FOLKEDIKTNING

Norsk 103 – høsten 07

Notater fra forelesning til Ragnar Arntzen

Definisjon av folkeeventyr

- fortelling av ukjent forfatter

- muntlig tradering

- internasjonal tradisjon

- nasjonale særtrekk

- fins i ulike varianter (fins ingen original)

- overnaturlig innhold

- gir seg ikke ut for å være sann

- står fritt i forhold til vanlige årsakssammenhenger

- formelbasert

Nedskriving i nasjonalromantikken (1800-1850)

Asbjørnsen og Moe begynte innsamling på 1830-tallet, utgivelser fra 1840-tallet

Språklig utforming av de norske folkeeventyra:

- Dansk ortografi og bøyningssystem

- Norsk syntaks

o etterstilt eiendomspronomen

o dobbelt bestemmelse

o subjektgjentakelse (”Du er ikke så dårlig smed, du”, ”Jeg siger som jeg har sagt, jeg”)

o en rekke ord og uttrykk (foss, jente…)

Stilistisk

Fri indirekte tale (”Ja, det fikk ikke hjelpe”)

- det opprinnelige svaret klinger gjennom

- typisk muntlig opptakt (”Ja”, Nei”, ”Jo”

- tempus skifter fra presens til preteritum

Muntlig kultur

Jan Lindhardt: Tale og skrift, to kulturer (1989)

Muntlig kultur og muntlig stil har mye til felles med poetisk språk:

paratakse/sideordning

gjentakelser

språklige bilder

bruk av rim (spes. bokstavrim) og rytme i språket,

det klanglige i språket

Muntlig stil skal tale til øret, - følger retorikkens råd

Muntlig kultur inneholder ofte et fiendemotiv, der vi følger kampen mellom det gode og det onde, mellom en helt og hans/hennes motstandere,

en kamp som gjør at fortellingen blir verdt å fortelle.

Dette finner vi igjen i folkeeventyrene

Det gjelder for all muntlig fortellerkunst: den er formelaktiv

Tradering

Folkediktning er muntlig diktning, har levd på folkemunne.

Tradering = overlevering fra en person til en annen, fra en generasjon til en annen, fra en kultur til en annen

Folkediktinga et samspill mellom en tradisjonsbærer/forteller og tilhørerne/samfunnet

Stoffet blir selvsagt prega av fortelleren, men ved muntlig presentasjon har tilhørerne mulighet til å påvrke fortelleren:

stanse, spørre, rette på

miste interessa for det fortalte, som kommer til uttrykk gjennom kroppsspråk, gjesping, stønning osv

Dermed vil det alltid fins ulike versjoner, varianter av en og samme fortelling.

Dessuten vil en og samme forteller, variere presentasjonen fra gang til gang.

De muntlige fortellerne kan ikke tekstene sine utenat, men de har lært seg et register å spille på, improvisere over og briljere med.

Motsetning mellom tradering og glemsel i muntlig fortellinger

Memorering

Evnen til å huske er selvsagt høyt verdsatt i muntlige kulturer. Bl.a. Platon uttrykker et sted bekymring for at utbredelsen av skriftspråket vil ta i fra mennesket evnen til å huske. (En forsker har funnet ut(Albert Lord) at det var et handikapp for fortelleren å lære seg å lese og skrive)

Å lære utenat, memorere er noe annet i en skriftkultur enn i en muntlig kultur:

Skriftkultur: ordrett memorering ut fra en tekst

Muntlig kultur: formler og verserytmer, grupper av ord

Den gode fortelleren (skalden, sangeren, dikteren) hadde et enormt forråd av passende fraser og formler.

Som vi skal se, formlene eksisterte på alle nivåer, fra setningsleddet til komposisjon (se Vladimir Propp, Aksel Olrik, Greimas)

Folkediktingas funksjoner (Folkedal m.fl. Ord i tid) i muntlige kulturer

1. Underholdning (men bak underholdninga kan det ligge en dypere mening)

2. Kulturbevarende

Rettferdiggjøre visse handlinger eller forbud (f.eks at et plagg man sydde på søndag gikk raskt i stykker)

3. Oppdragelse og utdanning av barn og unge

Fortellinger med godtatt moral blir brukt som pedagogisk middel for å oppnå en bestemt oppførsel,

f.eks. fortellingene om nøkken holde barna borte fra fosser, elver, tjern

eller om Rødhette adlyde foreldrene («gjør som mor sier»), holde seg på stien, ikke snakke med fremmede....

