1.  
     

     

     

    Her kan du lese om

    Fabler - fra Den stygge andungen til Donald Duck Andersens fire fabelsjangrer
    Tinghistorier/tingeventyr/tingfabler En tinnsoldat i dobbel belysning - utkast til en analyse
    Moralske eksempler - men ei til etterfølgelse Fabler og essays
    Tilpassing eller danning  

    Fabler – fra Den stygge andungen til Donald Duck

    Ca en fjerdedel av Andersens eventyr og historier skiller seg ut ved det at det (nesten) ikke opptrer mennesker, men bare dyr, planter eller ting. Her videreutvikler Andersen den gamle fabeltradisjonen, beholder noen elementer (en kort, poengtert fortelling om dyr, planter eller ting som ender opp i en moral), og føyer til nye. Noe av det mest nyskapende er i hvor stor grad Andersen lar dyrenes, plantenes og tingenes fysiske egenskaper være formende for fenomenenes sosial-psykiske karakter: De kvakkende ender skravler tankeløst i vei, stoppenålen har en mave av stål så den tåler en støt, porselensfigurene er psykisk skrøpelige, tinnsoldaten er stram og standhaftig osv.

    Andersen viser en formidabel evne til å levendegjøre, gestalte og personifisere døde ting, insekter, planter og dyr, og han utnytter ofte på overraskende måte tingenes fysiske egenskaper. Det som utspiller seg kan ofte være helt banale hendelser, men fordi det skjer med ting eller insekter kan det virke uhyre komisk. At fenomenene ofte er innskrenkede, selvopptatte og jålete forsterker komikken.

    Andersen velger ofte fenomener som borgerlig betraktet er lavstatus, f eks ekle insekter, filler og glasskår, og utstyrere dem gjerne med en voldsom, overlegen selvbevissthet.              

    Andersens fabler har hatt stor betydning for utvikling av moderne barnelitteratur og tegneserier.

      9

    Andersens fire fabelsjangrer

    Det er mulig å dele disse fablene igjen inn i undergrupper, ut fra hva slags fenomener som har hovedrolle og delvis også ut fra fenomenenes konvensjonelle status:

    • Dyr (eks: ”Den grimme ælling”, ”Suppe paa en pølsepind”, ”Hurtigløberne”, ”I andegaarden”, ”Storkerne”)

    • Planter (her kan det være en glidende overgang til 4.kategori, dersom plantene er døde) (eks: ”Den lille Idas blomster”, ”Gaaseurten”, ”Den lykkelige familie”, ”Boghveden”, ”Fem fra en ærtebælg”)

    • Insekter (eks: ”Skarnbassen”, ”Sommerfuglen”, ”De smaa grønne”, Skrubtudsen”)

    • Ting og gjenstander (eks: ”Den standhaftige tindsoldat”, ”Kjærestefolkene”, ”Grantræet”, ”Stoppenaalen”, ”Den gamle gadelygte”, ”Hyrdinden og skorstensfeieren”, ”Flipperne”, ”Laserne”, ”Hørren”, ”Sneemanden”, ”Thepotten”, ”Pengegrisen”, ”Flaskehalsen”

    Dette er selvsagt en forenkling, for i mange av fablene forekommer det for eksempel både dyr og gjenstander, planter og mennesker, allikevel mener jeg denne firdeling har noe for seg ved at den skaper en viss oversikt som gjør det lettere å finne likheter, forskjeller og karakteristiske trekk. 7

    Tinghistorier/tingeventyr/tingfabler

    Den siste kategorien med ting som hovedpersoner utgjør ca halvparten av fablene, og her synes jeg ofte Andersen er på sitt beste, og disse historiene er noe av det mest livaktige han har skapt. Som en hovedregel kan vi si at dersom fenomenene har høy status, f.eks. svaner, storker, roser, ligger stilnivået høyere, er tonen mer seriøs og fylt med patos og fremstillingsformen er mer idealiserende. Og tilsvarende dersom fenomenene har lavstatus, som f.eks. ender, insekter, sparegriser, trivielle bruksgjenstander, filler, ligger stilnivået lavere, er tonen mer satirisk, komisk, parodisk eller ironisk, og fremstillingsformen mer realistisk eller naturalistisk.

    Den klassiske fabelen skal som nevnt ende i en moralsk oppsummering og belæring. Også her er det en forskjell i Andersens fabler avhengig av  ”hovedpersonens” konvensjonelle status: fablene om høystatusfenomener ender i en positiv, oppbyggelig, idealistisk moral, mens fablene med lavstatusfenomener, dvs ender, insekter og ting, slutter i en mer ironisk, kynisk eller ”negativ” moral. Det vil da kanskje overraske enkelte at jeg vil hevde at det særlig er de sistnevnte som egner seg til bruk i dagens skole, og det vil jeg begrunne ut fra et litterært, pedagogisk og moralsk perspektiv.  

