Her kan du lese om

Debut i ulike sjangrer Forfatterskap
Eventyr og historier Kilder
Kunsteventyr og folkeeventyr ”Fortalte for børn”
Stil Den doble stemmen
Sjangerkjennetegn og motiver Andersens formler
Fortelleren Det magiske og eventyrlige
Magi eller vitenskap?  

Debut i ulike sjangrer

Fodreise fra Holmens Canal til Østpynten af Amageri aarene 1828 til 1829 (utgitt på eget forlag 2.januar 1828). En ironisk-parodisk reiseskildring, en fottur foretatt av en ung dikter som opplever en masse merkverdige og fantastiske hendelser. Dette regnes som H.C. Andersens egentlige debut selv om hans første utgivelse allerede kom i 1822, ”Ungdoms-forsøg af William Christian Walter” (merk pseudonymet inneholder hans tre store idoler: William Shakespeare, Walter Scott og H.C. Andersen). Debuterer som dramatiker på Det kgl. Teater i 1829 Kjærlighed paa Nicolai Taarn eller hva siger Parterret. Første trykte eventyr var ”Dødningen” senere omarbeidet til Reisekammeraten”) i diktsamlingen Digte, 1830. Første roman og det store gjennombrudd Improvisatoren, 1835. Første samling eventyr, Eventyr, fortalte for børn, 1835    98

Forfatterskap

H.C. Andersen skrev 6 romaner, 4 selvbiografier, mellom 30 og 40 reiseskildringer, 46 tekster for scenen, over 900 dikt og en rekke andre småtekster. Men hans genialitet viser seg først og fremst i eventyrene, for det er der han er nyskapende, og det er blant disse vi finner Andersens beste tekster. Få av tekstene fra de andre sjangrene er levende litteratur i dag.    87

Eventyr og historier

Hans Christian Andersen publiserte 156 eventyr mellom 1835 og 1872. Ca 100 av eventyrene kom ut i hefteform, resten, og spesielt etter at Andersen var blitt et berømt navn ute i Europa, ble eventyrene publisert i månedskrifter, aviser, kalendere og lignende.              

Bare ti av disse 156 eventyrene var gjenfortellinger og bearbeidinger av folkeeventyr: ”Fyrtøiet”, ”Lille Claus og store Claus”, Prindsessen paa Ærten”, ”Tommelise”, ”Den uartige Dreng”, ”Reisekammeraten” (dette eventyret var også det han først trykte under tittelen ”Dødningen”, kjent i norske folkeeventyr under tittelen "Johannes og følgesvennen"), ”De vilde Svaner”, ”Svinedrengen”, ”Klods-Hans”, ”Hva Fatter gør er altid det Rigtige”.              

På H.C. Andersens tid var det fremdeles en levende muntlig fortellertradisjon med eventyr, og noen av eventyrene han utgir har han hørt som barn, og han nevner selv i flere sammenhenger muntlige fortellere fra barndommen som viktige inspirasjonskilder.

Debuten til Andersen som eventyrforfatter var et lite hefte med fire eventyr. Det kom ut i all stillhet. Andersen pleide selv å lage mye oppstyr rundt sine utgivelser, men rundt denne var han ganske stille. Det var også den litterære offentlighet. Samlingen fikk ingen anmeldelser. Det skulle gå en del år før Andersen innså at det var eventyrene som var hans sjanger. Interessant nok var det fysikeren og filosofen Hans Christian Ørsted som ble en av de første som innså eventyrenes betydning for Andersen, og han skal ha sagt: ”Romanen Improvisatoren har gjort deg berømt, eventyrene vil gjøre deg udødelig!”    12    

