Den store sjøormen (da: Den store søslange, 1872)

Det var en liten havfisk av god familie, navnet husker jeg ikke, det må de lærde si deg. Den lille fisken hadde attenhundre søsken, alle like gamle. De kjente ikke sin far eller mor, de måtte straks passe seg selv og svømme omkring, men det var en stor fornøyelse. Vann hadde de nok å drikke, hele verdenshavet, føden tenkte de ikke på, den kom nok. Hver ville følge sin lyst, hver ville få sin egen historie, ja, det tenkte heller ingen av dem på.
       
Solen skinte ned i vannet, det lyste om dem, det var så klart. Det var en verden med de forunderligste skapninger, og noen så gruelig store, med voldsomme gap. De kunne sluke de attenhundre søsknene, men det tenkte de heller ikke på, for ingen av dem var ennå blitt slukt.
       
De små svømte sammen, tett opp til hverandre som sild og makrell svømmer. Men som de allerbest svømte i vannet og tenkte på ingenting, sank med forferdelig lyd ovenfra, midt ned imellom dem, en lang, tung ting som slett ikke ville holde opp. Lenger og lenger strakte den sig, og hver av småfiskene som den traff, ble kvestet eller fikk en knekk som de ikke kunne bli kvitt. Alle småfisk, de store med, like oppe fra havets flate og ned til dets bunn, for i forferdelse til side. Den tunge, voldsomme ting senket seg dypere og dypere, den ble lenger og lenger, milelang, gjennom hele havet.
       
Fisk og snegler, alt som svømmer, alt som kryper eller drives av strømninger, merket denne forferdelige tingen, denne umåtelige, ukjente havål som like med ett var kommet ned ovenfra.
       
Hva var det dog for en ting? Ja, det vet vi! Det var den store, milelange telegraf-kabelen som menneskene senket mellem Europa og Amerika.
       
Det ble en forskrekkelse, det ble en røre mellom havets rettmessige beboere der hvor kabelen ble senket. Flyvefisken satte til værs over havflaten, så høyt den kunne, ja knurren tok fart som et børseskudd over vannet, for det kan den. Andre fisker søkte mot havbunnen, de for med sånn hastighet at de kom lenge før telegrafkabelen ennå var sett der nede. De skremte både stortorsk og flyndre som gikk fredelig i havets dyp og åt sine medskapninger.
       
Et par sjøpølser ble så forskrekket at de spydde ut sine maver, men levde enda, for det kunne de. Mange hummer og taskekrabber gikk ut av deres gode rustning og måtte la benene bli igjen.
       
Under all denne skrekk og forvirring kom de attenhundre søsknene fra hverandre og møttes ikke mer, eller kjente hverandre ikke mer. Kun et halt snes ble på samme sted, og da de i et par timer hadde holdt seg stille, overvant de den første skrekken og begynte å bli nysgjerrige.
       
De så seg om, de så opp og de så ned, og der i dybden trodde de å få øye på den forferdelige tingen som hadde skremt dem, skremt store og små. Tingen lå bortover havbunnen så langt de kunne se; meget tynn var den, men de visste jo ikke hvor tykk den kunne gjøre seg eller hvor sterk den var. Den lå ganske stille, men, tenkte de, det kunne være noe lumsk.
       
"La den ligge hvor den ligger! Den angår oss ikke!" sa den forsiktigste av småfiskene, men den allerminste av dem ville ikke gi opp med å få vite hva den tingen kunne være. Ovenfra var det kommet ned, ovenfra måtte man best kunne få beskjed, og så svømte de opp mot havflaten, det var blikkstille vær.
       
Der møtte de en delfin; det er en sånn spretten fyr, en havstryker som kan slå kollbøtter bortover havflaten. Øyne har den å se med, og den måtte ha sett og vite beskjed; den spurte de, men den hadde kun tenkt på seg selv og sine kollbøtter, ikke sett noe, visste ikke å svare, og så tidde den og så stolt ut.
       
