1/2000
I desember 1998 ble debatten om EUs evne til å håndtere kriser i sine nærområder
trappet opp som følge av et fransk-britisk initiativ i Saint-Malo. I løpet av
1999, og særlig etter Kosovo-krigen, ble britenes og franskmennenes strategi
presisert. Denne analysen fokuserer på Frankrikes motivasjoner og tyngde i lys
av diskusjonen om EUs fremtidige forsvar.
Sentrale hendelser
Under Bosnia-krigen i 1994 besluttet NATO-rådet at en selvstendig europeisk
sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) måtte defineres. Denne strategien ble
videreutviklet i 1996 med vedtaket om å utarbeide et forsvarskonsept for
europeerne basert på kombinerte felles innsatsstyrker (CJTF). Disse skulle være
identifiserbare og godt strukturert. De skulle kunne bruke NATOs militære
kapasiteter i forbindelse med operasjoner ledet av Vestunionen. Denne
euro-atlantiske visjonen fikk siden en langt større europeisk dreining som følge
av tre sentrale hendelser.
• Euroens lansering i januar 1999 økte ledernes motivasjon for å utdype EUs
integrasjon på et område som hittil ikke hadde vært prioritert. Enkelte land
syntes dessuten at EU ikke lenger kunne nøye seg med å være en økonomisk gigant
og en diplomatisk dverg. EUs kapasitet til å avverge og løse kriser i sine
nærområder ble utpekt som unionens nye hovedprosjekt for det kommende tiår.
• I 1998 gikk Storbritannia bort fra sin motstand mot en militær rolle for EU og
støttet ideen om EUs overtagelse av Vestunionen. Sommeren 1999 samarbeidet Paris
og London med å utforme forslag som fokuserte mer på oppbyggingen av EUs
forsvarskapasiteter. Britenes helomvending, de to landenes samkjøring og
tyskernes rolle i denne dialogen ryddet veien for en potensiell styrking av EUs
forsvars-identitet.
• Kosovo-krigen viste kort tid etter Bosnia-krigen avstanden mellom EUs vilje
til å gripe inn i konflikter og europeernes reelle evner til å håndtere kriser.
Den illustrerte også det institusjonelle vakuum når det gjelder å sette EUs
felles utenriks- og forsvarspolitikk ut i praksis. USAs rolle i luftkrigen og
EUs fravær virket til slutt som en katalysator i diskusjonen om å styrke ESDI.
Franskmennene spilte en viktig rolle i samtlige prosesser. De oppfylte ØMUs
konvergenskrav og sørget for tilblivelsen av en stor valutaunion, lanserte den
nye debatten om EUs forsvarsidentitet sammen med britene i Saint-Malo i desember
1998 og deltok aktivt i Kosovo-krigen både på diplomatisk og militært plan.
Viktigere er det at det politiske tyngdepunktet i ESDIs debatt ser ut til å ha
flyttet seg fra NATO til EU i løpet av 1999. En slik utvikling underbygger
franske ønsker om bygge opp EU til å bli en stormakt og etablere et mer
jevnbyrdig forsvarspolitisk partnerskap mellom USA og EU i NATO. For å få
gjennomslag i sine prioriteringer disponerer franskmennene en rekke sterke og
svake kort.
Tre sterke kort
Erfaringene fra Balkan viste at ESDI i stor grad vil handle om europeernes evne
til å forhindre eller stanse en konflikt gjennom et forebyggende diplomati og en
effektiv deployering av militære styrker der kampene pågår. I dette perspektivet
vil nøkkellandene i ESDI (hovedsakelig Tyskland, Frankrike og Storbritannia)
være de som har industriell, militær og diplomatisk tyngde.
Franske våpenfabrikanter har de to siste årene sett store deler av sin
våpenindustri privatisert. De inngikk en rekke strategiske allianser med
eksterne partnere, hvorav den viktigste er dannelsen av verdens tredje største
gruppe innen luftvåpenindustrien sammen med tyskerne (EADS; European Aeronautic
Defence and Space Company). Ifølge en rapport nylig utgitt av det amerikanske
senatet var Frankrike i 1998 verdens neste største våpeneksportør.
I 1996-97 lanserte president Chirac en omfattende omstillingsprosess av
Forsvaret. Innen 2015 burde man fra fransk side kunne stille med enten 50.000
mann sammen med andre allierte i en større konflikt, eller 30.000 mann i en
regional konflikt, mens 5000 soldater vil være engasjert i en annen konflikt.
Det innebærer at atomstyrkene blir omprioritert (fra territorial til allsidig
avskrekking), og at hæren blir profesjonalisert. Denne forsvarsmodellen anses å
tjene nasjonale interesser best samt ambisjonen om å bygge et troverdig og
sterkt europeisk forsvar i EU, som også utgjør NATOs europeiske pilar. For å nå
dette målet har Frankrike tilpasset sin forsvarsstruktur både til
NATO-standarder og til CJTF-konseptet.