Kilder

Det er primært to kilder til Andersens eventyr: folkeeventyr og annen folkediktning og romantisk kunstdiktning (fantastiske fortellinger, kunsteventyr og lignende).               H.C.As eventyr går inn som siste fase i en lang europeisk tradisjon. Folkeeventyr var blitt gjenfortalt, innsamlet og nedskrevet siden slutten av 1600-tallet, og denne innsamlingsaksjonen fikk et veldig oppsving i romantikken (første halvpart av 1800-tallet) rundt i hele Europa. Den arabiske eventyrsamlingen 1001 natt ble oversatt til fransk på slutten av 1600-tallet og ble en voldsom suksess. Franskmannen Perrault var den første i Europa som utgav en samling folkeeventyr, ”Gåsemors fortellinger” med bl.a. ”Tornerose”, ”Den lille Rødhette”, ”Askepot” og ”Tommeliten”. Så fulgte noen tyske samlinger på slutten av 1700-tallet, uten den helt store suksess. Dette var under rokokkoen, og de nedskrevne fortellingene fikk en rokokkoaktig stil (eleganse, ironi; eventyrene ble betraktet litt ovenfra og ned) som tydeligvis ikke falt helt i smak hos et større publikum. Brødrene Grimms innsamlinger på begynnelsen av 1800-tallet fikk imidlertid umiddelbar suksess. I Danmark begynte innsamlingene med Mathias Winther på 1820-tallet.              

Den andre viktig kilden for Andersens eventyr er romantisk kunstdikting, bl.a. ”kunsteventyret”. Dette er en relativt problematisk sjanger, og vanskelig å skille fra f eks ”selsomme historier” og ”fantastiske, gotiske noveller og fortellinger”. Skillet er også problematisk fordi man i tiden før romantikken ikke skilte så klart mellom hva som var ens eget stoff og hva som var felles eller tilhørte en spesiell forfatter. Vi kunne kanskje kalle dem fantastiske fortellinger, fortellinger med overnaturlige, eventyrlige innslag (viktige forfatter: Edgar Allan Poe, Novalis, ETA Hoffmann, Ludwig Tieck, Oehlenschläger … Denne sjangeren har ikke hatt særlig utbredelse i norsk litteratur, og det kan kanskje være noe av grunnen til den manglende interesse for kunsteventyr.    1 

Kunsteventyr og folkeeventyr

I skillet mellom folkeeventyr og kunsteventyr skal vi også merke oss at skillet primært ikke går mellom kunstig/kunstaktig på den ene side og noe naturlig, folkelig, opprinnelig på den annen. Folkeeventyrene i den form de er utbredt i dag, er også sterkt bearbeidede, kunstneriske tekster. Forskjellen mellom kunsteventyr og folkeeventyr går primært på opprinnelse; kunsteventyr har en moderne forfatter mens folkeeventyrene kjenner vi ikke forfatteren til.      2

”Fortalte for børn”

I den første perioden, 1835-1842, kom det ca 20 eventyr, og disse hadde alle som undertittel ”fortalte for børn”. H.C. Andersen er en av de aller første, om ikke den første, som skaper fortellinger for barn ut fra et barnlig perspektiv. Han forteller i øyenhøyde med barnet. Det var ganske uvanlig. Fortellinger for barn ble ellers fortalt ut fra et voksent, belærende og moraliserende perspektiv. Barna skulle oppdras til veloppdragne voksne. I de første anmeldelsene på slutten av 1830-tallet ble Andersen kritisert for en rå, upolert muntlighet: ”Hvad der leveres børnene bør altid staa over dem”. Noen av eventyrene ble også kritisert for ”moralsk likegyldighed”. Andersen mente at barn er klokere og mer poetiske enn voksne, og han så på det å bli voksen som å miste en eller flere sanser. Barn kommuniserer med alt: ”Naar man er barn og endnu ikke kan tale, forstaaer man udmerket høns og ænder, katte og hunde … selv bestefaders stok kan da vrinske.” Det er denne totale kommunikasjonen der alt kommuniserer med alt, og som altså forsvinner med oppdragelse og oppvekst, som det ser ut til at Andersen prøver å gjenetablere.      4

