var Frankrikes elitepregede kultur som fantes før Revolusjonen i 1789, men som ble kraftig bygget opp. Dette systemet var tuftet på en høy grad av interaksjon mellom ”business-eliten” og ”den statlige eliten”. Disse elitemiljøene befant seg - og befinner seg fremdeles - i selve hjertet av denne altomfattende staten, som et symbol på samlivet mellom det offentlige og det private. De bestod av etterkommere av den gamle franske adelen, men også av kandidater fra prestisjefylte skoler (Polyteknisk skole, Ecole Nationale d’Administration) som regnes som landets beste skoler for å utdanne fremtidige embetsmenn. Disse skoler skapte en helt ny generasjon teknokrater som trådte inn i den offentlige sektoren, som etter hvert forlot den til fordel for toppstillinger i den private sektoren (og beholdt på denne måte en mer eller mindre direkte kontakt med sentrale statlige myndigheter), eller som har fått nøkkelposisjoner i internasjonal sammenheng. Dette systemet munnet ut i en høy grad av homogenitet, stabilitet og forutsigbarhet i sammensettingen av denne politiske og økonomiske elite, noe som er en viktig forutsetning for Statens evne til å fortsatt utøve en viss direkte eller indirekte politisk og økonomisk innflytelse og til å sørge for et godt samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og for evnen til å fremføre en langsiktig strategisk analyse i den offentlige og den private sektoren som er i stand til å fokusere på grunnleggende nasjonale interesser og ikke på mer kortsiktige og ofte politisk avhengige situasjoner.

 

Frankrikes ”Liberalintervensjonisme”

Den franske tradisjonen for statsinnblanding og tett forhold mellom offentlig og privat sektor, mellom kapitalisme og statskapitalisme, illustreres i de forskjellige og svært spesielle nettverk som finnes mellom ledere fra offentlige eller private selskaper og Staten eller den sentrale administrasjonen. Disse kontaktene finnes på alle nivåer:

·         Finansielt : offentlig og offentlig/privat aksjeeierskap, overføring mellom Stat og selskaper

·         Økonomisk: forhold mellom kunde og leverandør, valg av økonomiske akser

·         Lovgivende: pressmidler, fordeler

·         Politisk: utnevnelse av ledere i den offentlige og private sektoren, karrieremuligheter for folk som har gått på ENA eller andre prestisjefylte skoler og som senere fikk arbeid i offentlig og privat sektor

Denne formen for sammenkobling mellom privat og offentlig kulminerte under den V. Republikk og kom spesielt til uttrykk i industripolitikken. For de Gaulle representerte den først og fremst et middel for å gi Frankrike en så høy grad av uavhengighet som mulig. Denne målsettingen førte makthaverne til å støtte en rekke økonomiske sektorer som var i vansker, men som samtidig var betraktet som strategiske (jern- og stålindustrien, skipsverft). Under de Gaulle ble denne støtten materialisert med en omfattende satsing på nye industriell-teknologiske områder (”plan-calcul” for datateknologi i 1967, som førte til etableringen av selskapet CII, satsing på sivil og militær kjernekraft fra inngangen av 1960-årene) og med etableringen av nye eller styrkingen av eksisterende militær-industrielle selskaper i offentlig og privat sektor. Statens innblanding medførte likevel ikke noen sosialisering av økonomien. Dens andel av den totale investeringen ble stadig redusert. I årene 1954-58 var denne 34,8%, mens den lå på 28,5% på 1960-tallet. Tendensen var dermed at Statens brukte den statlige støtten til å oppfordre til mer private investeringer. Dette var spesielt for finanssektoren, hvor Statens overlot finansieringen av den økonomiske aktiviteten til private eller statlige banker. Bankenes andel steg fra 36% i 1965 til 60% i 1974. I løpet av 1960- og 70-årene ble Statens rolle ytterligere presisert. Den skulle veilede, gi nødvendige impulser, men skulle ellers som regel overlatte initiativet til privatsektoren. Staten kunne likeledes bidra til privatsektorens videreutvikling. Det førte til en politikk som i stadig større rad kunne fokusere på bedrifter, samtidig som det ble truffet tiltak for å orientere privatpersoners besparinger mot produktive investeringer.

