Den gamle gateløkt (1847)

Har du hørt historien om den gamle gateløkt? Den er slett ikke så overordentlig morsom, men man kan alltid høre den en gang. Det var en sånn skikkelig gammel gateløkt som i mange, mange år hadde gjort tjeneste, men nå skulle kasseres. Det var den siste aften, den satt på pælen og lyste der i gaten, og den var til mote som en gammel ballettfigur som danser den siste aften og vet at i morgen skal hun på loftet. Løkten hadde en sånn skrekk for den dag i morgen, for da visste den at den skulle på rådstuen for første gang og vurderes av byens "seks og tredve menn", om den var brukelig eller ikke brukelig. Da ville det bli bestemt om den skulle sendes ut på en av broene og lyse der, eller på landet i en fabrikk. Kanskje gikk den like til en jernstøper og ble smeltet om, da kunne den jo riktignok bli til allting, men det pinte den at den ikke visste om den da beholdt erindringen om at den hadde vært gateløkt. -         

        Hvorledes det gikk eller ikke, den ville bli skilt fra vekteren og hans kone som den betraktet ganske som sin familie. Den ble løkt da han ble vekter. Konen var den gang fin på det, kun om aftenen når hun gikk forbi løkten, så hun til den, men aldri om dagen. Nå derimot, i de siste år, da de alle tre var blitt gamle, vekteren, konen og løkten, hadde konen også pleiet den, pusset lampen og skjenket tran i den. Ærlige folk var ekteparet, de hadde ikke bedratt løkten for en dråpe.

Det var den siste aften i gaten, og i morgen skulle den på rådstuen. Det var to mørke tanker for løkten, og så kan man nok vite hvorledes den brant. Men det gikk også andre tanker igjennom den; der var så meget den hadde sett, så meget den hadde lyst til, kanskje likså meget som "de seks og tredve menn", men det sa den ikke, for det var en skikkelig gammel løkt, den ville ingen fornærme, aller minst sin øvrighet. Den husket så meget, og imellom blusset flammen opp inne i den, det var som hadde den en følelse av: "Ja, man husker også meg! Der var nå den smukke, unge mann, - ja, det er mange år siden! Han kom med et brev, det var på rosenrødt papir, så fint, så fint og med gullkant, det var så nydelig skrevet, det var en damehånd; han leste det to ganger, og han kysset det, og han så opp til meg med sine to øyne, de sa: ’Jeg er det lykkeligste menneske!’ – Ja, kun han og jeg visste hva som stod i det første brev fra kjæresten.

- Jeg husker også to andre øyne, det er underlig hvor man kan springe med tankene! Her i gaten var en prektig begravelse, den unge, smukke frue lå i likkisten på den fløyelslikvognen som det var så mange blomster og kranser i. Det lyste så mange fakler at jeg ble rent borte ved det; hele fortauet var fullt med mennesker, de fulgte alle med liktoget, men da faklene var ute av syne og jeg så meg omkring, stod her ennå én ved pælen og gråt. Jeg glemmer aldri de to sorgens øyne som så inn i meg!" - Sådan gikk det mange tanker gjennom den gamle gateløkt som i aften lyste for siste gang. Skiltvakten som blir avløst, vet jo sin etterfølger og kan si ham et par ord, men løkten visste ikke sin, og den kunne i det minste gitt ham et og annet vink, om regn og rusk, om hvorvidt måneskinnet gikk på fortauet og fra hva kant vinden blåste.

rennestensbrettet stod tre som hadde fremstilt seg for løkten, idet de trodde at det var den som gav bort embetet; den ene av disse var et sildehode, for det lyser i mørke, og det mente at det kunne jo være en sann sparing med tran om det kom på løktepælen. Den andre var et stykke trøske som også skinner, og alltid mer enn en klippfisk, det sa den selv, dessuten var den det siste stykke av et tre som en gang hadde vært en prakt for skogen. Den tredje var en sankthansorm; hvor den var kommet fra, begrep ikke løkten, men ormen var der, og lyste gjorde den også, men trøsken og sildehodet sverget på at det var kun til visse tider den lyste, og at den derfor aldri kunne tas i betraktning.

Den gamle løkt sa at ingen av dem lyste nok til å være gateløkt, men det trodde nå ingen av dem, og da de hørte at løkten selv ikke gav embetet bort, sa de at det var meget gledelig, for den var da også altfor skrøpelig til at den kunne velge.