Derpå henvendte de seg til selhunden som akkurat dukket ned; den var høfligere, selv om den eter småfisk; men i dag var den mett. Den visste litt mer enn sprettfisken.
       
"Jeg har mangen natt ligget på en våt sten og sett inn mot land, milevidt herfra. Der er lumske skapninger, de kalles i sitt språk mennesker, de jakter på oss, men oftest smetter vi dog fra dem. Det har jeg forstått, og det har nå også havålen som dere spør om. Den har vært i deres makt, vært oppe på landjorden i uminnelige tider. Derfra har de ført den på fartøy for å bringe den over havet til et annet fjerntliggende land. Jeg så hvilket besvær de hadde, men makte den kunne de, den var jo blitt matt på landjorden. De la den i krands og krets, jeg hørte hvor den ringlet og ranglet da de la den, men den slapp dog fra dem, slapp hit ut. De holdt på den av alle krefter, mange hender holdt fast, den smatt dog vekk og nådde til bunns; der ligger den, tenker jeg, inntil videre!"
       
"Den er noe tynn!" sa de små fiskene.
       
"De har sultet den ut!" sa selhunden, "men den kommer seg snart, får sin gamle tykkelse og storhet. Jeg antar at det er den store sjøormen som menneskene er så redde for og taler så meget om. Jeg hadde aldri sett den før og aldri trodd på den; nå tror jeg!" Og så dukket selhunden.
       
"Hvor han visste mye! Hvor han talte mye!" sa de små fiskene. "Jeg har aldri vært så klok før! - Bare det ikke er løgn!"
       
"Vi kunne jo svømme ned og undersøke!" sa den minste. "På veien hører vi de andres mening!"
       
"Jeg gjør ikke et slag med mine finner for å få vite noe!" sa de andre og dreiet av.
       
"Men jeg gjør det!" sa den minste og styrte avsted ned i det dype vannet, men den var langt fra stedet hvor "den lange, nedsenkede tingen" lå.
Den lille fisken så og søkte til alle sider ned mot dypet.

Aldri før hadde den opplevd verden så stor. Sild gikk i store stimer, skinte som en kjempebåt av sølv, makrellen fulgte også med og så enda prektigere ut. Der kom fisk i alle skikkelser og med tegninger i alle farver; maneter som halvgjennomsiktige blomster som lot seg bære og føre av strømningene. Store planter vokste fra havbunnen, meterhøyt gress og palmeformede trær, hvert blad besatt med skinnende skalldyr.
       
Endelig fikk den lille havfisk øye på en lang, mørk stripe dernede og styrte mot den, men det var verken fisk eller kabel, det var relingen av et stort, sunket fartøy. Det øverste og nederste dekk var brutt i stykker ved havets trykk. Den lille fisken svømte inn i rommet hvor de mange menneskene som var omkommet da skipet sank, nå var skylt bort, bortsett fra to: en ung kvinne lå der utstrakt med et lite barn i sine armer. Vannet lettet dem og liksom vugget dem, det så ut som om de sov. Den lille fisken ble ganske forskrekket, den var uvitende om at de ikke kunne våkne mer. Vannplanter hang som løvverk ned over relingen, hen over de to vakre likene av mor og barn. Det var så stille, det var så ensomt. Den lille fisken skyndte seg bort så hurtig den kunne, dit ut hvor vannet var klarere belyst og hvor det var fisk å se. Den var ikke kommet langt da den møtte en ung hval, så forferdelig stor.
       
"Sluk meg ikke!" sa den lille fisken. "Jeg er ikke engang en munnfull, så liten er jeg, og for meg er det en stor behagelighet å leve!"
       
"Hva vil du så dypt her nede, hvor din art ikke kommer?" spurte hvalen. Og så fortalte den lille fisken om den lange, forunderlige ålen, eller hva den tingen nå var, som ovenfra hadde senket seg ned og forskrekket selv de aller modigste havskapninger.
       
