5/2001
Franskmennene har kunnet glede seg over ESDPs utvikling de tre siste årene. I
sin nåværende form kunne ESDP etter hvert oppfylle en gammel fransk drøm: å gi
EU en selvstendig militær tyngde for å øke Unionens, og dermed Frankrikes
globale rolle. Hvorvidt denne drømmen blir realisert eller ikke vil trolig kunne
henge sammen med europeernes håndtering av de nye geopolitiske utfordringer som
er oppstått etter attentatene mot USA.
Internt i EU er ESDP blitt etablert på mellomstatlig basis. Det garanterer at
det er regjeringene som treffer beslutninger, og ikke de ikke-folkevalgte
organer. Enstemmigheten i ESDPs beslutningssystem sikrer dermed at landenes
suverenitet tas vare på. Frankrike kan beslutte å enten delta i mindre skala, å
spille en sentral rolle i en operasjon, eller å bruke prinsippet om ”konstruktiv
avståelse”. Eksternt representerer ESDP, ved siden av euroen, en styrking av EUs
globale rolle, noe som står i samsvar med franskmennenes ønske etter slutten av
Den kalde krig om å skape et balanseforhold mellom ulike maktsentra. Dette har
betydning for deres ønske om å redusere USAs dominans og skape en ”multipolær
verden”.
Frankrike-USA
Franskmennenes forhold til USA har alltid balansert mellom skepsis og samarbeid,
avhengig av deres handlingsrom. På 1960-tallet slo dette ut i president de
Gaulles beslutning om å trekke landet ut av NATOs integrerte militære
strukturer, med begrunnelsen om at Frankrike måtte sikre sin strategiske
selvstendighet, og fordi franske krav om etableringen av et strategisk
partnerskap mellom begge sider av Atlanterhavet ikke var blitt oppfylt. Dagens
franske målsetting divergerer ikke mye fra 60-årene, nemlig å begrense USAs
globale innflytelse og dets direkte innflytelse i Europa, samtidig som et
likeverdig partnerskap etableres på begge sider av Atlanterhavet, der Frankrike
som EU-makt og NATO-land står sentralt. Forholdet til USA, preget av
rivalisering og komplementaritet, utspiller seg i høyeste grad mht. ESDP i
spørsmålet om hvorvidt det sistnevnte skal være ”euroatlantisk” eller
”eurokontinentalt”. Mellom 1995 og 1998 virket det som om Frankrike gikk vekk
fra det gamle ønsket om å bygge opp et selvstendig europeisk forsvar, for heller
å prioritere dannelsen av en europeisk pilar i NATO. Denne helomvending skyldtes
USAs militære tyngde i konfliktløsninger på Balkan, andre europeeres skepsis til
enten å engasjere seg i konfliktløsning eller å gi EU en institusjonell
forsvarspolitisk oppbygging, samt USAs tilsynelatende mer positive syn på en økt
europeisk rolle i NATO gjennom ESDI.
Maksimalistisk ESDP
Spørsmålet om hvem som skulle gjøre hva mht. Europas forsvar fikk en ny dreining
mellom 1997 og 1999. Det skyldtes mislykkede forsøk fra fransk side på å øke
europeernes tyngde i NATO, slutten på britenes motvilje mot å gi EU en
forsvarspolitisk rolle (Saint-Malo 1998), sjokkbølgen Kosovo-krigen skapte i den
europeiske forsvarspolitisk debatt (1999), og den institusjonelle oppbygging som
ble resultatet av disse faktorer (fra Helsinki i 1999 til Nice-toppmøtet i
desember 2000). Franskmennenes syn på NATO kontra ESDP kom følgelig til uttrykk
i NATOs nye strategisk konsept som ble vedtatt i 1999. Deres syn var ofte på
kollisjonskurs med amerikanske posisjoner og Frankrike fremmet en ”minimalistisk
rolle” for NATO (begrenset til kollektivt forsvar) og en ”maksimalistisk rolle”
for EU (alt annet). Denne posisjonen fikk til et visst punkt medhold fra
amerikansk side, siden NATO-erklæringen fra april 1999 konkluderte med at en
større rolle for EU bare kunne bidra til en styrking av Alliansen i det
21.århundret. Franskmennene insisterte altså på at ESDPs suksess var
hovednøkkelen til en positiv utvikling av de transatlantiske relasjoner gjennom
etableringen av et mer rettferdig partnerskap mellom Nord-amerikanere og
europeere. De betraktet også kombinasjonen FUSP-ESDP som et bedre verktøy for å
håndtere nye kriser i EUs periferi, fordi EU, i motsetning til NATO, vil kunne
anvende diplomatiske, økonomiske, humanitære og militære midler, og fordi ESDPs
oppbygging var oppfattet fra bl.a. russisk side som en langt mindre truende og
offensiv prosess enn utvidelsen av NATO.