Stil

Noe av det store i Andersens stil er hvordan han omskaper barnets språk og tenkemåte til et høyverdig kunstspråk. Eventyrene til brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe er også kunstnerisk bearbeidet , men de tilstrebet objektivitet og anonymitet i den stilistiske bearbeiding. H.C. Andersens eventyr er særdeles personlige i stilen. Paul Rubow skriver at ”Andersens eventyr åpner oss mangt et kikkehull inn til språkets allerhelligste.” Stilen er full av talespråkets mange pussigheter, brudd på logikk i retning av det absurde, slengbemerkninger (”Det er ikke lett å finne ut når man ikke vet det”, ”alle folk kalte ham for Krible-krable for det het han”, begge eksemplene er hentet fra ”Vanddraaben”). Hans Christian Andersens eget talemål ble i samtiden sett på som vulgært, og han lærte seg aldri å tale korrekt riksdansk. Men ofte vil de lavere klassers mer vulgære talemålsformer være frodigere, saftigere og spenstigere enn den velutdannede overklassens riksnorm, og vulgærspråket har ofte vist seg litterært produktivt. Andersens eventyr er et kunstspråk skap for øret med sin muntlige tone, anskuelighet, hverdagslig og erfaringsnært ordforråd, ofte en litt slentrende, humoristisk stil (”du gode vor Herre. Jeg kunde kysse dig!”, ”Saa kunde pengene sagtens gaae, og det gjorde de”, ”Græshoppen var i grøn uniform, og den var medfødt”). Det heter da også meget talende i en dagboksopptegnelse: ”Skrevet hele dagen. Øm i tungen.”    3 

Den doble stemmen

Stilen i Andersens eventyr og historier er ikke bare barnlig, vi bør nok heller si at den taler med to stemmer, både til barnet og den voksne. Denne doble stemmen var Andersen seg bevisst: ”Der fortaltes for børn, men ogsaa den ældre skulle høre derpaa”. Etter hvert når Andersen innser at eventyrene er hans spesialsjanger, og han virkelig får ambisjoner med eventyrene, det er her han skal hevde seg blant de største dikterne, tar han bort undertittelen ”fortalte for børn” (etter 1842), og i alderdommen skriver han flere ganger i dagbøkene at han ikke kunne fordra at barn kravlet rundt ham mens han leste. Hos den eldre Andersen er forholdet til den barnlige og voksne leseren nærmest snudd på hodet: ”Mine eventyr var lige saa meget for de ældre som for børnene; disse forstod kun staffagen, og som modne folk saae og fornam de først det hele.”

Fra og med 1868 utvider han sjangeren til ”Eventyr og historier”. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er ”historier” og hva som er ”eventyr” i hele eventyrforfatterskapet. I norsk sammenheng er det nok greiest å bruke betegnelsen ”eventyr og historier” fordi Andersens eventyr bryter med de forventninger norske lesere, oppdratt med Asbjørnsen og Moe, har til hvordan et eventyr egentlig skal være. Mange av Andersens eventyr og historier fordrer en trenet leser, og her fins humor, underfundighet og lek med språk og sjangrer. Mange av situasjonene og hendelsene i fortellingene til Andersen kan forstås både naivt og subtilt, og de blir enda mer spennende, komplekse og morsomme når man møter dem på senere alderstrinn. Andersens eventyr kommuniserer nesten alltid på flere nivåer, og ofte vil man bli overrasket når man leser igjen eventyr som man har hørt tidligere i barndommen. ”Hyrdinnen og skorstensfeieren” kan f eks leses som et morsomt kjærlighetsdrama i en litt smågal leketøysverden, men også som en parodi i retning av grotesken eller som et moderne eksistensdrama. ”Den lille Havfrue” kan leses som en trist kjærlighetsfortelling i en fantastisk undervannsverden med gode feer og onde hekser, der den vakre lille havfruen ofrer alt for å vinne den kjekke prinsens hjerte, men han ser henne ikke. Men eventyret om havfruen kan også leses som et symbolsk utviklingsdrama som virkelig utfordrer elevenes fortolkningsferdigheter.    5 