Den sosialøkonomiske krisen som rammet de vesteuropeiske landene etter oljesjokket i 1973 viste seg fort å ikke bare være konjunkturrelatert, men heller først og fremst strukturell. Den franske statens rolle begrenset seg til å skape positive makroøkonomiske rammer for en slik omstilling, samt å begrense den sosiale belastningen i så høy grad som mulig ved omstillingsperioder. Denne politikken ble innledet mellom 1976 og 1978 av statsminister Raymond Barre som en form for moderat og pragmatisk liberalisme. Etter 1978 fikk den en klarere liberalistisk dreining. Statens tidligere sosialøkonomiske modell og motto om ”velferd for alle gjennom veksten” ble etter hvert oppgitt til fordel for en mer aggressiv eksportpolitikk som sørget for at handelsbalansen fra da av systematisk ble positiv. Denne liberale kursen opplevde riktigsnok en pause i årene 1981-83 etter at venstresiden overtok makten. President Mitterrand startet sin første syvårs mandat med et klart må om å omdirigere den franske økonomien i retning av mer keynesianisme. Den planstyrte delen av Frankrikes økonomi skulle derfor styrkes. Det skjedde gjennom en rekke ”sosialpregede” vedtak som for eksempel reduksjonen av arbeidsuken, nye 240.000 ansettelser i offentlig sektoren og en kraftig oppgang av nasjonaliseringer. Dette eksperimentet varte ikke mer enn to år. Allerede fra 1983 ble kampen mot inflasjonen og for en sterk valuta hovedregel, noe som måtte føre til en omdefinering av Statens tradisjonelle intervensjonisme på det økonomiske feltet.[2]

Liberaliseringen av Frankrikes økonomi og Statens tilbaketrekking fra sin styrende rolle begynte allerede under sosialistene, men økte i omfang etter at høyresiden kom til makten i 1986. Mens Jacques Chirac var statsminister i perioden 1986-88 ble totalt 65 selskaper privatisert. 13 av disse var industri- og finansgrupper. Det er dessuten interessant å notere at disse privatiseringer ikke bare berørte nasjonaliseringene som ble foretatt etter 1981, men at de tvert imot inkluderte de første nasjonaliseringene som var blitt gjort etter 2. verdenskrig. Disse privatiseringene markerte en dramatisk reduksjon av Statens evne til å påvirke landets industrielle eller finansielle politikk. Etter at sosialistene igjen overtok makten i 1988 vedvarte to av Frankrikes nye økonomiske pilarer. De selskapene som var blitt privatisert under Chirac ble aldri nasjonalisert igjen, og sterkvalutapolitikken forble hovedprioriteringen for samtlige regjeringer. Det forklarer også nye privatiseringsbølger i 1993-5, men også etter sosialistenes maktovertagelse i 1997. Alt i alt må ble Frankrike det landet i verden som privatiserte mest i løpet av de siste 20 årene.

Fransk økonomi og statens rolle i dag

Den franske staten spiller i dag en økonomisk rolle som er helt ulik den spilte i 1945. Dens manøvreringsfrihet ble dessuten begrenset ytterligere etter at Frankrike ble medlem av eurosonen fra og med 1999. Staten mistet da styringen over sentrale sider av økonomi- og valutapolitikken. Det samme kan sies om offentlige selskapers tyngde i landets økonomi. I desember 2001 kontrollerte den franske staten direkte eller indirekte fremdeles 1551 selskaper. I 99 av dem hadde staten over 50% av kapitalen.

 

 

Antallet statskontrollerte selskaper 1997-2001
År	Antall selskaper	% av sysselsatte
2001	1552	5,1
2000	1594	5,1
1999	1657	5,2
1998	1785	5,7
1997	2510	6,2
Kilde: http://www.insee.fr/fr/ffc/docs_ffc/irese7.pdf

 

Denne sektoren var for øvrig meget konsentrert. De 10 største selskapene sysselsatte 77% av totale ansatte i den offentlige sektoren. De fire største gruppene La Poste, SNCF, France Télécom og EDF sysselsatte alene 63% av totallet.[3] Ellers sysselsatte franske statskontrollerte selskaper bare 7,8% av de yrkesaktive og genererte bortimot 11,5% av den totale verdiskapningen. Tallene var hhv. 19,3% og 25% i 1985. I banksektoren var denne utviklingen helt klar. Andelen av offentlige ansatte i denne sektoren var 60% i 1985, 40% i 1988, 5% i 2000. I industrien har også andelen av offentlige ansatte gått ned fra 20% i 1985 til 2% i 2000. Det er interessant når man vet at fransk industri har 27% av den totale yrkesaktive befolkningen, noe som er langt mindre enn i Tyskland (8,4 millioner), Storbritannia (6,5 millioner) og Italia (4,8 millioner). De eneste økonomiske områder hvor Statens veier tungt er transport, energi, postvesenet og telekommunikasjon.