4. Legge sosialt press på folk, sosial kontroll (forlengelse av 2 og 3), men også når det gjelder voksne

Huldertradisjonen forteller ofte om folk som kom i konflikt med huldrene om høsten fordi de ikke har flytta ned fra setra og ned til bygda på den faste flyttedagen: Disipliner folk, få folk til å følge gamle rutiner

5. Eskapisme/kompensasjon

fantasiflukt, glømme hverdagens krav og regler. Man kan more seg over hvordan lover og regler blir brutt, at man gjør narr av øvrighetspersoner, fattigfolk som finner skatter, blir gift med prinsesser o.l.

6. Forklarer fenomener som er uforståelige

Spes. i sagn og myter

Den muntlige fortellinga er død?

Den tyske filosofen Walter Benjamin (1892-1940) hevda at kjedsommelighet er et grunnleggende vilkår for fortelling: skumringstimen i det gamle bondesamfunnet, da det var for mørkt til at en kunne arbeide, for lyst til å tenne opp og begynne med kveldens arbeidsoppgaver, er et slikt sted hvor folk kjeda seg i lag.. Det var tida for fortelling.

WB: Det moderne samfunn gir ikke lenger rom for kjedsommelighet: Effektivitet, medier, underholdningstilbud døgnet rundt over alt hindrer levende fortellinger mellom mennesker

Derfor, iflg. WB, er fortellinga død

Om sagn

Omhandler forholdet mellom mennesker og de underjordiske

Avspeiler gjerne folkelige trosforestillinger

Prega av animisme: Det fins en levende sjel i alle ting og vesener. Alt er levende

Huldertradisjon (hulder = hylja = å gjemme eller skjule seg)

Huldra lever omtrent som mennesker, men kan være usynlige, har hale

De underjordiske har ofte makt over mennesker; de må godgjøres

Stort sett farlig å blande seg med de underjordiske

Erotikk og bergtaking

Våpen mot de underjordiske: jern og stål, kirkeklokker

Forklaring på huldretradisjon:

- tilsynelatende naturlig forklaring på det uforståelige

- unnskyldning (f eks for dårlig gardsstell)

- bergtakting, kan være en måte å forklare sinnssykdom og lignende.

- langvarig ensomhet (for budeier, gjetergutter og lignende)

Sagn er ikke formelaktig slik eventyra er

De er ofte tids- og stedsbestemte

Forteller (og tilhører) hevder sagnet er sant

Sagna er ofte svært korte, ofte bare en episode (om møte med noe overnaturlig)

Sagna som Asbjørnsen utgav, har som regel en rammefortelling der vi møter innsamleren ute i naturen, på vandring, på jakt, møter folk, de begynner å fortelle, ofte etter oppfordring fra rammefortelleren

Kommentar til noen av tekstene

Kvitebjørn kong Valemon

Et undereventyr, kjent fra antikken (”Amor og Psyke”)

Her finner vi en rekke av Propps funksjoner

1. Mangel: Gullkransen

2. Opphevelse av mangel (ved Kvitebjørn)

3. Forvandlingsmotiv (menneske – bjørn)

4. Ny mangel: Kvitebjørn tar barna fra prinsessa

5. Forbud: Ikke lytte til mor

6. Overtredelse av forbud

7. Avsløring: Valemon våkner

8. Reise: Heltinna bestemmer seg for å handle

9. De tre magiske gjenstander

10. Kvalifisering: ved tverrberget

11. Kampen: Prinsessa tar opp kampen mot heksa

12. Straffen

13. Bryllup

Grisen og levemåten

Et komisk dyreeventyr

Kort: Har bare en handlingstråd

Vanlig at skjemteeventyr ofte gjør narr av noe, en karakter, egenskap, holdning osv

Her: gjøre narr av den som alltid klager og syter, den som er misfornøyd med alt

Klageren er dum og naiv

Den lure reven: en fast figur i dyreeventyr

Skjemteeventyr kan ofte virke litt amoralske

Lurvehette

Et slags blandingseventyr: undereventyr (seriøst) + skjemteeventyr

Det seriøse slår fort over til det komiske (det barnløse kongeparet – dronninga som får så lyst på barn når hun hører hvor morsomt det er å skjenne på barna) og beveger seg tilbake til det seriøse igjen.

