Kjærestefolkene (1844)

Toppen og ballen lå i skuff sammen mellom annet leketøy, og så sa toppen til ballen: "Skal vi ikke være kjærestefolk siden vi ligger i skuff sammen". Men ballen som var sydd av saffian og innbilte seg like meget som en fin frøken, ville ikke svare på sånt noe.

Neste dag kom den lille gutt som eide leketøyet, han malte toppen over med rødt og gult og slo et messingsøm midt i den. Det så prektig fint ut når toppen svingte rundt.

"Se på meg!" sa den til ballen. "Hva sier De nå? Skulle vi så ikke være kjærestefolk, vi som passer så godt sammen, De spretter og jeg danser! Lykkeligere enn vi to kan ingen bli!" "Så, tror De det!" sa ballen, "De vet nok ikke at min far og mor har vært saffian-tøfler, og at jeg har en propp i livet!"

"Ja, men jeg er av mahognitre!" sa toppen, "og byfogden har selv dreiet meg, han har sin egen dreierbenk, og det var en stor fornøyelse!"

"Ja, kan jeg stole på det!" sa ballen.

"Gid jeg aldri får pisk om jeg lyver!" svarte toppen.

”De taler meget godt for Dem!" sa ballen, "men jeg kan ikke. Jeg er så godt som halvt forlovet med en svale! Hver gang jeg går til værs, stikker den hodet ut av redet og sier: "Vil De?" Og nå har jeg innvortes sagt ja, og det er så godt som en halv forlovelse! Men jeg lover Dem, jeg skal aldri glemme Dem!"

"Ja, det var til stor hjelp!" sa toppen, og så talte de ikke mer til hverandre.

Neste dag ble ballen tatt frem; toppen så hvordan den for høyt opp i luften som en fugl, man kunne til sist slett ikke få øye på den. Hver gang kom den tilbake igjen, men gjorde alltid et høyt sprett når den rørte jorden; og det kom enten av lengsel, eller fordi den hadde en propp i livet. Den niende gang ble ballen borte og kom ikke mer igjen. Gutten lette og søkte, men borte var den.

"Jeg vet nok hvor den er!" sukket toppen, "den er i svaleredet og er gift med svalen!" Jo mer toppen tenkte på det, dess mer betatt ble han av ballen; nettopp fordi han ikke kunne få henne, derfor vokste kjærligheten. At hun hadde tatt en annen, det var det aparte ved det. Og toppen danset rundt og snurret, men alltid tenkte den på ballen som i tankene ble skjønnere og skjønnere. Således gikk mange år - - og så var det blitt en gammel kjærlighet.

Og toppen var ikke ung mer - -! Men så ble den en dag helt og holdent forgylt; aldri hadde den sett så deilig ut. Den var nå en gulltopp og spratt så det snurret etter. Jo, det var noe! Men med ett spratt den for høyt og, - borte var den!

Man søkte og søkte, selv nede i kjelleren, men den var ikke å finne.

- - Hvor var den?

Den var sprotte i søppelkassen hvor der lå alt mulig, kålstilker, bøss og grus som var falt ned fra takrennen.

"Nå ligger jeg riktig godt! Her kommer snart forgyllingen til å gå av meg! Og hva er det for noen rakkere jeg er kommet imellom!" Og så skjelte den bort på en lang kålstilk som var pillet altfor nær og på en underlig rund ting som så ut som et gammelt eple. - Men det var intet eple, det var en gammel ball som i mange år hadde ligget oppe i takrennen, og som vannet hadde sivet igjennom.

”Gudskjelov, der kommer en av ens like som man kan tale med!" sa ballen og betraktet den forgylte toppen.

"Jeg er egentlig av saffian, sydd av jomfruhender, og har en propp i livet, men det skulle ingen se på meg! Jeg var like ved å holde bryllup med en svale, men så falt jeg i takrennen, og der har jeg ligget i fem år og sivet! Det er en lang tid, kan De tro, for en jomfru!"

Men toppen sa ikke noe, han tenkte på sin gamle kjæreste, og jo mer han hørte, desto klarere ble det for ham at det var henne.

Da kom tjenestepiken og ville tømme søppelkassen: "Heisan, der er gulltoppen!" sa hun.

Og toppen kom igjen inn i stuen til stor akt og ære, men ballen hørte man intet om, og toppen snakket aldri mer om sin gamle kjærlighet. Den går over når kjæresten har ligget fem år i en vannrenne og sivet, ja man kjenner henne aldri igjen når man møter henne i søppelkassen.

ORDFORKLARINGER

Toppen – snurrebassen

Saffian - ekstra fint saue- eller geiteskinn

Messingsøm – spiker

Aparte – spesiell, underlig