I det samme kom vinden fra gatehjørnet, den suste gjennom røkhetten på den gamle løkt og sa til den: "Hva er det for noe jeg hører, vil du bort i morgen? Er det den siste aften jeg skal treffe deg her? Ja, så skal du ha en presang! Nå lufter jeg opp i hjernekassen så at du klart og tydelig ikke bare skal kunne huske hva du har hørt og sett, men når det fortelles eller leses noe i ditt nærvær, skal du være så klarhodet at du også ser det!"

"Ja, det er svært meget!" sa den gamle gateløkt, "mange takk! Blir jeg bare ikke støpt om!"

"Det skjer ikke ennå," sa vinden, "og nå blåser jeg opp din hukommelse. Kan du få flere presanger som den, så kan du ha en ganske fornøyelig alderdom!"

"Blir jeg bare ikke støpt om!" sa løkten, "eller kan du da også sikre hukommelsen min?" –

"Gamle løkt, vær fornuftig!" sa vinden, og så blåste den. - I det samme kom månen frem. "Hva gir De?" spurte vinden.

"Jeg gir ingen ting!" sa den, "jeg er jo i avtagende, og løktene har aldri lyst for meg, men jeg har lyst for løktene." Og så gikk månen bak skyene igjen, for den ville ikke plages. Da falt en vanndråpe like på røkhetten, den var som et takdrypp, men dråpen sa den kom fra de grå skyer og var også en presang, og kanskje den aller beste. Jeg trenger inn i deg så at du får den evne at du i en natt, når du ønsker deg det, kan gå over i rust så du faller helt sammen og blir til støv. Men det syntes løkten var en dårlig presang, og vinden syntes det samme. "Er der ingen bedre, er der ingen bedre?" blåste den så høyt den kunne; da falt et skinnende stjerneskudd, det lyste i en lang stripe.

"Hva var det?" ropte sildehodet, "falt der ikke en stjerne like ned? Jeg tror den gikk i løkten! - Nå, søkes embetet også av så høytstående, så kan vi bare gå og legge oss!" Og det gjorde det, og de andre med; men den gamle løkt lyste med ett så forunderlig sterkt: "Det var en deilig presang!" sa den. "De klare stjerner som jeg alltid har fornøyet meg så meget over, og som skinner så deilig som jeg egentlig aldri har kunnet skinne, skjønt det var hele min streben, de har lagt merke til meg, fattige, gamle løkt, og sendt en ned med en presang til meg som består i den evne, at alt hva jeg selv husker og ser riktig tydelig, skal også kunne ses av dem jeg holder av! Og det er først den sanne fornøyelse, for når man ikke kan dele den med andre, så er den kun en halv glede!"

"Det er meget aktverdig tenkt!" sa vinden, "men du vet nok ikke at det hører vokslys til. Uten at det blir tent et vokslys inni deg, er det ingen av de andre som kan se noe ved hjelp av deg. Det har stjernene ikke tenkt på, de tror nå at alt som skinner, har i det minste et vokslys i seg. Men nå er jeg trett"! sa vinden, "nå vil jeg legge meg!" Og så la den seg.

Neste dag - - ja, neste dag kunne vi springe over; neste aften så lå løkten i lenestol, og hvor -? Hos den gamle vekter. Han hadde bedt "de seks og tredve menn" om å få beholde den gamle løkten for lang og tro tjeneste, de lo av ham da han bad, og så gav de ham den, og nå lå løkten i en lenestol tett ved den varme kakkelovn, og det var som om den var blitt større ved det, den fylte nesten hele stolen. Og de gamle folk satt alt ved aftensmaten og kastet milde øyne til den gamle løkten som de gjerne hadde gitt plass ved bordet også. Det var jo riktignok i en kjeller de bodde, to alen nede i jorden; man måtte gjennom en brolagt forstue for å komme inn i stuen, men lunt var her, for der var kleslister for døren. Rent og nett så det ut; gardiner om sengestedet, og over de små vinduer hvor der oppe på karmene stod to underlige urtepotter; matros Christian hadde brakt dem hjem fra Ostindia eller Vestindia, det var to elefanter av leirtøy der ryggen manglet, men i stedet blomstret det ut av jorden den deiligste purreløk i den ene, det var de gamle folks kjøkkenhave, og i den annen var det en stor blomstrende geranium, der var deres blomsterhave. På veggen hang et stort kulørt bilde med "Kongressen i Wien," der hadde de alle konger og keisere på en gang! - Et bornholmsk ur med tunge blylodd gikk "tikk, takk!" og alltid for fort, men det var bedre enn at det skulle gå for langsomt, sa de gamle folk. De spiste sin aftensmat, og den gamle gateløkt lå som sagt i lenestolen tett ved den varme kakkelovn. Det var for løkten som om der var vendt opp ned på hele verden. - Men da den gamle vekter så på den og talte om hva de to hadde opplevd med hverandre, i regn og i rusk, i de klare, korte sommernetter og når snøen føk så det var godt å komme i kjellerskuret, da var alt i orden igjen for den gamle løkt, den så alt dette som om det fremdeles var, jo, vinden hadde riktignok lyst riktig godt opp inni den. –

