Snømannen (1861)

 

"Det skrubber og knaker i meg, så deilig kaldt er det!" sa snømannen. "Vinden kan riktignok bite liv i en! Og som den gloende der glor!" Det var solen han mente; den var like ved å gå ned. "Hun skal ikke få meg til å blinke, jeg kan nok holde på brokkene!"

Det var to store, trekantede takstensbrokker han hadde til øyne; munnen var et stykke av en gammel rive, derfor hadde han tenner.

Han var født under hurrarop av guttene, hilst av bjelleklang og piskesmell fra kanene.

Solen gikk ned, fullmånen stod opp, rund og stor, klar og deilig i den blå luft.

"Der har vi henne igjen fra en annen kant!" sa snømannen. Han trodde at det var solen som viste seg igjen. "Jeg har vent henne av med å glo! Nå kan hun henge der og lyse opp slik at jeg kan se meg selv. Visste jeg bare hvorledes man bærer seg ad med å flytte seg! Jeg ville så gjerne flytte meg! Kunne jeg det, ville jeg gå ned og gli på isen som jeg så guttene gjøre det; men jeg forstår ikke å løpe!"

"Vekk, vekk!" bjeffet den gamle lenkehund; han var noe hes, det hadde han vært siden han var stuehund og lå under kakkelovnen. "Solen vil nok lære deg å løpe! Det så jeg med din forgjenger i fjor og med hans forgjenger; vekk, vekk! Og vekk er de alle!"

"Jeg forstår deg ikke, kamerat!" sa snømannen. "Skal den der oppe lære meg å løpe?" Han mente månen. "Ja, hun løp jo riktignok før da jeg så stivt på henne, nå lister hun seg fra en annen kant!"

"Du vet ingenting!" sa lenkehunden, "men du er da også nylig klattet opp! Den du nå ser, kalles månen, den som gikk, var solen, hun kommer igjen i morgen, hun lærer deg nok å løpe ned i vollgraven. Vi får snart forandring i været, det kan jeg merke på mitt venstre bakben, det jager i det. Vi får værskifte!"

"Jeg forstår ham ikke!" sa snømannen, "men jeg har en fornemmelse av at det er noe ubehagelig han sier. Hun som glodde og gikk ned, som han kaller solen, hun er heller ikke min venn, det har jeg på følelsen!"

"Vekk, vekk!" bjeffet lenkehunden, gikk tre ganger rundt om seg selv og la seg så inn i sitt hus for å sove.

Der kom virkelig forandring i været. En tåke så tykk og klam la seg i morgenstunden over hele egnen. I dagningen luftet det; vinden var så isnende, frosten tok ordentlig tak, men det var et syn å se da solen stod opp. Alle trær og busker stod med rimfrost; det var som en hel skog av hvite koraller, det var som om alle grener var overdynget av strålehvite blomster. De uendelig mange og fine forgreninger, dem man om sommeren ikke kan se for de mange blader, kom nå frem hver evige en. Det var en knipling, og så skinnende hvit, som strømmet det en hvit glans ut fra hver gren. Hengebjørken beveget seg i vinden, der var liv i den, som i trærne ved sommertid; det var en makeløs deilighet! Og da solen så skinte, nei, hvor funklet det hele, som om det var overpudret med diamantstøv, og hen over jordens snølag glitret de store diamanter, eller man kunne også tro at der brant utallige bitte små lys, enda hvitere enn den hvite snø.

"Det er en makeløs deilighet!" sa en ung pike som med en ung mann trådte ut i haven og stanset rett ved snømannen hvor de så på de glitrende trær. "Deiligere syn har man ikke om sommeren!" sa hun, og hennes øyne strålte.

"Og sånn en kar som ham der, har man nå slett ikke!" sa den unge mann og pekte på snømannen. "Han er utmerket!"

Den unge pike lo, nikket til snømannen og danset så med sin venn hen over snøen som knirket under dem som om de gikk på stivelse.

"Hvem var de to?" spurte snømannen lenkehunden. "Du er eldre på gården enn jeg, kjenner du dem?"

"Det gjør jeg!" sa lenkehunden. "Hun har jo klappet meg, og han har gitt meg et kjøttben; dem biter jeg ikke!"

"Men hva forestiller de her?" spurte snømannen.

"Kjærrrrr-restefolk!" sa lenkehunden. "De skal flytte i hundehus og gnage ben sammen. Vekk, vekk!"

"Er de like betydelige som du og jeg?" spurte snømannen.

"De hører jo til herskapet!" sa lenkehunden. "Det er riktignok ganske lite man vet når man er født i går! Det merker jeg på deg! Jeg har alder og kunnskap, jeg kjenner alle her på gården! Og jeg har levd en tid hvor jeg ikke stod her i kulde og lenke. Vekk! Vekk!"

"Kulden er deilig!" sa snømannen. "Fortell, fortell! Men du må ikke rasle med lenken, for så knekker det i meg!"