ESDPs globale rolle
ESDP skal i franskmennenes øyne, etter beslutning fra EUs statsledere, kunne
bruke alle midler for å løse en krise. Militært dreier det seg om å ha
selvstendige kapasiteter som gjør det mulig ”å vite, velge og utføre” uten
avhengighet av andre, særlig amerikanerne. Videre har franske ledere gitt
uttrykk for at ESDP ikke bare skal begrense seg til EU-området, og heller ikke
bare til Europa. EU har ifølge franskmennene ikke som strategisk ambisjon å
vokte hele verden, men må kunne være i stand til å påta seg humanitære
operasjoner eller evakueringer, men også mer omfattende operasjoner som i
Kosovo, hvor som helst i verden og helst med et FN eller OSSE-mandat. Dermed går
franskmennene inn for å gi EU et sikkerhetskonsept som skal kunne gjelde overalt
der EU-landene har interesser. Hvorvidt dette ønsket kan kollidere med USAs egen
strategi om å gjøre NATO til et globalt verktøy for sin politikk er uvisst. Det
finnes fra fransk side, og i motsetning til f.eks. britene eller tyskerne, ingen
øvrige begrensninger på hvor langt ESDP kan gå i krisehåndtering. Det snakkes
like mye om fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner, hvis oppgave er det
”å forebygge konflikter, skille stridende parter med maktbruk, drive humanitær
hjelp og å evakuere sivile.”
Autonomi
Særlig uttrykket ”autonomi” innebærer et stort potensial for gnisninger mellom
USA/NATO og Frankrike/EU. Franskmennene definerer et autonomt ESDP slik at
EU-landene treffer et politisk valg om hvorvidt de ønsker å håndtere en
operasjon i ren NATO-regi, en operasjon i NATO-sammenheng, men uten USA (ESDI),
eller utelukkende i EU-regi (ESDP). Denne beslutning bør tas uavhengig av den
nødvendige kapasitet. Dette er først og fremst et uttrykk for EUs ønske om å
samarbeide med USA i kriser, eller å markere avstand. Tidsaspektet står her helt
sentralt. Franske spesialister legger ikke skjul på at EU i lang tid framover
vil forbli helt avhengig av NATOs utstyr, ikke minst av økonomiske og
teknologiske årsaker. I denne sammenheng kan det noteres at franskmennenes
optimisme den senere tiden er blitt avløst av mer pragmatisme. Det skyldes det
økende gapet mellom ledernes retorikk om ESDP og den reelle utviklingen av
EU-landenes forsvarsbudsjett. Med få unntak stagnerer disse i hele EU, eller
peker nedover. Spørsmålet om ESDPs autonomi kan derimot tenkes å bli mer
politisert etter hvert som EU-landene vil måtte få de kapasiteter de trenger for
å gjennomføre alle typer operasjoner. I utgangspunktet er situasjonen dermed
følgende: når det gjelder krisehåndtering, er det fra fransk side ikke snakk om
noen automatisk ansvarsfordeling mellom EU og NATO. NATO forblir
hovedinstrumentet for det felles forsvaret i alliansen, mens EU-landene skal ha
ansvar for den felles sikkerheten. Denne ansvarsfordelingen innebærer to ting
for ESDPs framtid: For det første vil forskjellen mellom ESDI og ESDP minske
etter hvert som EU-landene får de kapasiteter de trenger og som i dag må lånes
av NATO. Det vil gjøre europeerne mer selvstendige i forhold til USA. For det
andre vil forholdet mellom ESDP og NATO/USA måtte omdefineres i retning av et
fullt og likeverdig samarbeid mellom to ”suverene” parter. Uansett hvilket
tidsperspektiv som gjelder og hvilke varianter som vil kunne brukes
(NATO/ESDI/ESDP) føler franskmennene seg sikre på at de vil spille en viktig
rolle, enten som hovedbidragsyter til en eventuell NATO-ledet styrke (i Kosovo
ytet Frankrike NATOs neste største bidrag), eller fordi de sitter sentralt i EUs
beslutningssystem.
Et epokeskifte?
