Tepotten (1864)

Der var en stolt tepotte, stolt av sitt porselen, stolt av sin lange tut, stolt av sin brede hank. Den hadde noe forut og bakut, tuten for, hanken bak, og det talte den om. Men den talte ikke om sitt lokk, det var knekket, det var klinket, det hadde mangel, og sin mangel taler man ikke gjerne om, det gjør nok de andre. Kopper, fløte- og sukkerskål, hele teoppstillingen ville nok mer huske på lokkets skrøpelighet og tale om det, enn om den gode hank og den utmerkede tut; det visste tepotten.

"Jeg kjenner dem!" sa den inni seg selv. "Jeg kjenner nok også min mangel, og jeg erkjenner den; der er min ydmykhet, min beskjedenhet. Mangler har vi alle, men man har da også begavelse. Koppene fikk en hank, sukkerskålen et lokk, jeg fikk nå begge deler og en ting forut, den de aldri får, jeg fikk en tut, den gjør meg til dronning på tebordet. Sukkerskålen og fløtepotten ble forunt å være velsmakens tjenerinner, men jeg er den givende, den rådende; jeg utbrer velsignelsen blant den tørstende menneskehet. I mitt indre bearbeides de kinesiske blader i det kokende, smakløse vann."

Alt dette sa tepotten i sin freidige ungdomstid. Den stod på det dekkede bord, den ble løftet av den fineste hånd; men den fineste hånd var keitet, tepotten falt, tuten knakk av, hanken knakk av, lokket er det ikke verdt å tale om, der er talt nok om det. Tepotten lå besvimt på gulvet, det kokende vann løp ut av den. Det var et fælt støt den fikk, og det fæleste var at de lo. De lo av den og ikke av den keitete hånd.

"Den erindring får jeg nå aldri ut av meg!" sa tepotten når den siden fortalte sig selv sitt levnetsløp. "Jeg ble kalt invalid, satt hen i en krok og dagen derpå forært bort til en kone som tigde matfett. Jeg kom ned i armoden, stod målløs, både ute og inne, men der hvor jeg stod, begynte mitt bedre liv; man er ett og blir noe ganske annet. Der ble lagt jord inni meg; det er for en tepotte å begraves, men i jorden ble det lagt en blomsterløk. Hvem som la den, hvem som gav den, vet jeg ikke, gitt ble den, en erstatning for de kinesiske teblader og det kokende vann, en erstatning for den avbrutte hank og tut. Og løken lå i jorden, løken lå i meg, den ble mitt hjerte, mitt levende hjerte, et sådant hadde jeg aldri hatt før. Der var liv i meg, der var kraft og krefter, pulsen slo, løken skjøt spirer, den var ved å sprenges av tanker og følelser. Den brøt ut i blomst; jeg så den, jeg bar den, jeg glemte meg selv i dens deilighet. Velsignet er det å glemme seg selv i andre! Blomsten sa ikke takk; den tenkte ikke på meg. – Den ble beundret og lovprist. Jeg var så glad for det, så hvor glad måtte den da ikke selv være.

En dag hørte jeg det ble sagt at den fortjente en bedre potte. Man slo meg midt over. Det gjorde voldsomt ondt; men blomsten kom i en bedre potte, - og jeg ble kastet ut i gården. Der ligger jeg som et gammelt skår, - men jeg har erindringen, den kan jeg ikke miste."

ORDFORKLARINGER

Keitet - klosset, klønet

Levnetsløp – livshistorie

Forære – gi

Armod – fattigdom

Erindring – minne, hukommelse