Etter flere nederlag i 1997-98 (krav om NATOs sørkommando til en europeer og om
et rumensk og slovensk NATO-medlemskap) har franskmennene igjen fått en ledende
posisjon i debatten om ESDI, sammen med tyskerne og britene. I «handlingsplanen
for EUs forsvar», som Paris sendte til EU-landene i juli 1999, påpekte president
Chirac at styrkingen av EUs militære kapasitet vil stå øverst på
prioriteringslisten til det franske EU/VEUs presidentskap som starter i juli
2000. På EUs siste toppmøte i Helsinki besluttet man dessuten å opprette en
hurtig intervensjonsstyrke på bakgrunn av Eurocorps omlegging. Styrken, som
allerede kalles «EU-hær» av mange, vil ha egne kommando- og
beslutningsstrukturer og vil disponere 50.000 eller 60.000 mann, hovedsakelig
franske, tyske og britiske soldater. Det ser dermed ut som franskmennenes
tradisjonelle målsetting for EU - å gi Unionen en mer selvstendig og bærekraftig
forsvarsrolle i forhold til USA, der de selv vil ha en sentral rolle - endelig
vil kunne ta form, 50 år etter etableringen av NATO og etter det mislykkede
forsøket på å opprette
et eget europeisk forsvar (European Common Defence).
Tre utfordringer
De franske ledernes ambisjoner om å bli en pådriver i EUs forsvarspolitiske
oppbygging vil i årene som kommer, stilles overfor tre konkrete utfordringer.
• Den første gjelder landets evne til å forbli en tung militær aktør. Forsvarets
omstillingsprosess må prioritere mellom kostnader bundet til Forsvarets
omlegging, og nye materielle investeringer. Utviklingen av budsjettkravene de
siste årene har gjort det vanskelig å beholde en effektiv kjernefysisk
avskrekking samtidig som det bygges opp intervensjonsstyrker utstyrt med
høyteknologiske våpensystemer. Viktige anskaffelser må ofte utsettes, og enkelte
kilder hevder at de økonomiske målsettingene som står i Forsvarets
langtidsmelding for 1997-2002, ikke kan realiseres. I verste fall kunne
Forsvaret bli utsatt for en rekke strategiske dilemmaer, som vist f.eks. i
dagens debatt om valget mellom en fjerde atomdrevet ubåt eller byggingen av et
nytt hangarskip.
• En annen utfordring ligger i at franskmennenes diplomati sliter med å nå fram
med sitt ambisiøse forsvarspolitiske budskap i EU-landene. Det gjelder ESDIs
politiske og økonomiske dimensjon. Forslaget om en rekke konkrete
konvergenskriterier for EUs forsvar (krav om stabilisering eller økning av
forsvarsbudsjettet, prioritering av europeiske partnere i landenes
forsvarsindustrielle strategi, bemanningens tilpasning til et nivå som tilsvarer
folketallet) har hittil ikke fått noen stor oppslutning. Det viser motsetningen
mellom EU-landenes skyhøye politiske mål og en stadig mer negativ trend i deres
forsvarsbudsjett.
• Videre viser reaksjonene rundt den franske handlingsplanen fra juli 1999 at
EU-landene kan deles i to grupper. Et mindretall er innforstått med at EUs og
USAs rolle i Europas sikkerhet må defineres ut fra nye imperativer som fulgte
med avviklingen av den kalde krigen. De ser positivt på en økt grad av
forsvarspolitisk selvstendighet og ansvar for EU. Flertallet av EU-landene er
imidlertid fremdeles skeptisk til ethvert initiativ som kan uroe USA og skape
inntrykk av at ESDI blir brukt i forsøk på å distansere seg fra NATO.
Frankrikes strategi i EUs forsvarsdebatt har det siste året vært å styrke sin
egen innflytelse i NATO ved å få med seg britene i debatten om ESDI. Europeiske
føderalister jubler over at britene «endelig» godtar styrkingen av et så vitalt
område for EU. Nøytrale land innser at det må være substans i en politisk
prosess som forener «Alliansens mest skeptiske land til NATO» og frontfigur for
tilblivelsen av et EU-forsvar (Frankrike) med det landet som anser seg selv som
«broen mellom Europa og Amerika» (Storbritannia). USA har gjentatte ganger vært
skeptisk til eventuelle forsøk på å duplisere NATO eller undergrave den
transatlantiske linken, men de har ikke kunnet komme med direkte innvendinger
mot en fransk-britisk ledet prosess preget av forsiktighet og vilje til ikke å
ta opp de mer kontroversielle spørsmålene. Men om franske ledere over tid vil
klare å bevare denne hårfine balansegangen mellom så mange intrikate og ofte
motsigende interesser, er imidlertid usikkert. n
Franck Orban
Kilder:
• Isnard, Jacques, Défense: la France s’essoufle. Le Monde, 11. november 1999
• Chirac, Jacques, tale foran foreningen for NATOs generalforsamling, 19.
oktober 1999
• Plan d’action sur la défense européenne, Ministère des Affaires Etrangères,
juli 1999
• Tatu, Michel, Adieu à la FAR, TTU, 25. juni 1998
• Loi de programmation militaire 1997-2002, Loi nr 96-589, JO nr 153-3, 2. juli
1996.