Sjangerkjennetegn og motiver

Vi finner mange av folkeeventyrets sjangertrekk i Andersens eventyr, men det er også en del forskjeller. Gjentakelser er det lite av, f eks at et handlingsmotiv gjentas tre ganger. Dette finner vi nesten ikke i Andersens egne eventyr. Det fins mange eventyr hos Andersen som ikke har lykkelig slutt, eller der moralen står i et litt ironisk forhold til selve handlingens gang. Av og til bruker Andersen folkeeventyrenes formler (som f eks ”det var en gang”), ofte gjør han det ikke. Bo Grønbech påstår at Andersen både låner motiver og formler fra folkeeventyrene, men ofte varierer, endrer og nyskaper han sine egne formler, spesielt i andre halvpart av forfatterskapet. Her er noen eksempler på noen motiver og formler som Andersen selv har utviklet:

-     Mens herskapet er ute eller sover, snakker møbler, leker og bruksgjenstander (”Den standhaftige tindsoldat”, ”Pengegrisen”, ”Hyrdinnen og skorstensfeieren”, ”Svovelstikkerne”)

-     Den ihjelfrosne er død i en drøm (”Den lille pigen med svovelstikkerne”, ”En historie fra klitterne”)

-     Gutt og jente er venner fra barndommen. Gutten blir ugift av ulykkelig kjærlighet til jenta som gifter seg med en annen

-     Den hovmodige som blir straffet av himmelen (”De røde sko”, ”Pigen som traadte paa brødet”)

6 

Andersens formler

Andersen utviklet egne formler på lavere nivå i teksten, f eks i måten å begynne eventyrene på. Folkeeventyrets ”Der var en gang” bruker han som åpning 12 ganger, oftere går han mer direkte på selve handlingen med formler som ”Der var …” og ”Der kom …”, av og til kan han også innledningsvis plassere handlingen i et miljø ”Der var i en by …” eller ”Der stod i skoven …”. Til sammen brukes ”der” ca 50 ganger som førsteord. Andre åpningsformler henter Andersen fra folkelig fortellerkultur: ”For mange aar siden …”, ”Nu skal jeg fortælle (dig) en historie …”. Formler som mimer den muntlige fortellersituasjon og som henvender seg til tilhøreren finner vi også en del av: ”Du kjender sagtens …”, ”Nu skal du høre …”, ”Har du hørt …”, ”Har du nogensinde sett …”; eller som henleder oppmerksomheten mot selve fortellingen: ”Hvorfra vi har historien?” ”Hver nøgle har sin historie …”.

Andersens avslutningsformler er kanskje litt mer originale enn innledningsformlene. Ofte avsluttes det med å fortelle om hvor historiene kommer fra: ”Jeg har hørt den fra spurvene – de fortalte meg det en aften da jeg bad dem om et eventyr”, ”Fra hende har vi den”. Andersen leker seg ofte med slutterklæringer som varierer folkeeventyrets ”snipp snapp snute”: ”Jeg har sagt nok”, ”Ja, det er det hele”, ”Det var altids en begyndelse – og med den vil vi ende”, ”Skal vi læse historien om forfra igjen? – Den bliver ikke annerledes”, ”Ja det er historien om gartneren og herskabet. Nu kan du tænke over den.” Noe av det som skiller disse avslutningsformlene fra ”snipp, snapp, snute”, er at de representerer mer åpne avslutninger som ofte inviterer leseren til ettertanke, og dermed kan karakteriseres som mer essayistiske enn eventyraktige (se mer om essayet nedenfor i ”Tilpasning og danning”).    7 