"Ho, ho!" sa hvalen og trakk så voldsomt vann til seg at den måtte sette en mektig vannstråle når den kom opp og trakk været. "Ho, ho!" sa den, "så det var den tingen som kilte meg på ryggen idet jeg vendte meg! Jeg trodde at det var en skipsmast jeg kunne bruke til kløpinne! Men på dette stedet her var det ikke. Nei, langt lenger ute ligger den tingen. Jeg vil dog undersøke den, jeg har ikke annet å gjøre!"
       
Og så svømte den fremover og den lille fisken bak, ikke for nær, for der kom liksom en rivende strøm der den store hvalen skjøt fart gjennom vannet.
       
De møtte en hai og en gammel sverdfisk; de to hadde også hørt om den selsomme havålen, så lang og så tynn; sett den hadde de ikke, men det ville de.
       
Nå kom det en havkatt.
       
"Jeg blir med!" sa han, den ville samme vei.
       
"Er den store sjøormen ikke tykkere enn et ankertau, så skal jeg bite den over i ett bitt" og den åpnet sitt gap og viste sine seks rekker tenner. "Jeg kan bite merke i et skipsanker, saktens kan jeg bite den stilken over!"
       
"Der er den!" sa den store hvalen, "jeg ser den!" Han trodde han så bedre enn de andre. "Se hvor den løfter seg, se hvor den svaier, bukter og krummer seg!"
       
Det var dog ikke den, men en umåtelig stor havål, flere alen lang, som nærmet seg.
       
"Den der har jeg sett før!" sa sverdfisken, "den har aldri gjort stort rabalder i havet eller skremt noen storfisk!"
       
Og så talte de til den om den nye ålen og spurte om den ville med på oppdagelse.
"Er den ålen lenger enn jeg!" sa havålen, "så skal det skje en ulykke!"
       
"Det blir det!" sa de andre. "Vi er mange nok til ikke å tåle den!” Og så skyndte de seg fremad.
       
Men da kom det noe i veien, et underlig uhyre, større enn dem alle sammen. Det så ut som en svømmende øy som ikke kunne holde seg oppe. Det var en eldgammel hval. Hodet var overgrodd med havplanter, ryggen besatt med krypdyr og så umåtelig mange østers og muslinger at dens sorte skinn var ganske hvitspettet.
       
"Kom med, gamle!" sa de. "Her er kommet en ny fisk som ikke skal tåles."
       
"Jeg vil heller ligge hvor jeg ligger!" sa den gamle hvalen. "La meg være! La meg ligge! Å ja, ja, ja! Jeg bærer på en svær sykdom! Min lindring har jeg ved å nå opp i havflaten og få ryggen ovenfor! Så kommer de store, hyggelige sjøfuglene og piller meg. Det gjør så godt når bare de ikke slår nebbet for dypt i, det går ofte like inn i spekket. Se engang bare! Hele benraden av en fugl sitter ennå i ryggen på meg. Fuglen slo klørne for dypt og kunne ikke komme løs da jeg gikk til bunns. Nå har småfiskene pillet ham. Se hvordan han ser ut og jeg ser ut! Jeg har en sykdom!"
       
"Det er bare innbilning!" sa haien. "Jeg er aldri syk. Ingen fisk er syk!"
       
"Unnskyld!" sa den gamle hvalen. "Ålen har hudsykdom, karpen skal ha kopper og alle har vi innvollsormer!"
       
"Vrøvl!" sa haien, han gadd ikke høre mer, de andre ikke heller, de hadde jo annet å ta vare på.
       
