5/2000
I 1998 startet Eurogruppen som et kompromiss mellom tyske og franske visjoner
for utformingen av EUs økonomiske og monetære union. I dag anses gruppen som et
nyttig instrument for ØMU-landenes dialog om eurosonens konsolidering. I juli i
år overtok Frankrike EU-formannskapet med klare målsettinger for gruppen: å
legge forholdene til rette for at den en dag kan spille en sentral rolle i EUs
nye kjerne, den monetære unionen.
Kompromissløsning
I 1997 ble tyskerne og franskmennene enige om et kompromiss for EUs pengeunion
(ØMU). På EU-toppmøtet i Amsterdam i juni fikk tyskerne aksept for at
kandidatene til ØMU skulle oppfylle alle konvergenskrav fra
Maastricht-traktaten. Franskmennene oppnådde på sin side to ting mot at deres
tidligere krav om en økonomisk regjering for eurosonen ble tonet ned. Det ene
var prinsippenigheten om et stort ØMU. Det andre var større vekt på
sysselsettings- og sosialpolitikken og opprettelsen av et uformelt og
interstatlig konsultasjonsråd for landene i eurosonen. Det skulle bli et
bindeledd mellom EUs sentralbank og landenes budsjettpolitikk samt et talerør
for de nasjonale myndigheters syn.
Eurogruppen holdt sitt første møte 4. juni 1998, et halvt år før euroens
lansering. Den byttet navn etter hvert som deltakelsen i eurosonen ble avklart
(først Euro-X i 1997, så Euro-11 i 1998, til slutt Eurogruppen fra juli 2000). I
dag består gruppen av elleve land (tolv med Hellas fra neste år). Månedlige
møter arrangeres like før møtene av EUs femten finansministere (ECOFIN). I
Eurogruppen deltar de elleve ØMU-lands finansministere. De drøfter temaer som
overgangen til euroen i 2002, sysselsetting, skatte- og inntektspolitikk,
valutapolitikk og kamp mot inflasjonen.
Nytteeffekt
ØMU-landene har lenge vært delt i spørsmålet om gruppens formål. Skeptikerne
frykter en eventuell rivalisering med ECOFIN. Andre land ønsker derimot å bygge
Eurogruppen til et verktøy for dialogen med Den europeiske sentralbank; de anser
gruppen som en mer passende struktur for den økonomiske koordineringen mellom
eurolandene. Mistanken om Eurogruppen som et franskinspirert instrument mot
Sentralbanken smuldret hen etter euroens lansering i januar 1999, og dette av to
grunner: For det første fikk gruppen en reell politisk tyngde da det ble klart
at 11 av 15 EU-land skulle delta i eurosonen. For det andre tvang euroens harde
møte med virkeligheten og finansmarkedene (nedgang på 25 % mellom januar 1999 og
september 2000) samtlige ØMU-land til en revisjon av sine posisjoner.
Franskmennene ga opp ideen om en direkte politisk styring av Sentralbanken, og
tyske skeptikere innså behovet for et forum der eurolandene kan drøfte de
problemene som er spesifikke for eurosonen. I dag er Eurogruppen blitt mindre
kontroversiell. Årsaken, ifølge Frankrikes finansminister, er at «ingen lenger
bestrider dens nytteeffekt».
Moderate ambisjoner
Franskmennene overtok EU-formannskapet i juli med klare intensjoner om å styrke
Eurogruppen. Det innebærer ingen revolusjon. Man skal bruke handlingsmarginen
som traktatverket gir, uten å sette ØMU i fare. Eurogruppens styrking må
følgelig ikke lede til en åpen rivalisering med ECOFIN og Sentralbanken. Det
ville påvirke forholdet til landene som ikke er med i ØMU, særlig Storbritannia.
Dette hensynet, samt frykten for at euroen kan svekkes ytterligere, oppmuntret
formannskapet til å prioritere tre konkrete målsettinger for Eurogruppens nære
framtid. For det første skal gruppen gjøres mer synlig i forhold til ECOFIN, med
egne møter dagen før ECOFIN-møtene og med utarbeidelse av egne økonomiske
prognoser for eurosonen. For det andre ønsker franskmennene å utvide gruppens
kompetanse på områder som skatte- og budsjettpolitikk og når det gjelder
strukturelle økonomiske reformer. For det tredje skal Eurogruppens virke
koordineres bedre med Den europeiske sentralbank. Disse temaene vil bli drøftet
regelmessig med Sentralbankens president. Euroens nedgang etter den siste
økningen av oljeprisen illustrerte nylig den klare sammenhengen mellom behovet
for en mer effektiv koordinering av ØMU-landenes økonomiske politikk og euroens
politiske troverdighet utad.
Eurogruppe og eurokjerne
Eurogruppens utviklingspotensial er like mye politisk som økonomisk. EU befinner
seg i en turbulent periode. Samtlige institusjoner må gjennomgå dyptgående
reformer for å gjøre plass til nye medlemsland fra Øst og Sentral-Europa. I
denne sammenheng har man fått en ny debatt om EUs sluttmål. Flere EU-land ser
store motsetninger mellom østutvidelsen og eventuell ytterligere utdypning av
samarbeidet. Frykten for en utvanning av EU oppfordrer dem til å skissere ulike
modeller for et stort EU. Modellene har én ting til felles: De forutser
dannelsen av en ny kjerne i EU som ivaretar disse landenes interesser, og som er
mer eller mindre åpen. I 1994 foreslo de tyske kristelig-demokratiske ledere at
en slik kjerne skulle lages rundt ØMU-landene. Forslaget er blitt tatt opp igjen
i år av Frankrikes tidligere president Giscard d’Estaing og Tysklands tidligere
forbundskansler Helmut Schmidt. De påpekte at en ØMU-kjerne vil øke behovet for
en ny traktat i traktaten og for nye institusjoner. En slik tankegang ble fulgt
opp av Tysklands utenriksminister Fischer og av Frankrikes president Chirac, som
begge antydet at Eurogruppen vil kunne bli et sentralt ledd i en tettere
politisk og økonomisk union mellom kjernelandene. For å kunne oppfylle en slik
funksjon vil Eurogruppen på ett eller annet tidspunkt dermed måtte oppgraderes.
To spørsmål gjenstår: Hvor langt vil en slik utvikling gå fram til EU-toppmøtet
i desember i år? Hvordan vil EU-landene som ikke er aktuelle for å delta i
eurosonen, reagere under forhandlinger om de nødvendige traktatendringer?