Det komiske, skjemtsomme virker styrende på handlingsutvikling, f eks trollkvinnen som ikke vil gi seg til kjenne før hun blir skjenka full.

Vi finner en rekke av Propps funksjoner: Mangel, Forbud, Overtredelse, Straff osv

Men vi finner også en rekke brudd på tradisjonen, dvs vi kan også lese disse bruddene som parodiske elementer.

Parodier (latterliggjøring av litterære forelegg) var særdeles vanlige under karnevalsfester; det at deler av handlinga utspiller seg som ”juleleik”, dvs en trollaktig parallell til julefeiringa, er et direkte karnevalselement

Parodiske elementer i Lurvehette

- det seriøse som slår over i det komiske (i innledninga)

- den stygge er viktigere enn den vakre

- den vakre er avhengig av den stygge; de er uadskillelige

- det magiske framstår i komisk skjær: sleiva til Lurvehette

- bryllupet (vanligvis i eventyr er dette kort, og det skal framstå som triumf; her er scenen voldsomt utvida og parodiert

o fokus ikke på bryllupet til den vakre prinsessa og kongen, men på den stygge

o kongssønnen tvinges til å gifte seg (bryllup = straff)

o den melankolske brudgom (kongssønnen) som ikke vil snakke med sin tilkommende brud

- eventyret ender egentlig ikke med bryllup, men med øl

-

Andre karnevalselementer

- utskjellingsscener (en vanlig karnevalssjanger)

- den vakre prinsessa som utstyres med kalvehode

- narreskipet til Lurvehette (Lurvehette som rir rundt på det tomme skipet med sleiva og bukken)

- de fire forvandlingene under bryllupsfesten er full av betydning

o alt er maskert

o ingenting er hva det utgir seg for å være

- sentralt i karnevalsfeiringa snu alt på hodet; her i bryllupet: Den styggeste blir den vakreste (vanlig at karnevalet begynner med at et fattiglem blir utropt til konge)

- avslutningen: forholdet mellom forteller – tilhører – fortalt oppheves, ved at alle inviteres på øl

Lurvehette kan altså leses som en folkelig, karnevalsaktig parodi på en kjær folkelig sjanger.

Pål Andrestua

Også dette har visse karnevalsaktige og parodiske elementer

- den skjemtsomme tonen historien er fortalt i

- det er en tjenestegutt som er helten

- helten vinner ikke ved vold og kraft, men ved å være observant, smart, utspekulert

- den naive, godtroende som blir narret

- historien tar ikke parti for moralen, men for det lystige narreri, begjæret

Både ”Lurvehette” og ”Pål Andrestua” viser fram litt andre sider ved den folkelige kulturen enn de seriøse eventyra.

Eventyr fra andre kulturer

Både det eskimoiske og det sørsamiske eventyret er sterkt beslekta med myter; opprinnelsesmyter, dvs fortellinger som foklarer hvordan ulike fenomener er oppstått

Det eskimoiske gir jo en forklaring på hvorfor de hvite er som de er (ut fra deres perspektiv, dvs: rastløse stakkarer; Det sørsamiske eventyret framstiller en opprinnelig gullalder, og hvordan ondskapen kommer inn i verden. Det sørsamiske eventyret er sterkt forankra i sørsamisk landskap, kultur og forestillingsverden; f eks ved at vi f eks finner et minne om gullalderen i skjegget på reinsbukken.