Hjertet av Frankrikes kapitalisme har også gjennomgått en fullstendig forvandling de siste 20 år. Frankrikes kapitalistiske nettverk (”France’s financial network economy”) består i dag av to harde kjerner (noyaux durs) som omfatter to finansgrupper : Suez og Paribas. I begge tilfeller er Statens innblanding synkende, og den private delen står bak den økonomiske dynamikken. Disse to enheter har en viss form av konsentrasjon på hver sin side, og har inngått allianser med andre grupper. Suez og Paribas har for eksempel inngått allianse med to private forsikringsgrupper (Suez-Axa og Paribas-Victoire), og har lignende allianse med to industrielle grupper (Suez-Schneider og Paribas-Saint-Gobain). De har bånd til internasjonale finansgrupper vannforsyningsselskaper, byggingsgrupper og til oljegrupper. Konsentrasjonen av Frankrikes kapitalistiske nettverk opplevde en ytterligere konsolidering i årene 1999-2001 med bankfusjonen mellom BNP og Paribas og fusjonen i oljesektoren mellom Total- Fina og Elf, som gjorde at Frankrike nå kan sies å ha et eget oljeselskap bl.a. verdens få ”supermajors”.

Et annet interessant trekk er den raske internasjonalisering av eierskapsforholdet og av aksjeposisjoner i franske selskaper. Mellom 1985 og 1997 økte utenlandske eieres andel av børsekapitaliseringen fra 10% til 35% (sammenlignet med 9% i Storbritannia og 6% i USA), og i november 2000 lå den gjennomsnittlige andelen av utenlandsk eierskap i Frankrikes 40 største selskaper (CAC 40) på bortimot 40%, noe som er desidert den høyeste andelen av utenlandsk eierskap blant industrialiserte nasjoner. Det er dessuten bemerkelsesverdig at en vesentlig andel av dette utenlandske eierskap eller investeringsnivå stammer fra private amerikanske pensjonsfond. Mht. direkte utenlandske investeringer har Frankrike opplevd en kontinuerlig oppgang siden begynnelsen av 1970-tallet for å bli et av verdens mest attraktive land å investere i, og til tross for landets beryktede kostnadskrevende velferdssystem. I 2002 fikk Frankrike 54,7 milliarder € av DUI. Det tilsvarte en nedgang på 11% i forhold til 2001, men denne nedgangen bør nyanseres ved at denne ga uttrykk for en generell nedgang på verdensbasis. Frankrikes andel av DUI plasserte landet på andre plass på verdens basis i 2002 bak Kina (56 milliarder €), men foran Tyskland (40,4 milliarder €) og USA (32,4 milliarder €). Ser man videre på fordelingen av disse investeringene, så øker andelen av totalinvesteringen som kommer fra land utenfor eurosonen (29,6 milliarder USD). Denne andelen var i 2003 høyere enn andelen av DUI som stammet fra eurosonen. Til gjengjeld tilsvarte direkte franske investeringer i utlandet 66,5 milliarder € i 2002 og gjorde Frankrike til en nettoeksportør av kapital (11,7 milliarder € i 2002). 60% av denne kapitaleksporten gikk for øvrig til land utenfor eurosonen.

 

Direkte utenlandske investeringer mellom 1995 og 2002 (i milliarder €)
	1995	1996	1997	1998	1999	2000	2001	2002
Franske Investeringer i utlandet	12	23,7	31,7	43,7	119,1	192,6	103,9	66,5
Utenlandske investeringer i Frankrike	18	17,1	20,6	27,9	43,7	46,9	61,7	54,7
Nettoforskjell	6	- 6,6	- 11	- 15,9	- 75,4	- 145,7	- 42,2	- 11,7
Kilde : Banque de France

 

I løpet av bare 15 år har det som var igjen av den franske statens tradisjonelle kontroll over økonomien blitt betraktelig redusert. Fransk økonomi har altså på 1980- og 90-tallet gjennomgått en forvandling preget av liberalisering, avregulering, privatisering og desentralisering. I dag er Statens hovedprioritering å bevare det som kan bevares av den franske sosialmodellen og samtidig gi makroøkonomiske rammer som kan lette økonomiens overgang til det 21. århundre. Statens andre prioritering er å sørge for at Frankrike ikke blir distansert i den globale økonomiske konkurransen. Begge hensyn gjør at Staten fortsatt prøver å beholde en viss form for kontroll eller myndighet over utviklingen av landets økonomi uten å overlatte alt til markedet.