    Fablene til Andersen gjenspeiler dermed spennvidden i Andersens forfatterskap, fra den sentimentale, idealiserende og høyromantiske dikteren, til den mer satirisk-realistiske, ironiske og parodierende dikteren. 8

    En tinnsoldat i dobbel belysning

    Den standhaftige tinnsoldat slutter med at en av småguttene helt umotivert kaster den heroiske og enbente tinnsoldaten inn i kakkelovnen, ”og han gav selv ingen grund derfor”. Det er lite søtladent i portrettet av dette lille barnet, det er vel heller et ganske kynisk-realistisk portrett. Noe av brodden i dette portrettet blir riktignok moderert av det lille tillegget: ”det var bestemt trolden i daasen, der var skyld deri.” Men moderasjonen er som vi ser kun ironisk; denne unnskyldningen og ansvarsfraskrivelsen kunne vi tenke oss at den uartige lille gutten selv gir uttrykk for. Uansett er denne episoden skildret ”dobbelt” (eller ironisk). Vi får to forklaringer på en og samme handling.

    Denne dobbeltheten toner gjennom hele slutten, f.eks. i skildringen av hvordan tinnsoldaten opplever ovnens ild: ”Tindsoldaten stod ganske belyst og følte en hede, der var forfærdelig, men om det var af den virkelige ild, eller af kjærlighed, det vidste han ikke.” Og videre i tinnsoldatens fysiske forvandling: ”Couleurerne var reen gaaet af ham, om det var skeet paa reisen eller det var af sorg, det kunde ingen sige.” Som vi ser er tingenes fysiske egenskaper hele tiden tatt vare på, men på denne naturalismen har Andersen lagt et ironisk lag med ”eventyr” og magi (at trollet skulle være skyld i at den lille gutten kastet tinnsoldaten i ovnen; at tinnsoldaten føler en ild av kjærlighet, han mister fargene av sorg osv). Vi har altså å gjøre med en parodi på og lek med eventyr-konvensjoner. Ironien i dette er imidlertid ikke latterliggjørende i rent negativ forstand, den er tvetydig. Gjennom denne dobbelte skildringen får vi både den tragiske kjærlighetsfortellingen i all sin høystemte patos, og en helt objektiv, lavmælt, naturalistisk skildring av tinnet som smelter og papiret som brenner opp. Den naturalistiske skildringen skaper ingen følelser, men som kontrast til det samme fenomenets eventyrlige høypatos, kan ikke leseren annet enn smile i dette flammende tårehav.

    Den ironien vi møter i skildringen av tinnsoldaten, er en litt avansert form for ironi, fordi ironien her ikke enkelt lar seg oversette fra noe positivt til det motsatte, men dreier seg om å ha to stemninger i hodet samtidig. Allikevel er den ikke mer avansert enn at barn fra øverste del av mellomtrinn og oppover vil kunne fornemme den.

      6

    Moralske eksempler – men ei til etterfølgelse

    Ironiske og tvetydige avslutninger finner vi bl.a. i ”Fem fra en ærtebelg”, og ”Sneemanden”. Begge disse har både en romantisk slutt og en mer naturalistisk slutt. I ”Fem fra en ærtebælg” har vi først en litt søtladen slutt med en ung og rødmende pike som står oppe i vinduet og folder sine hender over erteblomsten og ”takket Vårherre for den.” Og så har vi den naturalistiske slutten nede i rennestenen: ”’Jeg holder på min ært!’ sagde rendestenen!” Vi merker at i rennestenen er Andersen langt mer rett på sak, poengtert, og her er all idealiserende staffasje skrelt vekk.

    Når det gjelder ”Sneemanden” kommer den romantiske og den naturalistiske moralen i omvendt rekkefølge, kanskje ikke så rart at vemodet der får siste ordet, siden snømannens lengsel mot varmen er noe leseren investerer sterke følelser i? Det er interessant at det er en hund som uttrykker den kyniske moralen; hunden er jo et symbol for den kyniske filosofien, men kanskje viktigere for Andersen er at hundens bjeffing står godt til kynismens ”væk, væk!” Men la oss unne oss hele det kyniske resonnementet til hunden etter at solen har smeltet snømannen og det lange kosteskaftet som har holdt snømannen oppe, kommer til syne: ”’Nu kan jeg forstaae det med hans længsel,’ sagde lænkehunden, ’snemanden har havt kakkelovnsskraber i livet; det er den som har rørt sig i ham, nu er det overstaaet; væk! væk!’” Hundens kyniske bjeffing avløses så av noen småpiker som synger en vakker sang om våren og solen. Småpikenes sang er søtladent romantisk, men man kan ikke la vær med å tenke at den virker malplassert i forhold til snømannens historie, lengsler og skjebne. Det virker som om Andersen her prøver å overdøve denne forgjengelighets-fortellingen med en forsonende sang, men sangen har egentlig ikke noe med tekstens tematikk å gjøre. Den virker kunstnerisk svak. Etter sangen kommer det da også så vemodig fra fortelleren: ”Saa tænker ingen paa sneemanden.”