De var så flittige og så flinke, de gamle folk, ingen time ble helt døst bort; søndag ettermiddag kom det en eller annen bok frem, helst en reisebeskrivelse, og den gamle mann leste høyt om Afrika, om de store skoger og elefantene som der gikk ville omkring, og den gamle kone hørte sånn etter og skottet så hen til leirelefantene som var urtepotter! - "Jeg kan nesten tenke meg det!" sa hun. Og løkten ønsket så inderlig at her var et vokslys å tenne og sette inn i den, så skulle hun tydelig se alt således som løkten så det; de høye trær, de tette grener slynget i hverandre, de nakne, sorte mennesker til hest og hele skarer av elefanter som med sine brede føtter knuste rør og busker.

"Hva kan alle mine evner hjelpe når der ingen vokslys er!" sukket løkten. "De har kun tran og talglys, og det er ikke nok!" –

En dag kom der en hel bunt vokslysstumper i kjelleren, de største stykker ble brent og de mindre brukte den gamle kone til å vokse tråden med når hun sydde. Vokslys var der, men det falt dem ikke inn å sette et lite stykke i løkten.

"Her står jeg med mine sjeldne evner!" sa løkten. "Jeg har alt inni meg, men jeg kan ikke dele med dem! De vet ikke at jeg kan forvandle de hvite vegger til de deiligste tapeter, til rike skoger, til alt hva de ville ønske seg! - De vet det ikke!"

Løkten stod for øvrig skuret og nett i en krok hvor den alltid falt i øynene. Folk sa riktignok at den var et skrammel, men det brød de gamle seg ikke om, de holdt av løkten.

En dag, det var den gamle vekters geburtsdag, kom den gamle kone hen til løkten, smilte så smått og sa: "Jeg vil illuminere for ham!" Og løkten knaket i blikkhetten, for den tenkte: "Nå går lyset opp for dem!" Men der kom tran og ingen vokslys, den brant hele aftenen, men visste nå at den gave stjernene hadde gitt den, den beste gave av alle, ble en død skatt for dette liv. Da drømte den, - og når man har slike evner, kan man nok drømme, - at de gamle folk var døde, og at den selv var kommet til en jernstøper og skulle smeltes om. Den var likså redd som da den skulle på rådstuen og vurderes av de "seks og tredve menn," men skjønt den hadde evnen å kunne falle sammen i rust og støv når den ønsket seg det, så gjorde den det dog ikke, og så kom den i smelteovnen og ble til den deiligste jernlysestake, der noen ville sette et vokslys; den hadde form av en engel som bar en bukett, og midt i buketten ble vokslyset satt, og staken fikk plass på et grønt skrivebord. Og værelset var så hyggelig, der stod mange bøker, der hang deilige bilder, det var hos en dikter, og alt hva han tenkte og skrev, det rullet opp rundt omkring, stuen ble til dype, mørke skoger, til solbelyste enger hvor storken gikk og spanket, og til skipsdekket høyt på det svulmende hav! –

"Hvilke evner jeg har!" sa den gamle løkt idet den våknet. "Jeg kunne nesten lengte etter å smeltes om! - Dog nei, det må ikke skje så lenge de gamle folk lever! De holder av meg for min persons skyld! Jeg er som et barn for dem, og de har skuret meg, og de har gitt meg tran! Og jeg har det likså godt som "Kongressen", det er sånt fornemt noe!"

Og fra den tid hadde den mer innvortes ro, og det fortjente den skikkelige, gamle gateløkt.

 

ORDFORKLARINGER

Pæle – stolpe

Trøske – råttent treverk

Aktverdig – respektabel

1 alen = ca 62 cm

Geranium – pelargonia eller storkenebb (en plante)