Hyrdinnen og skorstensfeieren (1845)

Har du noen sinne sett et riktig gammelt treskap, ganske sort av alderdom og skåret ut med snirkler og løvverk? Nettopp et slikt stod der i en dagligstue som var arvet fra oldemor og utskåret med roser og tulipaner fra øverst til nederst. Der var de underligste snirkler, og mellom dem stakk små hjorter hodene frem med mange takker, men midt på skapet stod snittet av en hel mann. Han var riktignok latterlig å se på, og smile gjorde han, men man kunne ikke kalle det latter. Han hadde gjetebukkeben, små horn i pannen og et langt skjegg. Barna i stuen kalte ham alltid gjetebukkebenoverogundergeneralkrigskommandersersjanten, for det var et vanskelig navn å si, og der er ikke mange som får den tittel; men å skjære ham ut var heller ikke lett. Men nå var han jo der! Alltid så han hen til bordet under speilet, for der stod en yndig liten hyrdinne av porselen. Skoene var forgylt, kjolen nydelig heftet opp med en rød rose, og så hadde hun gullhatt og hyrdestav; hun var deilig. Tett ved henne stod en liten skorstensfeier, så sort som kull, men for øvrig også av porselen. Han var likså ren og pen som noen annen. At han var skorstensfeier, det var jo bare noe han forestilte. Porselensmakeren kunne likså godt ha gjort en prins av ham, for det var blitt det samme!

Der stod han så nydelig med sin stige, og med et ansikt så hvitt og rødt som en pike, og det var egentlig en feil, for litt sort kunne han gjerne ha vært. Han stod ganske nær ved hyrdinnen; de var begge to stilt opp hvor de stod, og da de nu var stilt slik, så hadde de forlovet seg. De passet jo for hverandre, de var unge folk, de var av samme porselen og begge like skrøpelige.

Tett ved dem stod der nok en dukke som var tre ganger større. Det var en gammel kineser som kunne nikke; han var også av porselen og sa at han var bestefar til den lille hyrdinne, men det kunne han nok ikke bevise. Han påstod at han hadde makt over henne, og derfor hadde han nikket til gjetebukkebenoverogundergeneralkrigskommandersersjanten som fridde til den lille hyrdinne.

”Der får du en mann," sa den gamle kineser, "en mann som jeg nesten tror er av mahognitre, han kan gjøre deg til gjetebukkebenoverogundergeneralkrigskommander-sersjantinne. Han har hele skapet fullt av sølvtøy, foruten det han har i de hemmelige gjemmer!"

”Jeg vil ikke inn i det mørke skap!" sa den lille hyrdinne. "Jeg har hørt at han der inne har elleve porselenskoner!" –

"Så kan du være den tolvte!" sa kineseren. "I natt, så snart det knaker i det gamle skap, skal dere ha bryllup, så sant som jeg er en kineser!" Og så nikket han med hodet og falt i søvn.

Men den lille hyrdinne gråt og så på sin hjertens aller kjæreste, porselensskorstensfeieren.

"Jeg tror jeg vil be deg," sa hun, "at du vil gå med meg ut i den vide verden, for her kan vi ikke bli!"

"Jeg vil alt hva du vil!" sa den lille skorstensfeier. "La oss straks gå, jeg tenker nok jeg kan forsørge deg ved profesjonen!"

"Bare vi var vel nede av bordet!" sa hun. "Jeg blir ikke glad før vi er ute i den vide verden!"

Og han trøstet henne og viste hvor hun skulle sette sin lille fot på de utskårne kanter og det forgylte løvverk ned om bordbenet. Sin stige tok han også til hjelp, og så var de nede på gulvet, men da de så hen til det gamle skapet, var der sådan en røre. Alle de utskårne hjortene stakk hodene lenger frem, reiste takkene og dreide med halsen. Gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten spratt høyt i været og ropte over til den gamle kineser: "Nå løper de! Nå løper de!"

Da ble de litt forskrekket og spratt raskt opp i skuffen til forhøyningen.

Her lå tre, fire kortspill som ikke var komplette, og et lite dukketeater som var reist opp så godt det lot seg gjøre. Det ble spilt komedie, og alle damene, både ruter og hjerter, kløver og spar, satt i første rekke og viftet seg med sin tulipan, og bak ved dem stod alle knektene og viste at de hadde hode, både oventil og nedentil, således som spillkort har det. Komedien handlet om to som ikke kunne få hverandre, og hyrdinnen gråt, for det var liksom hennes egen historie.

"Det kan jeg ikke holde ut!" sa hun. "Jeg må opp av skuffen!" Men da de kom på gulvet og så opp mot bordet, så var den gamle kineser våknet og rokket med hele kroppen, han var jo en klump nedentil!

"Nå kommer den gamle kineser!" skrek den lille hyrdinne, og så falt hun like ned på sine porselensknær, så bedrøvet var hun.

"Jeg får en tanke," sa skorstensfeieren, "skal vi krype ned i den store potpurrikrukken som står i kroken? Der kan vi ligge på roser og lavendel og kaste salt i øynene hans når han kommer."