Fortelleren

Fortelleren til Andersen skiller seg ofte sterkt fra den tradisjonelle fortelleformen vi finner i folkeeventyr. Andersens forteller er personlig, han kan ofte tre fram og kommentere fortellingen eller deler av den, på en ofte ironisk måte. Fortelleren kommenterer ofte hvor han har fått historie fra, hvordan denne fortellingen eller fortellinger generelt oppstår. Når det henvises til eventyr, brukes som regel betegnelsen ”historie”. Den synlige fortelleren går ofte i dialog med leseren: ”Nu skal du høre”, ”Du har sikkert hørt om”, ”Kan du forstå denne historie?” , ”Kalder du det en sørgelig historie?”. Fortelleren kan også omtale andre eventyr, fabler og fortellinger. Også eventyrenes dialogiske karakter peker i retning av essaysjangeren.    8 

Det magiske og eventyrlige

Alle fenomener kan utstyres med menneskelige egenskaper og evner hos Andersen, og her går han mye lenger enn folkeeventyrene, siden også lavtstående fenomener som insekter, filler, glasskår og lignende kan besjeles og personifiseres. Ellers er det lite av overnaturlige vesener hos Andersen, en sjelden gang et norsk troll, oftere fins engler. I det hele er det få brudd på naturlovene, og det overnaturlige spille liten rolle. Flere har hevdet at Andersens svært moderate bruk av det overnaturlige skyldes vennskapet og påvirkningen fra vitenskapsfilosofen H.C. Ørsted. Det ordinære hverdagslivet utgjør en mer vesentlig del av Andersens eventyrverden, og av og til avlegger han også vitenskapen en visitt for å flytte det eventyrlige fra magi til moderne virkelighetsoppfatning (se f eks ”Vanddraaben”).

Det magiske og overnaturlige er noe av det som konstituerer eventyrsjangeren, og det er interessant å merke seg at Andersen føler seg så lite bekvem akkurat overfor dette. I mange eventyr, spesielt fabler, driver Andersen gjøn med og ironiserer over det overnaturlige, som f eks i ”Hyrdinden og skorstensfeieren” og i sluttpartiet av ”Den standhaftige tindsoldat” (se mer om det nedenfor). H.C. Andersen var en uforbederlig utviklingsoptimist, og det er i grunnen litt rart at nettopp han skal fornye en så umoderne sjanger som eventyr og fabler. For Andersen ser det ut til at det eventyrlige og magiske fins rett for øynene på oss, bare vi bruker sansene. Slik er det ikke i alle eventyrene til Andersen, men tankegangen er ganske representativ for mye av det eventyrlige vi finner i fablene generelt, og tingeventyrene spesielt. I enkelte av eventyrene, som f eks ”Skyggen” og ”Tante Tandpine”, kan det eventyrlige og overnaturlige oppfattes som ulike former for mareritt eller personlighetsforstyrrelser (se ”Andersens siste eventyr”).      9

Magi eller vitenskap?

I ”Vanddraaben” fortelles det at den gamle Krible-krable har skaffet seg et forstørrelsesglass, og en dag sitter han og studerer en vanndråpe som han har hentet fra en vannpytt i grøften. Mens han sitter slik kommer en trollmann og spør hva han sitter og studerer. Krible-krable lar ham få se: ”Det saae virkelig ud som en heel by, hvor alle mennesker løb om uden klær! Det var gyselig, men endnu mer gyselig at see hvor den ene puffede og stødte den anden, hvor de nippedes og nappedes, bed hinanden og trak hinanden frem. Hva der var nederst skulde øverst og hva der var øverst skulde nederst … ’Hvad troer du det er?’ spurte Krible-Krable. ’Det er da godt at see!’ sagde den anden, ’det er jo København eller en anden stor by, de ligne jo allesammen hinanden. En stor by er det!’ ’Det er grøftevand!’ sagde Krible-Krable.              

Dette er en av de aller første skildringene av moderne storbyliv, og denne groteske måten å skildre moderniteten på, blir først utbredt med modernismen i det 20. århundret.

78