Vi finner selvsagt også en del felleskulturelle, tverrkulturelle fenomener

- å sette opp gjerde = å sette stengsler mellom mennesker (vanlig i nomadekulturer; bondekulturer vil ofte se på gjerder som noe positivt)

- det onde som kan stenges inne (f eks sykdommene i sekken) og slippes løs

- brodermordet (Bibelen, norrøn mytologi)

- Undergangen som markeres ved at mørket slokker lyset eller sola som vender seg bort (norrøn mytologi i følge Voluspå)

- ”ingenting er så mykt” (Kvitebjørn: Aldri har jeg sittet mykere)

Afrikansk eventyr

Et såkalt dilemmaeventyr, dvs eventyret framstiller et problematisk, umulig valg for tilhørerne. Vi kan snakke om et dialogisk eventyr, et eventyr som utfordrer lytterne med et dilemma, en stimulans til samtale og diskusjon. Eventyret sier ikke selv hva som er godt eller ondt, men sender problemstillinga videre til lytterne.

Eventyrsamlinger (pedagogiske skattkamre)

Tusen og en natt

En samling arabiske, persiske, indiske eventyr, samlet inn mellom 700- og 1700-tallet. Den spesielle storkomposisjonen med rammefortelling, og Sheherazade som forteller for kongen for å redde sitt liv, og som passer på å stoppe på et spennende punkt så kongen blir nødt til å la henne leve slik at hun kan fortelle mer neste natt, gjør at samlingen består av et konglomerat av ulike typer fortellinger, og fortellinger inne i fortellinger: romanaktige fortellinger, kjærlighetsnoveller, kriminalhistorier, reiseberetninger, eventyr med fl\ygende tepper, anekdoter, fabler, skrøner, religiøse legender osv osv.

Erotikken, den kroppslige kjærligheten står ofte sentralt, og er en naturlig del av helheten (alle historiene er jo fortalt i soverommet, fortalt av en kvinne til en mann, etter at de har elsket!). Eventyrene blnader fantasi og realisme på en spennende måte. Vi møter ånder og svende slott, men også storbyen med sitt travle hverdagsliv og med kjente historiske skikkelser.

Jan Kjærstad skriver: ”Tusen og en natt handler om en konge som er plaget av voldsomme indre problemer. Gjennom å lytte til eventyr, er det et eller annet som får ham på andretanker. Og vår psykologi er så kompleks ast det ikke rekker med ett eventyr for å bringe fram en løsning; Scheherazade må fortelle i tre år og et helt spekter av forskjellige eventyr. Først da er kongen fri for sine depresjoner. Morderisk hat er forvandlet til evig kjærlighet” (Tusen og en nat, words2you 2005)

Boccaccio: Dekameronen

Boccaccio var en av de største dikterne i Italia på 1300-tallet. Dekameronen har følgende rammefortelling: Vi er i Firenze 1349, pesten har brutt ut, og 7 kvinner og 3 menn bestemmer seg for å forlate byen og dra ut til et slott på landet. Der underholder de hverandre med å fortelle eventyr og historier (der man for hverdag har et bestemt tema eller problemstilling (f eks. den 6. dagen: om folk som blir satt på prøve og kommer seg ut av det med et treffende ordtak, eller som med et raskt svar eller klokskap berger seg unna tap eller fare eller skam”; 7. dag: ”Om slike streker som til daglig blir gjort av kvinner mot menn eller av menn mot kvinner, eller av menn mot menn”). Mange av historiene i Dekameronen er kjent fra folkediktingen, altså er eksempler på folkedikting som blir (løfta opp til) kunstdikting. Historiene egner seg ypperlig til høytlesning og er av omfang fra 3-10 sider, og de vekker garnatert lysten til flere historier.

Historien jeg har kopiert er henta fra den 6 dagen; den har vel en del fellestrekk med ”Pål Andrestua”?

Om ordtak og graffiti

Her er det vel en slags sammenheng?

- folkedikting på setnings- og frasenivå

- begge er anonyme

- uttrykker en erfaring (folkelig livsvisdom?)