Endelig kom de til stedet hvor telegrafkabelen lå. Det har et langt leie på havbunnen, fra Europa til Amerika, hen over sandbanker og havdynn, klippegrund og plantevillnis, hele skoger av koraller. Og så veksler strømmene dernede, vannvirvler dreier seg, fisk myldrer frem, flere i flokk enn de talløse fugleskarer som menneskene ser i trekkfuglstiden. Der er en røre, en plasking, en summing, en susing: den susingen spøker det litt av ennå i de store, tomme havkonkylier når vi holder dem opp til øret.
       
Nå kom de til stedet.
       
"Der ligger dyret!" sa de store fiskene, og den lille sa det også. De så kabelen, begynnelsen og enden forsvant ut av syne.
       
Svamp, polypper og gorgoner svaiet fra grunnen, senket og bøyde seg over den så at den snart ble skjult, snart var å se. Sjøpinnsvin, snegler og ormer rørte seg om den; kjempemessige edderkopper som hadde en hel besetning av krypdyr på seg, kravlet rundt på kabelen. Mørkeblå sjøpølser, eller hva det kryp heter, det eter med hele kroppen, lå liksom og luktet på det nye dyret som hadde lagt seg på havbunnen. Flyndre og stortorsk vendte seg i vannet for å høre etter fra alle sider. Sjøstjernen, som alltid borer seg ned i havdynnet og kun har de to lange stilker med øyne utenfor, lå og glodde for å se hva det kom ut av det røre.
       
Telegrafkabelen lå uten bevegelse. Men liv og tanke var der i den. Mennesketanker gikk igjennom den.
       
"Den tingen er lumsk!" sa hvalen. "Den er istand til at slå meg på maven, og det er nå min ømme side!"
       
"La oss føle oss for!" sa polyppen. "Jeg har lange armer, jeg har smidige fingrer! Jeg har rørt ved den, jeg vil nå ta litt fastere."
       
Og den strakte sine smidige, lengste armer ned til kabelen og rundt om den.
       
"Den har ingen skjell!" sa polyppen, "den har ingen skinn! Jeg tror den aldri føder levende unger!"
       
Havålen la seg langs telegrafkabelen og strakte seg så langt den kunne.
       
"Den tingen er lenger enn jeg!" sa den. "Men det er ikke lengden det kommer an på, man må ha hud, mave og smidighet."
       
Hvalen, den unge, sterke hval, neide seg like ned, dypere enn den noen sinne hadde vært.
       
"Er du fisk eller plante?" spurte den. "Eller er du kun ovenfra-verk som ikke kan trives her nede hos oss?"
       
Men telegrafkabelen svarte ikke; den har det ikke på den måten. Det gikk tanker igjennom den, mennesketanker; de lød i et sekund de mange hundre mil fra land til land.
       
"Vil du svare eller vil du knekkes?" spurte den glupske haien, og alle de andre store fiskene spurte om det samme: "Vil du svare eller vil du knekkes?"
       
Kabelen rørte seg ikke, den hadde sin aparte tanke, og en sådan kan den ha som er fylt med tanker.
       
"La dem kun knekke meg, så hales jeg opp og kommer i stand igjen, det er skjedd ved andre av mitt slag, i mindre farvann!"
       
Den svarte derfor ikke, den hadde annet å bestille, den telegraferte, lå i lovlig embete på havets bunn.
       
Ovenover gikk nå solen ned, som menneskene kaller det, den ble som den rødeste ild, og alle himmelens skyer skinte som ild, den ene prektigere enn den annen.
       
"Nå får vi den røde belysning!" sa polyppene, "så ses den tingen kanskje bedre, om så behøves."
       
"På den, på den!" ropte havkatten og viste alle sine tenner.
       
"På den, på den!" sa sverdfisken og hvalen og havålen.
       
De styrtet frem, havkatten foran; men like idet den ville bite om kabelen, kjørte sverdfisken hissig sitt sverd like inn i bakdelen på havkatten. Det var en stor feiltagelse, og katten hadde ikke krefter til bitt.
       