"Det går ikke!" sa hun. "Dessuten vet jeg at den gamle kineser og potpurrikrukken har vært forlovet, og der blir alltid litt godhet tilbake når man således har hatt et forhold! Nei, der er ikke annet å gjøre enn å gå ut i den vide verden!"

"Har du virkelig mot til å gå med meg ut i den vide verden?" spurte skorstensfeieren. "Har du tenkt på hvor stor den er, og at vi aldri mer kan komme tilbake!"

"Det har jeg!" sa hun.

Og skorstensfeieren så ganske stivt på henne, og så sa han: "Min vei går gjennom skorstenen! Har du virkelig mot til å krype med meg gjennom kakkelovnen både gjennom tromlen og røret? Så kommer vi ut i skorstenen, og der forstår jeg å bruke meg! Vi stiger så høyt at de ikke kan nå oss, og øverst oppe er der et hull ut til den vide verden!"

Og han førte henne hen til kakkelovnsdøren.

"Det ser svart ut!" sa hun, men hun gikk dog med ham, både gjennom tromlen og gjennom røret hvor der var belgmørk natt.

"Nå er vi i skorstenen!" sa han, "og se! Se! Der oppe skinner den deiligste stjerne!"

Og det var en virkelig stjerne på himmelen som skinte like ned til dem, som om den ville vise dem veien. Og de kravlet og de krøp, en gruelig vei var det, så høyt, så høyt; men han løftet og lettet, han holdt henne og viste de beste steder hvor hun skulle sette sine små porselensføtter. Og så nådde de like opp til skorstenskanten, og på den satte de seg, for de var riktignok trette, og det kunne de også være.

Himmelen med alle sine stjerner var ovenover, og alle byens tak nedenunder. De så vidt omkring, så langt ut i verden. Den stakkars hyrdinne hadde aldri tenkt seg det således. Hun la sitt lille hode opp til sin skorstensfeier, og så gråt hun så at gullet rant av hennes livbånd.

"Det er altfor meget!" sa hun. "Det kan jeg ikke holde ut! Verden er altfor stor! Gid jeg igjen var på det lille bord under speilet! Jeg blir aldri glad før jeg er der igjen! Nå har jeg fulgt deg ut til den vide verden. Nå kan du gjerne følge meg hjem igjen dersom du holder noe av meg!"

Og skorstensfeieren talte fornuftig med henne, talte om den gamle kineser og om gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten, men hun hulket så gruelig og kysset sin lille skorstensfeier, så han kunne ikke annet enn føye henne, skjønt det var galt.

Og så kravlet de igjen med stort besvær ned av skorstenen, og de krøp gjennom tromlen og røret. Det var slett ikke hyggelig, og så stod de i den mørke kakkelovn. Der lurte de bak døren for å få vite hvorledes det stod til i stuen. Der var det ganske stille; de kikket ut – akk, der lå den gamle kineser midt på gulvet. Han var falt ned av bordet da han ville etter dem og lå slått i tre stykker; hele ryggen var gått av i en stump, og hodet lå trillet hen i en krok. Gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten stod hvor han alltid hadde stått og tenkte sitt.

"Det er gruelig!" sa den lille hyrdinne, "gamle bestefar er slått i stykker, og det er vår skyld! Det kan jeg aldri overleve!" Og så vred hun sine bitte små hender.

"Han kan da klinkes!" sa skorstensfeieren. "Han kan meget godt klinkes! – vær bare ikke så heftig! Når de limer ham i ryggen og gir ham en god klinke i nakken, så vil han være så god som ny igjen og kan si oss mange ubehageligheter!"

"Tror du?" sa hun. Og så krøp de opp igjen på bordet hvor de før hadde stått.

"Se, så langt kom vi!" sa skorstensfeieren. "Der kunne vi ha spart oss alt dette besvær."

"Bare vi hadde den gamle bestefar klinket!" sa hyrdinnen. "Kan det være så dyrt?"

Og klinket ble han; familien lot ham lime i ryggen, han fikk en god klinke i halsen, han var så god som ny, men nikke kunne han ikke.

"De er nok blitt hovmodig siden De har vært slått i stykker!" sa gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten. "Jeg synes dog ikke at det er noe å være så forferdelig stolt av! Skal jeg ha henne eller skal jeg ikke ha henne?"

Og skorstensfeieren og den lille hyrdinne så rørende på den gamle kineser, de var så redd han skulle nikke, men han kunne ikke, og det var ubehagelig å fortelle til en fremmed at han bestandig hadde en klinke i nakken. Og så ble porselensfolkene sammen, og de velsignet bestefars klinke og holdt av hverandre til de gikk i stykker. 

 

 

ORDFORKLARINGER

Snitt utskjæring

Gjemmer – skuffer og skap eller andre steder en gjemmer personlige ting

Profesjon – yrke, fag

Rokke – rugge urolig på seg, vagge

Potpurrikrukke – krukke med tørre, velluktende blader

Gruelig – fryktelig, fælt