Fillene (dansk: Laserne, 1870)

Utenfor fabrikken stod høyt oppstablede stakker med filler, samlet vidt og bredt fra. Hver fille hadde sin historie, hver førte sin tale, men man kan ikke høre dem alle sammen. Noen filler var innenlandske, andre var fra fremmede land. Her lå nå en dansk fille opp til en norsk fille; pæredansk var den ene, og ravnorsk var den andre, og det var det morsomme ved de to, vil hver fornuftig nordmann og danske si.

De kjente nå hverandre på språket, enda hvert av disse, sa den norske, var så forskjellig som fransk og hebraisk. "Vi går til fjells for å få det rått og opprinnelig, og dansken lager seg sin suttesøte, flate bragesnakk."

Fillene talte, og fille er fille i ethvert land, de betyr bare noe i fillehaugen.

”Jeg er norsk!” sa den norske, "og når jeg sier at jeg er norsk, så tror jeg å ha sagt nok! Jeg er fast i trevlene, som urfjellene i gamle Norge, landet som har en konstitusjon som det frie Amerika! Det kiler meg i trevlene å tenke hva jeg er og la tanken malmklinge i granittord!"

"Men vi har en litteratur!" sa den danske fille. "Forstår De hva det er?"

"Forstår!" gjentok den norske. "Flatlandsbeboer! Skal jeg løfte ham til fjells og nordlyse ham, fille som han er! Når isen smelter for den norske sol, da kommer danske pæreskuter opp til oss med smør og ost, ganske spiselige varer! Og det følger til ballast dansk litteratur. Vi behøver den ikke! Man unnværer helst dovent øl der hvor den friske kilde sprudler, og her er det en brønn som ikke er boret, ikke skvaldret europeisk kjent ved aviser, kameratskap og forfatterreiser i utlandet. Fritt taler jeg fra leveren, og dansken må venne seg til den frie lyd, og det vil han i sin skandinaviske klamring til vårt stolte klippeland, verdens urknoll!"

"Således kunne nå aldri en dansk fille tale!" sa den danske. "Det er ikke vår natur. Jeg kjenner meg selv, og som jeg er alle våre filler, vi er så godmodige, så beskjedne, vi tror for lite om oss selv, og det vinner man riktignok ikke noe ved, men jeg kan så godt like det, jeg finner det så yndig! Forresten, det kan jeg forsikre Dem, kjenner jeg til fulle min egen gode bonitet, men jeg taler ikke om den, slike feil skal ingen kunne beskylde meg for. Jeg er bløt og bøyelig, tåler alt, misunner ingen, taler godt om alle, selv om det ikke er meget godt å si om de fleste andre, men la dem om det! Jeg ler av det, for jeg er så begavet!"

"Tal ikke til meg i dette flatlandets bløte klisterspråk, jeg blir kvalm av det!" sa den norske og løste seg i vinden fra haugen og kom over i en annen fillehaug.

        Papir ble de begge to, og tilfellet ville at den norske fille ble et papir der en nordmann skrev et trofast elskovsbrev til en dansk pike, og den danske fille ble manuskript for en dansk ode som priste Norges kraft og herlighet.

Det kan også komme noe godt ut av fillene når de først er ute av fillehaugen og forvandlingen er skjedd til sannhet og skjønnhet, de lyser i god forståelse, og i den er velsignelse.

Det er historien, den er ganske fornøyelig og fornærmer aldeles ingen uten – fillene.

 

ORDFORKLARINGER

Stakk – stor haug med stake i midten

Bragesnakk – omstendelig, innviklet snakk

Konstitusjon - grunnlov

Bonitet – kvalitet

Ode – høystemt dikt