Statens intervensjonismes framtid

Statens intervensjonisme har ikke forsvunnet helt fra Frankrikes økonomiske kultur. I dag har den tre former. Den ene et ønske om at Frankrike gjennom offentlige eller private franske selskaper skal beholde en størst mulig grad av selvstendighet på hjemmebane i sektorer av strategisk betydning (energi: regjeringens motstand mot liberaliseringen av gassmarkedet, transport med styrkingen av Air France som ett av de få gjenværende flyselskaper i Europa, forsvarssektoren med videresatsingen på et eget satellittsystem og egne overvåkningsprogrammer). Denne strategien krever at ”sensible” sektorer fortsatt styres av franske selskaper når det er mulig selv om de er private (National Champions). Videre ønsker myndighetene å beholde en viss kontroll over grunnpilarer av den franske velferdsmodellen nedarvet etter 1945 gjennom statlig styring på strategiske områder, gjerne oppkalt av enkelte ”arm’s length dirigisme”. Når det gjelder statlige selskaper er Komitéen for økonomiske og sosiale investeringer (Comité des investissements à caractère économique et social - CIES) et viktig verktøy for å sikre langsiktige strategier. Komiteen uttaler bl.a. om investeringer og finansiering relatert statlige selskaper på områder som energi, transport, postvesenet og møtes to ganger i året for å bl.a. vurdere selskaper som d'Aéroports de Paris, CDF, CNR, EDF, GDF, La Poste, RATP, SNCF og RFF. Denne styringsmodellen forsvinner når selskapenes kapital åpnes for andre eiere (som for eksempel med Areva, Air France, France Télécom).[4]

De ulike privatiseringene har heller ikke ført til at staten står maktløs. Den har fortsatt en rekke handlingsverktøy mht, privatiserte selskaper som sikrer at nasjonale interesser ivaretas når myndighetene finner det formålstjenlig.[5] Franske myndigheter kan for eksempel bruke sin vetorett mot salget av aktiva over det nivået som er fastsatt i loven, eller mot et fiendtlig oppkjøp som kan skade nasjonale interesser. De utnevner dessuten to representanter for staten ved privatiserte selskapers styre.[6] Man har også forsøkt å bevare en viss stabilitet i sammensettingen av aksjonærene via dannelsen av aksjonærgrupper for å forhindre at selskaper med strategisk betydning overtas av utenlandske interesser. Et slikt hensyn forutsetter dermed en form for samkjørt politikk mellom den private og den offentlige sektoren og kan dessuten europeiseres ved at forsvaret av vitale offentlige sektorer skrives inn i EUs grunnlov og blir tatt opp som en felles ”europeisk posisjon” i WTO-forhandlinger. Her spiller franske eliter en nøkkelrolle, i og med at det er de som styrer utviklingen av de allerede nevnte harde kjerner, bl.a. gjennom ”interlocking shareholdnings”. I 2002 var for eksempel 160 styreembete i de største franske selskaper delt mellom kun 30 direktører.[7]

En siste måte å utøve statens rolle på og å sikre franske interesser på kan være en konsekvent ”europeisering” av franske teknologier på bi- eller multilateralt nivå, noe som har vært praktisert helt siden 1960-tallet med Euratom, Arianeespace, Airbus, Helios, Gallileo, (allianser med europeiske partnere innenfor EADS). Interessant nok kan også staten koble en full eller gradvis privatisering av et statlig selskap til et strategisk vekst- eller alliansebehov i eller utenfor Europa (Air France, Thomson SA). Renaults behov for å styrke sitt samarbeid med Nissan har for eksempel ført til at staten reduserte sin andel 43,78% i 2001 til 25,91% i 2002.[8]

