Vanndråpen (1848)

Du kjenner da saktens et forstørrelsesglass, sånt et rundt brilleglass som gjør allting hundre ganger større enn det er? Når man tar og holder det for øyet og ser på en vanndråpe ute fra dammen, så ser man over tusen underlige dyr som man ellers aldri ser i vannet, men de er der, og det er virkelig. Det ser nesten ut som en hel tallerken full av reker som hopper mellom hverandre, og de er så glupske, de river armer og ben, ender og kanter av hverandre, og allikevel er de glade og fornøyde på sin måte.

Nå var det en gang en gammel mann som alle folk kalte Krible-Krable, for det het han. Han ville alltid ha det beste ut av enhver ting, og når det slett ikke ville gå, så tok han det med trolldom.

Nå sitter han en dag og holder sitt forstørrelsesglass for øyet og ser på en vanndråpe som var tatt ute av en vannpytt i grøften. Nei, hvor det kriblet og krablet der! Alle de tusen smådyr hoppet og sprang, trakk i hverandre og åt av hverandre.

"Ja, men det er jo avskyelig!" sa gamle Krible-Krable. "Kan man ikke få dem til å leve i fred og ro og hver passe sitt!" Og han tenkte og tenkte, men det ville ikke gå, og så måtte han trolle. "Jeg må gi dem farve så de kan bli tydeligere!" sa han, og så helte han liksom en liten dråpe rødvin i vanndråpen. Men det var hekseblod, det aller fineste slag til to skilling. Og så ble alle de underlige dyr rosenrøde over hele kroppen, det så ut som en hel by av nakne villmenn.

"Hva har du der?" spurte et annet gammelt troll som ikke hadde navn, og det var det fine ved ham.

"Ja, kan du gjette hva det er," sa Krible-Krable, "så skal jeg forære deg det; men det er ikke lett å finne ut når man ikke vet det!"

Og trollet som intet navn hadde, så gjennom forstørrelsesglasset. Det så virkelig ut som en hel by hvor alle mennesker løper om uten klær! Det var gyselig, men enda mer gyselig å se hvor den ene puffet og støtte den annen. Hvor de nippet og nappet, bet hverandre og trakk hverandre frem. Hva der var nederst skulle øverst, og hva der var øverst skulle nederst! "Se, se! Hans ben er lenger enn mitt! Baff! Vekk med det! Der er en som har en liten knopp bak øret, en liten uskyldig knopp, men den piner ham, og så skal den pine mer!" Og de hakket i den, og de trakk i ham og de åt ham for den lille knopps skyld. Der satt en så stille som en liten jomfru og ønsket alene fred og ro, men så skulle jomfruen frem, og de trakk i henne og de slet i henne og de åt henne!

        "Det er overordenlig morsomt!" sa trollet.

"Ja, men hva tror du det er?" spurte Krible-Krable. "Kan du finne ut det?"

"Det er da lett å se!" sa den annen, "det er jo København eller en annen stor by, de ligner jo alle sammen hverandre. En stor by er det!"

"Det er grøftevann!" sa Krible-Krable.