    2

    Fabler og essays

    Andersens fabler kan dermed sies å være i slekt med det klassiske essayet, som heller ikke ender i entydige konklusjoner, men har en åpen struktur som stimulerer leseren til selv å tenke videre. Hos de store essayistene Montaigne, Holberg og Vinje finner vi mange av de samme moralske og retoriske strategier som i Andersens fabler:

    -   argumentasjon gjennom anekdoter og poengterte fortellinger

    -   selvreflektive tekster og personer (både hos Holberg og Andersen møter vi personer som er selvreflektive på en selvhøytidelig, innskrenket måte; utrolig komisk og lærerikt)

    -   refleksjonen skjer ofte i strid med andre representative sosiale karakterer

    -   ironien, smilet og latteren ligger alltid og lurer i vannskorpa

    -   essayisten tar utgangspunkt i ”doxa”, dvs allment utbredte oppfatninger som essayisten så framviser uholdbarheten ved. Andersen bruker typiske sosiale karakterer, sosiale sterotypier, som nettopp representerer ”doxa” og som Andersen lar snakke og handle på en så vanvittig måte at de avslører seg selv

    -   fortelleren/essayisten går i dialog med leseren og skaper inntrykk av en slags intimitet i kommunikasjonen

    -   essayet og mange av fablene til Andersen har åpne slutter som stimulerer leseren til selv å tenke videre

    Andersens fornyelse av fabeltradisjonen egner seg derfor utmerket som tekster i en moderne, danningsorientert pedagogikk. 5

    Tilpasning eller danning

    Jon Hellesnes hevder i et essay (”Tankar om moral”, Samtiden nr 3, 1982) at det fins to former for sosialisering: tilpasning og danning. Tilpasning dreier seg om en passiv overtakelse av normer, konvensjoner og moral. Man stiller ikke spørsmål ved de normene man overtar. En ”danna” person derimot stiller seg skeptisk spørrende til de normer og konvensjoner som oppdrageren formidler. Men her kan også oppdrageren selv være med å styre i den ene eller den andre retning, ved at oppdrageren inviterer eleven til drøfting, undersøkelse og utprøving av ulike normer verdimønstre.

    De klassiske fablene  tilhører en tid da målet med oppdragelsen var klart og presist formulert i et sett verdinormer som var sanksjonert av den styrende eliten. Fortellinger (fabler) som ender i en entydig positiv moral eller moralsk advarsel, er en lukket fortelling som ikke inviterer leseren til å drøfte de valgene som er gjort i løpet av fortellingen. Slike fortellinger egner seg godt i en kultur der målet med oppdragelsen er tilpasning til den eksisterende orden. Nå vil kanskje enkelte si at det er vel målet med oppdragelsen i enhver kultur, og det kan man på en måte si seg enig i, men man kan også ta de ulike kulturer på alvor, f.eks. vår egen nåtidige, og henvise til hva som står i læreplaner og andre offentlige dokumenter som skal styre undervisning og oppdragelse. I L97 f.eks., står det både i generell del og under norskfaget en rekke formuleringer som entydig (!) peker i retning av danningsperspektivet, danning er til og med en egen dimensjon av norskfaget.              

    H.C. Andersens tingeventyr, og storparten av fablene, er lystige, usentimentale fortellinger som på en poengtert, leken og uhøytidelig måte iscenesetter moralske konflikter og dilemmaer uten å ende i entydig moralisering. I disse tekstene holder Andersen opp et trollspeil for oss slik at vi kan le av oss selv og våre nærmeste. Her predikes ingen entydig moral, men fortellingene tvinger oss til å tenke gjennom de valgene ”personene” gjør og de perspektivene ”personene” har på verden. Her fremstilles moralske defekter og sviktende selvinnsikt på en så åpenbart narraktig måte at leseren bryter ut i latter og må ta sin egen moral og selvinnsikt opp til ny vurdering. Hvem vil ikke gjenkjenne sin egen selvopptatthet og arroganse i møte med tekanna i ”Thepotten”? Menneskelig dårskap, forfengelighet, smålighet, innskrenkethet og hovmod fremstilles på en så likefrem og vennlig-ironisk måte at leseren legger ned alle sine forsvarsmekanismer og den selvkritiske refleksjonen kan komme i gang. Den tvetydige slutten i fablene virker tankemessig stimulerende. Leseren er nødt for å tenke videre, for fortelleren beroliger ikke leseren med en positiv, entydig slutt.

    1