"Vekk, vekk!" bjeffet lenkehunden. "Valp har jeg vært; liten og yndig, sa de, da lå jeg i fløyelsstol der inne på gården, lå i fanget på det øverste herskap; ble kysset på snuten og vasket om potene med brodert lommetørkle. Jeg het "den deiligste", "nussenussebenet", men så ble jeg for stor for dem! Så gav de meg til husholdersken; jeg kom i kjelleretasjen! Du kan se inn i den der hvor du står; du kan se ned i kammeret hvor jeg har vært herskap; for det var jeg hos husholdersken. Det var vel et dårligere sted enn ovenpå, men her var mer behaglig; jeg ble ikke krammet og slept om med av barn, som ovenpå. Jeg hadde likså god føde som før og meget mer. Jeg hadde min egen pute, og så var der en kakkelovn, den er på denne tid det deiligste i denne verden! Jeg krøp helt inn under den så at jeg ble borte. Åh, den kakkelovn drømmer jeg ennå om; vekk, vekk!”

        ”Ser en kakkelovn så deilig ut?" spurte snømannen. "Ligner den meg?"

"Den er like det motsatte av deg! Kullsort er den! Har en lang hals med messingtromler. Den eter brensel så ilden står ut av munnen. Man må holde seg på siden av den, tett opp til den, det er uendelig behagelig! Du kan se den gjennom vinduet der du står!"

Og snømannen så, og han så virkelig en sort, blankpolert gjenstand med messingtromler; ilden lyste ut nede. Snømannen ble ganske underlig til mote; han hadde en fornemmelse han ikke selv kunne gjøre rede for. Der kom over ham noe han ikke kjente, men som alle mennesker kjenner når de ikke er snømenn.

"Og hvorfor forlot du henne?" sa snømannen. Han følte at det måtte være et hunkjønnsvesen. "Hvordan kunne du forlate et sånt sted?"

"Det var jeg nok nødt til!" sa lenkehunden. "De kastet meg ut og satte meg her i lenke. Jeg hadde bitt den yngste junker i benet, for han tok fra meg det benet jeg gnagde på. Og ben for ben, tenker jeg! Men det tok de ille opp, og fra den tid har jeg stått i lenke og har mistet min klare røst, hør hvor hes jeg er: Vekk, vekk! Det ble enden på det!"

Snømannen hørte ikke mer etter; han så stadig inn i husholderskens kjelleretasje, ned i hennes stue hvor kakkelovnen stod på sine fire jernben og viste seg i størrelse som snømannen selv.

"Det knaker så underlig i meg!" sa han. "Skal jeg aldri komme dit inn? Det er et uskyldig ønske, og våre uskyldige ønsker må dog bli oppfylt. Det er mitt høyeste ønske, mitt eneste ønske, og det ville være nesten urettferdig om det ikke ble oppfylt. Jeg må inn der, jeg må lene meg opp til henne om jeg så skal knuse vinduet!"

"Der kommer du aldri inn!" sa lenkehunden. "Og kom du til kakkelovnen, så var du vekk, vekk!

"Jeg er så godt som vekk!" sa snømannen, "Jeg brekker over, tror jeg!"

        Hele dagen stod snømannen og så inn av vinduet; i tussmørket ble stuen enda mer innbydende; fra kakkelovnen lyste det så mildt, som ikke månen lyser og heller ikke solen, nei, som kun kakkelovnen kan lyse når der er noe i den. Gikk det i døren, så slo flammen ut, det var en vane. Det blusset ordenlig rødt i snømannens hvite ansikt, det lyste rødt like opp av brystet.

"Jeg holder det ikke ut!" sa han. "Hvor det kler henne å rekke ut tungen!"        

Natten var meget lang, men ikke for snømannen, han stod i sine egne, deilige tanker, og de frøs så de knaket.

I morgenstunden var kjellervinduene frosset til, de bar de deiligste isblomster noen snømann kunne forlange, men de skjulte kakkelovnen. Rutene ville ikke tø opp, han kunne ikke se henne. Det knakte, det knaste, det var just et frostvær som måtte fornøye en snømann, men han var ikke fornøyd. Han kunne og burde ha følt seg så lykkelig, men han var ikke lykkelig, han hadde kakkelovnslengsel.

"Det er en fæl syke for en snømann!" sa lenkehunden. "Jeg har også lidd av den syke, men jeg har overstått den! Vekk, vekk! - Nå få vi værskifte!"

Og der ble værskifte, det slo om i tø.

Tøværet tok til, snømannen tok av. Han sa ikke noe, han klaget ikke, og det er det riktige tegn.

En morgen styrtet han. Der stakk noe liksom et kosteskaft i været hvor han hadde stått, det hadde guttene reist ham opp om.

"Nå kan jeg forstå det med hans lengsel!" sa lenkehunden. "Snømannen har hatt en kakkelovnsskrape i livet! Det er den som har rørt seg i ham, nå er det overstått; vekk, vekk!"

Og snart var også vinteren overstått.

"Vekk, vekk!" bjeffet lenkehunden; men småpikene på gården sang:

 

       "Skyt frem, skogmerke! Frisk og prut,
       Heng pil! din ulne vante ut,
       Kom ko-ko, lerke! Syng, vi har
       Alt forår sist i februar!
       Jeg synger med, ko-ko! Kvi-vit!
       Kom, kjære sol, kom sådan titt!"


Så tenker ingen på snømannen!

 

ORDFORKLARINGER

Brokker – bruddstykker

Kane – liten slede

Kramme – knuge

Junker – ung adelsmann, her ant. gutt

Forår – vår

Tø – tøvær, bli mildere