Europeernes evne til å opptre militært samlet har ofte hengt sammen med nærværet
av eksterne aktører som ble oppfattet som en hovedtrussel for den europeiske
sivilisasjon. Utenom disse perioder har de samme europeerne som regel vendt
tilbake til rivalisering eller splittelse. Etter Den andre verdenskrig og fram
til 1991 overtok en ekstern aktør (USA) ansvaret for vesteuropeernes forsvar via
en militær allianse (NATO). Mellom 1991 og 2001 kunne EU-landene, i fravær av
noe eksistensielt press fra utsiden, bygge opp en egen kapasitet for å
stabilisere en ustabil periferi. Flere spesialister karakteriserer imidlertid
attentatene i USA 11. september 2001 som et epokeskifte for de internasjonale
relasjoner. Amerikanerne definerte selv terroraksjonene som ”et angrep mot
sivilisasjonen” og ”det 21. århundres første krig”. Et slikt virkelighetsbilde,
hvis det skulle festne seg, ville ha positive og negative konsekvenser for ESDP.
På den ene siden ville en ny ytre fiende, særlig hvis det er islamsk
fundamentalisme, virke samlende for europeerne. Gjennom en årrekke har en rekke
EU-land vært utsatt for indre og ytre terrorisme. Et økt koordineringsbehov vil
kunne virke som katalysator for FUSP og ESDP på flere områder (etterretnings- og
overvåkningssamarbeid, politi, kontraspionasje, men også mht. definisjonen av en
felles utenrikspolitikk). På den andre siden ville en vellykket
koalisjonsbygging i kampen mot den globale terrorisme under amerikansk ledelse
og med kjernerolle for NATO kunne styrke USAs stilling ytterligere, utvide NATOs
eksistensberettigelse til de nye globale sikkerhetspolitiske utfordringer og
nedtone europeernes egne ambisjoner. Det vil kunne føre til at franske krav om
økt forsvarspolitisk selvstendighet for EU ikke lenger vil stå øverst på
dagsordenen.
Mange påstår at attentatene som rammet USA vil kunne føre til radikale
geopolitiske endringer i tiden framover. I kriseperioder pleier eventuelle
uenigheter mellom allierte å vike plass for solidaritet. I dette tilfelle er
dette spesielt viktig siden 11 EU-land også er NATO-medlemmer. Det kan tenkes at
den økende avstanden mellom USA og EU man har sett de siste årene, vil kunne
reduseres, underforstått at begge parter fortsatt har likt syn på krisens
håndtering. En eventuell iverksettelse av NATOs artikkel 5 vil imidlertid kunne
være en utfordring for samholdet blant NATO-medlemmer, men også for EU-landenes
vilje til å gjennomføre ESDP. Franskmennenes prioritering framover vil trolig
være å holde liv i ”ESDP-momentet” parallelt med krisehåndteringen. I praksis
kan det bety to ting: For det første vil de måtte motarbeide eventuelle
tendenser fra europeisk side til igjen å overlate EUs fremtidige forsvar til
eksterne aktører (USA). For det andre må Paris-diplomatiet overbevise USAs
ledere om at et autonomt ESDP og etableringen av et strategisk partnerskap
mellom USA og EU mer enn noensinne er i amerikansk interesse for sammen å møte
de nye truslene.
Sitat:
”Jeg vet ikke om man bør bruke ordet
”krig”. Det som er sikkert er at vi står ovenfor en ny type konflikt, en
konflikt som er avgjørende for ivaretakelsen av menneskerettighetene, friheten,
menneskelighetens verdighet, og at alle midler må brukes for å forsvare de
grunnleggende verdiene som tilhører vår sivilisasjon. Vi er naturligvis innstilt
på å være solidariske med De forente stater og i samarbeid med dem gjøre alt som
er nødvendig eller nyttig for å nå dette vitale mål for planeten : utrydde
terrorismen”
Jacques Chirac i Washington, 18. september 2001
“Vi er i en fase hvor De forente stater
forbereder seg til en gjengjeldelsesaksjon som vil bli ansett av alle som
selvforsvar, dette i tråd med FNs charter art. 51. Hele verden, men først og
fremst De forente stater, vil unngå å gå i fellen som terroristene har satt opp,
dvs. å forsøke, etter hvert som situasjonen stadig forverrer seg, å utløse en
slags enorm konflikt og en sivilisasjonsstrid mellom den arabisk-islamske verden
og hele den vestlige verden.” Hubert Védrine på TV-kanalen France 2, 17.
september 2001