Det ble et mudder nede i mudderet: storfisk og småfisk, sjøpølser og snegler løp mot hverandre, åt hverandre, maset, kavet. Kabelen lå stille og øvet sin gjerning, og det skal man.
       
Den mørke natt ruget ovenover, men havets milliarder og milliarder levende smådyr lyste. Kreps, ikke så store som et knappenålshode, lyste. Det er ganske vidunderlig, men således er det nå.
       
Havets dyr så på telegrafkabelen.
       
"Hva er dog den tingen, og hva er den ikke?"
       
Ja, det var spørsmålet.
       
Da kom det en gammel havku. Menneskene kaller den slags havfrue eller havmann. En hunn var hun, hadde hale og to korte armer å plaske med, hengende bryst og tang og snyltedyr i hodet, og det var hun stolt av.
       
"Vil dere ha kunnskap og kjennskap?" sa hun, "så er jeg nok den eneste som kan gi det; men for det forlanger jeg farefri gressgang på havbunnen for meg og mine. Jeg er fisk som dere, og jeg er også krypdyr ved øvelse. Jeg er den klokeste i havet; jeg vet om alt som rører seg her nede, og om alt som er ovenfor. Den tingen der som dere grubliserer over, er ovenfra, og det der oppefra som dumper ned, er dødt eller blir dødt og maktesløst. La den ligge for hva den er. Den er kun menneske-påfunn!"
       
"Jeg tror nå det er noe mer ved den!" sa den lille havfisken.
       
"Hold munn, makrell!" sa den store havkua.
       
"Din stikling!" sa de andre, og det var enda mer fornærmelig sagt.
       
Og havkua forklarte dem at det hele alarmdyr, som forresten jo ikke sa et mukk, var kun påfunn fra det tørre land. Og den holdt et lite foredrag over menneskenes bedrageri.
       
"De vil ha fatt på oss," sa den, "det er det eneste de lever for; de spenner garn ut, kommer med agn på krok for å lokke oss. Denne her er et slags stort snøre som de tror vi skal bite på, de er så dumme! Det er ikke vi! Rør bare ikke det makkverk, det trevler opp, blir til rusk og rask, det hele. Hva ovenfra kommer, har knekk, brekk, duger ikke!"
       
"Duger ikke!" sa alle havskapningene og holdt seg til havkuas mening for å ha en mening.
       
Den lille havfisken beholdt sin egen tanke. "Den umåtelig lange, tynne slangen er kanskje den vidunderligste fisk i havet. Jeg har en fornemmelse av det."
       
"Den vidunderligste!" sier vi mennesker med, og sier det med kjennskap og overbevisning.
       
Den store sjøormen er det, omtalt i lange tider i sanger og sagn. Den er født og båren, sprunget ut fra menneskets kløkt og lagt på havets bunn, strekker seg fra østens land til vestens land, bærer budskap hurtig som lysets stråler fra solen til jorden. Den vokser, vokser i makt og utstrekning, vokser år for år, gjennom alle hav, jorden rundt, under stormende vann og glassklare vann hvor skipperen ser ned, som seilte han gjennom den gjennomsiktige luft, ser myldrende fisk, et helt farvefyrverkeri.
       
Dypest ned strekker ormen seg, en velsignelsens midgardsorm som biter seg i halen idet den omslutter jorden. Fisk og krypdyr løper med pannen imot, de forstår dog ikke den tingen ovenfra:
Meldinger på alle språk og dog lydløst, menneskehetens tankefylte kunnskapsorm på godt og ondt, den vidunderligste av havets vidundere, vår tids store sjøorm.

 

ORDFORKLARINGER

Knurr - fisk av piggfinnefamilien

Alen – målenhet, ca 62 cm

Havdynn – mudder, gjørme

Gorgoner - kvinnelige uhyrer i gresk mytologi

Aparte - uvanlig, spesiell, underlig

Grubliserer – grubler, spekulerer

Kløkt – skarpsindighet