- ordspill (å spille på ords dobbeltbetydninger; oftere i graffiti enn i ordtak)

- bruk av bokstavrim /allitterasjon (nesten alltid i ordtak, sjelden i grafitti)

- utnytter språkets rytmiske og formmessige side

Forskjeller

- ordtak er blitt til gjennom muntlig tradering; graffiti er skriften på veggen; dette preger selvsagt utforminga

o ordtaket skal sitt i øret (utnytter språkets auditive egenskaper [rim og rytme]

o graffitien (veggskrift) er ment for øyet

o ordtaket er blitt tradert – og språklig slipt over tid

o graffiti er øyeblikkskunst

o ordtaket er tidløst (situasjonsuavhengig)

o graffiti er tydelig plassert i tid, rom, kultur, kontekst, ideologi

Annen folkedikting

Vitser

Gåter

Sangleker

Ellinger

Rim og regler

Pedagogisk perspektiv på folkedikting (= F)

F har lang tradisjon i norsk skole

Norsk folkedikting har vært nært knytta til nasjonsbyggingsideologien

F er blitt til i muntlige kulturer; dvs at den som regel er allalderslitteratur, en type diktning som kommuniserer på ulike nivåer, den sier noe både til den kloke og dumme, den unge og gamle osv; dvs at F er særdeles egna som ”pedagogiske tekster”

F har stor sjangerbredde

Eventyr – viser, ballader – vitser – gåter, sangleker osv

Her er noe for enhver smak

Lange tekster og korte tekster

Episke tekster og lyriske tekster

Seriøse fortellinger og skjemtsomme historier

Enkelte av sjangrer er primært for barn, tekster som appellerer språkglede osv

F er fellesskapende: man lytter i et fellesskap, man framsier rim og regler, synger;

Å lytte til fortellinger er en fin måte å stimulere oppmerksomheten på

F er formelbasert

Dvs det fins en slags oppskrift på hvordan tekstene er laget

Dvs det er mulig å arbeide systematisk med å lære formler, bruke formler, teknikker osv når man selv skal lage tekster

F roper på etterlikning og nyskaping

Gjennom å lytte til mange eventyr får man internalisert formlene

Rim, regler og sangleker inviterer til lystig utenlæring

F som språkstimulering: Ved rim , rgler og sangleker, gåter og vitser, leker man seg med ordenes formside, man bedriver ordspill osv. Dette virker særdeles befordrende på utvikling av ”metaspråklig bevissthet” (språket har også en formside)

F er noe alle barn er fortrolige med (lyttet til i barnehage, heim, tv, radio osv osv)

Eventyrets formler gir barna disposisjonsmønstre for egne fortellinger og egne tekster

I arbeid med F kan man naturlig bevege seg mellom muntlig og skriftlig, mellom lytting – tegning - lesing – skriving – lesing – fortelling osv osv

F er tradisjonsformidling; en del av kulturarven, en del av en internasjonal fellesarv

Psykisk perspektiv: Eventyr framstiller utviklingspsykologiske konflikter – på et symbolsk plan. Noen av disse konfliktene er så presserende at et barn ikke klarer å behandle dem direkte, på et bevisst plan. Eventyret tilbyr løsninger på et symbolsk plan i en trygg ramme

F egner seg bra til ”feltarbeid”, innsamlingsaksjoner; la elevene hente ordtak, vitser, skrøner, sagn, spøkelseshistorier osv hos tanter og besteforeldre og andre

Lage klassehefter med gåter, med skrøner, med ordtak osv

Andre publiseringsmåter

- veggavis

- elevene lager egne hefter

- lage nettsteder

- utveksler tekster med andre klasser, på samme eller andre skoler

- fortelle og presenter for lavere klassetrinn

Eventyr egner seg ofte godt for dramatisering

- finne episoder, lage replikker, scener, situasjoner – og samtale om:

- hvem er fiender

- hvem er hjelpere

- hva er prosjektet

- hva er heltens viktigste mål

- hvem hindrer helten i å nå målet

- rolleintervju

- eksperimentere med replikker, uttrykksmåter

- lage kostymer, masker

- tegne

Videre lesning om eventyr og pedagogikk?

Johan Einar Bjerkem m.fl: Forteljingas pedagogikk, Folkedikting før og no, Gyldendal 2004