Denne utviklingen avspeiles også i omorganiseringen av Planen, som har etter hvert – og i likhet med andre institusjoner - utgitt uttallige rapporter om varierte temaer rundt sosial- og økonomipolitikken, og som har mistet mye av sitt opprinnelige fokus på statens funksjon som premissgiver for landets økonomiske utvikling En rapport utgitt av nasjonalforsamlingen tidlig i 2003 påpekte omfanget av dette problemet ved å vise at det finnes per dags dato i Frankrike 634 strukturer eller organisasjoner som gir regjeringen råd i forbindelse med økonomiske og sosiale prognoser og analyser. I verste fall kan man også få en situasjon hvor det oppstår et konkurranseforhold mellom store selskaper eller mellom private/offentlige selskaper og departementer. [9]

For å overleve må Planen dermed gå tilbake til sine røtter. Statsminister Raffarin påpekte nylig i et åpent brev at Planen er det rette miljøet for å utvikle et nytt begrep for offentlige myndigheter: Staten som strateg (Etat stratège). Begrepet betyr ikke at den franske staten ”har en plan” for framtiden, men at den må ha et organ som leverer langsiktige dyptgående analyser, scenaria og anbefalinger om hvordan staten selv bør tolke og reagere overfor ulike globale eller regionale utviklingstrender. Planens oppgaver fra 2003 fokuserer på utformingen av Statens rolle i de ulike fremtidsrettede analyser som leveres, på Statens rolle som strateg og premissgiver, og på en omstilling av Plans virke fra rent sosialøkonomiske spørsmål til mer politisk-økonomiske relaterte problemstillinger. Planen kombinerer altså i stadig økende grad den strategiske analysen til staten med en nettverksvirksomhet som streber etter å samordne krefter fra ulike departementer og krefter fra den offentlige og private sektoren.

Statens økonomiske omstilling slutter ikke med omfordelingen mellom privat- og offentlig sektoren eller Planens omprioriteringer. Avviklingen av den kalde krigen og globaliseringen har redusert risikoen for militære konfrontasjoner i våre nære områder men har samtidig økt den økonomiske konkurransen mellom land. I denne sammenheng retter den franske staten i økende grad fokus på franskmennenes evne til å sikre seg kontroll over strategiske informasjoner til selskaper som opererer både i Frankrike og i utlandet. Denne dimensjonen ble påpekt for først gang i en rapport skrevet i 1994 av Henri Martre, tidligere direktør ved Aérospatiale, og ble senere fulgt opp i en annen rapport fra 2003 skrevet av Bernard Carayon. Prosessen munnet til slutt ut i utnevnelsen av Alain Juillet som ”Herr økonomisk intelligens” i januar 2004. Målet er å optimalisere det økonomiske potensialet på hjemmebane (Frankrikes evne til å for eksempel tiltrekke utenlandsk kapital), samt å sette opp en form for global økonomisk ”overvåking” som skal gi franske selskaper informasjon om konkurrenters hensikter og strategier, og hvis mulig et visst konkurransefortrinn.[10] I tilegg til denne aktive holdningen kan man også notere en økt vilje til å samkjøre støtten til ”franske selskaper” og ønsket om å bevare kontroll over såkalte ”suverenitetsteknologier”, dvs, teknologier som franske myndigheter anser vitale for å sikre landets økonomiske selvstendighet og en plass blant verdens ledende nasjoner. Her snakker vi dermed om et strategisk ansvar som faller kanskje mer naturlig på statens skuldre enn på private aktørers eller selskapers.

Vedlegg 1:

Frankrikes 15 største eksportfirmaer i 2002

1	Renault
2	Automobiles Peugeot
3	Societe Avsa
4	Airbus
5	Automobiles Citroen
6	Snecma moteurs
7	PSA
8	EDF
9	Atofina
10	SchneiderElectric Industries
11	Renault VI
12	Sanofi winthrop Industrie
13	Dassault aviation
14	SGS Thomson Microelectronics NV
15	Philips France
http://lekiosque.finances.gouv.fr/imagesdouane/operator2002.pdf

 

Vedlegg 2:

Viktigste eksportland for Frankrike i 2002

1	Tyskland
2	Storbritannia
3	Spania
4	Italia
5	USA
6	Belgia
7	Nederland
8	Sveits
9	Japan
10	Sverige
15	Kina
20	Brasil
http://lekiosque.finances.gouv.fr/imagesdouane/operator2002.pdf

 

Vedlegg 3:

Viktigste importland for Frankrike i 2002

1	Tyskland
2	Italia
3	USA
4	Storbritannia
5	Spania
6	Belgia
7	Nederland
8	Kina
9	Japan
10	Sveits
13	Norge
14	Russland
http://lekiosque.finances.gouv.fr/imagesdouane/operator2002.pdf